i smelt the last ten seconds of life

det er søndag kveld og jeg har egentlig ikke så mye å si. jeg føler meg tom. tomtomtom. vet ikke helt hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si, hva jeg skal tenke. det er alltid så trist når besøk setter seg på fly, flyr helt til den andre enden av landet. så jeg har sett (500) days of summer enda en gang, forlenger den brutale gleden av å ha besøk av et av de flotteste menneskene jeg vet om. men nå er filmen over, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva jeg skal tenke, hva jeg skal skrive. så jeg hører på den nye hundresangspillelisten som genius lagde av love will tear us apart, håper det holder slik at kvelden ikke blir lang og mørk og altfor trist. 

all men have secrets and here is mine, so let it be known

noen ganger tenker jeg;

at jeg ikke skjønner når livet skal starte. så tenker jeg at det egentlig burde ha gjort det allerede. jeg mener, jeg er en student i tjueårene. det burde jo være akkurat det som skal til for at alt skal ha det bra og jeg skal ha det fint og moro og tenkte at shit, this is it.

andre ganger tenker jeg;

at jeg er et sånt menneske som det er ment at skal være alene hele livet. et slikt mennesker som har en leilighet der den grunnlegende oppbygningen av alle systemene alltid er perfeksjonert, men der overflaten ikke trenger å være perfekt og ryddig. kanskje har jeg et staffeli oppe, og da er det nok masse malepensler og farger og slikt rundtomkring. andre ganger baker jeg, og da er det muffinsbrett og kurver med gjærbakst på alle bordene. noen ganger tror jeg det er en katt i leiligheten, men jeg er ikke helt sikker. da må jeg jo nesten bo i første etasje, og da blir det vanskelig å sitte i vinduskarmen med en fransk bok og se ned på menneskene på gaten.

jeg tenker også;

at jeg føler meg mislykket noen ganger, at jeg ikke klarer å oppnå det som er meningen at jeg skal gjøre. jeg føler at samfunnet (for å være pinlig nøyaktig) ikke syns det er så kult at mennesker i tjueårene er enslige. det vil at menneskene skal finne hverandre og være lykkelige, oppleve ting som skal skrives med løkkeskrift på innsiden av øyelokkene.

mange ganger tenker jeg ikke i det hele tatt.

jeg sluttet å skrive løkkeskrift da jeg begynte på ungdomsskolen, og jeg skal ikke begynne å skrive løkkeskrift før jeg skal gi bursdagskort til mennesker som er femti år yngre enn meg.

so what difference does it make?

I'd rather be a forest than a street

Jeg savner å bli vekket klokken halv ni i helgene av at telefonen ringer. Selv om jeg fremdeles var litt trøtt, snakket vi minst i en halvtime, hver eneste gang. Du lurte på hvordan det gikk på skolen, for jeg måtte jo lese og virkelig passe på å være flink, gjøre det jeg skulle gjøre. Selv om jeg var på mitt tredje år på universitetet og bare hadde én eksamen i året, var det viktig å passe på å lese hele tiden. Og det var viktig å lese mye. Når jeg hadde sagt at jeg gjorde mitt beste og at jeg håpet det var nok, spurte du om hvordan det gikk med de andre. Du skulle ringe dem også, men det var jo ikke alt de ville fortelle meg, måduskjønne, så da spurte du meg. Jeg er stor og burde ha kontroll, vite hvordan det gikk med de andre selv om jeg bodde i den andre delen av landet. Det var alltid noen du var sint på. Selv skulle du ta kontroll, sparke de du kunne sparke, få orden i rekkene. Jeg savner den humoristiske undertonen i det du sa, og hvordan du samtidig mente det, hold ved det til siste slutt.

Nå våkner jeg litt over åtte hver eneste fridag. Og det er litt trist å vite at du ikke er våken sammen med meg.

du sa jo alltid at du skulle sitte på en sky høyt der oppe, se ned på oss og passe på at alt gikk bra.




så da er det vel det du gjør, da.

i natt drømte jeg om farmor. jeg drømte at det var like før hun skulle dø, og jeg drømte at vi fikk lov til å være sammen med henne. det var en tidlig sommerkveld. det eneste farmor hadde lyst til, var å være sammen med broren min og søsteren min og meg. så det var det hun gjorde. om noen timer skulle det bli en av de fineste solnedgangene noensinne, sa vi, men da var hun ikke sikker på om hun var her lenger, sa hun.

da jeg våknet, tenkte jeg hvor glad jeg var for at det bare var en drøm.
men så kom jeg på at farmor faktisk er død,
og da ble alt enda tristere.

21.11.2010

I dag er det et helt år siden. Det er rart å tenke på. Tiden har gått så fort. På en måte. På en annen måte er det akkurat et helt år siden. Jeg har rukket å tenke på det akkurat så mange ganger som man ville gjort i løpet av et år. Ikke mer. Ikke mindre.

Jeg husker hva jeg gjorde for ett år siden. Det var lørdag. Regn. Litt snø i veikanten. Grått på himmelen, mørkt på rommet. Tidlig. Tolv minutter over ti ringte mormor. Det var langt ut på dagen i forhold til når hun ellers pleier å ringe i helgene. Hun hadde våknet i femtiden, akkurat slik som hun pleier å gjøre. Vi snakket om at hun hadde besvimt, tror jeg. Falt på en lampe. Vi snakket i over tretti minutter. Akkurat slik som samtalene våre pleier å være.

