please, please, please - a tribute to the smiths

jeg har på meg den nyeste t-skjorten min. 

jeg er sliten i hele meg. 

ganske sliten i lårene (litt fordi jeg har vært på trening, kosemagen har nådd nye høyder/dimensjoner etter paris, nemlig), 

men aller mest er jeg sliten i sjelen. inne i kroppen, liksom.

jeg har lyst til å legge meg,

men det er ganske litt strebersk å legge seg 

før halv ti for sjette gang de siste ni dagene.

jeg er for sliten til å lese.

for sliten til å tegne, til å skrive, 

til å drikke kaffe.

jeg er til og med for sliten til å høre på the smiths.

jeg ønsker meg bare pyttelitt magi.

noen hvite snøfnugg, kanskje,

og så vil jeg ha på meg kjole.

you've got everything now

jeg har hørt på the smiths i to uker i strekk hittil. iphonen syns nok det er en god idé at jeg ikke bytter musikk så ofte. og noen ganger er det nettopp det. en god idé. the smiths. i mean. hallo.

noen ganger ser jeg på teve. det er rart når jeg plutselig ser parken hjemme midt inne i norske komiserier. andre ganger hører jeg på radioen. det er rart når folk hjemmefra ringer inn, også. eller når hjemme er i avisen, men det begynner jo å bli trendy, merker jeg.

jeg gleder meg til i morgen. da skal jeg skulke skolen, sette med på biblioteket i byen og lese. kjøpe kaffe på caféen. lese litt til. ha på ullsokker. drikke litt kaffe. se på alle menneskene gjennom glassvinduene. jeg skal slappe av. og lese.

det gleder jeg meg til.

Høst & Ilse Jacobsen-konkurranse

Noen ganger ser det ut sånn som dette her.

Det syns jeg igrunn er ganske fint. 

Jeg ønsker meg forresten Ilse Jacobsen-støvler. Det har jeg gjort i fire år. 

Her kan man for eksempel være med i trekningen av noen, jippi.

Jeg leker meg. Har trettién prosjekter pågående samtidig, og det er kanskje bare syv av dem som jeg har funnet på selv. Når det gjelder de resterende, er jeg bare et objekt for tid og sted. Flaks for meg, er det akkurat her jeg er akkurat nå. Det er ikke så verst det heller, egentlig.

I går lagde jeg jordbærnegler. Det var morsomt.

hjemmelaget frokostblanding

jeg er ikke a-menneske (hei wikipedia; a-mennesker følger døgnets rytme med tanke på søvnvaner, b-mennesker har en naturlig trang til å være våken langt ut i natten, og sover fem timer som per definisjon ikke er om natten. og forresten; a-mennesker har mye kortere fase mellom trøtt-våken enn det b-mennesker har, oja). jeg bare klarer ikke sove lenge om morgenen. i går våknet jeg halv syv. i dag våknet jeg åtte. og så hater jeg å ligge i sengen uten å gjøre noe. en søndag jeg våket sånn (åtte), gjorde jeg dette, for eksempel. i dag har jeg organisert kvitteringer.

jeg spiste hjemmelaget frokostblanding til frokost.

den lagde jeg i går, og jeg er kjempemassehurrafornøyd.

hjemmelaget frokostblanding + cottage cheese + bringebærsyltetøy = nam

og jeg lagde den sånnher; varm opp 1 ss rapsolje (eller solsikkeolje) sammen med 0.5 boks honning i en gryte. ha oppi det du vil av hakkede nøtter, tørket frukt, frø, korn og gryn til det blir passelig konsistens. jeg hadde opp i store&små havregryn, hakkede hasselnøtter, rosiner, solsikkekjerner og sesamfrø. neste gang skal jeg ha tørket ananas og kanskje tranebær i også. ha blandingen i en bakepapirkledd langpanne og stek på 160 grader i 25 minutter. rør rundt to-tre ganger i løpet av steketiden slik at alt blir likt ristet. avkjøl frokostblandingen og putt det i et fint glass. voilà!

jeg håper alle får en flott bollesøndag, jippi.

hallo verden

dette har skjedd de siste (to-tre) ukene, liksom;

kaizers kom på jobben. jeg var på jobb. jeg ble så satt ut at jeg måtte gå. og så var jeg rød i fjeset kanskje to timer etterpå. de signerte violeta violeta-vinylen min, da. og ompa til du dør og våre demoner.  

