(Side 318):

Overlevelsesstrategi: Grunnleggende modell for et langt og lykkelig liv. Trestegsmodellen.
Pust inn.
Pust ut.
Gjenta etter behov.


Johan Harstad; du er fantastisk.

november skal bli litt slik;

det er første november og jeg har bestemt meg for at dette skal bli en bra månede. på åhlens fant jeg en pytteliten rød passnotatbok, og den får akkurat plass i den lille lommen i vesken min sammen med Hei. Her er jeg og Hovebok (og det er fremdeles plass til mange fler, skal vites).

fly med flymaskin

skrive om livet i en luftballong

ta bilder av paris

spise frukt til frokost

skrive fine ord inne i julepresangene

strikke meg votter som er så varme at vinteren aldri vil føles kald

prøve minst tre nye matvarer som hver kan brukes i minst tre nye retter

lage vafler med banan i

prøve å snakke fransk med franske mennesker som snakker fortfortfort

cafélunsj

se etter skatter i favorittbutikken hjemme

lese en bok jeg har gledet meg til å lese

ha med meg kamera overalt

ta tre ruller med bilder med det lilla, runde kameraet mitt

skrive ned én grunn til å smile hver eneste dag (i den røde passnotatboken, såklart)

og så skal jeg glede meg til at desember snart kommer. 

all men have secrets and here is mine, so let it be known

noen ganger tenker jeg;

at jeg ikke skjønner når livet skal starte. så tenker jeg at det egentlig burde ha gjort det allerede. jeg mener, jeg er en student i tjueårene. det burde jo være akkurat det som skal til for at alt skal ha det bra og jeg skal ha det fint og moro og tenkte at shit, this is it.

andre ganger tenker jeg;

at jeg er et sånt menneske som det er ment at skal være alene hele livet. et slikt mennesker som har en leilighet der den grunnlegende oppbygningen av alle systemene alltid er perfeksjonert, men der overflaten ikke trenger å være perfekt og ryddig. kanskje har jeg et staffeli oppe, og da er det nok masse malepensler og farger og slikt rundtomkring. andre ganger baker jeg, og da er det muffinsbrett og kurver med gjærbakst på alle bordene. noen ganger tror jeg det er en katt i leiligheten, men jeg er ikke helt sikker. da må jeg jo nesten bo i første etasje, og da blir det vanskelig å sitte i vinduskarmen med en fransk bok og se ned på menneskene på gaten.

jeg tenker også;

at jeg føler meg mislykket noen ganger, at jeg ikke klarer å oppnå det som er meningen at jeg skal gjøre. jeg føler at samfunnet (for å være pinlig nøyaktig) ikke syns det er så kult at mennesker i tjueårene er enslige. det vil at menneskene skal finne hverandre og være lykkelige, oppleve ting som skal skrives med løkkeskrift på innsiden av øyelokkene.

mange ganger tenker jeg ikke i det hele tatt.

jeg sluttet å skrive løkkeskrift da jeg begynte på ungdomsskolen, og jeg skal ikke begynne å skrive løkkeskrift før jeg skal gi bursdagskort til mennesker som er femti år yngre enn meg.

so what difference does it make?

I'd rather be a forest than a street

Jeg savner å bli vekket klokken halv ni i helgene av at telefonen ringer. Selv om jeg fremdeles var litt trøtt, snakket vi minst i en halvtime, hver eneste gang. Du lurte på hvordan det gikk på skolen, for jeg måtte jo lese og virkelig passe på å være flink, gjøre det jeg skulle gjøre. Selv om jeg var på mitt tredje år på universitetet og bare hadde én eksamen i året, var det viktig å passe på å lese hele tiden. Og det var viktig å lese mye. Når jeg hadde sagt at jeg gjorde mitt beste og at jeg håpet det var nok, spurte du om hvordan det gikk med de andre. Du skulle ringe dem også, men det var jo ikke alt de ville fortelle meg, måduskjønne, så da spurte du meg. Jeg er stor og burde ha kontroll, vite hvordan det gikk med de andre selv om jeg bodde i den andre delen av landet. Det var alltid noen du var sint på. Selv skulle du ta kontroll, sparke de du kunne sparke, få orden i rekkene. Jeg savner den humoristiske undertonen i det du sa, og hvordan du samtidig mente det, hold ved det til siste slutt.

Nå våkner jeg litt over åtte hver eneste fridag. Og det er litt trist å vite at du ikke er våken sammen med meg.

Om å ikke spise kjøtt

I dag jeg har vært småveggis i ett år. Det som egentlig bare var ment å være en kjøttfri oktobermånede, endte visst opp med litt mer enn bare én måned uten kjøtt. Så i dag er jo et jubileum, kind of. Det har jeg lyst til å feire med en liten årsoppdatering angående det å ikke spise kjøtt, litt om mine erfaringer og litt om hvorfor jeg gjør det (eventuelt ikke gjør det).

