Jeg elsker høsten

Høsten er min favorittårstid. Helt uten unntak.

Jeg elsker fargene, stemningen, bladene, den litt kalde luften.
Jeg elsker å tusle rundt og nyte følelsene høsten bringer med seg, med lue på hodet, kaffe i dene ene hånden og en bok i den andre.
Jeg elsker å slappe av blant majestetiske trær kledd i den fineste drakten man kan tenke seg.
Og jeg elsker å ta bilder av det som måtte finne på å nyte tilværelsen sammen med meg.

Det gleder meg også at jeg i år skal få oppleve noen dager med høstliv i Sivilisasjonen. Med snille mennesker, både av vennetypen, familietypen og musikktypen.
Det gleder meg at menneskene i T-land er så flotte som de er.
Og at jeg kanskje kan glede noen medmennesker jeg også, hvis jeg vil.

Noen ganger er verden helt fantastisk.
Dette er en av dem.

(Unnskyld bildet, gimpen fikk mentale problemer og ville ikke hjelpe meg med annet enn å legge på Old Photo-filter - noe jeg egentlig elsker også, igrunn).

Meg eier ingen

I dag gikk jeg på tur over broen. Med lue på hodet, musikk på ørene og et stort skjerf rundt halsen. Uten jakke såklart, det er gigantiske gensere som er tingen.

Men jeg hadde glemte boken min i sengen.

Så da jeg kom på den andre siden av vannet, bestemte jeg meg for å kjøpe en ny bok. Den franske pinnsvinboken. Men den hadde de ikke på butikkstedet allikevel.

Da den svenske boken lyste foran meg tenkte jeg at tja, hvorfor ikke.

For en fin bok man kan lese mens man går undervurderer man ikke selv om det ikke er en pinnsvinbok.

Siri baker brød

Jeg fikk plutselig veldig lyst til å bake brød i stad. Fra bunnen av. Ikke noe juks. Så da gjorde jeg på en måte det, da.

Dette trenger du til et stort, fint grovbrød:
1,5 dl 4-/5-kornblanding
1,5 dl vann
1 pose gjær
0,5 ts salt
0,5 ss rapsolje
5 dl sammalt hvetemel
5 dl siktet hvetemel (pluss litt ekstra)
3,5 dl melk

Og slik gjør du:
Kok opp vannet og tilsett kornblandingen. Ta gryten av platen og la det stå og svelle. La så blandingen avkjøles.

Bland gjær og lunken melk. Tilsett alle de fine ingrediensene, men la litt mel være igjen. Elt deigen til den er fin og smidig, og sett den til heving under plast et lunt sted i 30 minutter.

Elt deigen litt til og ha den i en kledd brødform. La den etterheve en ny halvtime med plast over.

Pensle så brødet med vann og stek det midt i ovnen på 200 grader i 40-45 minutter.

Enklere blir det ikke!
Med mindre du ikke velger å jukse deg grønn, så klart.

The Bionic Burger

Det er sjelden jeg leser nyheter som gjør at jeg får lyst til å blogge om det etterpå. Det er liksom ikke helt min greie, har jeg funnet ut. Men så, etter å ha lest overskriften Denne burgeren er ett år gammel på Dagbladet sine nettsider, klarte jeg plutselig ikke å holde munnen lukket og hendene bort fra tastaturet.

Artikkelen forteller om journalistens lille hamburgerforsøk der han lot en hamburger fra McDonalds ligge i romtemperatur et år. Uten å mugne. Det eneste som har skjedd med den, er at brødet har tørket og karbonaden har skrumpet litt inn. Pommes friten ser like fin ut. Og dette er ikke den eneste tilfellet der folk har undersøkt McDonaldsprodukters ufattelige holdbarhet. Her kan du se en av verdens største hamburgersamlinger - med innslag helt fra 1989. Dette klippet viser degraderingprosessen til diverse hamburgere, men pommes friten fra McDonalds ser igjen like fin ut etter 10 uker i lukket glass.

Det er virkelig en grunn til at jeg ikke spiser på McDonalds. Hvis hamburgere og fries kan ligge opp til 20 år i romtemperatur uten å mugge, hvor morsomt er det da å ha det inne i kroppen? Og wow, tilsetningsstoffer, sa vi?

Planen min er å lese Den Hemmelige Kokken og få enda mer støtte opp om hvorfor jeg er villig til å betale ekstra penger for mat som faktisk er mat, den maten som alltid har vært karakterisert som mat med en naturlig degraderingsprosess.

Og det er virkelig verdt det.

iHerligheita #2

Musikalsk pilgrimsferd
(i Moderlandet og Verdensveven)

Jeg merker det er på tide å introdusere litt ny musikk;

Folded Light:
De er strengt talt allerede nevnt, men hva kan stoppe meg i å gjenta budskapet om noe av det beste jeg har hørt på lenge? I følge Facebook kaller musikken sin Deutch Pop. Jeg kaller det himmel. Waves are crashing over the hillside.