på hyllen har jeg hengt litt t-skjorter. kaizers og the smiths og the beatles. og håret som stikker frem er nyfarget.





så dro jeg på konsert, da.
oh, my god.

så dro jeg hjem. i said i like it here, can i stay (hei, oslo).


















hjemme strikket jeg ferdig mariusgenseren min.
den brukte jeg to uker på, ih-ah!
(med litt hjelp av mamma da, såklart).

oja, så så jeg white lies på rockefeller med kee. hallo, liksom.

og så plutselig dro jeg tilbake, hadde mitt siste vakt som deltidsansatt på jobben (så nå er jeg bare kommer-hvis-dere-trenger-meg-kanskje), spiste masse frukt og gjorde det som hør og bør når man leker student. og ja, så har jeg lest de sekshundre blogginnleggene jeg følte jeg måtte lese før jeg kunne skrive noe fjompete her. 

jeg gleder meg til paris, da. 

Hva jeg har gjort i totusenogti;

• Klipt håret (som jeg har tenkt på å gjøre sånn..lenge)
• Jobbet på sykehjem (som jeg har tenkt på å gjøre sånn..lenge)
• Fått den beste deltidsjobben (som jeg har drømt om sånn..ok, lenge)
• Levert min første oppsigelse
• Øya!
• Brukt tubmlr aktivt for å konservere gode minner
• Gitt blod (for det er det har jeg også tenkt på å gjøre kjempelenge)
• Lagd nye prosjekter som for eksempel dette. Og det har det mystisk nok gått ganske dårlig med også.
• Lest blant annet Sangen om den røde rubin, Sofies verden, tenkt på å lese Lord of the Rings igjen og falt på nei, akkurat nå har jeg ikke tid igjen, Min Kamp 1 (og nå skal jeg lese to, tre, fire og fem før neste år, men det kommer ganske sikkert ikke til å skje)
• Spilt The Sims 3. Og det er virkelig ikke så morsomt som The Sims 2 var da jeg gikk på..ungdomsskolen?
• Caféfrokost. Opptil flere ganger. Og alenegåing på café. Og kino. Det er bra
• Lagd kanelsnurrer som likner på roser (fordi jeg ikke klarer å lage kanelsnurrer som likner på kanelsnurrer)
• Knust skolekoppen min med en engel på som sier/sa it's business as usual
• Lagd råsjokolade og introdusert kakesøndag til verden. Ah, og spist hakkede kakaobønner på smoothisen min
• KJØRT PÅ VINTERFØRE.
• Fått opp den fineste sangen på veggen. Og Matthew, såklart. 
• Begynt på listeskriving om mål for totusenogelleve. Og planleggingen av et passe stort årsprosjekt jeg håper de flotteste menneskene skal få se om omtrent et år. 

Litt kropp

Hodet er en fin ting. Hjernen, liksom. Det skjer så mye der, hele tiden. Man trenger ikke tenke på at det skjer engang. Nervecellene er organisert i fint system, og så bor det litt andre celler enn nevroner der også (store eller små eller rette eller krøllete). Så får alle cellene det de trenger fra blodårene som lager spindelvev rundt alt og ingenting, og dersom man åpner opp, er de kanskje så små at man ikke kan se dem. Åh, og mellom nevronene er sånne små runde prikker som er der litt og så blir de borte igjen. Det er de som gjør at cellene kan snakke med hverandre. Nesten som Smarties (ikke NonStop) som en celle gir bort til den neste, og så blir alle spist opp. Se, de er snille med hverandre.

Blir litt svimmel. Null konsentrasjon.
Skjelver.

Jeg har vært hos tannlegen. Fant ut at de ville stikke en lang metallnål inn i munnen min. Ikke at jeg har problemer med sprøyter. Liker sprøyter. Neida. Men jeg liker dem nok til å gi blod. Så lenge de holder seg unna munnen min. Hei, seriøst liksom. Det gikk fint allikevel. Stakk inn i en del av hjernen som er i munnen, hvis du skjønner. I en del av trillingnerven (fordi det er en nerve som kommer fra hjernen og som deler seg i tre og de er litt i munnen). Kanskje tannlegen stakk litt inn i muskelfin også. Kan nemlig ikke lukke opp munnen helt uten at det gjør vondt.