Det første skrittet
Helt ærlig, så er det ganske lenge siden jeg tenkte vegetarianertanken første gang. Jeg har sett opp til de som ikke spiste kjøtt og ønsket jeg kunne være en av dem. Det ble bare med tanken. Det nærmeste jeg tidligere har kommet et kjøttfritt liv, var da jeg tok Noahs 1-ukes-veggis-russeknute (kanskje ikke noe å skryte av, men noe er det i alle fall). Siden da tok det 2 år før noen inviterte meg til en event på Facebook som het type 'Vegetarian month October'. Hva vondt kan det gjøre, tenkte jeg. Plutselig var oktober der, og roomisen min sa klart fra om at hun i alle fall var sikker på at jeg ikke ville spise kjøtt igjen. Det er ofte sånn det starter, bekreftet hun. Hittil har hun rett.

Hvorfor skal man ikke spise kjøtt?
Det finnes utallige argumenter for å ikke spise kjøtt, eventuelt redusere mengden man spiser. Noe av det jeg ser på som essensielt når det kommer til spørsmålet om hvorfor jeg ikke spiser kjøtt, er at jeg heller velger å spare livet til noen av dyrene som ellers ville blitt slaktet for at jeg skulle spise dem. Det er en veldig idealistisk tankegang, men det er jo sant at dersom færre spiser kjøtt, vil færre dyreliv gå tapt til matindustrien. Ærlig sak. At kjøttindustrien er ressurskrevende, er et eksempel jeg husker har blitt tatt frem i naturfagen helt siden ungdomsskolen; store jordarealer brukes til beitemark og fôrproduksjon, vann, sprøytemidler, hugging av regnskog. Og vi trenger jo strengt talt ikke kjøtt. Alle næringsstoffene vi har behov for kan vi enkelt få fra andre kilder. Det eneste argumentet for å spise kjøtt som jeg hittil ikke har fått motargumentert så mye at det ikke gjelder lenger, er at det smaker godt. Vel. Nå blir jeg jo nesten kvalm bare av tanken.

Her finner du begrunnelsene til Norsk Vegetarforening.

Hva jeg spiser (og ikke spiser)
Jeg er per definisjon ikke vegetarianer. Semi-vegetarianer sier de voksne. Jeg spiser ikke kjøtt fra pattedyr eller fjærkre, men jeg spiser fisk, egg og melkeprodukter. Jeg spiser heller ikke produkter basert på pattedyr/fjærkre slik som kjøtt-/kyllingbuljong. Generelt liker jeg å tro jeg har et ganske variert kosthold, og jeg prøver til stadighet å introdusere nye matvarer og nye måter å tilberede dem på. Jeg får veldig ofte spørsmål om hvor jeg får proteiner fra (for de finnes jo bare i kjøtt). True stuff, jeg spiser ganske mye linser og bønner, men proteinene finnes jo nesten overalt. Fordi jeg spiser fisk og melk, har jeg flotte kilder der, men slik vidundermat som quinoa er også temmelig proteinrikt. I tillegg prøver jeg å få i meg en god dose melkeprodukter hver dag for å fylle på kvotene for kalsium og en haug med andre vitaminer og mineraler. Jeg er fullstendig klar over at jeg burde lese litt mer om hvilke næringsstoffer som finnes hvor, hva jeg 'går glipp av' og hvordan jeg kan substituere dette. Altså; få litt mer faglig basert kunnskap. Det er et av målene fremover.

Mine erfaringer
Jeg har ikke angret et sekund på at jeg kuttet kjøttet fra kostholdet mitt. Det virker som det er en ting det er helt rett å gjøre. Alle mulighetene som viser seg frem når man fjerner noe som tidligere har vært det sentrale, er rett og slett forbausende. Jeg har begynt å besøke innvandrerbutikkene for å få nye inputs, kjøpt meg kokebøker og vandrer nettet jevnlig etter nye idéer. Det skal sant sies at det har hjulpet med eget kjøkken og tid til å lage middag.

Mange har spurt om jeg har merket en endring i kroppen etter jeg endret kostholdet. Jeg går ikke konstant rundt oppblåst fordi jeg spiser bønner&linser, noe de fleste som spør lurer på. Nå har jeg visstnok være en kikert-lover i årevis, så kanskje det er en liten sammenheng der. Magen min har visstnok hatt en tendens i flere år til å romle som en gal når jeg er inne i stressfulle perioder, men det har heller ikke endret seg noe. Ellers har jeg kjent lite til endringer, bortsett fra at jeg føler meg bedre når jeg vet at jeg gjør et bevisst valg angående hva jeg putter i meg.

Det eneste som har vært en pytteliten smule problematisk til tider, er introduseringen av ikke-kjøtt til det sosiale liv. Or well, problematisk har det vel ikke vært. Det er heller det at det er litt merkelig å forsvare nyoppstatt 'vegetarianisme' når man er borte på middagsbesøk, men det har gått overraskende greit. De fleste har vært skikkelig postitive, type wow, det høres sunt ut. Så nei, det har ikke vært problematisk. Bare litt rart. Angående utespising, er det først nå jeg har oppdaget hvor lite vegetariske retter det generelt tilbys. Hvis jeg noen gang åpner café, skal den preges av kjøttfrie retter. Det er i alle fall bestemt.


Så, det var det. I alle fall for i dag.


