13.

13. desember. Luciadagen. Jeg våkner og tenker at for akkurat et år siden leste jeg en tekst om en som hadde mistet bestefaren sin på akkurat den dagen. Jeg tenker at åh, jeg vet hvordan det føles. Og så tenker jeg at vi kanskje ikke føler på samme måte uansett, så jeg gidder ikke si noe om det. Bare leser og føler på min egen rare måte, trykker meg videre til neste blogginnlegg. 

Men det var vel egentlig sånn det var i fjor. 13. desember i år tenker jeg på hun som hadde mistet bestefaren sin, håper hun ikke har det alt for vondt (det er først nå at jeg tenker på andre som har blitt, du vet, borte på denne dagen). Så åpner jeg sjokoladekalenderen min, spiser sjokoladen, spiser litt av sjokoladen som var igjen fra kinoen i går. Jeg er kvalm helt til jeg setter meg ned ved frokostbordet og spiser vaniljeyoughurt med nøtter. Så er jeg kvalm igjen. 

Jeg lager planer for dagen. Jeg skal spise minst tre lussekatter, for det er det man gjør på Luciadagen. Aller helst vil jeg se Luciamennesker i tog også, men når jeg ikke går på barneskole eller i barnehage, og når jeg ikke står opp før halv ni (men det er fremdeles mørkt ute), innser jeg jo at jeg kanskje ikke kommer til å se noe tog. Også fordi jeg jobber hele kvelden, sånn etter jeg har vært student og lært meg masse om viktige ting, finner jeg ut at jeg ikke har tid til å bake mine egne lussekatter slik jeg helst vil, men må kjøpe dem i stedet. Det jeg ikke tenker på om morgenen er at det koster masse penger å kjøpe tre lussekatter på bakeri. Og jeg tenker heller ikke på hvor kvalm man blir av å spise alle tre. 

Så ja, jeg bestemmer meg for å kjøpe lussekatter. Og en klokke. Kanskje en tekanne også, hvis jeg finner kopper som passer. Det må være minst to. Tekannen skal helst være fransk. Det er det jeg bestemmer at jeg skal gjøre i dag. Pluss å dra på jobb, såklart. Den rareste Luciadagen noensinne. Jeg spør om det kommer Luciatog på jobben. De sier nei. Jeg spør om vi skal ha på nisseluer. De sier nei. Jeg finner frem en stor bunke franske filmer, jeg har nemlig lyst til å se alle samme. I natt, men det går kanskje ikke så bra fordi jeg skal opp klokken før seks og det er kanksje ikke en god idé å gå rundt døgnet når man skal gjøre viktige ting i hele morgen. Ehm, nei.

Tenker litt. Finner ikke tekanne. Finner et klokkekjede, istedet. Og maskara i rosa maskaraflaske som ikke er testet på dyr. Kjøper en julestjerne fordi jeg har så sykt hjemlengsel.

Det er en mann som ikke er hyggelig mot meg på jobben. Har mest lyst til å skrike, legge meg i sengen og se de franske filmene. Spiser opp lussekattene i stedet. Kvalm. 

Litt kropp

Hodet er en fin ting. Hjernen, liksom. Det skjer så mye der, hele tiden. Man trenger ikke tenke på at det skjer engang. Nervecellene er organisert i fint system, og så bor det litt andre celler enn nevroner der også (store eller små eller rette eller krøllete). Så får alle cellene det de trenger fra blodårene som lager spindelvev rundt alt og ingenting, og dersom man åpner opp, er de kanskje så små at man ikke kan se dem. Åh, og mellom nevronene er sånne små runde prikker som er der litt og så blir de borte igjen. Det er de som gjør at cellene kan snakke med hverandre. Nesten som Smarties (ikke NonStop) som en celle gir bort til den neste, og så blir alle spist opp. Se, de er snille med hverandre.

Blir litt svimmel. Null konsentrasjon.
Skjelver.