Men hjertet da? Hjertet er også fint. Ville ikke klart seg uten lungene da, for de er blå, lyseblå. Hjertet er litt mørkeblått og litt rødt. Kjenn på blodet ditt, i blodårene. På håndleddet, kanskje. Eller på halsen. Hjertet blir stort-lite-stort-lite-stort-lite hver gang det dunker. Virkelig. Skjønner ikke at det ikke blir slitent. Sikker på at jeg ville blitt det. Man hvis jeg hadde blitt sliten, ville sikkert hjertet mitt også blitt det, nei? Nei. Fordi når jeg blir kjempesliten, bare jobber hjertet massemasse mer, sånn kanskje fire ganger så fort. OK, det blir nok slitent etter hvert det også, men da har jeg stoppet opp å løpe for lenge siden. Mhm, og så går blodet kjempefort rundt i hele kroppen, kanskje sånn fem liter (eller litt mindre hvis du for eksempel, la oss si, gir blod, men det kommer veldig raskt tilbake fordi kroppen er så sykt kul og kompleks og vet akkurat hva den skal gjøre, spesielt hjertet - det vet hva det skal gjøre selv om hodet og hjernen sier neineinei).

Takykardi.
Fortfortfort.

Hvordan oppdatere Facebook-statusen sin

Moe spør:

Kan du lære meg hvordan man oppdaterer statusen sin? I seem to have forgotten.

Siri svarer:

1. Du må opprette en Facebook-konto. Gå inn på www.facebook.com og registrer deg der. Det skal være lett å se hvordan det gjøres, da feltene du skal fylle inn opptar mer eller mindre hele forsiden. Pass imidlertid godt på at siden du er på er blå. Det er viktig for at informasjonen du registerer (og bildene du eventuelt vil laste opp senere) ikke skal komme på avveie. 

2. Logg inn. Det gjør du i logg-inn-feltet øverst til høyre. Trykk gjerne på 'husk meg'-knappen slik at du slipper å skrive inn innlogginsinformasjonen hver gang du ønsker å gjennomføre en statusoppdatering.

3. Du vil nå se News Feed-siden. Dersom du har opprettet Facebook-bekjentskaper allerede, vil deres statusoppdateringer og utveksling av mindre personlige beskjeder vises. Scroll nedover siden dersom du vil lese mer. Trykk på wall-to-wall dersom du føler at du har havnet midt inn i en samtale og syns det er din plikt å finne ut hva det reelle temaet er. 

4. Dersom du går inn på din egen profil, vil du se dine foregående statusoppdateringer og øvrig kommunikasjon med omverdenen (gitt at du har Facebook-venner som er interessert i samtale, såklart). 

5. Så; statusoppdateringen. Øverst, ganske sentralt, på din egen profil vil du se et hvitt felt der det står 'What's on your mind?'. Det samme feltet vil du kunne se på forsiden (se punkt 3 angående News Feed). Dersom du trykker i dette feltet, er det mulig å oppdatere din egen status. Dette gjøres ved å fylle inn en ordkombinasjon, preferabelt noe som har med 'what's on your mind' å gjøre, men det er ingen nødvendighet. Trykk på 'Share'. Nå vil du kunne se statusoppdateringen din både på din egen profilside og på forsiden. Legg deg på minne at dette er noe alle bekjentskapene dine kan se, så tenk deg godt om før du gjennomfører oppdateringen.

Jeg beklager komplikasjoner som kan oppstå i løpet av prosessen dersom du velger å bruke et annet administratorisk Facebook-språk enn meg. Håper allikevel det ordner seg.

Jeg venter i spenning på en ny statusoppdatering. 

Dager uten ord

..blir mye finere når man kan kle dem med bilder.

Jeg har lært meg å like avokado. Og brunost. Så har vi hatt teve, ikke hatt teve, kjøpt ny teve, hatt tevesignal, ikke hatt tevesignal, ringt til riksteve (og nå skal jeg ringe til riksteve igjen).

Jeg har vært handywoman (jeg har drill med bits og en svart eske med kabler i) og gjort kjøkkenet litt finere. Ronja har lagd kjøkkenhage. Vi har gardiner også. Og så har vi sagt hadetbra til folk som plutselig flytter til svenskeland.

Vi har drukket soyakakao hjemme og fått morgenkaffe av tidenes kuleste foreleser.