Nettsteder som inspirerer meg;
Veganmisjonen
Norsk vegetarforening
Vegetarbloggen
Superlivsstil
Grønn Smoothie
Siljereise

Record 3

I dag, da jeg satt på lesesalen, skjedde det noe merkelig. Rett til høyre for meg, så vidt utenfor grensen for det jeg kunne se, var den følelsen jeg har ventet på så lenge. Jeg snudde med for å se om jeg klarte å se den bedre, for å studere den nøyere, men da bare forsvant den. Men jeg vet at den var der. Jeg følte det, langtlangt inni meg. Selv om jeg ikke kjente den i mer enn en brøkdel av et sekund, forstod jeg at det var akkurat den følelsen jeg har lett etter. Varmen, gleden, fargene.

Hvis den noen gang kommer tilbake, håper jeg blir her litt lenger.

Det ble nye platen til Girls i stedet i kveld. 

Father, Son, Holy Ghost. 

I think I love it.

.

Ordene blir borte. Jeg mister dem på veien. Nå har jeg gått så langt at jeg ikke vet hvor jeg mistet dem jeg allerede har mistet, jeg vet bare at de har blitt borte. Uansett hvor mye jeg forsøker å holde dem her sammen med meg, inni meg, faller de av allikevel. Som en trekurv som er alt for full av blomsterblader slik at bladene lager spor etter meg. Forskjellen er at jeg aldri har vært fullt av ord. Ikke engang når jeg skriver dem. Og nå blir de borte. Det er hull i kurven min. Selv om jeg putter flere og flere ord eller blader oppi den, blir de bare borte igjen. Lekker ut, liksom.

Det er ikke noe morsomt.

du sa jo alltid at du skulle sitte på en sky høyt der oppe, se ned på oss og passe på at alt gikk bra.




så da er det vel det du gjør, da.

Hva jeg har gjort i totusenogti;

• Klipt håret (som jeg har tenkt på å gjøre sånn..lenge)
• Jobbet på sykehjem (som jeg har tenkt på å gjøre sånn..lenge)
• Fått den beste deltidsjobben (som jeg har drømt om sånn..ok, lenge)
• Levert min første oppsigelse
• Øya!
• Brukt tubmlr aktivt for å konservere gode minner
• Gitt blod (for det er det har jeg også tenkt på å gjøre kjempelenge)
• Lagd nye prosjekter som for eksempel dette. Og det har det mystisk nok gått ganske dårlig med også.
• Lest blant annet Sangen om den røde rubin, Sofies verden, tenkt på å lese Lord of the Rings igjen og falt på nei, akkurat nå har jeg ikke tid igjen, Min Kamp 1 (og nå skal jeg lese to, tre, fire og fem før neste år, men det kommer ganske sikkert ikke til å skje)
• Spilt The Sims 3. Og det er virkelig ikke så morsomt som The Sims 2 var da jeg gikk på..ungdomsskolen?
• Caféfrokost. Opptil flere ganger. Og alenegåing på café. Og kino. Det er bra
• Lagd kanelsnurrer som likner på roser (fordi jeg ikke klarer å lage kanelsnurrer som likner på kanelsnurrer)
• Knust skolekoppen min med en engel på som sier/sa it's business as usual
• Lagd råsjokolade og introdusert kakesøndag til verden. Ah, og spist hakkede kakaobønner på smoothisen min
• KJØRT PÅ VINTERFØRE.
• Fått opp den fineste sangen på veggen. Og Matthew, såklart. 
• Begynt på listeskriving om mål for totusenogelleve. Og planleggingen av et passe stort årsprosjekt jeg håper de flotteste menneskene skal få se om omtrent et år. 

21.11.2010

I dag er det et helt år siden. Det er rart å tenke på. Tiden har gått så fort. På en måte. På en annen måte er det akkurat et helt år siden. Jeg har rukket å tenke på det akkurat så mange ganger som man ville gjort i løpet av et år. Ikke mer. Ikke mindre.

Jeg husker hva jeg gjorde for ett år siden. Det var lørdag. Regn. Litt snø i veikanten. Grått på himmelen, mørkt på rommet. Tidlig. Tolv minutter over ti ringte mormor. Det var langt ut på dagen i forhold til når hun ellers pleier å ringe i helgene. Hun hadde våknet i femtiden, akkurat slik som hun pleier å gjøre. Vi snakket om at hun hadde besvimt, tror jeg. Falt på en lampe. Vi snakket i over tretti minutter. Akkurat slik som samtalene våre pleier å være.

Huset var stille. Det var bare jeg som var våken. Det var slik det pleide å være, det også. Jeg gikk ned trappen, spiste frokost foran teven, lagde meg dagens andre kopp te. Satt meg ned ved stuebordet med den hvite jumbokoppen min ved siden av meg. Nissete, tror jeg det var. De forskjellige brune, røde, hvite, gullfargede, glitrende tingene lå foran meg. Planen var at det skulle bli til julekort, litt etter litt, ett om gangen. Så kom Linda ned for å lage julekort sammen med meg. Og så kom hun som bor oppe i veien. 

Det var flott. Det var litt-for-tidlig julemusikk, Sting, te, latter, glitter, paljetter. Pepperkaker, telys og halvferdige kort med juleklistremerker på.

