Dagen jeg ble lei av teklyper

Jeg fikk lyst til å lage mine egne teposer. Du vet, hjemmelagde teposer som ingen andre har like, og som det tar såpass mye lenger tid å lage enn det tar å gå på butikken for å kjøpe butikkproduserte at man bare så vidt tør bruke dem ved spesielle anledninger. 

Du trenger; 

- Løsvektte

- Kaffefilter eller tefilter (sånne to-go-teposer som man får kjøpt i tebutikker, vet du)

- Hyssing

- Stiftemaskin og tape

- Papir og penn og pynt og slik som man vil ha

Jeg brukte Kjærlighetste fra Kremmerhuset. Det er min favoritte #2, og jeg syns den fortjente å få hjemmelagde teposer alleraller først.

Sånnher ser tefilterene ut. Jeg ville egentlig lage teposer av kaffefilter. Da bare klipper man ut to firkanter og syr dem sammen i tre av sidene med en symaskin, meen..jeg har ikke symaskin. Og så hadde jeg tefilter i skapet.

Ha te i filteret. 

Klippeklippe bort den øverste delen av det store filteret mitt, slik at det blir et rektangel.

Og så må man lage toppen av tetråden (ellerhvadennåheter). 

Brette..

Brette litt til..

Og så stifte fast hyssingen i den ene enden og papirbiten i den andre.

Så kan man for eksempel putte dem i sitt eget syltetøyglass og vente til man får lyst til å bruke dem.

..for eksempel.

Unnskyld #1: Jeg har så lyst til å gjøre bloggen fin og fjong, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det eller hvordan den skal se ut. Så da blir det bare masse teite bakgrunner og oppsett og utforminger til jeg finner riktige veien. Ettersom jeg vet jeg hater å lese blogger som endrer layouten hver uke, hater jeg dette litt, også.

Unnskyld #2: Objektivet mitt og meg blir ikke venner. Teiteteit.

To die by your side is such a heavenly way to die

Jeg tror kanskje jeg har den fineste veggen, da.

Bildefjes

Akkurat tjue år og trehundreogtjue dager. Det var fine tall. Nei, det er ikke det, ikke egentlig. Det er bare fint fordi det er 20 3 20. Det blir et fint mønster, liksom. 20 er ikke noe fint. Ikke 320 heller. Men sammen er de helt ok. Hvis du skjønner.

Jeg liker ikke smilefjes. I alle fall ikke sånne som av type de første smilefjesene det ble pop i den første smilefjesbølgen. De som er kolontegn pluss parantes-slutt-tegn. De er jo fine, da. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke liker dem. Men så liker jeg ikke sånne smilefjes som er gule og runde og som skal være fancy heller, da. Hvis jeg skal like smilefjes, må de være motsatt vei. For når ting er motsatt, er det sjarm. Litt. Påenmåte.

Det er vanskelig å forklare.

Hvis du smiler mange smilefjes, tror jeg ikke du smiler så mye i virkeligheten. Hvorfor må du ellers sette inn så mange understrekende smilefjes blant ord som burde være så fine at de smiler av seg selv?

Lyst til å skrive en bok. Vet bare ikke hva som skal stå i den. Det er ord overalt. De strømmer ut i alle retninger, kjempefort. Og så lager de spiralmønster på veggene og lager kø ut vinduene. Noen blander seg med snøfnuggene, tilogmed. Vakre. Men de vil ikke hit. De er inni meg, men de er bare inne i hjertet. Kanksje litt i magen også, men ikke i armene. Og ikke i boken jeg har lyst til å skrive.

Den søte melk når motgang svir din hud

Jeg prøvde meg på et lite filosofisk eksperiment.

