(Side 318):

Overlevelsesstrategi: Grunnleggende modell for et langt og lykkelig liv. Trestegsmodellen.
Pust inn.
Pust ut.
Gjenta etter behov.


Johan Harstad; du er fantastisk.

.

Ordene blir borte. Jeg mister dem på veien. Nå har jeg gått så langt at jeg ikke vet hvor jeg mistet dem jeg allerede har mistet, jeg vet bare at de har blitt borte. Uansett hvor mye jeg forsøker å holde dem her sammen med meg, inni meg, faller de av allikevel. Som en trekurv som er alt for full av blomsterblader slik at bladene lager spor etter meg. Forskjellen er at jeg aldri har vært fullt av ord. Ikke engang når jeg skriver dem. Og nå blir de borte. Det er hull i kurven min. Selv om jeg putter flere og flere ord eller blader oppi den, blir de bare borte igjen. Lekker ut, liksom.

Det er ikke noe morsomt.

"Hei. Her er jeg."

Dette er sånn en av de fineste julegavene. Da.

❦ Bøker

Her er resten av listen over ting som gjør meg glad. 

Hei, jeg heter Siri,
og jeg er glad i å lese.

Det er kanskje noe man kan gjette seg til dersom man titter innom de to siste innleggene mine (dette og dette), så overraskelsen er kanskje ikke veldig stor når jeg sier jeg vil skrive noen få ord om boklesing denne søndagen.

Jeg vet bare om ett tidsfordriv som aldri synes å trette, og det er lesing.

Roald Amundsen

Etter at jeg lærte å lese, har jeg tydeligvis lest ganske jevnlig. Du vet, type en bok her, en bok der. På biblioteket fikk man diplom dersom man hadde lest femti bøker i løpet av året da man gikk på barneskolen. Noen slike diplomer har jeg. (Oj, vet noen hva det het? Bokorm?). Nei, i bunn og grunn har jeg ingen anelse om hvor mange bøker jeg har lest. Da jeg begynte å lese til særemnet, lagde jeg også en liten bok der jeg skrev opp alle bøkene jeg leser og tiden jeg brukte. Den fylles fremdeles opp med en ny tittel i ny og ne, i tillegg til at lesetiden også skrives inn i bøkene. Liker.

Å lese er for hjernen hva mosjon er for kroppen

Joseph Addison

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg leser. Det sies at et hus uten bøker, er som et legeme uten sjel. Egentlig har jeg lyst til å smelte sammen ordtaket og si at bøker er nødvendig for utvikling av seg selv. Helt ærlig blir jeg litt satt ut når jeg møter folk som ikke leser bøker (hei fordommer, dere er nok der pyttelitt). For meg virker det unaturlig å ikke lese. Jeg mener, det står jo så mye fantastisk nedskrevet. Og tross alt, man trenger ikke finne opp hjulet hver gang man skal finne ut av noe. Det holder sikkert med å finne en bok.

..og å lese den, da. 

En bok som ikke blir åpnet er bare en murstein av papir.

Kinesisk ordtak

Og angående selve bøkene; jeg er totalforelesket i gamle bøker. Det er noe av de vakreste jeg vet om. Slitne i kantene, historien til alle som har lest bøkene før mellom permene, kanskje et lite notat her og der, lukten.

Den andre boken i juli

Jeg har lest The Lion Hunt av John Holloway.

Han var en engelsk poet, kritiker og akademiker. The Lion Hunt er fra 1964, og han skriver om poesi, kunst, samfunn og prioriteringer. 

Avslutningen  var det eneste jeg virkelig likte i boken (kanskje litt fordi den var så ettertraktet). Men hei, den var nå fin.

Sangen om den røde rubin

Fra boken skrevet av Agnar Mykle.

Og meget kan mennesket begripe, og meget kan det fatte, men tiden er den store gåte. Tiden og skjebnen og evigheten, og tiden igjen. Mens forfatteren har skrevet disse linjer, og mens leseren har lest dem, har jordkulen rullet frem gjennom verdensrommet, og hvor var vi for tredve sekunder siden?