Man sier at dersom man hører ting man ikke vil tro, er første reaksjon fornektelse. At man ikke lar det gå inn, at man lar det fare forbi som om det aldri skulle være sagt. Selv hadde jeg egentlig aldri tenkt over det. Forsvarsmekanismen er klar. Men mer enn det? 

Flere ganger har jeg prøvd å forestille meg hvordan jeg ville oppleve det dersom noen rundt med hadde blitt borte. Dødd. Enda flere ganger har jeg tenkt at det er en situasjon jeg ikke kommer til å komme borti, noensinne. Det er liksom slikt som skjer med andre. Og så har jeg tenkt på hvor naiv jeg er for  å i det hele tatt tenke den tanken. Såklart vil folk jeg er glad i bli borte, de også. Men så tilbake. Hvordan ville jeg reagere da?

Jeg tenkte jeg ville gråte. Jeg tenkte jeg ville bli irrasjonell. Jeg tenkte det ville gå utover hverdagen min på en slik måte at jeg ikke ville fungere. Det værste er at jeg tenkte jeg ville bruke det som en unnskyldning for å oppføre meg som en sentimental skapning som hørte på vanndråper falle mot treverket, låste seg inne i et hjørneskap og ville at alle menneskene rundt henne skulle gå langt, langt vekk.

Klokken var rundt tolv da pappa ringte. Han lurte på hva jeg drev meg. ‘Jeg lager julekort!’, sa jeg, glad som bare det, stjerneklistremerker på fingrene. Og så sier han at farmor er død. Bare sånn.

Jeg husker at jeg skrek nei. Jeg husker at jeg reiste meg opp, gikk ut av stuen, inn i den iskalde gangen vår. Ullsokker på beina. Jeg gikk til døren til yttergangen, lente meg mot dørkarmen. Begynte å gråte. Åpnet ytterdøren, gikk ut på trappen. Ned trappen, over grusen, ut på veien. Våte ullsokker på beina. Han lurte på hvor jeg var, det blåste sånn i telefonen. Så da gikk jeg inn. Helt inn i stuen etterfulgt av våte fotavtrykk. Linda lurte på hva som hadde skjedd.

Jeg sa jeg skulle drikke te.

Det var akkurat det jeg gjorde. 

Og så måtte jeg huske at jeg bare trengte å lage førtini julekort. Ikke femti.

Den søte melk når motgang svir din hud

Jeg prøvde meg på et lite filosofisk eksperiment.

Den opprinnelige planen var å finne frem skrivemaskinen, gamle ark og slitte konvolutter. Så skulle jeg skrive et spørsmål på hvert av arkene. Bare et lite spørsmål altså, om tilværelse, tro og tanker - et spørsmål som på samme tid er større enn man egentlig innbiller seg før man begynner å sette igang tankerotet. Spørsmålet skulle stå helt alene på arket, kanskje sentralt plassert, kanskje nede i hjørnet. Akkurat det ville avhenge av ordlyden, tenkte jeg. Arket skulle puttes i konvolutten, og konvolutten skulle limes godt igjen. På forsiden ville jeg skrive adressen din. Baksiden av konvolutten ville være tom.

Hvor kommer verden fra? Hva er et menneske? Finnes det en universell sannhet? Vil en løve og en antilope oppfatte solen på samme måte? Har universet en begynnelse? Hvorfor eksisterer menneskene? Har menneskene separert sjel og kropp?

Det viktigste er ikke svarene på spørsmålene. Jeg tror det vesentlige er å lære seg å stille dem. Det er først da man kan klare å undres. Ja, det er først da man vil kunne begynne å bygge opp grunnlaget som skal til for at man i det hele tatt vil ha noen forutsetninger for å svare. Dersom man ikke kan stille spørsmålene, står man bom stille. Det blir som å skulle ta kaken ut av ovnen, men man innser ikke at man ikke lagde røren før man satt den inn.

Jeg var egentlig ganske fornøyd med planen min. Ønsket mitt var å sette i gang tankemaskineriet til menneskene rundt meg, noe jeg mente best ville gjøres dersom de fikk spørsmålene under noe mystiske omstendigheter (inspirert av Jostein Gaarder er jeg nok). Selv ville jeg i alle fall ikke hatt tankestopp (eller tankepause) på veldig lang tid dersom jeg hadde fått et filosofisk brev av en ukjent avsender. Garantert.

Imidlertid hadde den opprinnelige planen min en liten hake. 

Kanskje er det ikke planen som hadde haken - kanskje haken rett og slett er meg. Eller kanskje det er en dobbelthake, og både planen og Siri selv er å gi skylden. Uansett ville det ikke for meg være nok å spørre. Jeg vil så gjerne høre andres syn på spørsmålene, om så det bare var en liten tankerekke på vei mot en lenger. Jeg vil så gjerne få innsyn i hvordan menneskene rundt meg tenker, både for å få dem og meg selv til å undres. Det ville grått inni meg dersom konvoluttene med spørsmålene ble kastet rett etter de var lest, fjernet av søppelmannen og aldri bli tenkt over igjen.

Det er derfor jeg i stedet valgte å bruke noen av dagens elektroniske hjelpemidler. Helt ærlig tror jeg folks evne til å undres over spørsmålene er større enn den responsen jeg fikk. Det er i alle fall det jeg håper. 

