you've got everything now

jeg har hørt på the smiths i to uker i strekk hittil. iphonen syns nok det er en god idé at jeg ikke bytter musikk så ofte. og noen ganger er det nettopp det. en god idé. the smiths. i mean. hallo.

noen ganger ser jeg på teve. det er rart når jeg plutselig ser parken hjemme midt inne i norske komiserier. andre ganger hører jeg på radioen. det er rart når folk hjemmefra ringer inn, også. eller når hjemme er i avisen, men det begynner jo å bli trendy, merker jeg.

jeg gleder meg til i morgen. da skal jeg skulke skolen, sette med på biblioteket i byen og lese. kjøpe kaffe på caféen. lese litt til. ha på ullsokker. drikke litt kaffe. se på alle menneskene gjennom glassvinduene. jeg skal slappe av. og lese.

det gleder jeg meg til.

28.

‘Jeg tror jeg vet hvorfor du er som du er,’ sier hun.

Jeg skjønner ikke hva hun snakker om. 

Har du funnet svar på spørsmålet alle lurer på? 

Vi leser til eksamen i et av de små auditoriene på skolen. For ja, vi flyttet tilbake. Nå er vi der vi egentlig hører hjemme. Ikke sammen med de andre studentene på de andre delene av universitetet, de studentene vi aldri har sett før og sikkert aldri kommer til å se igjen. Nå er vi sammen med ‘oss’. 

Vet du hva. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Du er jo alltid her. Når jeg er trist og lei, når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, når jeg vil legge meg under alle de tre dynene mine og ikke åpne øynene mine igjen. Eller når jeg ligger på kjøkkengulvet og hører på hjertet med stetoskopet. 

Det var jo du som viste meg at jeg faktisk kunne bli i denne byen. At jeg ville overleve, jeg ville klare meg. Vi skulle klare det sammen. Skrev liste over alt det fine vi skulle gjøre de neste seks årene. Begynte med punkt én allerede samme dag. 

Vi så på Nytt på nytt på tv-på-dataskjermen min på hybelen min som var så langt vekk fra alt annet som overhode mulig. Var på byen i midnattssol og spilte fiktiv basket på dansegulvet. Lagde nye middagsretter fra spennende internettsider, snakket om hvordan fremtiden skal bli. Om hva vi ønsker oss, hva vi vil gjøre. Dro på café første kvelden vi begge er tilbake i byen etter juleferien, for når man drikker te sammen er ikke mørketiden like mørk lenger, og det iskalde huset er ikke lenger like kaldt. 

Noen ganger sier jeg for mye. Kanskje er det fordi jeg syns det er vanskelig å si ting. Men du gjør det så lett, liksom. Ja, jeg tror det er derfor.

Hvis noen skulle klare å svare på hvorfor jeg er som jeg er, tror det ville vært deg. 

Ting man noen ganger er nødt til å gjøre når man har eksamensperiode

• kjøpe øyapass på impuls og lagre det på skrivebordet forkledd som en russisk tredukke med ipod
• dra på jobben og kjøpe musikkplate på mandag
• dra på jobben og kjøpe musikkplate på fredag
• kjøpe en halv vannmelon fordi den er tung å bære hjem
• ligge på kjøkkengulvet i en halvtime og høre på hjertet sitt

• impulskjøpe flybilletter hjem fordi man ikke orker mer

• spise middag hjemme sammen med mamma & pappa & søster & bror neste dag
• våkne på søndagen og merke at alt er myemyemye bedre

• dra på joggetur. tenke at en tur på ni kilometer er ganske passe. så innser man at hei, man må jo jogge hjem igjen også. det var kanskje akkurat passe.

• kjøpe nye løpeklær.
• kjøpe nytt skjerf.

• og photoshoppe håret sitt.

Litt kropp

Hodet er en fin ting. Hjernen, liksom. Det skjer så mye der, hele tiden. Man trenger ikke tenke på at det skjer engang. Nervecellene er organisert i fint system, og så bor det litt andre celler enn nevroner der også (store eller små eller rette eller krøllete). Så får alle cellene det de trenger fra blodårene som lager spindelvev rundt alt og ingenting, og dersom man åpner opp, er de kanskje så små at man ikke kan se dem. Åh, og mellom nevronene er sånne små runde prikker som er der litt og så blir de borte igjen. Det er de som gjør at cellene kan snakke med hverandre. Nesten som Smarties (ikke NonStop) som en celle gir bort til den neste, og så blir alle spist opp. Se, de er snille med hverandre.