Tom Felton:
Jeg er ikke helt sikker på om jeg hører på det fordi det er Tom Felton eller fordi det er bra. Uansett; det er snakk om en engelsk (ehm, Londoner) skuespiller med gitar, søt musikk og hvis yndlingsinteresse er fisking. Man får neste dårlig samvittighet dersom man ikke hører på det. For han er tross alt en temmelig kul fyr (noe som har blitt forsterkes etter jeg ble en av stalkerne hans på Twitter).

Liam Finn:
Også en jeg stalker på Twitter. Grunnen til at jeg kjøpte plata I'll Be Lightning da jeg var i Moderlandet (i tillegg til den fine tittelen, så klart), var at albumet var laget av resirkulert papir. Musikken er faktisk bra, hurra, og inkluderer sangtitler som Music Moves My Feet, Lead Ballon og Fire In Your Belly. Og Remember When har fantastisk gitar. Et minus er at to av sangtekstene begynner med sangtittelen, usj. Fyren er forresten fra Australia/New Zealand og er født i 83.

The Magic Numbers:
Engelsk indie band bestående av to søskenpar; Gannon og Stodart. Platene The Magic Numbers og Those The Brokes ble anskaffet fordi jeg likte navnene og albumbildene. Det gleder hjertet mitt litt hver gang det er vellykket med impulsmusikkjøp i det store utland. Åpningslåten Mornings Eleven på debutplaten The Magic Numbers er en temmelig fin åpningslåt, tror jeg å mene. Og ganske mye av det andre lever opp til sin plass, det også.

Lambchop:
1986. Nashville. What Another Man Spills. Jeg liker det, jeg liker det. Min plate er fra '98, men de har vært flinke studioalbuminnspillere fra '94 og fram til i dag. De plasseres tydeligvis i alternativ country-sjangeren, men jeg skal ærlig innrømme at det er en sjanger jeg ikke løper alt for mye rundt i. Det er elskbart da, og det er temmelig godt på vei bare det.

A finger on the pulse is not enough to show who's wrong from right

Hvorfor velger jeg det jeg gjør?

Det er noe jeg begynte å tenke på en dag jeg gikk hjem med musikk på øret og nøt T-lands nattmørke som hver dag kommer litt nærmere det forrige. Men 'valg' er jo så utrolig generelt. Jeg må stille noen nye spørsmål;

Hvorfor studerer jeg det jeg gjør?
Hvorfor spiser jeg som jeg gjør?
Hvorfor hører jeg på den musikken jeg hører på?
Hvorfor blogger jeg?
Hvorfor mener jeg det jeg gjør?

Og fler spørmål er det. Felles har de at alle starter med orde 'hvorfor'. Hvorfor det, tør man spørre? Da jeg en gang i tiden jobbet i butikk og levde etter normer som 'kunder har alltid rett' og alltid skulle være blid og hyggelig, til tross for at man kunne møte noen reale stormer i løpet av en arbeidsdag, lærte jeg at man aldri - aldri - skulle spørre kunden et hvorfor-spørmål. Kunden vil umiddelbart plassere seg i en forsvarsposisjon og mest sannsynlig forlate butikken etter å ha plassert den noen hakk lenger ned på listen over butikker hun vil besøke i fremtiden. Uten varene hun kom for, så klart.

Og det er jo helt sant. Dersom vi får spørsmål om hvorfor, må vi finne begrunnelser for en uttalelse, et valg, et ønske. Det er nesten som om noen ønsker å kutte deg opp på langs for å finne ut om du virkelig er den personen du gir uttrykk for å være - og man nøler ikke med å finne ut av det. Selv blir du satt litt tilbake før du forhåpentligvis klarer å karre deg tilbake igjen, sterk som få.

Kunsten er å ikke ha noe dødtid mellom spørsmål og svar.

Men så da, hva svarer man? Jeg har i lange tiden gått rundt og sagt at jeg kan respektere mennesker med andre meninger enn meg så lenge de har en god begrunnelse for det de mener. Nå er jeg ikke sikker på om det er tilfellet lenger, noe som i følge meg selv gjør at jeg ikke kan klare å respektere det jeg mener. Et lite paradoks, bare. Uansett; mennesker med begrunnede meninger som ikke er strofer de har lært seg for å umiddelbart virke smarte, er rett og slett helt fantastiske. Det er de som er med på å berike tilværelsen, samfunnet, livet. Ikke bare det som påvirker dem selv, men også det som angår andre mennesker.

Kunsten er å ikke ha noe dødtid mellom spørsmål og svar. Uten av begrunnelsen skal være memorert, såklart.

Jeg er ikke sikker på om dette gav noe som helst svar på spørsmålet mitt. Kanskje er det like greit. Svaret er såpass dynamisk at jeg ikke tror jeg kan gi et svar på det nå og forvente at det skal være svaret i den lange fremtid. Dessuten; jeg liker å tenke over det ved gjevne mellomrom. Det er tross alt det som er svaret når alt kommer til alt - at jeg er i stand til å begrunne valgene mine jeg gjør mens jeg går veien.

