Om å knuse snøkrystaller

Vi var aldri enige. Jeg kunne sitte og lese i en guide til Paris, se på alle de fine tingene, drømme meg bort i alt jeg ville gjøre. Se, oppleve, huske. Du kunne sitte på trestolen, se ut av vinduet og si at kollektivtrafikken sikkert var helt forferdelig der. Nei, ikke bare kollektivtrafikken. All trafikken. Det var sikkert håpløst å finne frem.

11. september:

Du er så fin.

Jeg bladde videre, så bilder av Eiffeltårnet, Champs-Elysées. Menneskene så glade ut, alle hadde fine klær. Det var sol. Men man går jo? sa jeg. Du ville fremdeles se ut av vinduet. Puste litt tyngre, være umåtelig opptatt av bladene som datt ned fra trærne.

21. oktober:

Slutt å være så fin, da.

Paris. Det var dit jeg ville. Det var i Paris alle de viktige tingene skjedde. Det var i Paris engasjementet var størst, det var i Paris man kunne si akkurat det man mente. Det var der man var emosjonelle, kunstneriske, fantasifulle. Der ting ble skapt. Lyset i Paris var alltid så fint. Og det var alltid bakgrunnsmusikk.

23. oktober:

Jeg tror du er den fineste i hele verden. Unnskyld.

Så ville du reise deg opp fra stolen, se på boken min med et raskt blikk før øynene dine ville rette seg mot stasjonsklokken på veggen. Du ville kanskje si at du måtte rekke noe før du gikk ut døren. Skoene hadde du allerede på deg. Jeg så på svart-hvittbilder av gateselgerne ved Louvre og hørte mynter klirre i hattene til gatemusikantene.

19. november:

Jeg gidder ikke at du skal være så fin!

Vi dro aldri. Kanskje var det fordi du ikke hadde like lyst på grønne makroner som meg. Kanskje var det fordi du ikke klarte å høre lyden av Paris slik som jeg gjorde hver eneste dag, hver eneste time. Eller så var det kanskje fordi vi egentlig ikke er fra samme sted, du og jeg, og da er det kanskje ikke så rart at du ikke klarer å se det samme lyset i øynene mine som det jeg ser i dine.