Jeg har handlet. Nye treningsklær. Skoene er så fabelaktig at jeg skal kjøpe et par til bare for å ha dem. Og så vanlige klær, da. Jeg måtte kjøpe tightsen i den andre fargen også, for så flott var den.

Den gamle roomisen min hadde innflytningsfest, så vi lagde smilende brownies og farget hår. Jeg hadde briller rundt halsen. De smilte litt, de også.

Jeg kjøpte et forstørrelsesglass, just in case. Og en bart. Det er kjekt å ha.

Og en nytt skjerf (OK, to). Og en musikkplate (OK, syv).

Jeg har vært på blåbærtur med Hun fine og plukket nesten to rader i bunnen av det store bærspannet som rommer to komma syv liter og som vi kjøpte på obs!storehypermarkedderalleersamtidig for nitten smuler. Plutselig orket jeg ikke mer fordi alle jogget forbi og jeg hadde vært på joggetur tidlig på morgenen i stedet. Så da tro jeg til naboen og lagde blåbærcookies, men jeg glemte å ta bilde av det også.

Sommer er et merkelig fenomen. Eller, egentlig vet jeg ikke om man kan kalle sommer et fenomen i det hele tatt. Ordboken sier nemlig at et fenomen er 1) det som oppfattes av sansene i motsetning til 'tingen i seg selv' (hei, Kant) eller 2) noe merkelig eller ualminnelig. Sommer er den lyseste og varmeste tiden på året, sommer er blomstringstid, varme, lys og frodighet. Kanskje er den første setningen min egentlig 'sommer er noe merkelig merkelig'. Det syns jeg er helt greit, men jeg kunne ikke sagt at sommer er noe ualminnelig (for det er det jo tross alt ikke). Varme og lys er merkelig, blomstringstid og frodighet også. Ja, jeg liker ordbøker. Og ord. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke finner glassboble eller sjokoladedråpe noe sted (ok, jeg gjør det).

Det var jo ikke det jeg skulle skrive om.

I morgen begynner vi på nytt. Du vet, en ny start. I år skal jeg være flink (det er studieår som teller, ikke sånne hele år). Karoline den Fine starter også på nytt i morgen, mhm (om jeg har lagd muffinsen i headeren hennes? Ja, det har jeg). Jeg skal kjøpe gummistøvler. Og joggesko. Kalenderen min har jeg allerede da, takkoglov. Søster (som baker focaccia) klipper håret sitt selv, sånn som jeg syns er bra (én - to - tre (parentes i parentes; jeg skjønner ikke at jeg hadde så langt hår) parentes i parentes slutt). Nå hører jeg på bra musikk (Broken Bells - hva syns du?), ser på det runde kameraet mitt (som er lilla) og lurer på hvaialledager det er jeg driver med.

Når jeg tenker over det, tror jeg ikke jeg skulle skrive om noe som helst. På onsdag skulle jeg egentlig skrive dette:

(Jeg skriver i en parentes at jeg drar til en øy, ØYA).

I virkeligheten holder jeg hendene på hver side av hodet i lett halvmåneformet formasjon, ser rett på deg og hvisker 'Øya'.

..men det gjorde jeg ikke.

Nei, jeg er ikke sikker helt, jeg.

How to make friends

Noen ganger har jeg litt mer lyst til å hilse på verden enn andre. I dag er en sånn dag, i alle fall akkurat nå. Jeg har ikke helt forstått hva jeg legger i uttrykket å hilse på verden. Det kan kanskje være å hilse på en fremmed på gaten, smile til de som ikke gjør det, si hei til de som ser i bakken (eller som ser på den særdeles spennende lyktestolpen). Kanskje er det å lese ferdig boken jeg leser nå - boken som handler om å danse til verdens bortgjemte musikk - eller å sitte på kjøkkenbenken og drikke te. Tre suketter (ikke i teen). Rydde i skapet. Sette seg i bilen og kjøre uten å vite hvor man skal, hente snille mennesker som ikke vet hvor de er, men mennesker som vet hvor de vil. Jeg tror at å hilse på verden kan være noe så lite som å blunke. Blinke med øynene. Si fra at her er jeg. Er du her også?

Do You Remember Rock 'n' Roll Radio?

