Unreleased demo # 20

Jeg går rundt fontenen, spiralloff. Tenker på ting som er, var, kan bli, evige drømmer. Hemmelige ingredienser som får sjelen til å fly som sommerfugler et sted langt inne i kroppen, presser på i absolutt alle kroppsdeler. Kryper ned i armene, fingrene. Som kribler. I skulderbladet, over kragebeinet. Bak kneet, små prikker. I kinnene, på øreflippen, det kjennes ut som alt som eksploderer, små eksplosjoner, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Midt på natten våkner jeg, og aller helst vil jeg at det skal regne. Men det gjør ikke det. Det skinner sol mellom gardinene, springer langs veggen, speiler seg i malingen som flasser av over hodeenden på sengen min. Ønsker på nytt, neste gang jeg våkner, værsåsnill. Det er ikke alltid like lett å samle, det kan gå så lang tid mellom hver gang noen er så glade, lykkelige at de små glimtene synes i øynene deres, og det er de glimtene man vil ta vare på. Men fordi man målbindes av hverdagen, er så fokusert på å være opptatt og travel, haster mellom tid og rom og til slutt ikke er orientert om noe som helst, legger man ikke merke til det. 

Diskodronningen dør og ingenting kommer noen gang til å bli det samme igjen. 

Den søte melk når motgang svir din hud

Jeg prøvde meg på et lite filosofisk eksperiment.

Den opprinnelige planen var å finne frem skrivemaskinen, gamle ark og slitte konvolutter. Så skulle jeg skrive et spørsmål på hvert av arkene. Bare et lite spørsmål altså, om tilværelse, tro og tanker - et spørsmål som på samme tid er større enn man egentlig innbiller seg før man begynner å sette igang tankerotet. Spørsmålet skulle stå helt alene på arket, kanskje sentralt plassert, kanskje nede i hjørnet. Akkurat det ville avhenge av ordlyden, tenkte jeg. Arket skulle puttes i konvolutten, og konvolutten skulle limes godt igjen. På forsiden ville jeg skrive adressen din. Baksiden av konvolutten ville være tom.

Hvor kommer verden fra? Hva er et menneske? Finnes det en universell sannhet? Vil en løve og en antilope oppfatte solen på samme måte? Har universet en begynnelse? Hvorfor eksisterer menneskene? Har menneskene separert sjel og kropp?

Det viktigste er ikke svarene på spørsmålene. Jeg tror det vesentlige er å lære seg å stille dem. Det er først da man kan klare å undres. Ja, det er først da man vil kunne begynne å bygge opp grunnlaget som skal til for at man i det hele tatt vil ha noen forutsetninger for å svare. Dersom man ikke kan stille spørsmålene, står man bom stille. Det blir som å skulle ta kaken ut av ovnen, men man innser ikke at man ikke lagde røren før man satt den inn.

Jeg var egentlig ganske fornøyd med planen min. Ønsket mitt var å sette i gang tankemaskineriet til menneskene rundt meg, noe jeg mente best ville gjøres dersom de fikk spørsmålene under noe mystiske omstendigheter (inspirert av Jostein Gaarder er jeg nok). Selv ville jeg i alle fall ikke hatt tankestopp (eller tankepause) på veldig lang tid dersom jeg hadde fått et filosofisk brev av en ukjent avsender. Garantert.

Imidlertid hadde den opprinnelige planen min en liten hake. 

Kanskje er det ikke planen som hadde haken - kanskje haken rett og slett er meg. Eller kanskje det er en dobbelthake, og både planen og Siri selv er å gi skylden. Uansett ville det ikke for meg være nok å spørre. Jeg vil så gjerne høre andres syn på spørsmålene, om så det bare var en liten tankerekke på vei mot en lenger. Jeg vil så gjerne få innsyn i hvordan menneskene rundt meg tenker, både for å få dem og meg selv til å undres. Det ville grått inni meg dersom konvoluttene med spørsmålene ble kastet rett etter de var lest, fjernet av søppelmannen og aldri bli tenkt over igjen.

