These are the days of our lives

Noen ganger føler jeg at jeg har blitt født for sent. Jeg føler at jeg rett og slett har gått glipp av den virkelige historien, det virkelige livet, og blitt plassert i en tid der ingenting er noe som helst. Det virker nesten som om sammenhengen er halvveis gjennomført. At alt spriker i forskjellige retninger og ikke klarer å bestemme seg for hva det egentlig skal gjøre.

Før hadde de The Beatles og Vietnamkrig. Queen, Freddie Mercury, John Lennon, Pink Floyd, Led Zeppelin. Sovjetunion, engasjament. Hippier, Woodstock, meninger, revolusjonerende oppfinnelser. Verdenskrig, Berlinermur, Korea. MGP, Che Guevara, 68-generasjonen. Månetur, FN, EF og NATO. Musikk, olje, Ragnarock, Skylab. Jappetid, Per Gessle, 8888-opprøret, Nocturne og Bobbysocks.

Nå har vi Dorthe Skappel, EU, USA og terrorister. Sichelle, Postgirobygget, teknologisjokk og materialisme.

Likhetene er sikkert flere. Forskjellene også. Og det er sikkert nokså feil å sammenlikne en periode på flere tiår med en periode på ett. Allikevel syns jeg det er utrolig fascinerende hvor utrolig virkelighetsfjerne en hel haug mennesker er i dag. Man skal helst ikke tenke, og man kan sjelden risikere å mene noe annet enn andre måtte gjøre. Det er farlig.

Når skulle du ønske du levde?

The Beatles - Revolution

I'm ready to jump

Jeg sitter i vinduet med

smeltede Ballerinakjeks foran meg.

Plutselig kommer sangen I Melt.

Sånn fordi det er varmt ute.

Kanskje det er alt.

Jeg er endelig ferdig med matteeksamen. Les "eksamen i 3MX". Det er det det egentlig står. Jeg liker det. Veldig. Planene for de neste dagene er klare: jeg skal slappe av. Og selvfølgelig gjøre masse som jeg har utsatt fordi jeg i teorien skulle gjøre matte, selv om det i praksis ble litt til at jeg gjorde nada. Nettopp. Så skal jeg løpe rundt i huset iført rosa miniskjørt mens jeg hører på gamle Britney Spears-sanger, mer eller mindre dansende av begeistring.

Eller ikke.

I går fikk jeg de lenge etterlengtede T-skjortene mine. Eller. Det var egentlig først denne uken jeg kunne ha regnet med at de kom. Sånn med tanke på at de har reist langt. You're awesome, and this package is proof. Jeg veit. Her er et bilde av en av dem. Designet heter Self Destruction. Jeg vet du syns den er kul.

Den aller kuleste vil jeg spare litt på før dere får se den. For den er nemlig den tøffeste T-skjorta jeg noen gang har sett. Seriøst.

Jeg syns forresten det er litt trist at Ugly Betty er ferdig. For ja, jeg syns det er søtt. Andre Ugly Betty-tittere vet nok lett at tittelen på dette blogginnlegget er just det de sang i sangen på slutten i går kveld. Og jeg var så dønn sikker på at jeg skulle huske melodien på den sangen leenge. I alle fall til i dag. Men nei.

Nei.

Jeg er lei bloggen. Meningsløst lei bloggen min. Altså, jeg mener ikke situasjonen der jeg har en blogg. Det er heller det at den innholdsmessig ikke har blitt den bloggen jeg mente den skulle bli. Jeg hadde nemlig en idé bak anskaffelsen av ny blogg, og den har på ingen måte blitt fulgt opp. Etter noen sekunders tenking har jeg funnet ut hva det skyldes; jeg tenker for mye når jeg skriver. Ikke av type brainstorming/Stream Of Consciousness-ting (da du egentlig ikke tenker i det hele tatt, så det er helt på tryne feil å bruke det for å illustrere dette). Det er mer det at jeg ikke lar tankene mine falle ned på papiret (tastaturet), og resultatet er et flertall av blogginnlegg som ser helt annerledes ut enn det jeg skulle ønske de gjorde.