Jeg husker da de flyttet inn i huset på den andre siden av veien. Det skjedde ganske plutselig - jeg visste ikke engang at de som bodde der før skulle dra derfra. Jo, jeg var klar over at damen hadde flyttet dra mannen i huset, at de to barna bodde i huset sammen med faren, men jeg var ikke klar over at de kanskje neste dag ikke lenger skulle bo i det gule huset. Før jeg visste ordet av det, hadde huset blitt hvitt. Det hadde blitt fint, de nye menneskene hadde ryddet opp i hagen, lagt steiner frem mot døren, gravd ut plass til parkering der det før hadde vært minijungel.

Det skal sant sies at jeg ikke husker når de flyttet inn. Mest sannsynlig var det da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg husker nemlig at jeg var med på å følge den eldste sønnen til skolen, i alle fall i ett år. Eller kanskje to. Uansett må jeg ha gått på ungdomsskolen, for barneskolen var det ikke, og da jeg begynte på videregående, tok jeg buss til langtvekk. Vi gikk sammen til skolen alle naboene - fetteren, kusinen, søsteren, broren, sønnen og jeg i ett år (eller så var det to).

Den eldste sønnen ringte på døren i går. Jeg åpnet, hørte han skulle ha tak i Søster eller Bror (det var ikke så farlig hvem det var, nemlig), jeg ropte til Bror at naboen var her. "Vet du hva jeg heter?" hørte jeg forskrekket den eldste sønnen si. "Vet ikke du hvem jeg er?" spurte jeg tilbake. Han stod der en stund, så på meg, så i døren. "Aaah, du er den eldste søsteren?". Stemmer. Stemmerstemmer.

Jeg er fullstendig klar over at jeg husker ekstremt lite fra min egen barndom, men har av en eller annen grunn trodd at det bare er meg som har det sånn. Eller, jeg husker omtrent ingenting av det som skjedde, men jeg tror jeg husker ganske mange av menneskene som var rundt meg. I alle fall de jeg så hver dag i ett (eller to) år. Greit, jeg har igrunn veldig lite å si. Men det er lov, det også. Og det er lov til å ikke huske.

Sunrise

Jeg ville bare vise frem denne:

Fordi jeg elsker te.
Og fordi pakken fra Tepikene kom i posten på den riktigste dagen. 

The mind is given to you, you are not given to the mind

Try and hit the spot, get to know it in the dark

Klokken åtte i dag, var jeg på skolen.

Frem til klokken tolv skrev jeg et halvt A6-ark med ord.

Jeg tror dagen ble mer produktiv da jeg dro hjem og lagde muffins med appelsinmarmelade i
og brukte kvelden til å planlegge hvordan jeg skal lage en perfekt Tarte Tatin.

Hvordan har din torsdag vært?

Hei T-land

I dag gikk jeg på tur i snø/sludd/regnværet.

Jeg fant et bananmodneri.

Og så glad jeg ble.

Jeg tror jeg kommer til å smile i flere dager.

Jeg elsker regn.

Alt blir så fint når det regner.

Trærne gjør akkurat det de har lyst til å gjøre.

De danser så fint.

Jeg fant mange trær med fuglereir i.

Mange med fuglekasser i.

Og ett med et gult rompeakebrett.

Overalt var det fine farger.

Fine, røde hus.

Biler med mennesker som så litt rart på meg der jeg gikk gjennomvåt med vann i hele fjeset og et smil blant alle vanndråpene.

En søndag i bilder

Da jeg våknet i dag, var det masse snø ute. Det datt ned fra himmelen og la seg på bakken, oppå all den andre snøen som nesten hadde smeltet bort.

Så spise jeg frokost mens jeg så på teve og drakk masse te.

To learn, read.

To know, write.

To master, teach.

Jeg ryddet stuen og tok bilder av den fineste vesken jeg fikk av mormor.

Etter jeg hadde ryddet, var det endelig plass til å henge opp de nyvaskede, lilla klærne mine til tørk på stolene. Dersom jeg bruker tørkestativet i kjelleren, fryser de nemlig til is.

Og så bakte jeg brød med ekstra masse korn i.

Hvordan er din søndag?

A thousand hours

På lørdag var jeg hos Den Fine på ost&vin.

Og ostekake.

Det var veldig fint.

Og så var det Earth Hour.

Alt ble mørkt og vi spilte Alias.

Den Fine klarte å gjette kransepulsåre.

Forresten, ser du de begynnende resultatene i mitt forsøk på å rydde opp i Siri-landet?