Huset var stille. Det var bare jeg som var våken. Det var slik det pleide å være, det også. Jeg gikk ned trappen, spiste frokost foran teven, lagde meg dagens andre kopp te. Satt meg ned ved stuebordet med den hvite jumbokoppen min ved siden av meg. Nissete, tror jeg det var. De forskjellige brune, røde, hvite, gullfargede, glitrende tingene lå foran meg. Planen var at det skulle bli til julekort, litt etter litt, ett om gangen. Så kom Linda ned for å lage julekort sammen med meg. Og så kom hun som bor oppe i veien. 

Det var flott. Det var litt-for-tidlig julemusikk, Sting, te, latter, glitter, paljetter. Pepperkaker, telys og halvferdige kort med juleklistremerker på.

Man sier at dersom man hører ting man ikke vil tro, er første reaksjon fornektelse. At man ikke lar det gå inn, at man lar det fare forbi som om det aldri skulle være sagt. Selv hadde jeg egentlig aldri tenkt over det. Forsvarsmekanismen er klar. Men mer enn det? 

Flere ganger har jeg prøvd å forestille meg hvordan jeg ville oppleve det dersom noen rundt med hadde blitt borte. Dødd. Enda flere ganger har jeg tenkt at det er en situasjon jeg ikke kommer til å komme borti, noensinne. Det er liksom slikt som skjer med andre. Og så har jeg tenkt på hvor naiv jeg er for  å i det hele tatt tenke den tanken. Såklart vil folk jeg er glad i bli borte, de også. Men så tilbake. Hvordan ville jeg reagere da?

Jeg tenkte jeg ville gråte. Jeg tenkte jeg ville bli irrasjonell. Jeg tenkte det ville gå utover hverdagen min på en slik måte at jeg ikke ville fungere. Det værste er at jeg tenkte jeg ville bruke det som en unnskyldning for å oppføre meg som en sentimental skapning som hørte på vanndråper falle mot treverket, låste seg inne i et hjørneskap og ville at alle menneskene rundt henne skulle gå langt, langt vekk.

Klokken var rundt tolv da pappa ringte. Han lurte på hva jeg drev meg. ‘Jeg lager julekort!’, sa jeg, glad som bare det, stjerneklistremerker på fingrene. Og så sier han at farmor er død. Bare sånn.

Jeg husker at jeg skrek nei. Jeg husker at jeg reiste meg opp, gikk ut av stuen, inn i den iskalde gangen vår. Ullsokker på beina. Jeg gikk til døren til yttergangen, lente meg mot dørkarmen. Begynte å gråte. Åpnet ytterdøren, gikk ut på trappen. Ned trappen, over grusen, ut på veien. Våte ullsokker på beina. Han lurte på hvor jeg var, det blåste sånn i telefonen. Så da gikk jeg inn. Helt inn i stuen etterfulgt av våte fotavtrykk. Linda lurte på hva som hadde skjedd.

Jeg sa jeg skulle drikke te.

Det var akkurat det jeg gjorde. 

Og så måtte jeg huske at jeg bare trengte å lage førtini julekort. Ikke femti.

Siri og Døden

"Hei, Døden. Er det kaldt?"

Han sitter der rett foran meg, krokbøyd. Jeg kan så vidt se det ene øyet hans. Det myser tomt ned i gulvet. Han lar meg ikke se ordentlig på ansiktet hans, han skjuler det under den store hetten i stedet.

"Kaldt?" sier han. "Nei, skulle det være det?"

Jeg har alltid tenkt på det som kaldt. Du vet, at Døden lusker rundt og blåser deg i nakken når du minst venter det. Men det kunne jeg ikke fortelle han. I alle fall ikke nå.

"Er det varmt da?"

Han grynter lett, tipper hodet sakte bakover. Øyet hans komme til syne, dypt og sort. Jeg stirrer, men vet ikke helt hva jeg ser der inne.

"Hvilken rolle spiller det om det er varmt eller kaldt?"

Stemmen hans blir plutselig litt hardere. Jeg er redd for at jeg har sagt noe feil, noe veldig feil.

Jeg vil prøve å unnskylde meg. I alle fall litt.

"Du tenker på de du kjenner, gjør du ikke?"

Han kom meg i forkjøpet.

"Du vet, du virker litt som en sånn person," fortsetter han, "som tenker for mye. Men ta det med ro. De har det fint alle sammen."

"Er du sikker?"

Jeg vet ikke helt om jeg skal stole på han. Jeg mener, han er Døden. Det er tross alt han som har tatt dem fra meg i utgangspunktet.

Han sier han skjønner at jeg er skeptisk til det han sier. Han sier han forstår meg. At han har kjent meg lengre enn jeg har gjort selv. Han sier at han vet hva jeg tenker, vet hvordan jeg savner å ha dem her sammen med meg, selv om jeg føler at de er nærmere meg nå enn de noen gang har vært.

"Jeg tror deg," hvisker jeg til slutt. Nå er det jeg som snur meg vekk og skjuler øynene mine.

Jeg føler at han fremdeles sitter der. Jeg kjenner han ser på meg, at begge øynene er festet på ansiktet mitt. Så løfter han den lutete ryggen sin forsiktig, lener den spinkle hånden på stolen og trekker hetten godt over hodet.

"Skal du ikke si ha det?" 


Døden. Han burde i alle fall si fra når han går.
Eller kanskje han heller burde si fra når han kommer. Eller..

"Hva skulle det være godt for?" spør han i det han halter ut døren.

Jeg vet ikke.