Løsningen lyder som følger: Siri skal skrive det hun tenker, uten å tenke på alt annet som hun tidligere har tenkt på som snevrer inn en grense for hvor og hvordan hun kan utforme alt og ingenting.


Nysgjerrighetsbegrenser:
1) Hva syns du?
2) Hvilken bok leste du sist?

The Hives - Because I Wanna

Eksamensglede

Jeg har nynorskeksamen i morgen. Og jeg har matteeksamen på torsdag. Gjett hva; aldri i livet har jeg vært så lite motivert og så lite konsentrert. Det eneste jeg har lyst til å gjøre, er å bade. Fordi jeg har flaks, har mamma en total renovering av badet, og jeg har på ingen måte lyst til å hoppe i dusjen i stedet. Utrolig, men sant (plagsomme Knut Jørgen Røed Ødegaard-assosiasjoner fordi jeg så på TV i stad).

Fordi jeg ikke har gjort noe som helst nyttig de timene jeg har vært oppe, tenkte jeg jeg kunne prøve å gjøre noe litt mer nyttig ved å blogge litt. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal blogge om, og jeg er (merkelig nok) heller ikke veldig lysten om å skrive et langt innlegg om absolutt ingenting. Jeg syns det er teit, rett og slett.

I går var jeg på jobb for aller første gang siden 25. april. Også utrolig, men også sant (damn you). Jeg skal bli skikkelig flink Princess-medarbeider når eksamen er ferdig, har jeg funnet ut. Det er vel nesten på tide (argumentasjon fra min side: det er ufattelig mye man må sette seg inn i, type mer enn man aner og enda litt til). Og jeg har gått opp i lønn!

Nå kjenner jeg at jeg vil ut. Noe som ikke gjør noe annet enn å bære meg tilbake til badesituasjonen, da jeg uten tvil ser helt forferdelig ut. Kult.

Livet er avlyst

I går leste jeg en oppsummering av norskpensum. Sånn for å få en liten oversikt før eksamen (legg merke til at jeg ikke gjorde matte, noe jeg hadde eksamen i på UMB i dag). På de 36 sidene jeg leste, var det spesielt én person som gjorde inntrykk.

Navnet hans er Tor Ulven. Innflytelsesrik på 1980- og 1990-tallet, helt til han tok selvmord i 1995. Modernistisk, formsikker med minimale gjenstander som sentralt motiv, sånn generelt. Diktet jeg leste, heter Livet er avlyst:

La oss sove videre

til neste

eon.

Snart blir solen

en supernova,

samme faen.

To-do-list:

1. Matteprøve om statistikk.
2. UMB-kjemieksamen.
3. UMB-matteeksamen.
4. Bokmåleksamen (type fagskriving, hjelp!).
5. Nynorsktentamen.
6. Skriftlig eksamen (matte, kjemi eller biologi. Ingen glede der).
7. Muntlig eksamen.
8. Lese ferdig Mannen som elsket Yngve fordi Inga skal låne den.

Russeslutt.

Russetiden er over. Og vel, det er visst ikke bare jeg som blogger om det for tiden. Det er litt trist, egentlig. Jeg merker jeg begynner å tenke på hva jeg skal ha på de neste dagene, og en liten glede over at jeg ikke har trengt å tenke på det de siste ukene. Ikke at jeg generelt gjør det, men nå føler jeg nesten at jeg må. Et merkelig press.

Jeg tror nesten det er bra at ukene er over. Når man hører på Power i bilen på vei hjem og uttrykker en sterk entusiasme over hvor bra musikken som spilles er, skjønner man lett at hodet er blitt dynket med ekstremt dårlig musikk over en lengre periode. For Power spiller ikke bra musikk, og det hører til sjeldenhetene at det er noe som høres på frivillig.

Selv om russemusikken i flere tilfeller kan sees på som blasfemisk, har russetiden egentlig vært nokså knall. Jeg har fått kontakt med noen av mine gamle venner igjen, og det er noe jeg kommer til å være evig glad for. Nemlig.

