iHerligheita #2

Musikalsk pilgrimsferd
(i Moderlandet og Verdensveven)

Jeg merker det er på tide å introdusere litt ny musikk;

Folded Light:
De er strengt talt allerede nevnt, men hva kan stoppe meg i å gjenta budskapet om noe av det beste jeg har hørt på lenge? I følge Facebook kaller musikken sin Deutch Pop. Jeg kaller det himmel. Waves are crashing over the hillside.

Tom Felton:
Jeg er ikke helt sikker på om jeg hører på det fordi det er Tom Felton eller fordi det er bra. Uansett; det er snakk om en engelsk (ehm, Londoner) skuespiller med gitar, søt musikk og hvis yndlingsinteresse er fisking. Man får neste dårlig samvittighet dersom man ikke hører på det. For han er tross alt en temmelig kul fyr (noe som har blitt forsterkes etter jeg ble en av stalkerne hans på Twitter).

Liam Finn:
Også en jeg stalker på Twitter. Grunnen til at jeg kjøpte plata I'll Be Lightning da jeg var i Moderlandet (i tillegg til den fine tittelen, så klart), var at albumet var laget av resirkulert papir. Musikken er faktisk bra, hurra, og inkluderer sangtitler som Music Moves My Feet, Lead Ballon og Fire In Your Belly. Og Remember When har fantastisk gitar. Et minus er at to av sangtekstene begynner med sangtittelen, usj. Fyren er forresten fra Australia/New Zealand og er født i 83.

The Magic Numbers:
Engelsk indie band bestående av to søskenpar; Gannon og Stodart. Platene The Magic Numbers og Those The Brokes ble anskaffet fordi jeg likte navnene og albumbildene. Det gleder hjertet mitt litt hver gang det er vellykket med impulsmusikkjøp i det store utland. Åpningslåten Mornings Eleven på debutplaten The Magic Numbers er en temmelig fin åpningslåt, tror jeg å mene. Og ganske mye av det andre lever opp til sin plass, det også.

Lambchop:
1986. Nashville. What Another Man Spills. Jeg liker det, jeg liker det. Min plate er fra '98, men de har vært flinke studioalbuminnspillere fra '94 og fram til i dag. De plasseres tydeligvis i alternativ country-sjangeren, men jeg skal ærlig innrømme at det er en sjanger jeg ikke løper alt for mye rundt i. Det er elskbart da, og det er temmelig godt på vei bare det.

A finger on the pulse is not enough to show who's wrong from right

Hvorfor velger jeg det jeg gjør?

Det er noe jeg begynte å tenke på en dag jeg gikk hjem med musikk på øret og nøt T-lands nattmørke som hver dag kommer litt nærmere det forrige. Men 'valg' er jo så utrolig generelt. Jeg må stille noen nye spørsmål;

Hvorfor studerer jeg det jeg gjør?
Hvorfor spiser jeg som jeg gjør?
Hvorfor hører jeg på den musikken jeg hører på?
Hvorfor blogger jeg?
Hvorfor mener jeg det jeg gjør?

Og fler spørmål er det. Felles har de at alle starter med orde 'hvorfor'. Hvorfor det, tør man spørre? Da jeg en gang i tiden jobbet i butikk og levde etter normer som 'kunder har alltid rett' og alltid skulle være blid og hyggelig, til tross for at man kunne møte noen reale stormer i løpet av en arbeidsdag, lærte jeg at man aldri - aldri - skulle spørre kunden et hvorfor-spørmål. Kunden vil umiddelbart plassere seg i en forsvarsposisjon og mest sannsynlig forlate butikken etter å ha plassert den noen hakk lenger ned på listen over butikker hun vil besøke i fremtiden. Uten varene hun kom for, så klart.

Og det er jo helt sant. Dersom vi får spørsmål om hvorfor, må vi finne begrunnelser for en uttalelse, et valg, et ønske. Det er nesten som om noen ønsker å kutte deg opp på langs for å finne ut om du virkelig er den personen du gir uttrykk for å være - og man nøler ikke med å finne ut av det. Selv blir du satt litt tilbake før du forhåpentligvis klarer å karre deg tilbake igjen, sterk som få.

Kunsten er å ikke ha noe dødtid mellom spørsmål og svar.