Det er derfor jeg i stedet valgte å bruke noen av dagens elektroniske hjelpemidler. Helt ærlig tror jeg folks evne til å undres over spørsmålene er større enn den responsen jeg fikk. Det er i alle fall det jeg håper. 

Jeg ønsker ikke at man skal vite om universet har en begynnelse eller ikke. Det eneste jeg ønsker, er at man klarer å undre seg over det. Ikke hele tiden altså, men litt nå og da. Og at man for all del ikke kaster bort spørsmålene med en gang de dukker opp. Da er man tilbake til den kaken man vil ta ut av ovnen..

Om veiene og valgene og mulighetene

Det er veldig mange ting jeg ikke har lyst til å bli når jeg blir stor.

Jeg har for eksempel ikke lyst til å bli en due. Ikke en slik grå en i alle fall, av type de som har bosatt seg rett utenfor vinduet mitt på rommet i Heimstaden. De er nemlig av typen som lager klukkelyder hele natten og volumet eskalerer ut mot morgenkvisten. Selv om fjærene kan glinse i solskinnet på en fin dag, vil jeg ikke ha byttet det ut med en hel skare mennesker som irriterer seg over lydene. Dessuten er jeg overbevist om at duer er dumme. Ikke det at det er en direkte grunn til at jeg ikke vil være en due. Jeg kan nemlig godt være en sau.

Jeg har heller ikke lyst til å bli narkoman. Eller en sengeliggende, overvektig dame som bor i en campingvogn og plutselig en dag våkner opp med hjerneblødning. Eventuelt ikke våkner. Jeg har egentlig ikke lyst til å bli elektriker heller, eller rørlegger. Noe sier meg at jeg ikke har så lyst til å bli noe langs håndverkerveien, desverre. Jeg har ikke lyst til å bli fulltidskokk, men kan gjerne være servitør i en liten periode av livet. Å jobbe bak kassen i en butikk er heller ikke noe jeg har lyst til å gjøre, med mindre det er i min egen lille, fine butikk der alle varene er fra spesielle steder og har sin betydning. Jeg har ikke lyst til å jobbe på et treningssenter eller som biolog. Og jeg har ikke lyst til å bli skuespiller.

På den andre siden er det veldig mange ting jeg kunne tenke meg å bli også. Jeg kunne gjerne studert historie. Matte, fysikk eller kjemi. Jeg tror det hadde vært helt fantastisk å tegne, male og fotografere omtrent hele tiden. Jeg kunne studert psykologi, sosiologi og kriminologi. Kanskje kunne jeg latt være å studere og heller reist verden rundt for å lære forskjellige religiøse samfunn å kjenne. Jeg kunne eksperimentert med asiatiske matretter og lært meg fremmede språk. Jeg kunne blitt journalist eller forfatter, kanskje. Skrevet om fine ting, grave i spennende hemmeligheter og lage den perfekte historien. Kanskje skulle jeg finne meg en liten leilighet i en storby, ha to deltidsjobber og bruke tiden til å gå i bruktbutikker og finne de koseligste av de koseliste tingene, innrede mitt eget hjem og ha fine mennesker på middagsbesøk og spise makroner til dessert. Eller plutselig skaffe mann og barn og bo litt utenfor storbyen i stedet, gå tur med barnevogn og snakke om sunn mat og gleder og problemer og våkne netter med andre småbarnsforeldre mens vi prøver å få bort mammakiloene. Eller begynne å løpeløpeløpe og gjennomføre London-maratonet helt plutselig.

Jeg tror det er veldig mye jeg kunne likt å gjøre.
Og jeg lurer på om jeg skal tenke litt over at det jeg bruker dagene mine på nå, ikke står på listen.

Hva vil du bli når du blir stor?

You live inside my world so softly

Det er veldig fint å ha besøk av den fineste søsteren noensinne. Siri har plutselig fått nye sko og fine buttons. Vi spiser verdens alleraller beste kanelsnurrer som er så store at man er kjempemett i magen etter at man har delt én. Søsteren fant også ut, da vi var ute og spiste middag, at dersom jeg noen gang skal få lov til å gifte meg, må jeg skrape inn navnet til både Mannen og Siri selv i trehjertekjedet mitt.

