En måned i film

I år har jeg sett mye film. Mye mer enn jeg har pleid å gjøre, i alle fall. Kanskje har det noe å gjøre med at jeg er i mørketidsland der har inntrådd en pytteliten mørketidsdepresjon og det eneste jeg orker å gjøre er å se. Ikke skrive eller lese eller høre. Men se. Dette er omtrent det jeg har sett;

Første dagen i totusenogtolv. Jeg så Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg liker Sherlock Holmes, selv om jeg brukte store deler av filmen på å planlegge at dagen etter skulle jeg se:

Jenta som lekte med ilden og Luftslottet som sprengtes.

Så var det TIFF og jeg så, i denne rekkefølgen; Microphone. En film fra Egypt om undergrunnscenen i Alexandria.

The Artist. Fransk-belgisk stumfilm som må være en av de stiligste stumfilmene jeg noen gang har sett.

Tomboy. En fransk film om hemmeligheter og vennskap. Min TIFF-favoritt, igrunn.

Inn i mørket. Den er norsk og handler om hvordan familier påvirkes av en ulykke. Den har premiere på norske kinoer omtrent nå, tror jeg, og er veldig verdt å se. Regissøren er forresten bare sånn 30 år, og dette er hans første spillefilm.

Så så jeg My father is Baryshnikov. Russisk (den første russiske filmen jeg har sett, kanskje), om oppvekst og ballett og fedre som ikke er der. Fantastisk morsom.

Til slutt så jeg Les neiges du Kilimandjaro. En fransk film om sosiale problemer, om å miste jobben og å ta vare på hverande. Filmen har premiere 10. februar - GÅ OG SE DEN!

Jeg har sett hele Pushing Daisies (endelig, det var faktisk et mål for totusenogelleve). Jeg får kjempelyst til å bake pai og ha på fine kjoler hver eneste dag.

Så har jeg sett to episoder av Dead Like Me, og lot det bli med det.

Angus, Thongs and Perfect Snogging. Fordi en av de jeg bodde med i Cambridge elsket filmen. Den er egentlig ikke verdt å se med mindre man har Aaron Johnson-crush.

Chatroom. Enda en Aaron Johnson-film. Om chatrooms, vennskap, kontroll og manipulasjon. Utrolig stilig lagd, og en fortelling man legger merke til.

Sherlock. BBC-serien. Hallo - genialt. Jeg har sett første sesong (= tre episoder) og gleder meg stort til å se sesong 2.

The Descendants. George Clooney-film de viste på TIFF, men som jeg ikke fikk sett. Når den går på kino, er det jo ikke noe problem allikevel. Den handler om familie, samhold og hemmeligheter.

House. JA. Da var jeg begynt. Snart ferdig med første sesong.

Så, har du noen film-/serie-/livstips?

(Alle bildene er screenshots fra trailere).

daydreamer.

jeg har lyst til å føle meg som dette.

ps: god jul!

La science des rêves

Hi, and welcome back to another episode of "Télévision Educative". Tonight, I'll show you how dreams are prepared. People think it's a very simple and easy process but it's a bit more complicated than that. As you can see, a very delicate combination of complex ingredients is the key. First, we put in some random thoughts. And then, we add a little bit of reminiscences of the day... mixed with some memories from the past. That's for two people. Love, friendships, relationships... and all those "ships", together with songs you heard during the day, things you saw, and also, uh... personal... Okay, I think it's one. 

Du-du-du. Hello, ladies and gentlemen, this is your Captain speaking. We will be reaching Paris' Charles de Gaulles in six hours and forty-five minutes. Please enjoy the flight, fasten your seatbelt and if you have any questions, please don't hesitate to KABOONG! ..The pilot will never finish the sentence.

We'll make a sea, okey?

Well, yeah, okey. We can do it with layers of paper like this. You know, like this. And they move in, in opposite directions.

Cellophane!

And look!

Would you marry me when we are seventy and we've got nothing to loose?

Tell me, tell me. Describe all you can see!

He is my opposite. She feels safe around him. She's in love with him.

Yeah I'm super fine, thanks.

No! I don't want to be your friend anymore!I don't want to be your friend anymore! Do I have to nail it on your door? "I don't want to be your friend."

Come on, say it!

Will you marry me?

I like it when you cry, because it means you have to wear your glasses. No, actually I don't like it when you cry. I find it horrible. Especially when it's not for me.