Jeg ønsker ikke at man skal vite om universet har en begynnelse eller ikke. Det eneste jeg ønsker, er at man klarer å undre seg over det. Ikke hele tiden altså, men litt nå og da. Og at man for all del ikke kaster bort spørsmålene med en gang de dukker opp. Da er man tilbake til den kaken man vil ta ut av ovnen..

❦ Å vite at man gjør noe som betyr noe

Etter flere søndager uten, kommer endelig en søndag med et nytt punkt på listen over fine ting.

Det er en gammel dame på jobben. Denne gamle damen kan skrike høyt hvis hun vil det, helt plutselig, uten grunn. Her om dagen var hun ikke i veldig godt humør, hun hylte. Og blant alle skrikene kunne man høre at hun sa at hun ikke hadde gjort noe som helst viktig i livet. Ingenting.

Jeg lurer på om følelsen av at man ikke har gjort noe viktig i livet er den samme følelsen man får når man gjør noe som ikke betyr noe. For hei, det er vel forskjellige ting?

Hvis jeg en gang blir gammel, har jeg lyst til å tenke tilbake på livet mitt å vite at jeg har gjort noe. Det trenger ikke være noe stort, men jeg håper jeg sitter igjen med følelsen av at noen har satt pris på det jeg har gjort. Da jeg gikk på barneskolen, samlet min første bestevenninne og jeg inn penger til barna i Sudan. Nabobarna solgte kake og kaffe på veien og gav pengene til Frelsesarmeen. Sammen med Røde Kors Ungdom, tok vi med barna på Asylmottaket til Tusenfryd. Det er i alle fall en start.

Allikevel er det ikke bare aktiviteter basert på frivillighet som jeg tror betyr noe. Jobben min på sykehjem er for eksempel en jobb jeg er glad jeg kan gjennomføre, en jobb jeg tror folk rundt meg setter pris på. Det å være student, kommer faktisk opp på samme liste. Jeg ser på det å være student som en egen lomme i livet; man er ikke ungdom lenger, men fremdeles ikke voksen. Kanskje er studenttilværelsen noe som i størst grad er av betydning for en selv. Selv føler jeg i alle fall at jeg gjør noe viktig ved å studere - jeg lærer, jeg lærer å lære, jeg vokser. For meg er det helt utenkelig å se for seg livet uten å ha vært student. Det ville ikke vært fullkomment.

Jeg håper jeg kommer til å gjøre flere ting som kan anses som viktig i løpet av de kommende årene, både små og store ting. Å glede en venn kanskje, gi mer av seg selv, utvikle seg og omgivelsene. Resirkulere, hjelpe mennesker som trenger det. Jeg lurer på om det er sant at jeg i hovedsak vil gjøre gode handlinger for at jeg selv skal føle meg bedre. Hittil har jeg i alle fall ikke funnet et godt motargument mot Joeys utsagn om at alle gode handlinger er egoistiske.

Man er ikke voksen før man kan lage en perfekt Verdens Beste

Det er mange ting jeg lurer på.

Hvordan det hadde vært å leve en dag i en annens kropp, for eksempel. Jeg lurer på hvor mange prikker det er på kjolen min, jeg lurer på hvor mange sandkorn jeg hadde festet til føttene mine etter å ha gått på stranden i sted. Jeg lurer på hvor mange gatelys som står på uten at det er behov for det. Noe annet jeg lurer på, er hvor mange bøker jeg kommer til å lese. Og hvor mange bøker jeg har lyst til å lese, men som forblir ulest. Jeg lurer på hvor mange mennesker som lurer på de samme tingene som jeg lurer på, jeg lurer på hvor lenge jeg vil lure på de samme tingene. Hvor lenge en marengs som er like stor som håndflaten min må steke, er fremdeles uoppklart. Det samme med hvordan man lager teip.

Det er mange andre ting jeg lurer på også. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å vite hva jeg skal gjøre. Jeg lurer på hvor jeg kommer til å bo når jeg blir stor. Tydeligvis lurer jeg på veldig mange ting om fremtiden, ting som jeg ikke kan få svar på nå, ting jeg ikke vil få svar på nå. Men jeg undres også over nuet, over hva du gjør, over hva du tenker.

Jeg lurer på hvor mange forskjellige typer orkideer som finnes. Jeg lurer på når den første porselensdukken ble laget, og jeg lurer på hvorfor jeg har store problemer med å oppholde meg i samme rom som en. Jeg lurer på hvilket type tre kongestolen i stuen er lagd av, det samme med speilet. Og jeg lurer på hvor mange liter vann jeg bruker i løpet av ett år.

Jeg lurer på når jeg klarer å lage en perfekt Verdens Beste.

Kanskje jeg skal brekke spagetti nå.
Bare litt.

Utdrag fra en dagbok

2. januar 
Det er dag to i det nye året. Jeg skriver fremdeles. Tingen er at jeg vil at denne skrivingen skal være en del av min følelsesverden. Mest sannsynlig vil det fremdeles (hvis det lykkes) være min eneste forbindelse mellom følelsesliv og ehm..liv. Det hadde helt sikkert vært sunt for meg.

5. januar
Jeg våknet forresten tusen (minst 4) ganger i natt. 
Og jeg har grått flere ganger enn jeg husker.
Jeg må virkelig slutte med det.