Jeg har vært hos tannlegen. Fant ut at de ville stikke en lang metallnål inn i munnen min. Ikke at jeg har problemer med sprøyter. Liker sprøyter. Neida. Men jeg liker dem nok til å gi blod. Så lenge de holder seg unna munnen min. Hei, seriøst liksom. Det gikk fint allikevel. Stakk inn i en del av hjernen som er i munnen, hvis du skjønner. I en del av trillingnerven (fordi det er en nerve som kommer fra hjernen og som deler seg i tre og de er litt i munnen). Kanskje tannlegen stakk litt inn i muskelfin også. Kan nemlig ikke lukke opp munnen helt uten at det gjør vondt.

Men hjertet da? Hjertet er også fint. Ville ikke klart seg uten lungene da, for de er blå, lyseblå. Hjertet er litt mørkeblått og litt rødt. Kjenn på blodet ditt, i blodårene. På håndleddet, kanskje. Eller på halsen. Hjertet blir stort-lite-stort-lite-stort-lite hver gang det dunker. Virkelig. Skjønner ikke at det ikke blir slitent. Sikker på at jeg ville blitt det. Man hvis jeg hadde blitt sliten, ville sikkert hjertet mitt også blitt det, nei? Nei. Fordi når jeg blir kjempesliten, bare jobber hjertet massemasse mer, sånn kanskje fire ganger så fort. OK, det blir nok slitent etter hvert det også, men da har jeg stoppet opp å løpe for lenge siden. Mhm, og så går blodet kjempefort rundt i hele kroppen, kanskje sånn fem liter (eller litt mindre hvis du for eksempel, la oss si, gir blod, men det kommer veldig raskt tilbake fordi kroppen er så sykt kul og kompleks og vet akkurat hva den skal gjøre, spesielt hjertet - det vet hva det skal gjøre selv om hodet og hjernen sier neineinei).

Takykardi.
Fortfortfort.

♥

Bilder fra herfra, da. 

Om å knuse snøkrystaller

Vi var aldri enige. Jeg kunne sitte og lese i en guide til Paris, se på alle de fine tingene, drømme meg bort i alt jeg ville gjøre. Se, oppleve, huske. Du kunne sitte på trestolen, se ut av vinduet og si at kollektivtrafikken sikkert var helt forferdelig der. Nei, ikke bare kollektivtrafikken. All trafikken. Det var sikkert håpløst å finne frem.

11. september:

Du er så fin.

Jeg bladde videre, så bilder av Eiffeltårnet, Champs-Elysées. Menneskene så glade ut, alle hadde fine klær. Det var sol. Men man går jo? sa jeg. Du ville fremdeles se ut av vinduet. Puste litt tyngre, være umåtelig opptatt av bladene som datt ned fra trærne.

21. oktober:

Slutt å være så fin, da.

Paris. Det var dit jeg ville. Det var i Paris alle de viktige tingene skjedde. Det var i Paris engasjementet var størst, det var i Paris man kunne si akkurat det man mente. Det var der man var emosjonelle, kunstneriske, fantasifulle. Der ting ble skapt. Lyset i Paris var alltid så fint. Og det var alltid bakgrunnsmusikk.

23. oktober:

Jeg tror du er den fineste i hele verden. Unnskyld.

Så ville du reise deg opp fra stolen, se på boken min med et raskt blikk før øynene dine ville rette seg mot stasjonsklokken på veggen. Du ville kanskje si at du måtte rekke noe før du gikk ut døren. Skoene hadde du allerede på deg. Jeg så på svart-hvittbilder av gateselgerne ved Louvre og hørte mynter klirre i hattene til gatemusikantene.

19. november:

Jeg gidder ikke at du skal være så fin!

Vi dro aldri. Kanskje var det fordi du ikke hadde like lyst på grønne makroner som meg. Kanskje var det fordi du ikke klarte å høre lyden av Paris slik som jeg gjorde hver eneste dag, hver eneste time. Eller så var det kanskje fordi vi egentlig ikke er fra samme sted, du og jeg, og da er det kanskje ikke så rart at du ikke klarer å se det samme lyset i øynene mine som det jeg ser i dine. 

Liker deg fremdeles, Desember.