The Science of Sleep handler om Stéphane som reiser fra Mexico tilbake til Frankrike, til barndomshjemmet og ny jobb moren hans har skaffet til han. Stéphane drømmer. Fantastiske drømmer, og det er ikke alltid like lett å skille drøm fra virkelighet. Så møter han naboen, Stéphanie.

En av mange flotte mennesker i klassen min sa til meg at han trodde dette var en skikkelig Siri-film. Han hadde rett. 

Jeg tror dette er en av de fineste filmene jeg noen gang har sett.

In dreams, emotions are overwhelming.

The Imaginarium of Doctor Parnassus

Jeg har vansker for å tro at det faktisk kommer en film med både Heath Ledger og Johnny Depp i den nære fremtid. Det er nesten helt uvirkelig. Men også helt fantastisk!

Filmen heter The Imaginarium of Doctor Parnassus. Den handler om Dr. Parnassus som for lenge, lenge siden har inngått et veddemål med Djevelen og vunnet udødelighet. Senere, når han møter den store kjærligheten, inngår han en ny avtale om evig ungdom. I gjengjeld skal djevelen få Parnassus' førstefødte når han eller hun fyller 16 år.

Fordi Heath Ledger døde da de var en tredjedel på vei i innspillingen, var ikke utsiktene alt for gode til at den noen gang ville bli ferdig. Men så, helt plutselig, fant filmmenneskene ut at de skulle forvandle Ledgers rolle i filmen på en slik måte at man fikk se tre sider av han; som Johnny Depp, Jude Law og Colin Farrell, når han er ute på reise, mens Heath Ledger selv er den med 'fot i virkeligheten'.

Til slutt skulle filmen dedikeres til Heath Ledger.

Se, se! Er det rart jeg gleder meg?



Norgespremieren er 4. desember.

Andre filmer jeg gleder meg til før den tid, er forresten denne (med premiere 30. oktober) og denne (med premiere 6. november).

Dette er mitt slott

I går så jeg på Castle på TVNorge. Jeg tror ikke jeg har ledd så mye av en krimserie på lenge. Det er herlig; tro meg. Dette er det jeg har klart å skrape av Verdensveven om programmet, i en litt (veldig) egen skrivemåte:

Richard Castle er en berømt forfatter og skjørtejeger. Når en morder virkeliggjør drapene i Castles bøker, klarer han å bli en del av teamet som etterforsker mordene. Dette til frustrasjon for etterforskeren Kate Beckett som får forfatteren på slep når han bestemmer seg for å ha en kvinnelig superetterforsker som hovedperson i sin neste bok.

Nå stopper jeg å skrive, for jeg er rett og slett helt forferdelig på å skrive om slikt. Flaks for meg av jeg ikke skal bli en slik skriv-bak-på-filmer-og-bøker-person, men for å helle noen argumenter i mitt forsvar, så ville jeg da ha sett mer enn en episode/første del av filmen/lest mer enn første kapittelet før jeg bega meg ut på det store skriveoppdraget (håper jeg).

Konklusjonen er i alle fall at den "lettbente, humoristiske krimserien" går på TVNorge onsdager kl 21.35. Jeg liker forresten at Pizzagjengen-mannen er hovedrollemannen (merk at jeg egentlig ikke vet at han også spiller i Frustrerte Fruer, men det har vel sin grunn).

Jeg skulle forresten ønske at Castles bøker er virkelige. Men det er de kanskje ikke?

Stormfull vals

På torsdag sa jeg at jeg skulle til smørøyet i T-land for å ta bilder og kjøpe kopper. Jeg dro dit. Jeg tok noen bilder. Jeg kjøpte ikke kopper.

Jeg dro på Platekompaniet i stedet. Der hadde de endelig satt Top Gun i hyllen med fin prislapp på seg (og når det gjelder den filmen er nesten alle prislapper en fin prislapp). Plutselig hadde jeg en film og to musikkplater til i hånda.

Fredag fant jeg ut at jeg angret på at jeg ikke hadde kjøpt Våre Demoner.

Lørdag dro jeg tilbake. For å kjøpe Kaizers-musikkplaten, altså. Dersom jeg ikke tar helt feil, kan det hende at jeg endte opp med en plate til. Eller to. Pluss en. Og pluss noen til.