"Laisse-moi prendre haleine afin de te louer," sa Ask, bukket og feide hybelgulvet med en imaginær fjærhatt fra tredveårskrigen. (Dette bildet har jeg brått hatt som bakgrunnsbilde i noen måneder).

Slik. Bare to ord var nok, for å skjenke lykke og smilende frihet til hele menneskeheten. "Tananarivo?" "Atacama." To ord. Ba man om for meget, når man bad om to ord?

Rundt i verden ligger det hver natt millioner mennesker på rygg og får ikke sove; de ligger og former med leppene de fine, rammende poenger de skulle ha sagt, men som de ikke sa. I natten og mørket skjærer de tenner og knytter nevene og former den vidunderlige naturlige replikk som skulle fått motstanderen til å ligne en sommerfugl spiddet på en nål. Hver natt ligger millioner mennesker på rygg og lærer utenat den guddommelige replikk, replikken personlig. Neste gang skal de bruke den! Bare at neste gang er en helt annen er en helt annen gang; og da passer ikke replikken.

Hun var alt det som han gjennom hele ungdommen hadde lengtet efter. Her var hans vandring endt, nu visste han. Skibet. Døren. Hånden. Bare at hun var ikke for ham. Og nu, fordi han visste at han elsket henne, kunne han aldri mer gå tilbake til henne.

Det kom får han, at det passet for han; når han for første gang i sitt liv knelte, at han da knelte i isvann.

"Opplysningen? Vennligst gi meg himlens nummer!"

Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting. 

g.

Jeg lærte, som omtrent alle dere andre, alfabetet da jeg begynte på barneskolen. Selve alfabetet var jo i bunn og grunn ikke alt for vanskelig å lære seg; man startet på A og fortsatte, akkurat passe hakkete, til man kom til Å. Stopp.

Etter hvert som vi ble litt eldre, ville lærerene at vi skulle gjøre alfabetet lettere å bruke. Dette var spesielt i forhold til bruk av ordbøker. Vi skulle vite hvilke bokstaver som kom etter hverandre uten å måtte begynne fra starten av alfabetet hver eneste gang. For at det skulle være litt lettere, fikk vi tips om at vi skulle finne steder vi kunne bruke som utgangsposisjon. Jeg fikk egentlig aldri det helt til. Selv nå, som student og slikt, klarer jeg bare å begynne på alfabetet på A. Og K-L-M da (på grunn av disse tre menneskene som var morsomme på teve, vet du). Og kanskje X hvis jeg tenker meg godt om, men det er kanskje ikke bokstavene etter X jeg bruker aller mest.

Men det er noe med G. Bokstaven G, altså. Når jeg tenker på alfabetet, pleier jeg alltid å hoppe over G. Jeg tror den er etter H, men når jeg har kommet forbi I og J, skjønner jeg at det ikke er tilfellet. Det skjer hver eneste gang. Og hver gang det skjer, får jeg litt dårlig samvittighet. Det er jo ikke meningen å utelukke G. G er faktisk en veldig fin bokstav, selv om den kanskje er litt stor og klumpete. Men det er jo ikke noen grunn til at den ikke skal få lov til å være med. Jeg tror nesten G er min yndlingsbokstav, når den skrives som liten, gammel skrivemaskin g, altså. Dessuten likner den litt på et par gamle briller. Nei, jeg får dårlig samvittighet.

Jeg var forresten en av de siste i klassen som lærte å lese.

Og jeg husker fremdeles hvilket ord jeg leste alleraller først.

Hva med deg?

Voksen for lykken er bare den sterke.

Det er så fint lys!

Når det er fint lys, blir jeg ekstra glad i kameraet mitt.

Jeg blir ekstra glad i å ta bilder.

Og jeg blir ekstra glad i bildene kameraet tar.

Jeg bakte bollene.

Oppskriften jeg fikk lyst til å teste ut, fant jeg her. Det ble smeltede sjokoladestriper i dem i stedet for runde sjokoladebiter, men de ble kjempegode allikevel. Har jeg hørt. Her kommer oppskriften en gang til:

Til 40-50 boller trengs dette:

1 liter melk 

300 gram smør 

200 gram melis 

1,5 kilo hvetemel 

2 pakker gjær 

0,5 teskje kardemomme 

Akkurat passe mye sjokolade, dersom du er som meg

Kok opp melk, smør og melis.