Den opprinnelige planen var å finne frem skrivemaskinen, gamle ark og slitte konvolutter. Så skulle jeg skrive et spørsmål på hvert av arkene. Bare et lite spørsmål altså, om tilværelse, tro og tanker - et spørsmål som på samme tid er større enn man egentlig innbiller seg før man begynner å sette igang tankerotet. Spørsmålet skulle stå helt alene på arket, kanskje sentralt plassert, kanskje nede i hjørnet. Akkurat det ville avhenge av ordlyden, tenkte jeg. Arket skulle puttes i konvolutten, og konvolutten skulle limes godt igjen. På forsiden ville jeg skrive adressen din. Baksiden av konvolutten ville være tom.

Hvor kommer verden fra? Hva er et menneske? Finnes det en universell sannhet? Vil en løve og en antilope oppfatte solen på samme måte? Har universet en begynnelse? Hvorfor eksisterer menneskene? Har menneskene separert sjel og kropp?

Det viktigste er ikke svarene på spørsmålene. Jeg tror det vesentlige er å lære seg å stille dem. Det er først da man kan klare å undres. Ja, det er først da man vil kunne begynne å bygge opp grunnlaget som skal til for at man i det hele tatt vil ha noen forutsetninger for å svare. Dersom man ikke kan stille spørsmålene, står man bom stille. Det blir som å skulle ta kaken ut av ovnen, men man innser ikke at man ikke lagde røren før man satt den inn.

Jeg var egentlig ganske fornøyd med planen min. Ønsket mitt var å sette i gang tankemaskineriet til menneskene rundt meg, noe jeg mente best ville gjøres dersom de fikk spørsmålene under noe mystiske omstendigheter (inspirert av Jostein Gaarder er jeg nok). Selv ville jeg i alle fall ikke hatt tankestopp (eller tankepause) på veldig lang tid dersom jeg hadde fått et filosofisk brev av en ukjent avsender. Garantert.

Imidlertid hadde den opprinnelige planen min en liten hake. 

Kanskje er det ikke planen som hadde haken - kanskje haken rett og slett er meg. Eller kanskje det er en dobbelthake, og både planen og Siri selv er å gi skylden. Uansett ville det ikke for meg være nok å spørre. Jeg vil så gjerne høre andres syn på spørsmålene, om så det bare var en liten tankerekke på vei mot en lenger. Jeg vil så gjerne få innsyn i hvordan menneskene rundt meg tenker, både for å få dem og meg selv til å undres. Det ville grått inni meg dersom konvoluttene med spørsmålene ble kastet rett etter de var lest, fjernet av søppelmannen og aldri bli tenkt over igjen.

Det er derfor jeg i stedet valgte å bruke noen av dagens elektroniske hjelpemidler. Helt ærlig tror jeg folks evne til å undres over spørsmålene er større enn den responsen jeg fikk. Det er i alle fall det jeg håper. 

Jeg ønsker ikke at man skal vite om universet har en begynnelse eller ikke. Det eneste jeg ønsker, er at man klarer å undre seg over det. Ikke hele tiden altså, men litt nå og da. Og at man for all del ikke kaster bort spørsmålene med en gang de dukker opp. Da er man tilbake til den kaken man vil ta ut av ovnen..

Paint a vulgar picture

Jeg stod opp og hadde ingen andre planer enn å være superflink student. 

Så fant jeg denne siden og fant ut at hei, jeg har lyst til å tegne. Mhm.

Tittelen kommer fra The Smiths.

Maxwell's silver hammer

Når jeg har sagt jeg skal være hjemme en heeel måned, har jeg fått noen litt rare blikk. Hvorfor skal du det? Neei..forandring. Så skal jeg lese, da. Og gjøre akkurat det jeg har lyst til. Sier jeg.

Luksusproblemer.

Nå vet jeg ikke helt hva jeg har lyst til å gjøre.

