Jeg så meg selv i taket. Høyt der oppe. Kjempehøyt. Jeg mener det. Tre etasjer opp, minst. Det kan nesten være fem etasjer, hvis man vil. Uansett var jeg der, i taket, høyt der oppe. Helt alene. Jeg gikk og gikk og gikk, så på mørket rundt meg. Tenkte dette var jammen meg fint, dette burde jeg gjør oftere. Jeg så at mørket hadde forskjellige farger på seg, mørkere der jeg var, lysere dit jeg gikk. Jeg så et tre og en trapp og et tre til. Jeg så et bord uten mennesker rundt, en lampe ingen så på. Så gikk jeg opp trappen, opp en etasje, så en til. Kanskje det var dette alle hadde gjort. For plutselig så jeg ikke meg selv i taket, høyt der oppe, lenger. Jeg så ikke mørket en gang.
Men jeg så mange mennesker.