Blir litt svimmel. Null konsentrasjon.
Skjelver.

Jeg har vært hos tannlegen. Fant ut at de ville stikke en lang metallnål inn i munnen min. Ikke at jeg har problemer med sprøyter. Liker sprøyter. Neida. Men jeg liker dem nok til å gi blod. Så lenge de holder seg unna munnen min. Hei, seriøst liksom. Det gikk fint allikevel. Stakk inn i en del av hjernen som er i munnen, hvis du skjønner. I en del av trillingnerven (fordi det er en nerve som kommer fra hjernen og som deler seg i tre og de er litt i munnen). Kanskje tannlegen stakk litt inn i muskelfin også. Kan nemlig ikke lukke opp munnen helt uten at det gjør vondt.

Men hjertet da? Hjertet er også fint. Ville ikke klart seg uten lungene da, for de er blå, lyseblå. Hjertet er litt mørkeblått og litt rødt. Kjenn på blodet ditt, i blodårene. På håndleddet, kanskje. Eller på halsen. Hjertet blir stort-lite-stort-lite-stort-lite hver gang det dunker. Virkelig. Skjønner ikke at det ikke blir slitent. Sikker på at jeg ville blitt det. Man hvis jeg hadde blitt sliten, ville sikkert hjertet mitt også blitt det, nei? Nei. Fordi når jeg blir kjempesliten, bare jobber hjertet massemasse mer, sånn kanskje fire ganger så fort. OK, det blir nok slitent etter hvert det også, men da har jeg stoppet opp å løpe for lenge siden. Mhm, og så går blodet kjempefort rundt i hele kroppen, kanskje sånn fem liter (eller litt mindre hvis du for eksempel, la oss si, gir blod, men det kommer veldig raskt tilbake fordi kroppen er så sykt kul og kompleks og vet akkurat hva den skal gjøre, spesielt hjertet - det vet hva det skal gjøre selv om hodet og hjernen sier neineinei).

Takykardi.
Fortfortfort.

Sommer er et merkelig fenomen. Eller, egentlig vet jeg ikke om man kan kalle sommer et fenomen i det hele tatt. Ordboken sier nemlig at et fenomen er 1) det som oppfattes av sansene i motsetning til 'tingen i seg selv' (hei, Kant) eller 2) noe merkelig eller ualminnelig. Sommer er den lyseste og varmeste tiden på året, sommer er blomstringstid, varme, lys og frodighet. Kanskje er den første setningen min egentlig 'sommer er noe merkelig merkelig'. Det syns jeg er helt greit, men jeg kunne ikke sagt at sommer er noe ualminnelig (for det er det jo tross alt ikke). Varme og lys er merkelig, blomstringstid og frodighet også. Ja, jeg liker ordbøker. Og ord. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke finner glassboble eller sjokoladedråpe noe sted (ok, jeg gjør det).

Det var jo ikke det jeg skulle skrive om.

I morgen begynner vi på nytt. Du vet, en ny start. I år skal jeg være flink (det er studieår som teller, ikke sånne hele år). Karoline den Fine starter også på nytt i morgen, mhm (om jeg har lagd muffinsen i headeren hennes? Ja, det har jeg). Jeg skal kjøpe gummistøvler. Og joggesko. Kalenderen min har jeg allerede da, takkoglov. Søster (som baker focaccia) klipper håret sitt selv, sånn som jeg syns er bra (én - to - tre (parentes i parentes; jeg skjønner ikke at jeg hadde så langt hår) parentes i parentes slutt). Nå hører jeg på bra musikk (Broken Bells - hva syns du?), ser på det runde kameraet mitt (som er lilla) og lurer på hvaialledager det er jeg driver med.

Når jeg tenker over det, tror jeg ikke jeg skulle skrive om noe som helst. På onsdag skulle jeg egentlig skrive dette:

(Jeg skriver i en parentes at jeg drar til en øy, ØYA).

