I'd rather be a forest than a street

Jeg savner å bli vekket klokken halv ni i helgene av at telefonen ringer. Selv om jeg fremdeles var litt trøtt, snakket vi minst i en halvtime, hver eneste gang. Du lurte på hvordan det gikk på skolen, for jeg måtte jo lese og virkelig passe på å være flink, gjøre det jeg skulle gjøre. Selv om jeg var på mitt tredje år på universitetet og bare hadde én eksamen i året, var det viktig å passe på å lese hele tiden. Og det var viktig å lese mye. Når jeg hadde sagt at jeg gjorde mitt beste og at jeg håpet det var nok, spurte du om hvordan det gikk med de andre. Du skulle ringe dem også, men det var jo ikke alt de ville fortelle meg, måduskjønne, så da spurte du meg. Jeg er stor og burde ha kontroll, vite hvordan det gikk med de andre selv om jeg bodde i den andre delen av landet. Det var alltid noen du var sint på. Selv skulle du ta kontroll, sparke de du kunne sparke, få orden i rekkene. Jeg savner den humoristiske undertonen i det du sa, og hvordan du samtidig mente det, hold ved det til siste slutt.

Nå våkner jeg litt over åtte hver eneste fridag. Og det er litt trist å vite at du ikke er våken sammen med meg.

du sa jo alltid at du skulle sitte på en sky høyt der oppe, se ned på oss og passe på at alt gikk bra.




så da er det vel det du gjør, da.

i natt drømte jeg om farmor. jeg drømte at det var like før hun skulle dø, og jeg drømte at vi fikk lov til å være sammen med henne. det var en tidlig sommerkveld. det eneste farmor hadde lyst til, var å være sammen med broren min og søsteren min og meg. så det var det hun gjorde. om noen timer skulle det bli en av de fineste solnedgangene noensinne, sa vi, men da var hun ikke sikker på om hun var her lenger, sa hun.

da jeg våknet, tenkte jeg hvor glad jeg var for at det bare var en drøm.
men så kom jeg på at farmor faktisk er død,
og da ble alt enda tristere.

Siri og Døden

"Hei, Døden. Er det kaldt?"

Han sitter der rett foran meg, krokbøyd. Jeg kan så vidt se det ene øyet hans. Det myser tomt ned i gulvet. Han lar meg ikke se ordentlig på ansiktet hans, han skjuler det under den store hetten i stedet.

"Kaldt?" sier han. "Nei, skulle det være det?"

Jeg har alltid tenkt på det som kaldt. Du vet, at Døden lusker rundt og blåser deg i nakken når du minst venter det. Men det kunne jeg ikke fortelle han. I alle fall ikke nå.

"Er det varmt da?"

Han grynter lett, tipper hodet sakte bakover. Øyet hans komme til syne, dypt og sort. Jeg stirrer, men vet ikke helt hva jeg ser der inne.

"Hvilken rolle spiller det om det er varmt eller kaldt?"

Stemmen hans blir plutselig litt hardere. Jeg er redd for at jeg har sagt noe feil, noe veldig feil.

Jeg vil prøve å unnskylde meg. I alle fall litt.

"Du tenker på de du kjenner, gjør du ikke?"

Han kom meg i forkjøpet.

"Du vet, du virker litt som en sånn person," fortsetter han, "som tenker for mye. Men ta det med ro. De har det fint alle sammen."

"Er du sikker?"

Jeg vet ikke helt om jeg skal stole på han. Jeg mener, han er Døden. Det er tross alt han som har tatt dem fra meg i utgangspunktet.

Han sier han skjønner at jeg er skeptisk til det han sier. Han sier han forstår meg. At han har kjent meg lengre enn jeg har gjort selv. Han sier at han vet hva jeg tenker, vet hvordan jeg savner å ha dem her sammen med meg, selv om jeg føler at de er nærmere meg nå enn de noen gang har vært.

"Jeg tror deg," hvisker jeg til slutt. Nå er det jeg som snur meg vekk og skjuler øynene mine.

Jeg føler at han fremdeles sitter der. Jeg kjenner han ser på meg, at begge øynene er festet på ansiktet mitt. Så løfter han den lutete ryggen sin forsiktig, lener den spinkle hånden på stolen og trekker hetten godt over hodet.

"Skal du ikke si ha det?" 


Døden. Han burde i alle fall si fra når han går.
Eller kanskje han heller burde si fra når han kommer. Eller..

"Hva skulle det være godt for?" spør han i det han halter ut døren.

Jeg vet ikke.

Siri & Den lille grå damen i fiolett

Jeg husker hun lurte på om isbjørnen fremdeles var her. Latteren da jeg sa den står på akkurat samme sted som den gjorde da hun var her på 90-tallet. Jeg ser for meg den hvite bilen hennes med Drøbak-merket bakpå som jeg klistret på en av mange onsdager jeg dro til henne rett etter skolen, spiste spagetti à la capri og spilte casino. Bilen triller inn på gårdsplassen. Solen skinner og jeg kjenner gleden over at hun kommer til oss for å bade i dag. Hun har på en svart badedrakt som dekker over bestemormagen, et svart og hvitt sjal, en stor hatt og sko som gjør at hun kan gå blant alle steinene i vannet uten å få vondt eller skli og falle. Jeg husker trekurven med så mye rart i - blader, sigaretter, drops, godteri og kjeks. Og de dyre, grå solbrillene. Jeg husker vi tre sov over hos henne og ikke ville stå opp alt for tidlig i en frykt for å vekke henne. Da vi endelig stod opp, satt hun og ventet på oss på det blå kjøkkenet. Det fine, blå riskjøkkenet. Huset med så mye rart i. Gamle leker på loftet. Fine, gamle ting overalt. På veggen henger selvportrettet der jeg lenge trodde hun holdt en håndfull saltstenger i hånden, ikke pensler. Jeg ser hun smile opp mot meg med nye briller og en tann mindre i munnen. Hun sier hun liker klærne mine og at håret mitt er så fint og langt, kjempelangt. Jeg husker hun likte diktet jeg gav henne i bursdagsgave med blått bånd rundt - hvordan det overrasket henne at en så ung pike kunne virdereføre så dype tanker om livet, uten at det var jeg selv som hadde skrevet det. Jeg husker den store, blå jakken og den hvite vesken. Hvordan hun kunne ta frem en liten gullommebok med bare 20-kroninger i og be meg gå på Favoritt og kjøpe den aller beste isen. Jeg husker vi kunne gå på butikken og handle for å passe på at kjøleskapet alltid hadde sjokolade i døra og brus på øverste hylle. Den dagen vi spiste bacalao og jeg så at hun virkelig er mamman til pappa. Hvordan hun til stadighet leste bøker hun kunne si var helt forferdelige og fulle av ord som var så fryktelige at de ikke skulle brukes. Jeg husker hagen, lukingen, morellene og de sure eplene. Hendene, kinnene, det fine, krøllete håret. Øredobbene, kjedet, alle krukkene med mystiske ting i, stemmen.

Og den fine damen som smiler mot meg med rød leppestift og sier "Det er sånn som dette jeg vil du skal huske meg".