24. januar 
Jeg har vært på FM Belfast-konsert og fortalt en person at jeg syns han er veldig, veldig, veldig, veldig, veldig skummel.

29. april
I dag lagde jeg en koppkake. Den ble ikke helt perfekt akkurat, men den ble ikke det verste jeg har smakt heller.
Etterpå knuste jeg koppen.

21. mai
I dag har jeg fått en ny venn.

24. mai
Jeg er så trøtt. Det er omtrent helt villt. Jeg vil sove. Nå. 
Hodet er fullt.

28. mai
Gube er fantastisk og jeg er glad i mamman min.
Perfekt.

30. mai
Nei, sa ho.
Og så gikk ho sin vei.
Jeg gjør alt feil. Det er litt synd.

24. juni
Jeg var på superfin padletur i to timer og beina mine er røde av solbrenthet. 

27. juni
Jeg har vært hos en lykkelig farmor og snakket med en flott mormor. De er to søte mennesker.

I dreamt that I saw you on a mountain top

Noe det beste med å fly, er å se alle skyene. Jeg mener, de hvite skyene som egentlig ser ut som kjempestore bomullsdotter og som ligger under deg som en langstrakt seng. Solen skinner så de glinser sammen med det røde, orange, gule som skuer i horistonten. Jeg har så utrolig lyst til å legge meg ned.

Det er noe med skyene som fester seg inni meg. De får frem så mange fine ting jeg har lyst til å gjøre. Som å plutselig dra til Berlin, drikke kaffe og lese bøker. Ta silhuettbilder av mennesker med rare klær. Ligge i gresset og se på skyene, med musikk på ørene. Jeg har lyst til å ta toget til et sted jeg ikke vet hvor er, og ikke ha med meg annet enn kameraet mitt, en bok en en penn. Sitte på en holme hele natten og høre på bølger slå mot steinene. Jeg har lyst til å skrive en bok om absolutt hvasomhvasomhelst, og den må skrives i en gammel notatbok med en fin penn. Dra til London fordi det er London. Dra til Paris for å gå med høye heler. Jeg har lyst til å drikke te av gamle porselenskopper og spise biscotti dyppet i mørk sjokolade.

Hva har du lyst til å gjøre?

Det verste ordet

Den første gangen jeg hørte det, var 2. juledag for litt over fem år siden. Alle menneskene på nyhetene sa det hele tiden. Jeg syns det var så rart. Det gav liksom ikke noe mening, som en sang man ikke kunne synge høyt.

Jeg måtte spørre om hva det betydde. Svaret var noe det var vanskelig å sette ord på. Jeg skjønte jo hva formålet med ordet var, men det var fremdeles så diffust. Veldig diffust.

Nesten fire år senere skulle vi i begravelse. Dagen før snakket jeg med Mamma om ordet. Jeg sa jeg ikke skjønte hvorfor jeg skulle si det. Det betydde jo ingenting. Det var bare et ord man brukte fordi sosiale normer vil man skal gjøre det, og å uttrykke det viste ikke mer enn at man hadde lært seg et langt og komplisert ord som kun kunne brukes i slike tilfeller som dette.

Hun sa at det for mange betydde mye å høre det. Og at det for oss som stod rundt ofte var vanskelig å finne ord som bedre kunne hjelpe til med å uttrykke oss.

Jeg var ikke enig. Dersom det ville komme noen medfølende mennesker når det var jeg som skulle sitte foran i kirken, kunne de heller la være å si noe.

Det mente jeg før jeg selv satt foran i kirken. Det mener jeg fremdeles etter jeg har gjort det. Jeg ville helst unngå menneskene som ville strekke ut hånden sin og si kondolerer til meg. I stedet ville jeg møte dem som gav meg et varmt smil fra dypt inne i hjertet sitt - de som viste at de brydde seg uten å streve kaotisk for å bli forstått.

Nei, jeg liker ikke ordet kondolerer. Ikke fordi jeg ikke vil at folk skal bry seg, ikke fordi det indikerer at noe trist har skjedd, men fordi ordet ikke er mer enn mange bokstaver satt etter hverandre. De danner ikke den helheten man så gjerne vil ønske at det gjør.

Jeg ville heller fått smilet.
Eller et hjerte, dersom det var på et kort.

Siri og Døden

"Hei, Døden. Er det kaldt?"

Han sitter der rett foran meg, krokbøyd. Jeg kan så vidt se det ene øyet hans. Det myser tomt ned i gulvet. Han lar meg ikke se ordentlig på ansiktet hans, han skjuler det under den store hetten i stedet.

"Kaldt?" sier han. "Nei, skulle det være det?"

Jeg har alltid tenkt på det som kaldt. Du vet, at Døden lusker rundt og blåser deg i nakken når du minst venter det. Men det kunne jeg ikke fortelle han. I alle fall ikke nå.

"Er det varmt da?"

Han grynter lett, tipper hodet sakte bakover. Øyet hans komme til syne, dypt og sort. Jeg stirrer, men vet ikke helt hva jeg ser der inne.

"Hvilken rolle spiller det om det er varmt eller kaldt?"