Jeg har lagd biscotti. Jeg har hatt tid til å prøve nye ting, men har ikke hatt lyst til å gjøre det. Jeg har busset frem og tilbake, frem og tilbake. Lest i boken min, men lagt den fra meg igjen fordi bussjåførmenneskene har egne trafikkregler. Jeg har gått ute i mørket, sett på stjernene og lagd syngelyder til Abbey Road. Så har jeg spist altforaltfor mye uten noen som helst grunn. Jeg har jogget i snøen og hørt på Odd Blood i tre dager i strekk. Jeg har sovet i en seng som er så lang at jeg akkurat kan strekke ut beina hvis jeg ligger på skrå, og det er helt greit fordi sengen ligger rett under taket. Jeg har hatt med varmt vann på termos så jeg kan lage kaffe når jeg sitter på lesesalen og leker viktig student og spiser Krokanrull. Jeg har fått tre nye elektroniske kort i lommeboken min, og noen mennesker sier at lommeboken kanskje begynner å få litt mange ting i seg. Jeg har drukket te, te, te. Snart har jeg lyst til å lage sjokoladeboller med runde sjokoladebiter i, ikke firkantede. Vil du smake?

Og ja, så har jeg sydd en kappeting. Ikke til meg selv, altså. Kanskje er den allerede kastet.

Gjenbruk

Hvilke ord vil du være?

Bittelille juleaften

Jeg er veldig glad i desember.

På fredag hadde Søster den årlige pepperkakelandsbybakingen med andre jentemennesker. I titiden fant jeg ut at jeg like godt skulle lage et pepperkakehus jeg også. Jeg mener, det er koselig. Det er julete. Og det er masse sukker. Noen dager i forveien av årets impulsive byggeprosjekt kom jeg over konditorsjef Pierres tips for et vellykket pepperkakehus. En del av tipsene tok jeg til meg, men det skal sant sies at Pierres stemme som sier at feil nummer én er å bruke et vanlig bord til utbaking, surret rundt i hodet mitt gjennom hele prosessen. Det ble tross alt hus selv om jeg brukte kjøkkenbenken og hoppet over papplatene som skulle passe på at deigen ble 3 mm tykk.

Nå er jeg forresten nesten ferdig med å pakke inn julegavene. Fordi det ble litt ekstra pynt igjen fra årets julekortprosjekt, fikk de gråpapirinnkledde pakkene litt ekstra juleting på seg.

Hvis man venter noen år, kommer jeg sikkert til å bruke minst like mye tid på gaveinnpakningen som det som ligger inni.

Jeg tror jeg kan leve med det.

Fordi det er bittelille julaften, tror jeg jeg skal gå en tur gjennom hele Heimstaden for å levere gaver og julekort når mørket har lagt seg. Kanskje kjøpe en kaffe på veien, kanskje høre på fin musikk.

Før den tid skal jeg strikke en lue til Søster.

Og en nesten lik til en av Søster-venninnene.

Both sides, now

Jeg har gått inn i denne desemberen på en annen måte enn jeg føler jeg har gjort tidligere år. Først og fremst på grunn av et mer eller mindre ikke-påbegynt julekort/julegaveprosjekt - jeg kan faktisk ikke huske sist julemåneden begynte uten at gavene var ferdige allerede. I fjor minnes jeg at alle gavene var ferdig på denne tiden. De ble pakket inn i gråpapir med papirbånd og et rødt hjerte. Kortene var ferdigskrevet. Og jeg fant ut at jeg skulle bare omtrent 200 elefantpepperkaker fordi det var koselig og jeg hadde tid.

Fordi jeg ble såpass misfornøyd med fjorårets julekort, tenkte jeg å prøve å forbedre de i år. Det er nesten helt utrolig at dette er et prosjekt jeg begynte med i oktober. Verre er det at jeg nå i starten av desember ikke er ferdig, og det ser ut som resultatet ikke blir stort bedre enn fjorårets allikevel. Litt mer tidkrevende er det da, når alle.kortene.lages.for.hånd. Jeg liker det.

Så, denne desemberen sitter jeg i stuen min i T-land og tusler med julekort og julegaver med tente julelys rundt meg. Jeg hører på Bacobens Rock Top 500 og syns det er herlig. Jeg syns det er litt trist at jeg ikke kan vise frem julegavene enda. Hver morgen skraper jeg en ny luke i flakskalenderen min som mannen på Narvesen sa var garentert full av vinnerlykke. Hver kveld ser jeg de fine julelysene på trærne i T-lands gater. Og jeg har sett Love Actually tre ganger. Hittil.

