.

this is science fiction.

21.11.2010

I dag er det et helt år siden. Det er rart å tenke på. Tiden har gått så fort. På en måte. På en annen måte er det akkurat et helt år siden. Jeg har rukket å tenke på det akkurat så mange ganger som man ville gjort i løpet av et år. Ikke mer. Ikke mindre.

Jeg husker hva jeg gjorde for ett år siden. Det var lørdag. Regn. Litt snø i veikanten. Grått på himmelen, mørkt på rommet. Tidlig. Tolv minutter over ti ringte mormor. Det var langt ut på dagen i forhold til når hun ellers pleier å ringe i helgene. Hun hadde våknet i femtiden, akkurat slik som hun pleier å gjøre. Vi snakket om at hun hadde besvimt, tror jeg. Falt på en lampe. Vi snakket i over tretti minutter. Akkurat slik som samtalene våre pleier å være.

Huset var stille. Det var bare jeg som var våken. Det var slik det pleide å være, det også. Jeg gikk ned trappen, spiste frokost foran teven, lagde meg dagens andre kopp te. Satt meg ned ved stuebordet med den hvite jumbokoppen min ved siden av meg. Nissete, tror jeg det var. De forskjellige brune, røde, hvite, gullfargede, glitrende tingene lå foran meg. Planen var at det skulle bli til julekort, litt etter litt, ett om gangen. Så kom Linda ned for å lage julekort sammen med meg. Og så kom hun som bor oppe i veien. 

Det var flott. Det var litt-for-tidlig julemusikk, Sting, te, latter, glitter, paljetter. Pepperkaker, telys og halvferdige kort med juleklistremerker på.

Man sier at dersom man hører ting man ikke vil tro, er første reaksjon fornektelse. At man ikke lar det gå inn, at man lar det fare forbi som om det aldri skulle være sagt. Selv hadde jeg egentlig aldri tenkt over det. Forsvarsmekanismen er klar. Men mer enn det? 

Flere ganger har jeg prøvd å forestille meg hvordan jeg ville oppleve det dersom noen rundt med hadde blitt borte. Dødd. Enda flere ganger har jeg tenkt at det er en situasjon jeg ikke kommer til å komme borti, noensinne. Det er liksom slikt som skjer med andre. Og så har jeg tenkt på hvor naiv jeg er for  å i det hele tatt tenke den tanken. Såklart vil folk jeg er glad i bli borte, de også. Men så tilbake. Hvordan ville jeg reagere da?

Jeg tenkte jeg ville gråte. Jeg tenkte jeg ville bli irrasjonell. Jeg tenkte det ville gå utover hverdagen min på en slik måte at jeg ikke ville fungere. Det værste er at jeg tenkte jeg ville bruke det som en unnskyldning for å oppføre meg som en sentimental skapning som hørte på vanndråper falle mot treverket, låste seg inne i et hjørneskap og ville at alle menneskene rundt henne skulle gå langt, langt vekk.

Klokken var rundt tolv da pappa ringte. Han lurte på hva jeg drev meg. ‘Jeg lager julekort!’, sa jeg, glad som bare det, stjerneklistremerker på fingrene. Og så sier han at farmor er død. Bare sånn.

Jeg husker at jeg skrek nei. Jeg husker at jeg reiste meg opp, gikk ut av stuen, inn i den iskalde gangen vår. Ullsokker på beina. Jeg gikk til døren til yttergangen, lente meg mot dørkarmen. Begynte å gråte. Åpnet ytterdøren, gikk ut på trappen. Ned trappen, over grusen, ut på veien. Våte ullsokker på beina. Han lurte på hvor jeg var, det blåste sånn i telefonen. Så da gikk jeg inn. Helt inn i stuen etterfulgt av våte fotavtrykk. Linda lurte på hva som hadde skjedd.

Jeg sa jeg skulle drikke te.

Det var akkurat det jeg gjorde. 

Og så måtte jeg huske at jeg bare trengte å lage førtini julekort. Ikke femti.