I virkeligheten holder jeg hendene på hver side av hodet i lett halvmåneformet formasjon, ser rett på deg og hvisker 'Øya'.

..men det gjorde jeg ikke.

Nei, jeg er ikke sikker helt, jeg.

❦ Kunnskap

Oj, det er søndag igjen.
Jeg har allerede forklart hvordan dagene er for tiden, så det er ikke noe vits i å grave enda mer i det. Det blir ikke noe mindre søndag uansett. Og i dag er neste punkt på listen over fine ting kunnskap.


Hver gang det viser seg at jeg vet noe, blir jeg litt glad inni meg. Spesielt hvis det er noe ikke alle andre vet. Jeg vet for eksempel ganske mye om te. Og band som ikke er de mest kjente i verden (har du hørt om Folded Light, kanskje?). Jeg vet ganske mye om ting som i det store og det hele sikkert kan kalles uviktige, ting som man lett kunne gått gjennom livet uten å vite. Jeg husker for eksempel bursdagene til sånn cirka alle (og jeg har lagt merke til at det kan være en freak-out-faktor), jeg kan hele Images and Words utenat, jeg vet over middels mye om Charles Manson og vet hvilken bok Mark David Chapman leste da politiet kom 8. desember 1980.

Jeg kan liste opp albumene til The Beatles i kronologisk rekkefølge (som mange andre, tør jeg gjette), jeg husker alle stedene jeg har fått postkort fra. Jeg vet ganske mye jeg ikke er klar over at jeg vet, ting jeg sjelden husker, og mesteparten av det jeg vet er ting andre aldri ville trodd jeg visste. Dersom jeg møter deg, husker jeg mest sannsynlig både ansiktet ditt og navnet ditt resten av livet. En av de største svakhetene mine derimot, er at jeg ikke tror på kunnskapen min. Dersom jeg sier noe faglig, legger jeg alltid til "men det er jeg som sier det, så jeg ville sjekket det et annet sted for å være sikker". Ikke at Siri er noen wiz som har låst det hun kan ikke i en skuff og helst ikke vil dele det, altså.

Men hei, det er alltid like morsomt å vite noe. Det er morsomt å lære. Jeg tror det er noe av det fineste med å studere - det er alltid spennende å lære nye ting. Og det er så mye jeg skunne ønske jeg visste.


Og fant forresten sangen, helt uten meningen.
Jeg sa dummedummedumme til Spotify, men fant ut at jeg skulle redde situasjonen med å lage en spilleliste med den besteste musikken som finnes i stedet. Helt plutselig kan du også få den.

Ting som skjer mens man leser til eksamen

En av ulempene med å ha eksamensperiode, er at man blir maks selvsentrert. Jeg har i alle fall tydelige problemer med å fokusere på andre ting enn det som går mellom bøkene og hodet mitt (og forhåpentlig skal forbli inne i hodet mitt, også). Jeg vet ikke hvilken dag det er. I dag våknet jeg opp med fredagsfølelse, men slo tanken fra meg i løpet av ti minutter (er ikke det ganske lenge?). Jeg kommer hjem etter at butikkene har stengt, så jeg sitter igjen med en følelse av at butikkene aldri har åpent. Narvesen er en fin ting. Huset mitt brukes til å dusje, pusse tennene, sove og spise frokost. Jeg skjønner ikke hva annet jeg kan bruke tiden til, enn å være på skolen. Lesesalen er min nye leilighet - her kan jeg leve lenge på havregrøt, knekkis og kaffe (og Narvesen). Jeg klarer ikke planlegge mer enn én dag frem i tid, det nytter ikke gi meg selv noen dagsplan og det blir plutselig vanskelig å koordinere mine dager med dagene til mennesker som ikke oppholder seg i samme bygg som  meg (helst skal de også være på samme plan også). Plutselig fant jeg ut at det er to uker siden en venninne av meg hadde eksamen, og jeg har fremdeles ikke hørt hvordan det gikk. Dessuten burde jeg ha skrevet et tosifret antall brev og sendt til fine mennesker, men det kommer definitivt ikke til å skje i løpet av de neste dagene.