Så ville hun gjesteblogge litt og endte omtrent opp med dette:

Hei! Jeg er Søsteren og gjesteblogger i Siri-landet. Siri sitter på biblioteket og fargelegger bilder, akkurat som hun gjorde da hun var liten. Nam!


Det stemmer ganske bra, syns jeg.

Det å begeve seg. Oppover.

Jeg har de siste dagene tenkt litt på ting som er med på å bestemme når man går fra å være barn til å "være" voksen. Dette er det jeg hittil har kommet fram til:

• Man har lappen
• Man har flyttet hjemmefra
• Har en jobb (helst med utgangspunkt i en utdannelse)
• ..og har dermed også en inntekt
• Man står frivillig opp tidlig på fridager
• Vil heller ta oppvasken enn å åpne presanger på julaften
• Bursdagen er en vanlig dag i likhet med de fleste andre dager
• Man er sjåfør
• ..og man kjører til 7-en på helligdager for å kjøpe melk og egg til baksten til mor
• Det er ens eget ansvar å passe på at leiligheten er sånn man vil ha den - og man liker det
• Man eier minst fem dresser/drakter/kjoler

Det rareste er at ingen av punktene virker alene, men trenger hjem fra andre.

Fram.Tid

I stad fikk jeg en telefon. Den telefonen bestemte mer eller mindre hvordan de neste årene mine skal være. Og jeg må flytte.

I morgen.

Dette er en liste over ting jeg ikke fikk gjort før jeg drar:

• Kjøpe en stor koffert.
• Få tak i en stor plakat av Heath Ledger som The Joker og henge den opp på veggen (vent forresten litt blogging om filmen i den nærmeste framtid).
• Se Ten Things I Hate About You minst tre ganger.
• Se The Dark Knight igjen (igjen: blogg).
• Kjøpe ny iPod.
• Laste alle musikkplater og filmplater inn på min nye iPod (den jeg ikke har kjøpt).
• Dra på kino med hele familien.
• Lage scrapbook for alt som har skjedd i sommer.
• Kjøpe masse T-skjorter jeg skal printe tegninger på.
• Tegne tegningene jeg skal ha på T-skjortene.
• Ta masse bilder med speilrefleksen fordi den har ligget i en skuff i to år.
• Dra mange ganger til Oslo.
• Dra til Oslo og kjøpe smoothie med den beste søsteren.
• Være hjemme på bursdagen til den beste broren.
• Bli overrasket når jeg møter In Flames-IT-duden på Narvesen i Ski (gitt at han fremdeles jobber der som Tove har sagt) og bli bestevenn med han fordi jeg har på meg min egen In Flames-T-skjorte.
• Leke med Tove.
• Høre på alle musikkplatene jeg kjøpte i Bergen-landet.
• Oppdatere alle tagsene på bloggen min.
• Få ny data med nok minne til at den kan overleve én dag uten å mase om at minimunsminnet er for lite.
• Dra på kaffedate med Dag-Vidar.
• Dra på kaffedate med Joakim.
• Dra på tedate med Grunde.
• Besøke alle vennene mine rundt omkring.
• Sende en hemmelig pakke til Marius.
• Få adresser til folk.
• Få min egen adressen. Og et sted å bo.
• Lese ferdig boken min på 881 sider.
• Få svar fra Regnskapsavdelingen på søknad om økt grense for personalkjøp.
• Få bankkortet mitt.
• Sove i en seng som er smalere enn 120 sånn at jeg kan bli vant til å sove i en studentseng.
• Finne et sted å bo.

• Ha tid nok til å ta farvel med stedet og menneskene som har vært rundt meg i løpet av de siste 18 årene av livet mitt.