Avkjøl blandingen så den er rundt 37 grader.

Bland sammen det tørre og ha melkeblandingen over.

Elt godt og la det heve et lund sted i en halvtime, hvis du vil.

Trill boller og la dem heve et lunt sted i en time.

Stek dem på 225 grader i 7-8 minutter.

Namnam!

Fordi det var så fint vær, gikk Søster og jeg en tur ut og promenerte litt.

Jeg fant en herlig hårspenne i den lille, søte butikken.

Den blir egentlig bare kalt Den Koselige Butikken,

når jeg tenker meg om.

Jeg gir meg forresten ikke.

Noe av det fineste med å være hjemme, er helt klart at man kan finne ting man ikke visste man hadde.

Jeg gikk inn i rommet der den store, hvite bokhyllen er.

En bokhylle jeg har sett i så ufattelig mange ganger, men som det allikevel virker som får nye ting i seg til stadighet.

Denne gangen fant jeg Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle.

Det er en bok jeg har tenkt at jeg skal lese over ganske lang tid.

Jeg det som et tegn på at det skal gjøres.

Nå.

Etter å ha lest de første sidene, har jeg funnet ut at det er helt riktig valg.

Virkelig.

Denne boken bør leses to ganger.

Den har et budskap, også.

Tittelen på innlegget er fra første kapittel i boken.

Nå

Nå er du. Her og nå.
Det er nå du sitter i cockpiten
og har ansvaret for at jorda når fram
til neste generasjon.
Det er nå du kan slå i bordet
og si hva du mener. Det er nå
du kan lese gressets lette kursiv i vinden,
trærnes eldgamle stavelser i dyreblikkets
mening om justismord.

Ja, her og nå. Det er nå
minstejenta puster godnattkysset
på kinnet ditt. Det er nå
du står på fyrdørken og kan skufle
venners ord, morgenlys og nytraktet kaffe
innunder kjelene
så det damper og går.

Vent ikke på drømmen om i morgen, kamerat.
Sleng lassoen din rundt hornene på den,
hal inn
og hiv den over ende.
Det er nå du har sjansen. Her og nå.
Bare her og nå.

Nå av Kolbein Falkeid

Meg eier ingen

I dag gikk jeg på tur over broen. Med lue på hodet, musikk på ørene og et stort skjerf rundt halsen. Uten jakke såklart, det er gigantiske gensere som er tingen.

Men jeg hadde glemte boken min i sengen.

Så da jeg kom på den andre siden av vannet, bestemte jeg meg for å kjøpe en ny bok. Den franske pinnsvinboken. Men den hadde de ikke på butikkstedet allikevel.

Da den svenske boken lyste foran meg tenkte jeg at tja, hvorfor ikke.

For en fin bok man kan lese mens man går undervurderer man ikke selv om det ikke er en pinnsvinbok.

since feeling is first - e. e. cummings

since feeling is first
who pays any attention
to the syntax of things
will never wholly kiss you;

wholly to be a fool
while Spring is in the world

my blood approves,
and kisses are a better fate
than wisdom
lady i swear by all flowers. Don't cry
- the best gesture of my brain is less than
your eyelids' flutter which says

we are for each other: then
laugh, leaning back in my arms
for life's not a paragraph

And death i think is no parenthesis


Når leksene mine er å lære dikt som dette utenat, kan jeg virkelig si at sommerskole er fantastiske greier.

Når en bok blir flere og slutten er nær

Jeg liker å lese bøker.

Jeg liker å lese bøker som ikke bare er én bok. Ettersom jeg ikke har funnet et ord som beskriver hva jeg mener, har jeg bestemt meg for å kalle det Bøker. Med stor B. Mye sannsynlig er bokserier et bedre ord, men jeg syns det høres helt tragisk ut. Trilogi høres på sin side helt genialt ut. Men heter Harry Potter-serien da heptalogi?