Men så da, hva svarer man? Jeg har i lange tiden gått rundt og sagt at jeg kan respektere mennesker med andre meninger enn meg så lenge de har en god begrunnelse for det de mener. Nå er jeg ikke sikker på om det er tilfellet lenger, noe som i følge meg selv gjør at jeg ikke kan klare å respektere det jeg mener. Et lite paradoks, bare. Uansett; mennesker med begrunnede meninger som ikke er strofer de har lært seg for å umiddelbart virke smarte, er rett og slett helt fantastiske. Det er de som er med på å berike tilværelsen, samfunnet, livet. Ikke bare det som påvirker dem selv, men også det som angår andre mennesker.

Kunsten er å ikke ha noe dødtid mellom spørsmål og svar. Uten av begrunnelsen skal være memorert, såklart.

Jeg er ikke sikker på om dette gav noe som helst svar på spørsmålet mitt. Kanskje er det like greit. Svaret er såpass dynamisk at jeg ikke tror jeg kan gi et svar på det nå og forvente at det skal være svaret i den lange fremtid. Dessuten; jeg liker å tenke over det ved gjevne mellomrom. Det er tross alt det som er svaret når alt kommer til alt - at jeg er i stand til å begrunne valgene mine jeg gjør mens jeg går veien.

Jeg studerer det jeg gjør fordi jeg syns det er spennende, ikke nødvendigvis fordi jeg har et stort ønske om å entre yrkeslivet som det de fleste umiddelbart tenker jeg kommer til å bli. Maten min velger jeg ut fra det jeg tror kroppen min har godt av. Det er det ideelle, i alle fall. Musikken min hører jeg på fordi det gir meg en ekstremt god følelse og introduserer meg til en verden av vidunderlighet. Jeg blogger i et forsøk på å bli bedre på skriftlig kommunikasjon og for å lage min egen, lille boble av fine tanker. Og hva mener jeg? Det er kanskje best å finne ut av før jeg begrunner det.

Folded Light

Steve Damstra og Jaffe Zinn.

Los Angeles, California, United Stated.

Indie.

Folded Light.

Nytt album om snart, omtrent.

Søtest.

Fantastisk.

Og så leker de med Matthew.

Som igrunn bare er vidunderlig.

How to tweet

Jeg er blitt veldig glad i Twitter i løpet av den stunden jeg har lekt der. Eller, det er vel spesielt i det siste jeg har toppet toppen av Twitter-entusiasme.

Det er bare så søtt, kind of.

Og så kan jeg slenge ut alle mulige småting som greit kan meddeles verdensveven med en setning og ikke nødvendigvis et helt blogginnlegg.

Så, dette er meg.

Hvor er du?

Mr. Radio og Mr. Monkey på nye eventyr

Jeg er tilbake i T-land. OK, det er litt blandede følelser, men andelen positive øker hver dag. Og det kan man jo like. Å faktisk få skaffet seg sin egen lesesalplass og et eget skap hjelper godt til. Dessuten har jeg med Magnet og cruiser rundt på høyre side av veien (ikke venstre, desverre), noe jeg også liker temmelig godt. Sykle, altså. Så ta-dah, dette håper jeg blir bra.

Min nye leilighet deler jeg med to nye roomies. Leiligheten er elskbar igrunn. Hvem ville trodd at skråskap malt i gammelrosa sammen med den merkeligste voksduken fra Prinsessebutikken og en rosa blomst i en hvit potte gjør kjøkkenet til et fantastisk vakkert sted? Nå må jeg såklart ikke glemme å introdusere Mr. Radio. Han står nemlig i stuen og er temmelig vintage. Kjærlighet ved første blikk, kan man si.

Og Mr. Monkey? Det var plutselig navnet på nøkkelene mine. Gitt.

Yndlingsmusikken

Jeg har vært en liten tur med Familiemenneskene og sett litt på kongeriket Noreg.

Vi syklet Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm (og videre til Aurland). 10 mil.

Vi gikk i Aurlandsdalen fra Østerbø og tilbake til Aurland, omtrent. 2 mil.

Det jeg liker aller, aller best ved norsk natur, er alt vannet. Overalt. Fine lyder. En foss som buldrer, en elv som kaster seg over steinene, en bekk som danser, små dråper som tripper over hodet ditt. Og så begynner jeg å tenke på de enorme mengdene vann. For det er mye! Til slutt finner jeg ut at det er så mye at hodet mitt ikke klarer å tenke på det, og så går jeg tilbake til en tilværelse der jeg bare nyter. Nyter hvor vakkert det er.