Mot industrisamfunnet

Det var det kapittelet jeg leste i stad da en skikklig vond sannhet begynte å snike seg fram inni meg. Det var ikke det at jeg må lese, og kunne, 14 emner til eksamen på mandag som hver av dem er på gjennomsnittlig 40 tettskrevne sider. Nei, det var det at jeg fikk en liten smakebit av hvor inderlig høyt jeg kommer til å savne alle sammen etter neste tirsdag. Det gjør vondt.

Og jeg har egentlig litt lyst til å gråte. Men det tror jeg ikke jeg kommer til å gjøre, uansett. I alle fall ikke enda. Det er bare trist. Hvem vet når vi kommer til å møtes igjen, nå som alle flakser rundt i alle mulige retninger for å gjøre det de tror er sin greie? Selvfølgelig, "vi må jo holde kontakten". Livet viser at det ikke alltid er så enkelt, selv om det føles så lett før man skilles. Til alle som plutselig vil komme over bloggen min; JEG KOMMER TIL Å SAVNE DERE. VIRKELIG!

Før tårene i øynene blir så store at de renne nedover kinnene mine, må jeg tenke på noe annet. Eller altså, skrive om noe annet. Jeg må helt ærlig si at jeg misunner folks fine liv der det skjer noe hver eneste dag. Og det er ikke bare det at det skjer noe, det er det at det skjer noe interessant. Noe spennende. Hver eneste bidige hverdag.

Sånn er det nok ikke her i gården. Tror jeg. På mandag hadde jeg visstnok Princessmesterskap i sprettballhopping. Den sprettballen vi trodde var aller dårligst, vant. Og jeg jukset ikke, selv om den var søt.

Dessuten befant jeg meg plutselig på trafikkstasjonen i Drøbak og hadde overraskende nok tatt teorien. Uten å stryke. Det er ikke værst bare det. Litt morsommere ble det i stad da jeg fant ut at jeg hadde fått A på UMB-matteeksamen, og B på UMB-kjemikurset. For å si det mildt; det var ikke særlig prioriterte greier.

Men eksamensting minner meg bare på eksamenslesing. Som igjen minner meg på den triste tiden jeg har i møte. Gah, jeg vil ikke engang beskrive det sånn jeg føler. Da vil nemlig tastaturet bli vått.

Nå skal jeg se på Criminal Minds. Jeg tror det blir bra.
(Eh, EDIT: Jeg hater fotballtull når jeg skal se på TV).

Obligatorisk oppgavesett

Hva det vil si å være voksen, er et spørsmål jeg hittil ikke har fått noe klart svar på. Jeg skulle oppføre meg som voksen da jeg skulle bestemme hvilken linje jeg skulle gå på de tre årene på vgs. Jeg følte egentlig ikke det var et valg med veldig voksne bakgrunnstanker, da valget var helt åpenbart. Allikevel ser valget ut til å være riktig.

Å få selvangivelser i posten, har vært noe jeg har syntest har hatt et veldig voksent preg lenge. I dag fikk jeg en igjen. Nå har jeg fått så mange at jeg nesten kan lage en liten samling ut av dem. Allikevel føler jeg ikke at det gjør meg voksen.

I løpet av de seks neste dagene må jeg på nytt gjøre et valg jeg burde leke voksen for å gjøre. Og det vil nok ha mye mer å si på min kjære framtid. Men å vurdere en voksens persons aldersmessige situasjon, er ikke noe jeg har tid til å skrive om nå. Eller lyst, for den saks skyld.

Karoline og jeg har dessuten et fint prosjekt om satanisme. I stad leste jeg at deres definisjon av religion er noe som opptar en person, og som mer eller mindre kan beskrives som noe av det viktigste i livet til denne personen. Basert på det kan musikk fint kalles min religion. Og jeg tror jeg vil definere det slik.

Jeg har hørt Queens Too Much Love Will Kill You 31 ganger i løpet av 20 timer. I løpet av de samme timene var jeg på skolen, sov, var på piano og lekte på UMB. Jeg er dessuten skikkelig gira på en ny DT-konsert, og digger The Cure passe mye.

Sånn info.