Det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. Jeg skulle skrive litt om hvor glad jeg er i Bøker. Og Filmer for den saks skyld. Det føles utrolig bra å vite at det er en bok til etter den jeg leser. Og en bok til og en bok til. Helt til det til slutt ikke er flere bøker igjen, og alt blir trist. Så egentlig vil jeg ikke fortelle om hvor glad jeg er i Bøker, men heller hvor trist det er når man har kommet til den siste. Det er trist med avslutninger. Det er trist at det ikke skal komme noe mer.

Når jeg tenker over det, har jeg ikke stort mer å si om Bøker enn det jeg allerede har sagt. Det er koselig, og samtidig veldig trist. Det mye sannsynlig en av grunnene til at jeg ikke har lest ferdig Harry Potter før for tre dager siden. Så lenge jeg ikke hadde lest den siste boken, var det fremdeles som om Harry var en levende person som levde sitt liv parallelt med mitt. Nå som jeg vet hvordan det ender, kan jeg ikke unngå å tenke at det rett og slett er over. Det er slutt. Og det er ikke noe koselig å tenke på i det hele tatt. Så må en måte angrer jeg litt på at jeg har lest alle bøkene. Og på en annen side angrer jeg ikke i det hele tatt.

Og sånn er det med det meste. Jeg liker ikke avslutninger.

Jeg syns alt bare skal fortsette.
Rett og slett.

(Og angående bloggen; jeg har endelig begynt med en liten makeover fordi jeg mer eller mindre irriterer meg grønn over hvor teit blogspot er. Burn you, forhåpentligvis blir ikke resultatet like forferdelig som bloggen min har sett ut de siste..månedene).

Anawak

I høst leste jeg The Swarm (noe som forresten er en av de bedre bøkene jeg har lest, selv om slutten er en eneste stor skuffelse).

Jeg syns det er fascinerende hvordan man kan se for seg ting og personer i bøkene man leser. Jeg vet i alle fall at jeg selv ser for meg hver eneste lille detalj.

Da jeg leste The Swarm, fikk jeg et veldig detaljert bilde av Anawak. Indianer-ish. Ikke spesielt tynn. Halvlangt mørkt, halvkrøllete hår. Klær i semsket skinn. Slitte olabukser. Et pent ansikt. Ikke den personen man først legger merke til. Et fint smil. Det er vel det jeg kommer på nå. Og mest sannsynlig står ikke alt det direkte i boken, men det er akkurat sånn han må være dersom han skal passe.

I høst så jeg han på bussen. Det er ikke tvil - det er Anawak.
Det merkelige er at jeg ser han hele tiden nå. På bussen, på universitetet, på idrettshallen. Jeg kan kanskje ta det som et tegn på at han er student, han også.

Men det vil jeg ikke tro. Han er nemlig Anawak og har skikkelig peiling på hvaler.

Om å hente posten..

For omtrent tre uker siden bestilte jeg noen Panduro-kataloger i posten (ettersom det er en mangel på slike butikker i den mindre siviliserte delen av landet).

For omtrent to uker siden fikk jeg en lapp i postkassen der det stod at det ventet post på meg på Postkontoret.

For omtrent tre dager siden fikk jeg en lapp til i postkassen der Postkontormenneskene klagde over at jeg ikke hadde hentet posten min enda.

Så i dag dro jeg på Postkontoret for å hente katalogene mine.

1)

Jeg er uenig i definisjonene. Dette er en pakke, ikke post. Det er en forskjell av betydning.

Dessuten vil jeg si at jeg er litt skeptisk til at det er to tynne kataloger fra Panduro.

Rommet mitt er forresten fullt av blå plaststrimler.

2)

Det faktum at det står Amazon på pakken inni det blå tullet, gjorde at min første tanke ble litt mer troverdig.

3)

Tanke bekreftet.

Og det er jo ganske kult, egentlig.

Så..

4)

Dette er mitt.

Og jeg er ganske glad i det allerede, faktisk.

(Om hun var såpass heldg at hun slapp å betale toll?)

JA!

Å være

Jeg har vært på båttur med søster-min og fått øynene blåst ut.
Heldigvis ikke bokstavelig talt.




Jeg har ryddet i musikkplatene mine og funnet ut at jeg ikke har plass til alle. Noe jeg visste fra før av. Det jeg ikke var klar over, er at jeg har musikkplater av flest folk som starter på D og M. Nemlig.



