Jeg elsker virkelig å gå rundt med sekk, trengingsbag, matvareposer og en stor eske fra de snille menneskene på Posten. Og så må man ikke glemme boblejakken.
Jeg har i de siste dagene bært rundt på sekk og treningsbag, iført boblejakke. Ikke det at det er et stort problem i seg selv, men jeg merker at den mengden med store, plasskrevende ting plutselig gjør alt så mye vanskeligere. Etter mye om og men, har jeg endelig funnet ut at jeg innerst inne føler meg som en påkjenning for samfunnet. Mennesker går i store sirkler rundt deg for å hindre at jeg..snubler? Mister baggen på bakken? Og røde hender og en pust som gisper etter lufter kanskje ikke det mest attraktive det heller.
- Løping til bussen blir vanskelig fordi baggen rett og slett er i veien. Når man endelig har funnet et måte å bære den på, hopper den temmelig fort ut av den posisjonen når løpingen påbegynnes.
- Det å gå på bussen blir plutselig en prøvelse. Dette gjelder spesielt når bussjåføren er så snill at han bare vil åpne den ene av to dører, samt når den første etappen inn på bussen innebærer noe med en trapp.
- Å vise bussmannen busskortet som i hans øyne er en billett som avgjør om man skal til himmelen eller helvete, pleier merkelig nok å fungere ganske greit.
- Jeg er dessuten en av dem som tenker over valg av sete på bussen. Nærmest dør, nærmest knapper, menneskeraringer og plass er blant punktene jeg mentalt ser igjennom. Med en bag på slep, er det klart at det innlysende alternativet er et sted med god nok plass til både meg, boblejakken min, sekken min og baggen min. Helst oppå hverandre, sånn at det kan sitte en rar person i boblejakke ved siden av meg også.
- Forelesninger. Stort auditorium. Liten plass. Jeg tror den delen sier seg selv.
Nå vil ikke jeg implisere at boblejakke, sekk og bag er dumme ting. De er nemlig veldig, veldig praktiske saker.
Helt til det stadiet kommer at man verken har bruk for baggen eller sekken, men allikevel bærer rundt på det samtidig som man skal handle mat og hente en pakke på Posten. Pakken er selvfølgelig så stor at den verken får plass i sekk eller bag, selv ved store omrokkeringer av innholdet. Mathandling må derfor foregå ved hjelp av en handlevogn, og de mange øynene som skuer stygt på deg inne i butikken fordi man bruker et familieredskap til studenthandling, er ikke akkurat få.
Men handlingen får jo en happy slutt, og det er ikke verst bare det.
Til slutt må jeg ta med dagens siste busstur.
Man står ute i snø. Derfor er boblejakke praktisk. Bussen kommer kjørende bortover veien. Bussen stopper. Man har akkurat klart å stable både sekk, bag, pose og pakke på en måte som gjør at man både kan bære det og gå samtidig uten at det detter ned. Hvis bussjåføren åpner begge dørene, da. Om han gjør det?
Nei.
