Dagen jeg ble lei av teklyper

Jeg fikk lyst til å lage mine egne teposer. Du vet, hjemmelagde teposer som ingen andre har like, og som det tar såpass mye lenger tid å lage enn det tar å gå på butikken for å kjøpe butikkproduserte at man bare så vidt tør bruke dem ved spesielle anledninger. 

Du trenger; 

- Løsvektte

- Kaffefilter eller tefilter (sånne to-go-teposer som man får kjøpt i tebutikker, vet du)

- Hyssing

- Stiftemaskin og tape

- Papir og penn og pynt og slik som man vil ha

Jeg brukte Kjærlighetste fra Kremmerhuset. Det er min favoritte #2, og jeg syns den fortjente å få hjemmelagde teposer alleraller først.

Sånnher ser tefilterene ut. Jeg ville egentlig lage teposer av kaffefilter. Da bare klipper man ut to firkanter og syr dem sammen i tre av sidene med en symaskin, meen..jeg har ikke symaskin. Og så hadde jeg tefilter i skapet.

Ha te i filteret. 

Klippeklippe bort den øverste delen av det store filteret mitt, slik at det blir et rektangel.

Og så må man lage toppen av tetråden (ellerhvadennåheter). 

Brette..

Brette litt til..

Og så stifte fast hyssingen i den ene enden og papirbiten i den andre.

Så kan man for eksempel putte dem i sitt eget syltetøyglass og vente til man får lyst til å bruke dem.

..for eksempel.

Unnskyld #1: Jeg har så lyst til å gjøre bloggen fin og fjong, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det eller hvordan den skal se ut. Så da blir det bare masse teite bakgrunner og oppsett og utforminger til jeg finner riktige veien. Ettersom jeg vet jeg hater å lese blogger som endrer layouten hver uke, hater jeg dette litt, også.

Unnskyld #2: Objektivet mitt og meg blir ikke venner. Teiteteit.

73.

Når jeg blir stor,

skal jeg 

begynne på et prosjekt

som jeg fullfører.

Jeg skal eie en bokhylle

med alle de fineste bøkene i,

og jeg skal ha tid til å lese dem.

Når jeg blir stor, 

vil jeg ha en egen vinhylle.

Det skal være rødvin i den,

og så vil jeg ha flotte rødvinsglass

med høy stett.

Når jeg blir stor,

vil jeg ha tid til å gjøre det jeg vil.

Helst akkurat når jeg har lyst.

Voksne har egne regler,

de får lov til å bestemme selv.

Når jeg blir stor, 

har jeg lyst til å ha det bra.

Jeg har lyst til å smile.

For livet er noe man bør smile av.

ENO

I går var jeg på konsert med Bugge Wesseltoft og Musikkonservatoriet. Fantastisk, btw. På vei til bussen hjem, kjøpte jeg nyeste ENO. Der var det nemlig et intervju med Girls.

Just det, Girls klarer å samle oss alle til fest, og vi drikker vin go hopper i senger og roper ut at vi skulle ønske vi hadde kjærester.

Record 3

I dag, da jeg satt på lesesalen, skjedde det noe merkelig. Rett til høyre for meg, så vidt utenfor grensen for det jeg kunne se, var den følelsen jeg har ventet på så lenge. Jeg snudde med for å se om jeg klarte å se den bedre, for å studere den nøyere, men da bare forsvant den. Men jeg vet at den var der. Jeg følte det, langtlangt inni meg. Selv om jeg ikke kjente den i mer enn en brøkdel av et sekund, forstod jeg at det var akkurat den følelsen jeg har lett etter. Varmen, gleden, fargene.

Hvis den noen gang kommer tilbake, håper jeg blir her litt lenger.

Det ble nye platen til Girls i stedet i kveld. 

Father, Son, Holy Ghost. 

I think I love it.

28.

‘Jeg tror jeg vet hvorfor du er som du er,’ sier hun.

Jeg skjønner ikke hva hun snakker om. 

Har du funnet svar på spørsmålet alle lurer på? 

Vi leser til eksamen i et av de små auditoriene på skolen. For ja, vi flyttet tilbake. Nå er vi der vi egentlig hører hjemme. Ikke sammen med de andre studentene på de andre delene av universitetet, de studentene vi aldri har sett før og sikkert aldri kommer til å se igjen. Nå er vi sammen med ‘oss’. 

Vet du hva. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Du er jo alltid her. Når jeg er trist og lei, når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, når jeg vil legge meg under alle de tre dynene mine og ikke åpne øynene mine igjen. Eller når jeg ligger på kjøkkengulvet og hører på hjertet med stetoskopet. 

Det var jo du som viste meg at jeg faktisk kunne bli i denne byen. At jeg ville overleve, jeg ville klare meg. Vi skulle klare det sammen. Skrev liste over alt det fine vi skulle gjøre de neste seks årene. Begynte med punkt én allerede samme dag. 

Vi så på Nytt på nytt på tv-på-dataskjermen min på hybelen min som var så langt vekk fra alt annet som overhode mulig. Var på byen i midnattssol og spilte fiktiv basket på dansegulvet. Lagde nye middagsretter fra spennende internettsider, snakket om hvordan fremtiden skal bli. Om hva vi ønsker oss, hva vi vil gjøre. Dro på café første kvelden vi begge er tilbake i byen etter juleferien, for når man drikker te sammen er ikke mørketiden like mørk lenger, og det iskalde huset er ikke lenger like kaldt. 

Noen ganger sier jeg for mye. Kanskje er det fordi jeg syns det er vanskelig å si ting. Men du gjør det så lett, liksom. Ja, jeg tror det er derfor.

Hvis noen skulle klare å svare på hvorfor jeg er som jeg er, tror det ville vært deg. 

.

Ordene blir borte. Jeg mister dem på veien. Nå har jeg gått så langt at jeg ikke vet hvor jeg mistet dem jeg allerede har mistet, jeg vet bare at de har blitt borte. Uansett hvor mye jeg forsøker å holde dem her sammen med meg, inni meg, faller de av allikevel. Som en trekurv som er alt for full av blomsterblader slik at bladene lager spor etter meg. Forskjellen er at jeg aldri har vært fullt av ord. Ikke engang når jeg skriver dem. Og nå blir de borte. Det er hull i kurven min. Selv om jeg putter flere og flere ord eller blader oppi den, blir de bare borte igjen. Lekker ut, liksom.

Det er ikke noe morsomt.

Jordi Clapés-Bot

I dag ventet denne i postkassen min; 

Det er jo passe kult, igrunn. 

Her kan du for eksempel finne mer av musikken hans + kjøpe din egen limited edition copy av hundre stykker totalt. Hurra. 

Detaljer fra et lite rom

Jeg flyttet inn på en tjuetre kvadrats hybel. Det er liksom ikke så stort, men det er akkurat passe til meg. Jo forresten, det er faktisk så stort at jeg har klart å rote bort malepenslene mine allerede.  

Over sengen min har jeg There Is A Light That Never Goes Out-sitatet mitt.

Over sofaen min henger Morrissey og Eleanor Roosevelt-sitatet (som tidligere hang her).

På hyllen over sofaen står smykketreet mitt. Uten smykker denne gangen.

Over den pyttelille ovnen henger det søteste bildet & kokeboken med de fineste oppskriftene i.

..og på veggen mellom hybelkjøkkenet og døren til yttergangen henger speilet mitt med fine oppskrifter ved siden av.

Det er også stor nok plass til at jeg kan eksperimentere med mat, slappe av, strikke og høre på musikk på den fine radioen min. Og generelt alt annet jeg har lyst til å få plass til å gjøre, tenker jeg.