To sum up; dette var det jeg endte opp med:
- Top Gun: Fordi den er genial. Fordi jeg elsker den. Fordi det er en av mine yndligsfilmer.
- Pulp Fiction: Fordi Daggy maser hele tiden om at jeg skal se den // laste den ned. Selv er jeg et par hundre prosent mot nedlastning. Dessuten tror jeg jeg skal dra sportysykkelen ut i stuen når jeg kommer hjem og se på filmen mens jeg er sykkelflink. Kanskje.
- The Essential Roy Orbison: Ehm, fordi han er søt og jeg ikke vet hvor jeg skal starte.
- The Essential John Denver: Fordi han også er søt og jeg ikke vet hvor jeg skal starte der heller.
- Kaizers Orchestra - Våre Demoner: Det er Kaizers. Det er ukessalg (dog det salgstrikset kanskje ikke var det beste jeg har sett).
- Fleet Foxes: Need I say more?
- Patti Smith - Horses: Jeg tror det er en av de få damemusikkmenneskene som skal få lov til å okkupere plass på iPoden min.
- Midnight Choir - Amsterdam Stranded: Joakim. Det er han sin skyld.
- Morrissey - Ringleader og the Tormentors: You have killed me.
- Soundtracket til I'm Not There: Fordi jeg liker'e og soundtrack er noe man virkelig burde ha.

Fornøyd?
Jepp.

I was born in the U.K.

About A Boy er uten tvil en av de beste feelgood-filmene som noen gang er laget. Det kan ha bittelitt med at boken også er genial, selv om bok//film-forholdet i dette tilfellet er spredt over større mentale avstander enn man skulle tro er mulig. Det gjør ingenting, egentlig.

Det fine med About A Boy er at man ler. Man smiler. Og man har det generelt ganske fint fra start til slutt, uten å sitte igjen med en "livet går under hvis man ikke har kjæreste"-tanke. En klekkelig god feelgood-film med andre ord (i motsetning til Once som faktisk karakteriserer til det utenpå filmboksen, men som ikke klarer å følge opp i det hele tatt etter man har åpnet den).

Dessuten er det Hugh Grant. Grant-filmer er nemlig noe som kan sees på grunn av hans fine stemme og dialekt, om ikke annet i filmen treffer riktig. Toni Collette leker Amnesty, Will har fin platesamling, Siri skal strikke seg Marcus-skjerf og Nicholas Hoult er virkelig en person som skulle fått lov til å være tolv år resten av livet. Dessuten er jeg veldig glad i bruken av units of time.

In my opinion, all men are islands. And what's more, now's the time to be one. This is an island age.

Noe mer som gjør About A Boy til it, er uten tvil Badly Drawn Boy. Musikken, altså. Det er egentlig ganske herlig når Something To Talk About kommer omtrent sånn jevnlig gjennom hele filmen.

I've been dreaming

of the things I've learned about

a boy who's bleeding

Celevate to elevate

The joy is not the same without the pain

Oooo..

Så, jeg var litt lei av å høre på soundtracket på youtube. Det resulterte i at jeg i tillegg til å bestille About A Boy-plata, også bestilte spesialversjonen av en annen av Badly Drawn Boy's plater, nemlig Born in the U.K. Det skal sant sies at jeg var sikker på at pass-coveret var et foto av type sånn det pleier å være på cover.

Du kan selv tenke deg til gleden som strømmet gjennom meg da jeg åpnet pakken og så at det var et virkelig pass.

How to be a serial killer

Jeg hadde omtrent kjempelyst til å dra på New York City Horror Film Festival. Grunner:

• Det er New York
• Det hadde betydd å reise vekk fra T-land
• Det er masse film

Men hovedgrunnen er enda bedre:

How To Be A Serial Killer hadde premiere.

Og i den spiller ~ ta-dah ~ Matthew Gray Gubler.

(Jeg holder fremdeles på at jeg er nødt til å hate deg hvis du stjeler fascinasjonen min).

I'm not there

Jeg har alltid tenkt på Bob Dylan som..annerledes. Han er en sånn person som jeg har hatt lyst til å forgude rett og slett på grunn av særheten. Den ustanselige særheten som setter en tykk linje mellom det man klarer å like og det man under null omstendigheter kan klare å få seg selv til å høre på, altså.

Jeg liker sånne linjer.

Bob Dylan-linjen klarte jeg visstnok ikke å trå over før jeg hadde sett I'm Not There. Noe som igjen var et resultat av at jeg gikk over Heath Ledger-streken for en god stund siden. Jeg har alltid visst at Bob Dylan ligger nær kjernen av det jeg ser på som viktig i musikken: hvor utrolig viktig tekstene er, hvor relativt ubetydelig vokalistens stemme er, samt protestkulturen (note: The Beatles). Uansett så har det vært alt for sært. I hodet hører jeg mammas stemme om at onkelen min satt på den kråka Bob Dylan sammen med vennene sine og trodde han var så kul. Jeg merker det lyser respekt.