Siri baker blåbærsmuldrekake

Hei Hanne. 

Her kommer oppskriften. 

Til deg.

Fordi du var så søt og spurte etter den.

Til en liten langpanne trengs;

2.5 dl sukker

1 ts bakepulver

7.5 dl hvetemel

0.25 ts salt

skall og saft fra én sitron

2.5 dl mykt smør

1 egg

1 liter blåbær

1.25 dl sukker

4 ts maisstivelse

Sett ovnen på 190 grader.

Ha sukker, mel og bakepulver i en bolle.

 Bland det godt sammen.

Ha i salt og sitronskall.

Ha i smør og egg. 

Kna det sammen til en deig. 

Press halvparten av deigen i en form (ja, jeg bruker en brødform fordi jeg bare lagde halv porsjon).

Bland sammen sitronsaft, sukker og maisstivelse. Kanskje trenger du en dæsj med vann også.

 Bland forsiktig inn blåbærene.

Se så fine farger! 

Ha blåbærblandingen i formen og strø resten av deigen over.

Stek i førtifem minutter.

 Avkjøl, kutt opp og namnamnam.

Siri baker havrekjeks

I går fant jeg ut at jeg skulle begynne på årets julekortprosjekt (OK, jeg fant ut i august at i år skulle jeg bli ferdig i supergod tid før jul, noe som mystisk nok ikke kommer til å bli tilfellet i år heller). Da måtte jeg jo bake kjeks. De skulle være litt julete, men allikevel bare så julete at det var greit å bake dem i november (les; det er ikke lov å lage pepperkaker, serinakaker, ingefærnøtter, lalala). Jeg hadde ingen oppskrift, slang sammen litt av hvert og ble temmelig fornøyd med resultatet.

Tretti kjeks lages raskt av følgende;

75 gram sukker

60 gram mykt smør

1 egg

60 gram hvetemel

120 gram havregryn

1 ts bakepulver

1 ts kanel

0.5 ts malt nellik

Sett ovnen på 200 grader. Rør sammen smør og sukker. Ha i egget og rør litt til. Bland i resten av ingrediensene, lett som bare det. Trill deigen til tretti kuler, lett dem på et bakebrett og klem dem litt flate. Stek dem i cirka ti minutter.

Enkel og grei førjulskos som smaker akkurat nok jul til at man gleder seg til at november snart blir desember. 

To die by your side is such a heavenly way to die

Jeg tror kanskje jeg har den fineste veggen, da.

Bildefjes

Akkurat tjue år og trehundreogtjue dager. Det var fine tall. Nei, det er ikke det, ikke egentlig. Det er bare fint fordi det er 20 3 20. Det blir et fint mønster, liksom. 20 er ikke noe fint. Ikke 320 heller. Men sammen er de helt ok. Hvis du skjønner.

Jeg liker ikke smilefjes. I alle fall ikke sånne som av type de første smilefjesene det ble pop i den første smilefjesbølgen. De som er kolontegn pluss parantes-slutt-tegn. De er jo fine, da. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke liker dem. Men så liker jeg ikke sånne smilefjes som er gule og runde og som skal være fancy heller, da. Hvis jeg skal like smilefjes, må de være motsatt vei. For når ting er motsatt, er det sjarm. Litt. Påenmåte.

Det er vanskelig å forklare.

Hvis du smiler mange smilefjes, tror jeg ikke du smiler så mye i virkeligheten. Hvorfor må du ellers sette inn så mange understrekende smilefjes blant ord som burde være så fine at de smiler av seg selv?

Lyst til å skrive en bok. Vet bare ikke hva som skal stå i den. Det er ord overalt. De strømmer ut i alle retninger, kjempefort. Og så lager de spiralmønster på veggene og lager kø ut vinduene. Noen blander seg med snøfnuggene, tilogmed. Vakre. Men de vil ikke hit. De er inni meg, men de er bare inne i hjertet. Kanksje litt i magen også, men ikke i armene. Og ikke i boken jeg har lyst til å skrive.