Det virker som det var i går at jeg logget inn på bloglovin' og leste gjennom de 147 nye innleggene. Når har jeg plutselig 187 uleste innlegg, og jeg innser jo at "i går" i virkeligheten var i forrige uke. Twitter har automatisk logget meg ut, noe som aldrialdi har skjedd før. Og jeg leser plutselig veldig lite nyheter. Ups.

g.

Jeg lærte, som omtrent alle dere andre, alfabetet da jeg begynte på barneskolen. Selve alfabetet var jo i bunn og grunn ikke alt for vanskelig å lære seg; man startet på A og fortsatte, akkurat passe hakkete, til man kom til Å. Stopp.

Etter hvert som vi ble litt eldre, ville lærerene at vi skulle gjøre alfabetet lettere å bruke. Dette var spesielt i forhold til bruk av ordbøker. Vi skulle vite hvilke bokstaver som kom etter hverandre uten å måtte begynne fra starten av alfabetet hver eneste gang. For at det skulle være litt lettere, fikk vi tips om at vi skulle finne steder vi kunne bruke som utgangsposisjon. Jeg fikk egentlig aldri det helt til. Selv nå, som student og slikt, klarer jeg bare å begynne på alfabetet på A. Og K-L-M da (på grunn av disse tre menneskene som var morsomme på teve, vet du). Og kanskje X hvis jeg tenker meg godt om, men det er kanskje ikke bokstavene etter X jeg bruker aller mest.

Men det er noe med G. Bokstaven G, altså. Når jeg tenker på alfabetet, pleier jeg alltid å hoppe over G. Jeg tror den er etter H, men når jeg har kommet forbi I og J, skjønner jeg at det ikke er tilfellet. Det skjer hver eneste gang. Og hver gang det skjer, får jeg litt dårlig samvittighet. Det er jo ikke meningen å utelukke G. G er faktisk en veldig fin bokstav, selv om den kanskje er litt stor og klumpete. Men det er jo ikke noen grunn til at den ikke skal få lov til å være med. Jeg tror nesten G er min yndlingsbokstav, når den skrives som liten, gammel skrivemaskin g, altså. Dessuten likner den litt på et par gamle briller. Nei, jeg får dårlig samvittighet.

Jeg var forresten en av de siste i klassen som lærte å lese.

Og jeg husker fremdeles hvilket ord jeg leste alleraller først.

Hva med deg?

Om veiene og valgene og mulighetene

Det er veldig mange ting jeg ikke har lyst til å bli når jeg blir stor.

Jeg har for eksempel ikke lyst til å bli en due. Ikke en slik grå en i alle fall, av type de som har bosatt seg rett utenfor vinduet mitt på rommet i Heimstaden. De er nemlig av typen som lager klukkelyder hele natten og volumet eskalerer ut mot morgenkvisten. Selv om fjærene kan glinse i solskinnet på en fin dag, vil jeg ikke ha byttet det ut med en hel skare mennesker som irriterer seg over lydene. Dessuten er jeg overbevist om at duer er dumme. Ikke det at det er en direkte grunn til at jeg ikke vil være en due. Jeg kan nemlig godt være en sau.

Jeg har heller ikke lyst til å bli narkoman. Eller en sengeliggende, overvektig dame som bor i en campingvogn og plutselig en dag våkner opp med hjerneblødning. Eventuelt ikke våkner. Jeg har egentlig ikke lyst til å bli elektriker heller, eller rørlegger. Noe sier meg at jeg ikke har så lyst til å bli noe langs håndverkerveien, desverre. Jeg har ikke lyst til å bli fulltidskokk, men kan gjerne være servitør i en liten periode av livet. Å jobbe bak kassen i en butikk er heller ikke noe jeg har lyst til å gjøre, med mindre det er i min egen lille, fine butikk der alle varene er fra spesielle steder og har sin betydning. Jeg har ikke lyst til å jobbe på et treningssenter eller som biolog. Og jeg har ikke lyst til å bli skuespiller.