Stemmen hans blir plutselig litt hardere. Jeg er redd for at jeg har sagt noe feil, noe veldig feil.

Jeg vil prøve å unnskylde meg. I alle fall litt.

"Du tenker på de du kjenner, gjør du ikke?"

Han kom meg i forkjøpet.

"Du vet, du virker litt som en sånn person," fortsetter han, "som tenker for mye. Men ta det med ro. De har det fint alle sammen."

"Er du sikker?"

Jeg vet ikke helt om jeg skal stole på han. Jeg mener, han er Døden. Det er tross alt han som har tatt dem fra meg i utgangspunktet.

Han sier han skjønner at jeg er skeptisk til det han sier. Han sier han forstår meg. At han har kjent meg lengre enn jeg har gjort selv. Han sier at han vet hva jeg tenker, vet hvordan jeg savner å ha dem her sammen med meg, selv om jeg føler at de er nærmere meg nå enn de noen gang har vært.

"Jeg tror deg," hvisker jeg til slutt. Nå er det jeg som snur meg vekk og skjuler øynene mine.

Jeg føler at han fremdeles sitter der. Jeg kjenner han ser på meg, at begge øynene er festet på ansiktet mitt. Så løfter han den lutete ryggen sin forsiktig, lener den spinkle hånden på stolen og trekker hetten godt over hodet.

"Skal du ikke si ha det?" 


Døden. Han burde i alle fall si fra når han går.
Eller kanskje han heller burde si fra når han kommer. Eller..

"Hva skulle det være godt for?" spør han i det han halter ut døren.

Jeg vet ikke.

Varme hjerter

Noe det fineste jeg vet, er å lete i gamle ting. Man kan finne så mye rart. Så mye man ikke visste man hadde. Man kan finne ting man trodde man hadde glemt, men som kommer tilbake like klart som det var et minne fra..denne delen av livet. Kanskje var det i går, kan man spørre. Eller kanskje var det for så mange dager siden at man ikke orker å telle.

Nå har jeg bladd. Jeg har bladd i gamle ting jeg har skrevet. Jeg har funnet ting jeg visste jeg hadde, men jeg hadde helt glemt innholdet. Denne teksten skrev jeg for tre år siden;

Varme hjerter

Kjærlighet. Et ord til glede og besvær. Et ord som gjør så godt, men som også kan gjøre så inderlig vondt. Men hva er egentlig kjærlighet? Et ord man bruker om alt og ingenting. Eller et ord man kun bruker til spesielle anledninger. 

”Den har aldri elsket, som ikke elsket ved første blikk.” 

Christopher Marlowe

Det første kjærligheten man opplever, er det nyfødte barnets kjærlighet til moren. Kjærlighet er tilhørlighet. Man hører til sammen med moren sin. Videre blir også andre mennesker kjente fjes for barnet, som for eksempel resten av familien. Barnet vet det hører hjemme et sted. Etter en stund vil det føle kjærlighet til andre enn familien. Kjæledyr og venner vil få en bestemt plass i hjertene deres. Man vil skjønne at man er glad i andre mennesker, og et smil strekkes om munnen når man ser noen kjente. Et lite barns smil kan vekke glede hos menneskene rundt. Man skjønner at man betyr noe for dette barnet. Kjærlighet er glede.

”Det er noe meget sjarmerende i det å bli forelsket, og hele fornøyelsen ligger antakelig i at kjærligheten ikke varer.”

Moliére

Etter hvert som man blir eldre, kommer en annen type kjærlighet inn i bildet. Nemlig forelskelsen. Man kjenner seg knyttet til ett annet menneske på en annen måte enn man har gjort før. Man vil ikke lenger bare være venn med vedkommende. Å bli forelsket kan bli beskrevet som noe som kommer fallende ovenfra, helt uventet. Senere kan den bli borte på en like mystisk måte som den kom. Forelskelsen kommer ofte raskt, og den kan forsvinne like fort som tegninger i sanden blir vasket vekk av havets bølger.

En forelskelse kan også utvikle seg videre til det man kaller ekte kjærlighet. Forskjellen på forelskelse og ekte kjærlighet kan være vanskelig å beskrive. Loveleen Rihel Brenna skriver i ”Størst er kjærligheten” dette: ”Kjærlighet er også noe annet enn forelskelse. Forelskelsen stopper individets egen og den andres vekst, fordi man i en forelskelsesrus tror man har nådd målet. Slik er det ikke i kjærligheten; den stopper ikke den andres utvikling. Den lar den andre vokse; den støtter og verdsetter sin egen og den andres vekst. Den tar ikke den andre for gitt, men har en innstilling som bygger på at man skal pleie relasjonen til den man elsker”. Kjærlighet er noe mer enn forelskelse. Noe dypere. Noe langvarig. Kjærlighet er noe abstrakt, men samtidig noe veldig håndfast. Det å kjenne noen som betyr så mye for en at de setter dype fotspor i hjertet. Kjærlighet er å elske.

”Kjærlighetens spill er som å kjøre bil: kvinnene foretrekker omveien, mens mennene snarveien.”