Jeg studerer det jeg gjør fordi jeg syns det er spennende, ikke nødvendigvis fordi jeg har et stort ønske om å entre yrkeslivet som det de fleste umiddelbart tenker jeg kommer til å bli. Maten min velger jeg ut fra det jeg tror kroppen min har godt av. Det er det ideelle, i alle fall. Musikken min hører jeg på fordi det gir meg en ekstremt god følelse og introduserer meg til en verden av vidunderlighet. Jeg blogger i et forsøk på å bli bedre på skriftlig kommunikasjon og for å lage min egen, lille boble av fine tanker. Og hva mener jeg? Det er kanskje best å finne ut av før jeg begrunner det.

Folded Light

Steve Damstra og Jaffe Zinn.

Los Angeles, California, United Stated.

Indie.

Folded Light.

Nytt album om snart, omtrent.

Søtest.

Fantastisk.

Og så leker de med Matthew.

Som igrunn bare er vidunderlig.

How to tweet

Jeg er blitt veldig glad i Twitter i løpet av den stunden jeg har lekt der. Eller, det er vel spesielt i det siste jeg har toppet toppen av Twitter-entusiasme.

Det er bare så søtt, kind of.

Og så kan jeg slenge ut alle mulige småting som greit kan meddeles verdensveven med en setning og ikke nødvendigvis et helt blogginnlegg.

Så, dette er meg.

Hvor er du?

Mr. Radio og Mr. Monkey på nye eventyr

Jeg er tilbake i T-land. OK, det er litt blandede følelser, men andelen positive øker hver dag. Og det kan man jo like. Å faktisk få skaffet seg sin egen lesesalplass og et eget skap hjelper godt til. Dessuten har jeg med Magnet og cruiser rundt på høyre side av veien (ikke venstre, desverre), noe jeg også liker temmelig godt. Sykle, altså. Så ta-dah, dette håper jeg blir bra.

Min nye leilighet deler jeg med to nye roomies. Leiligheten er elskbar igrunn. Hvem ville trodd at skråskap malt i gammelrosa sammen med den merkeligste voksduken fra Prinsessebutikken og en rosa blomst i en hvit potte gjør kjøkkenet til et fantastisk vakkert sted? Nå må jeg såklart ikke glemme å introdusere Mr. Radio. Han står nemlig i stuen og er temmelig vintage. Kjærlighet ved første blikk, kan man si.

Og Mr. Monkey? Det var plutselig navnet på nøkkelene mine. Gitt.

Yndlingsmusikken

Jeg har vært en liten tur med Familiemenneskene og sett litt på kongeriket Noreg.

Vi syklet Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm (og videre til Aurland). 10 mil.

Vi gikk i Aurlandsdalen fra Østerbø og tilbake til Aurland, omtrent. 2 mil.

Det jeg liker aller, aller best ved norsk natur, er alt vannet. Overalt. Fine lyder. En foss som buldrer, en elv som kaster seg over steinene, en bekk som danser, små dråper som tripper over hodet ditt. Og så begynner jeg å tenke på de enorme mengdene vann. For det er mye! Til slutt finner jeg ut at det er så mye at hodet mitt ikke klarer å tenke på det, og så går jeg tilbake til en tilværelse der jeg bare nyter. Nyter hvor vakkert det er.

Nyter lyden.

Siri baker bjørnebærpai

For omtrent en måned siden hadde jeg stor bakedag fordi Søster hadde bursdag. Nå sitter jeg igjen med fem oppskrifter jeg med passelige mellomrom tenker å dele med verdensveven. Her kommer den første; Bjørnebærpai.

Dette trenger du:

6 ss smør
450 gram bjørnebær
75 gram farin
1 egg
75 gram brunt sukker (pluss litt ekstra til dryss)
8ss melk
125 gram hvetemel
1 1/4 ts bakepulver

Aller først finner du fram en ildfast form som rommer rundt 1 l og smører den lett med litt smør. Sett så oven på 180 grader.

Ha bjørnebærene i en stor bolle og hell farinen over. Bland alt sammen godt sammen slik at alle bjørnebærene har et fint lag med sukker på seg.

Fordel deretter bjørnebærene i bunnen av formen.

Pisk egget og den brune sukkeret godt i en egen bolle. Rør så inn smeltet smør og melk.

Sikt mel og bakepulver i egg- og smørblandingen. Vend alt forsiktig med åttetallsbevegelser til du får en myk og fin deig.

Deretter fordeler du deigen jevnt over de sukrede bjørnebærene.

Stek paien på 180 grader til den er fast og gyllen - i omtrent 25-30 minutter.

Til slutt drysser du litt brunt sukker oppå. Server den mens den er varm, gjerne med vaniljeis ved siden av.














! Dersom du ønsker en lett sjokoladesmak, kan du tilsette 2 ss kakao sammen med melet og bakepulveret.