En annen stemme som ringer i hodet mitt, er stemmen til en musikkperson jeg hørte på radioen. Han sa at musikken hans var til dels inspirert av Bob Dylan. Det vi si, han påpekte at det var etter Dylan hadde tatt i bruk litt mer elektriske gitarer og slikt.

Inspired by the music and many lives of Bob Dylan.

Siri syns filmen var utrolig bra. Og det basert på mer enn at Heath Ledger var med. Det ble sagt så utrolig mye genialt, og hele A4-arket ble fylt av ordfylte kruseduller i løpet av de omtrent to timene filmen varte. Måten å fremstille de forskjellige delene av Bob Dylans liv er forskjellig fra alt jeg tidligere har sett (selvfølgelig tar vi nå hensyn til at jeg er en like god filmkjenner som Britney er like kul som John Lennon), og likeledes originalt bra som f.

"A nobody could have written songs like that." Han gjorde noe de andre ikke gjorde. Han så samfunnet og puttet det sammen til originaliteten sjæl. Jeg tror ikke alle kan skrive sånne sanger. Five words: Ballad Of A Thin Man. Og selvfølgelig en hel skattekiste av annet.

Dessuten er jeg overdrevet imponert over at han er poet og forfatter også (se så teit jeg er). You don't have to write anything down to be a poet. Antall bra sitater i filmen er uendelig. Det er sweet. Det er tøft at han har lekt med andre kule mennesker som George Harrison, Ringo Starr, Eric Clapton, Paul Simon, The Rolling Stones, Johnny Cash, Van Morrison og Stevie Nicks. Jødiske saker er kult. Meninger er kult. Låtskrivere er kule. Og det er kult at han fremdeles trasker rundt og spiller konserter.

Og ja, jeg kommer ikke over at Cate Blanchett spiller Jude Quinn.

How does it feel, my friend, to be such a freak?

Why so serious?

MATTHEW GRAY GUBLER har lagt ut TRE NYE BILDER på HJEMMESIDEN sin.

Siri er i ekstase.

Men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Jeg har nemlig lovt å skrive litt om The Dark Night. Det er nok det dette innlegget skal handle om.

(Jeg har bare sett filmen to ganger hittil. Det er unnskyldningen for at det ikke blir best skriving.)

Greit. Jeg er ikke noen fan av Batman. Jeg har aldri vært det, og tror heller ikke jeg noen gang kommer til å bli det. For meg er det et klassisk snill versus slem-konsept der Batman er en skikkelse det ikke får an å plassere på noen av sidene. Det at han har masse penger og kjøre rundt og leke snill mann er teit. Det basert på at han plutselig dreper masse folk, er verre enn skurkene og snakker merkelig, selvfølgelig. Og angående filmen; selvfølgelig ble den ene snille plutselig slem, men ingen måtte få vite det. Og whoa var han plutselig ikke slem allikevel, men den største helten som noen gang har eksistert.

Christian Bale som Batman skal få noe positivt da. Jeg digger tennene hans. Maks.

Som noen kanskje har klart å gjette; Batman er ikke grunnen til at jeg har sett Batman-filmen to ganger på kino. Det man kanskje ikke klarer å gjette, er grunnen til at jeg har sett den.

Tulla. Heath Ledger, selvfølgelig. Han står på lista sammen med Johnny Depp og Matthew Gray Gubler. Jeg syns han kler det.

Jeg syns Heath Ledger er helt fantastisk. Som The Joker er han totalt fabelaktig, og jeg ler meg i hjel. I hele mitt liv har jeg hatet klovner. De har vært noe av det jeg har vært mest redd for, sammen med porselensdokker. Nå kan jeg ikke vente til jeg får en stor plakat på rommet mitt av Jokeren. Seriøst.

Dessuten hater jeg når folk smatter når de snakker. Under filmen kunne jeg nesten ikke vente på The Joker's neste setning. Type smatte-snakking. Ho-ho-ha-ha-hi-hi.

Det er så utrolig mye mer jeg kunne ha skrevet. Men nå skal jeg lete mer etter postere før jeg skal vurdere å dra på kino. Og se filmen. En gang til.

Å være

Jeg har vært på båttur med søster-min og fått øynene blåst ut.
Heldigvis ikke bokstavelig talt.




Jeg har ryddet i musikkplatene mine og funnet ut at jeg ikke har plass til alle. Noe jeg visste fra før av. Det jeg ikke var klar over, er at jeg har musikkplater av flest folk som starter på D og M. Nemlig.