Jeg har lest om Jack the Ripper.

Jeg har vært på kino og sett en film som ikke er helt meg-film. Og jeg har sett en som var skikkelig teit. De kinofilmene var ikke den samme kinofilmen.

Jeg har løpt i merkelige konstruksjoner i skogen langt borte, sånn for moro skyld.

Jeg har sett sesong 1 og sesong 2 av Criminal Minds. Hittil bare én gang.

*

Jeg har kjøpt en bok.

Jeg har sett en skikkelig teit film enda en gang. Selv om det er to lyspunkter i den (The Cure og Elvis Costello), er det enda teitere at de lyspunktene faktisk er med. Rett og slett fordi det er under deres verdighet.

Jeg har ryddet på rommet mitt.

Jeg har sett alle youtube-filmer om Gube.

Jeg har ryddet rundt håndleddene mine.

Jeg har hatt med boken min overalt. Den er et bokvitne.

Og jeg hører på musikk type alltid.

Enhjørninger og avsagde hagler

Selv om jeg kom hjem fra Hove for ikke alt for lenge siden, skal Hove-bloggen få lov til å godgjøre seg litt til før den blir publisert og offentliggjort. For å ikke nevne skrevet.

Nå skal det nemlig handle om min søsters og mitt møte med Lise Myhre. Klokken 14.oo var det åpning av Nemi-utstillingen på Avistegnernes hus i Drøbak. Med andre ord; etter alt for få timer med søvn stod jeg opp for å finne fram Nemi-boka jeg ville ha signert. I tillegg til en tegning Tove har tegnet, såklart.

Nemi-Lise var mye hyggeligere enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Hun var rett og slett..super, omtrent. Hun signerte mer enn villig boken min og ville gjerne bli tatt bilde av sammen med navnesøsteren sin (som hun selv kalte min søster). Da jeg fant fram tegningen Tove hadde tegnet, sa hun at Tove-girl var flink, altså.

ÒG hun hadde selvironi når det gjaldt bilder av henne selv.









Akkurat det har nok jeg også ganske god bruk for.

Livet er avlyst

I går leste jeg en oppsummering av norskpensum. Sånn for å få en liten oversikt før eksamen (legg merke til at jeg ikke gjorde matte, noe jeg hadde eksamen i på UMB i dag). På de 36 sidene jeg leste, var det spesielt én person som gjorde inntrykk.

Navnet hans er Tor Ulven. Innflytelsesrik på 1980- og 1990-tallet, helt til han tok selvmord i 1995. Modernistisk, formsikker med minimale gjenstander som sentralt motiv, sånn generelt. Diktet jeg leste, heter Livet er avlyst:

La oss sove videre

til neste

eon.

Snart blir solen

en supernova,

samme faen.

Titi Suru

Jeg har egentlig aldri skjønt greia med ulven som trigger de seksuelle impulsene til alle jenter på Cyans alder. Nemi-stripen går noe som dette:

• Cyan - Husker du ikke den musikalen som pleide å gå på NRK rundt påske? -Om sauemammaen som synger for barna sine om at de ikke skal slippe inn femmede? Mommy's home, now you can open the door.
• Cyan igjen - Alle jenter på min alder husker den. Den slemme ulven trigget våre første seksuelle impulser. Han er DYRISK TILTREKKENDE! Ops..sikler jeg?
• Mann vi ikke trenger å nevne navnet til - Vet du hva slags selvfølelse man får av å være sjalu på en piperøykende ulv med hockeysveis og trailerbart?
• Nemi - Åh, Herregud. Du mener Titi Suru. Jeg vil ha valpene hans (meget spesielt ansiktsuttrykk med masse hjerter rundt).

Det hele resulterte i at jeg trykket meg inn på youtube og fant klipp fra musikalen Rock'n Roll Wolf (fra 1977, wow). Klippet med Titi Suru og Rada introduserte herr Ulv nokså bra. Jeg tror jeg er nødt til å se hele musikalen en gang. Når det passer seg.
Dessuten skjønner jeg Nemi og Cyan mye bedre nå.