På den andre siden er det veldig mange ting jeg kunne tenke meg å bli også. Jeg kunne gjerne studert historie. Matte, fysikk eller kjemi. Jeg tror det hadde vært helt fantastisk å tegne, male og fotografere omtrent hele tiden. Jeg kunne studert psykologi, sosiologi og kriminologi. Kanskje kunne jeg latt være å studere og heller reist verden rundt for å lære forskjellige religiøse samfunn å kjenne. Jeg kunne eksperimentert med asiatiske matretter og lært meg fremmede språk. Jeg kunne blitt journalist eller forfatter, kanskje. Skrevet om fine ting, grave i spennende hemmeligheter og lage den perfekte historien. Kanskje skulle jeg finne meg en liten leilighet i en storby, ha to deltidsjobber og bruke tiden til å gå i bruktbutikker og finne de koseligste av de koseliste tingene, innrede mitt eget hjem og ha fine mennesker på middagsbesøk og spise makroner til dessert. Eller plutselig skaffe mann og barn og bo litt utenfor storbyen i stedet, gå tur med barnevogn og snakke om sunn mat og gleder og problemer og våkne netter med andre småbarnsforeldre mens vi prøver å få bort mammakiloene. Eller begynne å løpeløpeløpe og gjennomføre London-maratonet helt plutselig.

Jeg tror det er veldig mye jeg kunne likt å gjøre.
Og jeg lurer på om jeg skal tenke litt over at det jeg bruker dagene mine på nå, ikke står på listen.

Hva vil du bli når du blir stor?

Den magiske grensen

I dag er dagen som setter en fin grense mellom tidligere stress og kommende juleglede. I dag har jeg nemlig levert prosjektsøknad for den o' så store valgfriprosjektperioden; et flott prosjekt for flinke studenter med resulterende oppgaveinnlevering og et opplyst sinn. Som med noen av mine medstudenter, har forberedelsene til søknadsfristen vært av det stressende, jeg-vet-ikke-helt-hva-jeg-skal-gjøre-slaget for meg. Det skal sant sies at det er en lettelse at søknad og prosjektbeskrivelse er levert, selv om resultatet av forberedelsene ikke ble helt slik jeg hadde tenkt meg (nå krysser vi bare fingrene for at prosjektet blir godkjent av den mystiske komitéen og at arbeidet med det blir så fint som jeg håper på).

Så, i dag er stresse-perioden over. Det gjør livet klart for å ta del i det som skjer fra 17. november og fremover. Det vil i all hovedsak si jul. Jaa, hurra. Nå kan jeg endelig komme et skritt videre i det store Julekortprosjektet, kanskje starte på julegaveprosjektene og generelt få en økt mental god stemning som gjør klar for den fine-fine tiden som snart kommer.

I dag har jeg tatt julevasken av kjøkken og stue. Jeg vet ikke om det kanskje er litt tidlig med julevask, men huset vårt ser i alle fall mye friskere ut nå. Ingen kaniner under sofaen, i sofaen, under sofaputene, oppi lampen, i hjørnet i vinduskarmen, inne i skapet.. Mhm. Så har jeg vært på butikken og kjøpt julelyseting - et fat med speil og tre telysestaker som passer til. I tillegg har jeg tatt den røde juleløperen ut av skapet og pyntet bordet med røde ting. Litt i tidligste laget, men det er veldig-veldig koselig. Julekulene og kakebaksten begynner ikke før i desember, det kan ikke komme før.

Jeg handlet litt mer på butikken også, nå som jeg først var i gang. Ting til Julekortprosjektet. Og tre helt fantastiske jumbokopper. Jeg kan sitte å se på dem. Lenge. Så fine er de. I bakgrunnen på bildet ser du forresten syskrinet mitt. Jeg er veldig glad i det også. Miljøgården Design. Jeg klager ikke.

Etter at stue og kjøkken var skrubbet og bordet pyntet med rødt, lagde jeg meg middag.
Risgrøt.

Åh, det var så riktig.

Siri baker gulrotmuffins

I studentverden har vi grupperarbeid omtrent to ganger hver uke. Gruppen min er en fin gruppe, og de bra menneskene har funnet ut at vi skal ha en egen kos-ansvarlig for hver gang vi møtes. Denne gangen var det min tur. I full visshet om at jeg ikke på noen måte ville klare å toppe verdens mest himmelske eplekake lagd av forrige kos-ansvarlig, prøvde jeg meg på noe enklere; gulrotmuffins.