Og ja, jeg har lagd Havrejulekaker. Jeg syns faktisk de ble veldig gode. Og de smakte akkurat passe mye jul.

60 gram flytende Melange
65 gram sukker
0,5 dl Splenda
1 egg
60 gram hvetemel
120 gram store havregryn
30 gram finhakkede rosiner
1 ts bakepulver
1 ts kanel
0,25 ts malt nellik

Rør Melange, sukker og Splenda godt sammen. Ha i egget og rør enda mer. Bland så sammen mel, gryn, krydder og finhakkede rosiner (veldig, veldig finhakkede - da blir kjeksene saftige og gode, i tillegg til at rosinhatende mennesker ikke merker dem) og ha det deretter i sukkerblandingen. Ha tretti teskjestore porsjoner på et bakepapirkledd brett. Stek dem øverst i ovnen på 200 grader i 10 minutter, avkjøl dem så på rist. Oppbevar dem i en tett boks og nyt dem med god samvittighet. Hurra!

Den magiske grensen

I dag er dagen som setter en fin grense mellom tidligere stress og kommende juleglede. I dag har jeg nemlig levert prosjektsøknad for den o' så store valgfriprosjektperioden; et flott prosjekt for flinke studenter med resulterende oppgaveinnlevering og et opplyst sinn. Som med noen av mine medstudenter, har forberedelsene til søknadsfristen vært av det stressende, jeg-vet-ikke-helt-hva-jeg-skal-gjøre-slaget for meg. Det skal sant sies at det er en lettelse at søknad og prosjektbeskrivelse er levert, selv om resultatet av forberedelsene ikke ble helt slik jeg hadde tenkt meg (nå krysser vi bare fingrene for at prosjektet blir godkjent av den mystiske komitéen og at arbeidet med det blir så fint som jeg håper på).

Så, i dag er stresse-perioden over. Det gjør livet klart for å ta del i det som skjer fra 17. november og fremover. Det vil i all hovedsak si jul. Jaa, hurra. Nå kan jeg endelig komme et skritt videre i det store Julekortprosjektet, kanskje starte på julegaveprosjektene og generelt få en økt mental god stemning som gjør klar for den fine-fine tiden som snart kommer.

I dag har jeg tatt julevasken av kjøkken og stue. Jeg vet ikke om det kanskje er litt tidlig med julevask, men huset vårt ser i alle fall mye friskere ut nå. Ingen kaniner under sofaen, i sofaen, under sofaputene, oppi lampen, i hjørnet i vinduskarmen, inne i skapet.. Mhm. Så har jeg vært på butikken og kjøpt julelyseting - et fat med speil og tre telysestaker som passer til. I tillegg har jeg tatt den røde juleløperen ut av skapet og pyntet bordet med røde ting. Litt i tidligste laget, men det er veldig-veldig koselig. Julekulene og kakebaksten begynner ikke før i desember, det kan ikke komme før.

Jeg handlet litt mer på butikken også, nå som jeg først var i gang. Ting til Julekortprosjektet. Og tre helt fantastiske jumbokopper. Jeg kan sitte å se på dem. Lenge. Så fine er de. I bakgrunnen på bildet ser du forresten syskrinet mitt. Jeg er veldig glad i det også. Miljøgården Design. Jeg klager ikke.

Etter at stue og kjøkken var skrubbet og bordet pyntet med rødt, lagde jeg meg middag.
Risgrøt.

Åh, det var så riktig.

I put a kiss in a golden box

Jeg er tydeligvis helt der på å lage kort for tiden.

Farsdager medfører farsdagskort.

 

Syke søstre får god-bedring-kort.

Både pappaer og søstre får sjokolade.