Jeg har lest om Jack the Ripper.

Jeg har vært på kino og sett en film som ikke er helt meg-film. Og jeg har sett en som var skikkelig teit. De kinofilmene var ikke den samme kinofilmen.

Jeg har løpt i merkelige konstruksjoner i skogen langt borte, sånn for moro skyld.

Jeg har sett sesong 1 og sesong 2 av Criminal Minds. Hittil bare én gang.

*

Jeg har kjøpt en bok.

Jeg har sett en skikkelig teit film enda en gang. Selv om det er to lyspunkter i den (The Cure og Elvis Costello), er det enda teitere at de lyspunktene faktisk er med. Rett og slett fordi det er under deres verdighet.

Jeg har ryddet på rommet mitt.

Jeg har sett alle youtube-filmer om Gube.

Jeg har ryddet rundt håndleddene mine.

Jeg har hatt med boken min overalt. Den er et bokvitne.

Og jeg hører på musikk type alltid.

Titi Suru

Jeg har egentlig aldri skjønt greia med ulven som trigger de seksuelle impulsene til alle jenter på Cyans alder. Nemi-stripen går noe som dette:

• Cyan - Husker du ikke den musikalen som pleide å gå på NRK rundt påske? -Om sauemammaen som synger for barna sine om at de ikke skal slippe inn femmede? Mommy's home, now you can open the door.
• Cyan igjen - Alle jenter på min alder husker den. Den slemme ulven trigget våre første seksuelle impulser. Han er DYRISK TILTREKKENDE! Ops..sikler jeg?
• Mann vi ikke trenger å nevne navnet til - Vet du hva slags selvfølelse man får av å være sjalu på en piperøykende ulv med hockeysveis og trailerbart?
• Nemi - Åh, Herregud. Du mener Titi Suru. Jeg vil ha valpene hans (meget spesielt ansiktsuttrykk med masse hjerter rundt).

Det hele resulterte i at jeg trykket meg inn på youtube og fant klipp fra musikalen Rock'n Roll Wolf (fra 1977, wow). Klippet med Titi Suru og Rada introduserte herr Ulv nokså bra. Jeg tror jeg er nødt til å se hele musikalen en gang. Når det passer seg.
Dessuten skjønner jeg Nemi og Cyan mye bedre nå.

Sangen om ingenting

I går var det filmkveld hos den hyggelige Selina. Angående blogging ble konklusjonen at jeg skulle skrive et innlegg for å hylle alle gutter med langt hår. Merkelig nok var bakgrunnen Johnny Depp og Antonio Banderas. Jippi.

Men det kommer ikke til å skje nå. For nå sitter jeg nemlig i min fine t-skjorte, drikker kjærlighetste og har ikke alt for lyst til å skrive om noe jeg vet veldig mange syns er skikkelig teit. I stedet vil jeg magisk nok nevne filmene vi så i går:

• Once Upon A Time In Mexico. Filmen jeg har sett så alt for mange ganger før, men som jeg fremdeles er i humør til å se et utall ganger til. Jeg elsker at Antonio Banderas spiller gitar. Og selvfølgelig måten de sier Mecixo på. Méjico. It makes me happy.
• Donnie Darko. Anskaffet fordi en av de yndligste sangene er i den. Sett på nytt senest i dag fordi den var brukbar. Ikke overdrevet bra. Men grei. Why are you wearing that stupid man suit? (Quote Ingrid: EmoQuote).