Det ble en total katastrofe. Jeg glemte dem i ovnen og løp hysterisk inn på kjøkkenet da Roomie sa det luktet godt. De var mørke på toppen, men bevegde seg på en merkelig jeg-er-ikke-ferdig-stekt-måte da jeg var borti brettet. Herlig.

Etter de hadde fått en liten makeover av glasur og ferske gulrøtter, ble de i alle fall seende bedre ut enn de smakte. For å smake godt, det gjorde de virkelig ikke.

Dette er oppskriften, noe modifisert etter hva hodet mitt tenker er best etter det mislykkede forsøket:

• 4 gulrøtter (jeg brukte bare tre)
• 1,5 dl sukker (jeg brukte to, men det trengs tross alt ikke så mye)
• 2 egg
• 2 dl hvetemel
• 1 ts kanel (Mmm, dette minner meg om en helt fantastisk krydderkake jeg tydeligvis snart skal lage igjen)
• 1 ts vaniljesukker
• 1 ts bakepulver/natron (i oppskriften stod det begge deler, noe jeg gir omtrent all skylden for skuffelsen muffinsen har brakt med seg)
• 1 ts olje
• 100 gram naturell kremost
• 1 dl melis

Rasp gulrøttene, type fin. Lag eggedosis og bland forsiktig i det tørre etterfulgt av oljen. Til slutt røres gulrøttene inn (la noe være igjen til pynt, hurra). Ha røren i 16 muffinsformer og stek dem på 175 grader i 15-20 minutter (stekingen burde kanskje modifiseres litt, den også).

Rør kremost og melis sammen med en skje og ha det på de avkjølte muffinsene. Bruk en gaffel til å lage mønster hvis du føler for det, og dryss litt gulrot over til slutt.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
Følg min blogg med bloglovin

Mr. Radio og Mr. Monkey på nye eventyr

Jeg er tilbake i T-land. OK, det er litt blandede følelser, men andelen positive øker hver dag. Og det kan man jo like. Å faktisk få skaffet seg sin egen lesesalplass og et eget skap hjelper godt til. Dessuten har jeg med Magnet og cruiser rundt på høyre side av veien (ikke venstre, desverre), noe jeg også liker temmelig godt. Sykle, altså. Så ta-dah, dette håper jeg blir bra.

Min nye leilighet deler jeg med to nye roomies. Leiligheten er elskbar igrunn. Hvem ville trodd at skråskap malt i gammelrosa sammen med den merkeligste voksduken fra Prinsessebutikken og en rosa blomst i en hvit potte gjør kjøkkenet til et fantastisk vakkert sted? Nå må jeg såklart ikke glemme å introdusere Mr. Radio. Han står nemlig i stuen og er temmelig vintage. Kjærlighet ved første blikk, kan man si.

Og Mr. Monkey? Det var plutselig navnet på nøkkelene mine. Gitt.

since feeling is first - e. e. cummings

since feeling is first
who pays any attention
to the syntax of things
will never wholly kiss you;

wholly to be a fool
while Spring is in the world

my blood approves,
and kisses are a better fate
than wisdom
lady i swear by all flowers. Don't cry
- the best gesture of my brain is less than
your eyelids' flutter which says

we are for each other: then
laugh, leaning back in my arms
for life's not a paragraph

And death i think is no parenthesis


Når leksene mine er å lære dikt som dette utenat, kan jeg virkelig si at sommerskole er fantastiske greier.

And off she goes

Om veldig snart har jeg beveget med ut av døren og tatt et skritt nærmere Engellandet. Jeg er egentlig ganske nervøs, bittelitt redd og gleder meg ganske mye. På flyet tror jeg jeg skal skrive ting jeg gleder og gruer meg til, sånn for å få litt oversikt. Hurra. Jeg håper det blir bra, da. Jaa.

Og så håper jeg familiemenneskene blir glad for ostehøvel. Og at de er snille. Og at egentlig alle menneskene er snille. Og at alle snakker så pent som de burde snakke.

Så håper jeg at de drikker mye te og at det regner omtrent halvparten av tiden.

Jeg drikker forresten Orange & Cinnamon-te fra yndlingskoppen min.