Forhåpentligvis var den ikke smeltet eller knust i tusen biter under transporten fra T-land til de mer siviliserte delene av Kongeriket.

Le Voyage De Penelope

For en liten stund tilbake fant jeg ut at jeg skulle lage bursdagskort til en av de søte menneskene som for tiden befinner seg i det store utland.

Dette er resultatet.

(Det er veldig dårlig av meg at jeg ikke klarte å time dette innlegget til burdagsmennesket fødselsdag, men bedre sent enn aldri, tipper jeg).

Og ja, hun fikk norsk sjokolade også.

Julekortprosjektet o9

Det er snø og fullt av hvitt i T-land.

Jeg har begynt på julekortprosjektet mitt. I år fant jeg ut at jeg skulle starte så tidlig at jeg hadde en liten mulighet for å fullfører det i god tid før desember banker på døren, uten å bli hjemsøkt av stress i løpet av november. Planen er at jeg (i motsetning til i fjor) skal bli fornøyd med kortene. Dette betyr at jeg skal ha det som et prosjekt pågående i bakgrunnen av alt det andre jeg skal gjøre de nærmeste månedene, og trives med det. Resultatet skal bli fabelaktig. Det er bare å glede seg!

Julekule- og julelysbildet er fra i fjor. Det er kanskje ikke så vanskelig å finne ut hvorfor jeg ikke er fornøyd?

Så, de siste to dagene har jeg tuslet rundt i T-lands gater. Der jeg har sett på mennesker, dyr, snøkladder dalende fra himmelen, glansbilder, garnnøster, sjokolader og blomster i et håp om at inspirasjonen skal ta bolig i kroppen min. På en måte har det faktisk fungert. Det er i alle fall noen millimeter med ideer som plasker rundt i hodet mitt. Den triste delen er at da jeg prøvde å gjennomføre noen av dem i stad, ble det ikke helt som planlagt.

Men det er lenge til stresset kan ta over, så jeg har god nok tid til å eksperimentere litt til. Ikke sant?

De tre bildene er litt av resultatet av en liten fotoshoot av noen helt herlige sjokolader jeg kjøpte på søte godisbutikken. Hva syns du?

Produktivitet

De siste dagene har jeg gjort ganske lite av det jeg egentlig burde gjøre. Jeg har lekt litt med kreativiteten i stedet, og jeg føler nesten jeg har gjort litt allikevel.

Jeg har endelig strikket det beryktete Marcus-skjerfet. Du vet, det som Marcus har på seg når han står alene midt på den store skoleplassen i About A Boy. Det har vært planen å strikke et slikt skjerf veldig, veldig lenge, men det var vanskeligere å få tak i et passende garn enn jeg hadde tenkt meg. Nå som det endelig er ferdig, er jeg litt usikker på om jeg er helt fornøyd med det; det kunne nemlig gjerne vært litt lenger og litt mindre..bredt. Men jeg liker det allikevel. Hepp.

Så har jeg strikket ny sokk til iPoden min. Det begynner å bli nokså kaldt i T-land, så jeg syns den fortjente en som var litt varmere; 100 prosent ull denne gangen. I tillegg festet jeg litt treperler på forsiden slik at den står i stil med den vakre høsten. Flinkheten tok over, og jeg lagde bursdagskort til onkel med Måkeørnen på fremsiden. Speilet man skimter i bakgrunnen er den fine Beatles-speilet til Linda, mhm.

Jeg har også vært litt produktiv mentalt, om så kan sies. Jeg dro på spinning på søndag, har fått sett TV-nyheter i min egen stue og vært ute og spist sammen med Chicken A. og familiemenneskene hennes. Jeg har tuslet rundt i T-land by, tittet innom bruktmarked med tema musikk/film/litteratur og funnet ut at lommeboken min er tommere enn overhode mulig. Så har jeg kjøpt en Rose Sløyfe-refleks, cottage cheese i lilla boks, lagd gratinerte pannekaker og sett Top Gun sammen med herlige mennesker. Og så fikk jeg et rødt eple. Hurra!