Bare litt synd at du ville være full av vått og glatt.

I dag.

Men om snart blir du kanskje som slik som du pleier?

.

this is science fiction.

21.11.2010

I dag er det et helt år siden. Det er rart å tenke på. Tiden har gått så fort. På en måte. På en annen måte er det akkurat et helt år siden. Jeg har rukket å tenke på det akkurat så mange ganger som man ville gjort i løpet av et år. Ikke mer. Ikke mindre.

Jeg husker hva jeg gjorde for ett år siden. Det var lørdag. Regn. Litt snø i veikanten. Grått på himmelen, mørkt på rommet. Tidlig. Tolv minutter over ti ringte mormor. Det var langt ut på dagen i forhold til når hun ellers pleier å ringe i helgene. Hun hadde våknet i femtiden, akkurat slik som hun pleier å gjøre. Vi snakket om at hun hadde besvimt, tror jeg. Falt på en lampe. Vi snakket i over tretti minutter. Akkurat slik som samtalene våre pleier å være.

Huset var stille. Det var bare jeg som var våken. Det var slik det pleide å være, det også. Jeg gikk ned trappen, spiste frokost foran teven, lagde meg dagens andre kopp te. Satt meg ned ved stuebordet med den hvite jumbokoppen min ved siden av meg. Nissete, tror jeg det var. De forskjellige brune, røde, hvite, gullfargede, glitrende tingene lå foran meg. Planen var at det skulle bli til julekort, litt etter litt, ett om gangen. Så kom Linda ned for å lage julekort sammen med meg. Og så kom hun som bor oppe i veien. 

Det var flott. Det var litt-for-tidlig julemusikk, Sting, te, latter, glitter, paljetter. Pepperkaker, telys og halvferdige kort med juleklistremerker på.

Man sier at dersom man hører ting man ikke vil tro, er første reaksjon fornektelse. At man ikke lar det gå inn, at man lar det fare forbi som om det aldri skulle være sagt. Selv hadde jeg egentlig aldri tenkt over det. Forsvarsmekanismen er klar. Men mer enn det? 

Flere ganger har jeg prøvd å forestille meg hvordan jeg ville oppleve det dersom noen rundt med hadde blitt borte. Dødd. Enda flere ganger har jeg tenkt at det er en situasjon jeg ikke kommer til å komme borti, noensinne. Det er liksom slikt som skjer med andre. Og så har jeg tenkt på hvor naiv jeg er for  å i det hele tatt tenke den tanken. Såklart vil folk jeg er glad i bli borte, de også. Men så tilbake. Hvordan ville jeg reagere da?

Jeg tenkte jeg ville gråte. Jeg tenkte jeg ville bli irrasjonell. Jeg tenkte det ville gå utover hverdagen min på en slik måte at jeg ikke ville fungere. Det værste er at jeg tenkte jeg ville bruke det som en unnskyldning for å oppføre meg som en sentimental skapning som hørte på vanndråper falle mot treverket, låste seg inne i et hjørneskap og ville at alle menneskene rundt henne skulle gå langt, langt vekk.

Klokken var rundt tolv da pappa ringte. Han lurte på hva jeg drev meg. ‘Jeg lager julekort!’, sa jeg, glad som bare det, stjerneklistremerker på fingrene. Og så sier han at farmor er død. Bare sånn.

Jeg husker at jeg skrek nei. Jeg husker at jeg reiste meg opp, gikk ut av stuen, inn i den iskalde gangen vår. Ullsokker på beina. Jeg gikk til døren til yttergangen, lente meg mot dørkarmen. Begynte å gråte. Åpnet ytterdøren, gikk ut på trappen. Ned trappen, over grusen, ut på veien. Våte ullsokker på beina. Han lurte på hvor jeg var, det blåste sånn i telefonen. Så da gikk jeg inn. Helt inn i stuen etterfulgt av våte fotavtrykk. Linda lurte på hva som hadde skjedd.

Jeg sa jeg skulle drikke te.

Det var akkurat det jeg gjorde. 