Jeanne Moreau

Ser menn og kvinner forskjellig på kjærlighet? Hvordan man ser på kjærligheten tror jeg ikke kommer an på hvilket kjønn man har. Det kommer an på øyet som ser. Akkurat som mennesker ser på drømmeferien med forskjellige øyne, tror jeg man også ser på kjærligheten forskjellig. Om man er mann eller kvinne tror jeg ikke utgjør den vesentlige forskjellen på hvordan et menneske ser på kjærligheten. Noen personer vil forvente mer av kjærligheten enn andre. Noen vil kanskje ta den mer seriøst igjen. Andre vil kanskje bare ta det som det kommer og se på kjærligheten som en mulig prikk over i-en i et ellers så perfekt liv.

Oppveksten vil trolig ha noe å si på hvordan man opplever kjærligheten. Har man hatt en god oppvekst fylt med kjærlighet, vil kjærligheten i det voksne livet være en fortsettelse av barnedommens. Man vil ha lettere for å binde seg til andre fordi man vet hva kjærlighet er, og hvor viktig den kan være. Hvis man derimot har hatt en vanskelig oppvekst, nesten uten kjærlighet, vil man nok se på kjærligheten med helt andre øyne. Man vil ha vanskeligere for å binde seg og la andre bli kjent med en. Kjærlighet kan bli noe fjernt. Noe man ikke vet hva er. Noe man ikke vet hvordan man skal behandle.

”Kjærligheten er en pine, men mangel på kjærlighet er død.”

Marie Von Ebner-Eschenbach

Kjærlighet er tilhørlighet. Kjærlighet er glede. Kjærlighet er å elske.

Kjærlighet er når du ligger i sengen og kaster deg hvileløst rundt som en manet i overflaten av et bølgende hav, bare fordi du tenker på og savner. Kjærlighet er når du sitter på skolen og skriver et navn om og om igjen i stedet for å notere fra tavla. Kjærlighet er når du holder rundt noen, og begynner å gråte fordi du ikke får holdt hardt nok.

En enkelt setning kan ikke beskrive kjærligheten. Kjærlighet er så mangt. Kjærlighet kan være så mye forskjellig. Avhengig av hvem du er. Hvor du befinner deg. Og hva du bryr deg om.

”Kjærlighet er som en ild. Du vet ikke om den vil varme deg eller brenne ned huset ditt.” 

Joan Crawford

Jeg vil ikke reise fra deg, jenta mi.

Det var ganske langt å dra dit. Til det store, røde huset med en lang sti ned til vannet. Huset med en stor gressplen utenfor som var perfekt til å spille frisbee med pappa, øve seg på kast med den nye fiskestangen eller spille bocca med gamle trekuler. Man kunne være dristig og løpe rundt uten sko. Det skjedde bare én gang hver sommer.

Farfar er han som står i døren. Han lener seg forsiktig på stokken, vippe-solbrillene er oppe. Han smiler det fine farfarsmilet, det litt lure som gjør at man er nødt til å smile selv. Så legger han hånden, litt stivt, mot bakhodet mitt. En god klem mot et mykt kinn. Hvorvidt vi tok båten til huset eller om vi gikk dit, hadde ikke lenger noe å si. Fremme nå.

Benflørter du med meg?

Noe av det fineste, er hvordan man kunne ringe. Spørre om ting. Få svar. Hvordan er det å bli voksen? Snakke. Om religioner i Afrika. KRL-prøvelesing, mat, motstandsbevegelsen, Pusen, familiemennesker. Han drakk kefir fra melkeglass. Jeg skal være voksen og drikke kaffe. Fruktnøtt er Den Beste Sjokoladen. Og jeg vet at lesebrillene hans er verdens tøffeste.

En dag satt vi ved kjøkkenbordet hjemme og studerte hendene våre. Vi satt på hver vår side av bordet, håndflatene lagt ned mot treflaten. Mine pikehender. Farfar sine skjøre, røde, hvite, lilla. På fredag holdt jeg de i mine, kjente den myke varmen strømme gjennom kroppen min. Jeg gav han en lang klem. Åh, det var godt. Jeg sa at jeg var jo så glad i han. Får du tårer i øynene dine du da? Klødde han litt på ryggen, det gledet meg at det var noe jeg kunne gjøre for den beste farfaren noensinne.

Hils alle hjemme.


Jeg tror ikke på døden.
Jeg var nitten år før jeg måtte stryke noen av julegavelisten.
Nå har jeg måtte styke to av de fineste menneskene på under en månede.

Bursdagen min har jeg aldri vært så glad i uansett.

Nå

Nå er du. Her og nå.
Det er nå du sitter i cockpiten
og har ansvaret for at jorda når fram
til neste generasjon.
Det er nå du kan slå i bordet
og si hva du mener. Det er nå
du kan lese gressets lette kursiv i vinden,
trærnes eldgamle stavelser i dyreblikkets
mening om justismord.

Ja, her og nå. Det er nå
minstejenta puster godnattkysset
på kinnet ditt. Det er nå
du står på fyrdørken og kan skufle
venners ord, morgenlys og nytraktet kaffe
innunder kjelene
så det damper og går.

Vent ikke på drømmen om i morgen, kamerat.
Sleng lassoen din rundt hornene på den,
hal inn
og hiv den over ende.
Det er nå du har sjansen. Her og nå.
Bare her og nå.

Nå av Kolbein Falkeid