Cambridge calling

I overimorgen drar jeg til Moderlandet for å smake litt på drømmen og for å komme et skritt nærmere livet mitt.

Ett år på nerdestudie er ikke nok; jeg skal nemlig gå på skole i fire uker.

Jeg har ikke begynt å pakke enda.

Ønsk meg lykke til.

(Når jeg kommer tilbake, venter det sånn fem-seks nye bakeoppskrifter. DET kan man glede seg til).

Jeg er dessuten glad i Beatles og jordbær (og igrunn Across the Universe også).

Glede du studentliv

Dette er grunnen til at jeg ikke oppholder meg så mye i Bloggverdenen for tiden.

Og dersom du ikke vil lese om metabolisme, aksjonspotensialer, nerveceller eller se tegninger av vev, tror jeg det er best sånn.

I alle fall for en liten stund.

Det å begeve seg. Oppover.

Jeg har de siste dagene tenkt litt på ting som er med på å bestemme når man går fra å være barn til å "være" voksen. Dette er det jeg hittil har kommet fram til:

• Man har lappen
• Man har flyttet hjemmefra
• Har en jobb (helst med utgangspunkt i en utdannelse)
• ..og har dermed også en inntekt
• Man står frivillig opp tidlig på fridager
• Vil heller ta oppvasken enn å åpne presanger på julaften
• Bursdagen er en vanlig dag i likhet med de fleste andre dager
• Man er sjåfør
• ..og man kjører til 7-en på helligdager for å kjøpe melk og egg til baksten til mor
• Det er ens eget ansvar å passe på at leiligheten er sånn man vil ha den - og man liker det
• Man eier minst fem dresser/drakter/kjoler

Det rareste er at ingen av punktene virker alene, men trenger hjem fra andre.

Lehninger

Principles of Biochemistry.

English.

1158 pages.

Vil du også lese?

Jeg er ikke pave

Siri har på en måte ikke kjøkkenvinduer. Det er litt..merkelig. Spesielt med tanke på at "de" mer eller mindre har revet ned halve veggen og hengt opp en presenning i stedet. Hvem "de" er, aner jeg ikke, men jeg er temmelig sikker på at det hadde vært praktisk med en liten beskjed i forkant. Jeg frykter nemlig at et liv uten vinduer kan bli kaldt. Sånn fordi det er Nordpolen. Og fordi Nordpolen er kaldt.

Det der var en deduktiv slutning. Tror jeg. Still; feel free to correct me if I'm wrong. Seminarmannen skulle nemlig forklare hva deduktiv metode var i stad. Cirka 60 % datt av lasset før han var halvveis, og til slutt var det maks 0,7 % igjen. Jeg tror ikke jeg er så veldig smart når det gjelder akkurat det der. Med mindre alt jeg sier er riktig, og alt er fryd og gammen.

Klokken er snart halv 9. Jeg har nettopp fått vite at alt for mange mennesker lider av feriesyke. Poor them. De har skumle symptomer som kvalme og slikt, og sykdommen inntrer særlig i helgene. Damn.
Nordpolen er dessuten kaldt. Ikke på tull en gang. Uten kjøkkenvinduer blir det enda bedre. Med andre ord; skal man lage frokost anbefales det på det sterkeste å pakke seg inn i ullgenser ganger tre, tykke ullsokker og tøfler med sauer på. Pluss Pink Floyd-T-skjorte selvfølgelig. Den er nemlig sweet.
Mindre kult er det at Richard Wright har flydd av gårde. Det resulterer i at vi blir sittende her, litt mer alene, fordi ett stykk genialt menneske igjen har blitt borte. Det er blææ.
- Og kjøkkenvinduene er fremdeles borte.
"Ellers" er forresten skikkelig teit. Ordet altså. Det er et lamt ord som uten tvil er skapt til å fylle et tomrom av luft med nytteløse tanker som egentlig aldri kommer noen vei. I det hele tatt. Men jeg har lyst til å bruke det ordet nå. Ellers..ellers finner jeg på skikkelig masse rart å si. Og jeg finner på masse rart å gjøre. Som for eksempel å sitte på universitetet i 10-11 timer, store deler av tiden på en innelukket lesesal med lilla og gule pulter, og (selvfølgelig) med en mage som ikke har lyst til å gjøre noe annet enn å skrike etter mat. Jeg hater det.
Filmen jeg ikke vil si hva heter blir sett ved jevne mellomrom. Jeg vil ikke si hva den heter i dag heller (and I never will).
Kneippbrød stammer fra diett-duden Sebastian Kneipp som levde fra 1821 til 1897. Han drev med som sort of helsekostbevegelse som la vekt på sunn diett, mosjon og kosthold. Jeg vedder alt for mye på at du ikke visste det fra før (gitt at du ikke var på forelesningen om Syk slæsh Frisk, der jeg forresten skrev store deler av dette innlegget).
Det er mange ting jeg lurer på:

• I fjor var det snakk om konsekvensetikk og en annen type etikk. Jeg lurer på hva den andre typen heter.
• Jeg lurer på hvor jeg får tak i en plakat av Dream Theater og Matthew Gray Gubler. Ikke på samme plakat, of course.
• Jeg lurer på hvor Fretex er. (Du sier "hvorfor?", jeg sier "Fretex er dødstøft.").
• Jeg lurer på hvorfor jeg aldri har sett forsiden av Fabrica før. Sånn fordi det er den mest kjente bokforsiden i vår kulturhistorie.
• Og hvorfor jeg ikke har sett Dr. Trulps anatomiforelesning av Rembrandt.
• Jeg lurer på hvorfor jeg ikke husker de smarte formuleringene jeg hadde i hodet mitt tirsdag kveld.
• Og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få svar på noen av spørsmålene.
  

Love Will Come Through

Det har skjedd mye i Siri-landet i det siste. And there's more to come. Og fordi jeg syns det er gørr kjedelig å lese unnskyldninger om hvorfor man ikke blogger, driter jeg rett og slett i å unnskylde meg. Basta.

Uke 36 er Siri sin vaskeuke. I motsetning til andre medmenneker som bevisst velger å ignorere vaskelista på kjøkkenet, styker jeg mentalt over ukene med gul overstrykningtusj. Det fungerer skikkelig bra. Før dag nummer én er over, har jeg nemlig vasket alle fellesstedene. Er det seriøst noen som tør gjette når det ble vasket sist gang? Når du er en perfeksjonistisk neat freak, er den en tanke som lett kan gi mareritt.

Seriously.

Det var den maniske delen. Det finnes en studentdel også. Den innebærer å lage ordentlig middag hver eneste dag. Den innebærer å bruke endeløse pengesummer en stakkars student bare kan drømme om å noen gang få tak i. Den innebærer dritkule forelesninger med 700 andre mennesker. Og selfølgelig innebærer den å se Ten Things I Hate About You gjentatte ganger i stedet for å bli kjemiflink.

Og så kommer Døgnvill. Eller med Siris ord; Nord-Norges største musikkfestival der de er såpass flinke at de klarer å finne ett band Siri frivillig kunne dratt på konsert med. Derfor er det kanskje temmelig innlysende at det også var masse band/artister jeg aldri ville brydd meg med å se hvis de ikke var Døgnvill-ishe.

• Kaizers - Det ene bra bandet, vet du. Og det var moro!
• Travis - Jeg sier fremdeles nei takk til musikken. Noe kjedeligere skal det ikke mye til for å finne, selv om det er utrolig mye som er verre. Og ja, de har én bra sang, og jeg kan teksten på alt for mange andre også. Dessuten var gitaristen drita, noe som var passelig kult å se på. OK. Det var moro.
• Sex Pistols - Jeg VET at mange har sett rompa til vokalisten.
• 50 Cent - "I know Shakespeare is a dead, white guy, but he really knows his shit.". OK, greit, det var ikke akkurat hans sitat. Hans sitater skal det nok mye til for at jeg noen gang vil huske. Vi så forresten en av syngemennene hans på lørdag. -Og han var STOR.
• Amy MacDonald - Hun hadde fin jakke, gitar, håndvarmere, dialekt og trommis.
• Ida Maria - Aldri igjen. Og ja, hun mista buksa hun også.
• Knudsen & Ludvigsen - Basert på mengden av irritasjon de fant fram til inni meg, vil jeg si; joa.