Til slutt må jeg nevne at jeg har bakt nytt brød. Denne gangen jukset jeg med Møllerens Solsikkebrødpose. Fordi det er så godt. Mmm..

Life in the new old fashioned way

I år syns jeg faktisk julegavene ble ganske fint pakket inn. Jeg liker gråpapir og papirbånd. Mhm.

I tillegg til julegaver, har jeg lagd 40 poser med elefantpepperkaker som heldige mennesker skal få. Jeg har ikke helt bestemt hvem som er de heldige enda, men jeg regner med at det blir de jeg møter når jeg bærer med meg gullposene.

I tillegg har jeg lagd 50 julekort. De ligger i hver sin røde konvolutt med et klistremerkesølvhjerte på baksiden.

Hvordan har din jul det?

To collect a collector

Alle mennesker burde ha noe de samler på. Det er ikke så farlig hva det er, så lenge det er noe. Å samle på noe, er søtt. Det er personlig, og det kan kanskje til og med vise til små tendenser av..mani? Jeg liker det.

Det første jeg noen gang samlet på, er små, grønne firkantete fliser. Ikke hvilke som helst grønne, små, firkantete fliser altså, men noen spesielle som fra tid til annen viste seg i vannet rett utenfor huset mitt. De var så fine at jeg kunne gjøre litt for mye for å få tak i det, noe som godt kunne føre til iskalde armer på vinterstid. Men det var verdt det. Jeg tror faktisk jeg samler på sånne fliser enda. Sett bort ifra at jeg ikke vet hvor noen av de jeg har funnet før er, og at jeg per definisjon ikke bor i det huset lenger, da.

Servietter. Ja, jeg har samlet på det også. Det må være det kjedeligste jeg noen gang har samlet på, og jeg husker jeg gav bort hele samlingen til Søster da jeg ble lei. Ærlig talt, hvorfor skal man samle på noe man tørker seg rundt munnen med etter man har spist?

I en periode på barneskolen var det skikkelig populært å samle på fotball- og Pokémon-kort. Jeg samlet på alt det i en periode, helst i samarbeid med en gruppe andre samlere. Fotballmanien var nesten over før den begynte, mens Pokémon-samlingen varte betraktelig lenger. Helt til jeg ble lei og gav hele (den ufattelig fete) bunken til naboungen, that is. Jeg tror han ble glad.

Alle jenter må selvfølgelig en eller annen gang samle på klistremerker og glansbilder. Jeg gjorde det jeg også, mer av plikt enn av vilje, tror jeg. Hvis jeg tenker godt etter, tror jeg kanskje jeg har både Ole Brumm-boksen klistremerkebøkene er i og permen glansbildene er i ett eller annet sted. Det er litt forlatt nå da, selv om klistremerker til tider er veldig fint å klistre sånn overalt.

Nemi. Det er noe jeg begynte å samle på for..noen år siden. Blader, striper, bøker, ting. OK, egentlig er jeg ikke en Nemisamler, men hun fortjener allikvel en plass på lista. Signerte bøker og sammenbilder er litt kult, så samt som at stripene er geniale. Hell yeah!

Noe jeg en dag skal skrive en egen post om, er musikkplater. Derfor får den delen vente litt.


HOVEDSAMLINGEN derimot, er intet annet enn POSTKORT. Jeg elsker postkort. Skikkelig høyt. Og noe jeg elsker enda høyere, er de nusselige menneskene som faktisk tar seg bryet å sende meg et. Fra hele verden. Hurra! I det siste har jeg visstnok begynt å spesialisere kortsamlingen mot kort fra Storbritannia (som en liten undergren). Status per dags dato lyder som følger:

• Kort tilsammen: 69
• Kort fra Storbritannien: 12

Jippi!

Påskedag

Søndag, sol, snø, påskedag. Og jeg har fått påskegg! To stykk litt originale påskeegg:



Dessuten har Kaja bursdag. Hurra!