Jeg vil forresten si god påske. Helt ærlig vil jeg innrømme at jeg ikke vet når det skal sies. I alle fall ikke i dag, tror jeg. Jeg tipper første påskedag. Det høres i alle fall nogenlunde fornuftig ut.
Det er mye annet jeg lurer på også. Hva jeg skal bli når jeg blir stor for eksempel, men der er jeg nok ikke den eneste. Jeg lurer på hvorfor ikke Marius har oppdatert bloggen sin på en uke. Jeg lurer på om det er noen som stalker meg som jeg gjør med andre, sånn med tanke på alle bloggene jeg følger med på i "all hemmelighet". Jeg lurer på om jeg noen gang vil male ferdig musikkveggen min eller begynne på kunstverket jeg kjøpte lerret til i vinterferien.
Jeg lurer på hvorfor Toumas Holopainen likner på Jack Sparrow. Om boken til Roberta Sparrow er virkelig. Hvor lenge en marengs som er like stor som håndflaten min må stå i ovnen. Jeg lurer på hvorfor jeg fryser når jeg er på rommet. Hvordan man lage tape. Og hvordan kompliment kan være et hankjønnsord.
Jeg lurer på hvor blyanten min er.
Ikke minst lurer jeg på om jeg skal stå opp kl 7 i morgen for å vaske hele jobbstedet mitt.
Jeg liker ikke at det har begynt å snø igjen. Det er visstnok ord jeg aldri ville tro skulle dukke opp i mine tanker, men jeg liker det allikevel ikke. Jeg vil ha vår. Farger. Jeg vil kunne være ute uten å fryse ihjel. Og jeg vil brekke spagetti.
Endelig har jeg lest ferdig Berlinerpoplene. Noe som sikkert bare skulle mangle fordi jeg plutselig kjøpe x antall bøker i forrige uke. Jeg har nemlig avansert. Nå går det både i musikkplater og bøker.
Langt innlegg og slikt. Fordi jeg skal opp om sånn seks timer, tror jeg jeg skal lese litt.
God påske!

Kinotur og Ås-musikk

Det var mer eller mindre på tide at jeg endelig fikk sett Mannen Som Elsket Yngve. I går ble det kinotur med søte venner og alt for mye godteri.

Det skal sant sies at jeg ikke har lest boka, men den er såklart i haugen over bøker som må leses nå. Filmen er nok en av de beste norske filmene jeg noen gang har sett, godt hjulpet av et godt musikkvalg og en genial framstilling. Når både The Cure, R.E.M. og Raga Rockers er med, scorer den allerede nokså høyt. I tillegg får kommer det søte Mathias Rust Band, og alt blir bra.

Handlingen var vakkert rørende. Og ja, tårer i øynene og alt der der.

Dessuten hjalp filmen til å bygge opp enda litt under min fine tanke om at jeg lett skulle ønske at jeg levde mellom slutten av 60-tallet og fram til 90-tallstullet begynte. Seriøst.

Tine har forresten fått meg til å åpne øynene for Ås-bandet The Hausfraus. De er søte. http://www.myspace.com/thehausfraus

Never forget. Never forgive.

"There's a hole in the world like a great black pit, and it's filled with people who are filled of shit, and the vermin of the world inhabit it, and it goes by the name of 'London.' "

Det tok sin tid, men etter å ha ventet siden produksjonen først ble annonsert en dato jeg selv ikke husker, satt jeg endelig i kinosetet, full av spenning. Dersom filmen ville være en fiasko, kunne jeg i alle fall støtte meg på at Johnny Depp var lett synlig i filmen. Og dessuten var håret hans mektig imponerende.

Det er nok kjent for de fleste at historien om Sweeney Todd ikke er et av resultatene av Tim Burtons fantasi. Seriemorderen med sin cut-throat razor kan man fort finne igjen i 1800-tallets engelske skriblerier, og historien har kommet i flere forskjellige versjoner. Det om Mr. Todd er en myte eller sannhet, er visstnok et spørsmål det er vanskelig å svare på.

Tim Burtons versjon av The Demon Barber Of Fleet Street er en film jeg vet jeg aldri ville sett hvis ikke Depp var med i den. Basert på det jeg visste før jeg satt meg i kinosetet, kan man si jeg var mildt sagt klar over at det ikke var en film fri for blod. Allikevel vil jeg si Tim Burton overrasket med detaljene i Todds morderøyeblikker. I alle fall der og da. Men med tanke på at regissøren klarer å la ymse markliknende dyr kravle rundt i Oogie Boogie i The Nightmare Before Christmas, burde man nok lett se det komme at detaljene er klare, og likeledes hva likene blir brukt til etterpå (noe som blir avslørt i løpet av innledningen til filmen, fy-fy).

Den søte trioen med Herr Burton, Herr Depp og Fru Carter kan man på ingen måte si skuffer denne gangen heller. Sangen er grei, faktisk bedre enn forventet. Men til neste musikal syns jeg virkelig det kunne investeres i en tekstforfatter som faktisk kunne skrive tekster. Sweeney Todd kommer nok ikke til å bli min Depp-favoritt. Mye fordi jeg satt og lo den ene halvparten av filmen og satt med hendene foran øynene den andre. Den store overraskelsen jeg satt og ventet på, var om Herr Burton ville ha Herr Depp kysse hans kjære fru. Og ja, overraskelse innfridd.





"At last, my arm is complete again."
(Visse Pirates-assosiasjoner, men jeg holder kjeft).