Bilder:
Russetid I
Russetid II
Russetid III

Nå venter bare eksamen. Alvor og slikt. Jeg tror ikke jeg gleder meg så veldig, men det blir deilig å være ferdig. Puh.

I'm The Pigeon Detective.

Som noen kanskje vet, var jeg en liten tur i England i slutten av januar. På HMV kjøpte jeg en liten bunke med musikkplater, og endte egentlig opp ganske storfornøyd. Det morsomme er at jeg for noen dager siden fant en av de CDene, visstnok på min fars kontor, og det er nettopp det dette innlegget skal handle om.

Albumet heter Wait For Me og kan selvfølgelig ikke være av andre enn det britiske indiebandet The Pigeon Detectives. Timingen for å finne plata kunn ikke være mer perfekt. Jeg var nemlig i humør til å høre på et nytt band, et band som ikke ville skuffe meg med en gang lyden ville bre seg ut i rommet og inn i kroppen min. Det var vellykket.

Første nummer er Romantic Type, og er etter min mening en veldig fin måte å åpne med. To sekunders The Clash-assosiasjoner vel og merke, men ellers særegent som fy. Det at det fortsetter med I Found Out gjør det ikke verre. Rett og slett er det bra tvers igjennom (Resten av låtene: Don't Know How To Say Goodbye, Caught In Your Trap, I Can't Control Myself, I'm Not Sorry, You Know I Love You, Stop Or Go, You Better Not Look My Way, Take Her Back, Wait For Me og I'm Always Right). Jeg skjønner lett at de har blitt fint kjente i (det elskbare) Engellandet.

Og jeg blir skikkelig vårhappy av dem, faktisk.

Innerst inne er jeg litt misunnelig på de som får se dem på Hove. Forhåpentligvis blir skuffelsen litt mindre når jeg får skaffet litt saker fra nettbutikken deres. Og spesielt når neste album slippes i slutten av mai.

Oslorussing

I dag har vi vært i Oslo. Det vil si Tove, Grunde, Maria og Siri. Russefolket skulle merkelig nok løpe rundt å ta litt knuter. Her er omtrent det vi gjorde:

Aller, aller først plasserte vi Blekka på Narvesen. No stress.
Deretter bar turen videre til MacDonalds (et sted vi bevisst sjelden er inne på). Da vi hadde kommet oss ut igjen, hadde vi merkelig nok en Happy Meal i armene. Jakten på en uteligger var visstnok vanskeligere enn planlagt. Sikkert på grunn av det øsende regnet, tenkte vi. Men vi fant en til slutt!
Deretter tror jeg muligens Grunde begynte på klemmeknuta. Jeg ble plutselig litt gira, og ble med jeg òg. Da 100 (HUNDRE, jeg kan ikke tro det) personer var klemt, landet jeg plutselig på bakken foran Slottet. Ups. På buksa mi står det forresten nå: "Siri tha Klemmedronning har i dag, 2. mai, klemt 100 mennesker og skal aldri klemme noen igjen." Det var det jeg tenkte, rett og slett.
Sånn midt inne i klemmetimen, stelte vi oss foran Stortinget og ga fine russekort til alle som gikk inn.
OG vi møtte to Musikkruss som hadde veldig lyst til å synge julesanger med oss mens vi løp rundt et tre i Karl Johan.
Deretter spiste Maria og Grunde ekkel softis, men fordi det var så ekkelt vil jeg ikke snakke mer om det.
Så bar det videre til Ica der vi kjøpte hver vår 0,33 liter som ble drukket uten noen form for assistanse.
På vei ned Karl Johan, tuslet Maria og jeg innom H&M og snudde plutselig alle klærne våre bakfram. Fun.
Tilbake på MacDonalds (jeg har i dag vært innom der like mange ganger som jeg har de siste to årene tilsammen) spiste vi, overraskende nok, hver vår burger i to biter. Æsj.
Nå veit jeg i alle fall at russekort blir fort borte.


Og, kremt, jeg har kjøpt en musikkplate til. Miles Davids Kind of Blue. Joho.