Og så måtte jeg huske at jeg bare trengte å lage førtini julekort. Ikke femti.

Siri baker blåbærsmuldrekake

Hei Hanne. 

Her kommer oppskriften. 

Til deg.

Fordi du var så søt og spurte etter den.

Til en liten langpanne trengs;

2.5 dl sukker

1 ts bakepulver

7.5 dl hvetemel

0.25 ts salt

skall og saft fra én sitron

2.5 dl mykt smør

1 egg

1 liter blåbær

1.25 dl sukker

4 ts maisstivelse

Sett ovnen på 190 grader.

Ha sukker, mel og bakepulver i en bolle.

 Bland det godt sammen.

Ha i salt og sitronskall.

Ha i smør og egg. 

Kna det sammen til en deig. 

Press halvparten av deigen i en form (ja, jeg bruker en brødform fordi jeg bare lagde halv porsjon).

Bland sammen sitronsaft, sukker og maisstivelse. Kanskje trenger du en dæsj med vann også.

 Bland forsiktig inn blåbærene.

Se så fine farger! 

Ha blåbærblandingen i formen og strø resten av deigen over.

Stek i førtifem minutter.

 Avkjøl, kutt opp og namnamnam.

Siri baker havrekjeks

I går fant jeg ut at jeg skulle begynne på årets julekortprosjekt (OK, jeg fant ut i august at i år skulle jeg bli ferdig i supergod tid før jul, noe som mystisk nok ikke kommer til å bli tilfellet i år heller). Da måtte jeg jo bake kjeks. De skulle være litt julete, men allikevel bare så julete at det var greit å bake dem i november (les; det er ikke lov å lage pepperkaker, serinakaker, ingefærnøtter, lalala). Jeg hadde ingen oppskrift, slang sammen litt av hvert og ble temmelig fornøyd med resultatet.

Tretti kjeks lages raskt av følgende;

75 gram sukker

60 gram mykt smør

1 egg

60 gram hvetemel

120 gram havregryn

1 ts bakepulver

1 ts kanel

0.5 ts malt nellik

Sett ovnen på 200 grader. Rør sammen smør og sukker. Ha i egget og rør litt til. Bland i resten av ingrediensene, lett som bare det. Trill deigen til tretti kuler, lett dem på et bakebrett og klem dem litt flate. Stek dem i cirka ti minutter.

Enkel og grei førjulskos som smaker akkurat nok jul til at man gleder seg til at november snart blir desember. 

To die by your side is such a heavenly way to die

Jeg tror kanskje jeg har den fineste veggen, da.

Bildefjes

Akkurat tjue år og trehundreogtjue dager. Det var fine tall. Nei, det er ikke det, ikke egentlig. Det er bare fint fordi det er 20 3 20. Det blir et fint mønster, liksom. 20 er ikke noe fint. Ikke 320 heller. Men sammen er de helt ok. Hvis du skjønner.

Jeg liker ikke smilefjes. I alle fall ikke sånne som av type de første smilefjesene det ble pop i den første smilefjesbølgen. De som er kolontegn pluss parantes-slutt-tegn. De er jo fine, da. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke liker dem. Men så liker jeg ikke sånne smilefjes som er gule og runde og som skal være fancy heller, da. Hvis jeg skal like smilefjes, må de være motsatt vei. For når ting er motsatt, er det sjarm. Litt. Påenmåte.

Det er vanskelig å forklare.

Hvis du smiler mange smilefjes, tror jeg ikke du smiler så mye i virkeligheten. Hvorfor må du ellers sette inn så mange understrekende smilefjes blant ord som burde være så fine at de smiler av seg selv?

Lyst til å skrive en bok. Vet bare ikke hva som skal stå i den. Det er ord overalt. De strømmer ut i alle retninger, kjempefort. Og så lager de spiralmønster på veggene og lager kø ut vinduene. Noen blander seg med snøfnuggene, tilogmed. Vakre. Men de vil ikke hit. De er inni meg, men de er bare inne i hjertet. Kanksje litt i magen også, men ikke i armene. Og ikke i boken jeg har lyst til å skrive.