Nyter lyden.

Siri baker bjørnebærpai

For omtrent en måned siden hadde jeg stor bakedag fordi Søster hadde bursdag. Nå sitter jeg igjen med fem oppskrifter jeg med passelige mellomrom tenker å dele med verdensveven. Her kommer den første; Bjørnebærpai.

Dette trenger du:

6 ss smør
450 gram bjørnebær
75 gram farin
1 egg
75 gram brunt sukker (pluss litt ekstra til dryss)
8ss melk
125 gram hvetemel
1 1/4 ts bakepulver

Aller først finner du fram en ildfast form som rommer rundt 1 l og smører den lett med litt smør. Sett så oven på 180 grader.

Ha bjørnebærene i en stor bolle og hell farinen over. Bland alt sammen godt sammen slik at alle bjørnebærene har et fint lag med sukker på seg.

Fordel deretter bjørnebærene i bunnen av formen.

Pisk egget og den brune sukkeret godt i en egen bolle. Rør så inn smeltet smør og melk.

Sikt mel og bakepulver i egg- og smørblandingen. Vend alt forsiktig med åttetallsbevegelser til du får en myk og fin deig.

Deretter fordeler du deigen jevnt over de sukrede bjørnebærene.

Stek paien på 180 grader til den er fast og gyllen - i omtrent 25-30 minutter.

Til slutt drysser du litt brunt sukker oppå. Server den mens den er varm, gjerne med vaniljeis ved siden av.














! Dersom du ønsker en lett sjokoladesmak, kan du tilsette 2 ss kakao sammen med melet og bakepulveret.

Mrs. Matthew

Jeg har på en måte kjøpt meg nye briller. De er helt fantastisk kule, men jeg er ikke sikker på om jeg syns de er så kule på min nese, mine ører, i mitt ansikt. Det får så være. Hurra.

Jeg nyter fremdeles dagene i Moderlandet. Jeg snakker engelsk språk med engelske mennesker, sykler på venstre side av veien, leser Charles Dickens i den store, grønne parken, nyter sjokolade med nøtter som smelter på tungen og utforsker diverse fine stier med ladybugs og små hunder.

Jeg finner fantastisk mange bokhandlere, kjøper LP-plater, spaserer på markedet når jeg ikke har noe å gjøre. Jeg besøker kirker og tar bilder av tørre blader som ligger på bakken. Jeg synger Beatles høyt når jeg tror ingen kan høre meg. Det er herlig.

(Det er forresten tiltak å skrive dette på norsk. Jeg tror det er et godt tegn).

since feeling is first - e. e. cummings

since feeling is first
who pays any attention
to the syntax of things
will never wholly kiss you;

wholly to be a fool
while Spring is in the world

my blood approves,
and kisses are a better fate
than wisdom
lady i swear by all flowers. Don't cry
- the best gesture of my brain is less than
your eyelids' flutter which says

we are for each other: then
laugh, leaning back in my arms
for life's not a paragraph

And death i think is no parenthesis


Når leksene mine er å lære dikt som dette utenat, kan jeg virkelig si at sommerskole er fantastiske greier.

Listen

Jeg har en liste over ting jeg skal gjøre før jeg dør. Den er på ingen måte ferdig, altså. Her er det nemlig konstant modifisering på gang. Uansett så liker jeg den. Og en gang i fremtiden skal jeg lage et album med bilder av alle de punktene jeg har krysset av på listen (og kanskje jeg skal kjøpe albumboken i Engellandet, nå som jeg først er der?).

I dag fikk jeg krysset av "Kjøpe London Calling på vinyl". For å være helt ærlig, så var det et punkt jeg trodde det skulle ta mye lenger tid å oppnå, i tillegg til at jeg var temmelig sikker på at det ville koste meg mer enn 15 pund. Selv er jeg storfornøyd.

Og enda mer fornøyd ble jeg da jeg fikk tak i Dark Side of the Moon også. Hurra!

Luftbahn

Dette skjer når man bor sammen med en superkul tysk jente i en uke; tysk musikk beveger seg inn i Siri-land. Og når det er så bra som dette, er det faktisk helt fantastisk.

Sangen handler om hvordan menneskene forandrer verden, mens man egentlig burde la verden forandre menneskene (i alle fall i følge Nelly).

Og musikkvideoen er jo bare helt fantastisk, da.