Lehninger

Principles of Biochemistry.

English.

1158 pages.

Vil du også lese?

I'm not there

Jeg har alltid tenkt på Bob Dylan som..annerledes. Han er en sånn person som jeg har hatt lyst til å forgude rett og slett på grunn av særheten. Den ustanselige særheten som setter en tykk linje mellom det man klarer å like og det man under null omstendigheter kan klare å få seg selv til å høre på, altså.

Jeg liker sånne linjer.

Bob Dylan-linjen klarte jeg visstnok ikke å trå over før jeg hadde sett I'm Not There. Noe som igjen var et resultat av at jeg gikk over Heath Ledger-streken for en god stund siden. Jeg har alltid visst at Bob Dylan ligger nær kjernen av det jeg ser på som viktig i musikken: hvor utrolig viktig tekstene er, hvor relativt ubetydelig vokalistens stemme er, samt protestkulturen (note: The Beatles). Uansett så har det vært alt for sært. I hodet hører jeg mammas stemme om at onkelen min satt på den kråka Bob Dylan sammen med vennene sine og trodde han var så kul. Jeg merker det lyser respekt.

En annen stemme som ringer i hodet mitt, er stemmen til en musikkperson jeg hørte på radioen. Han sa at musikken hans var til dels inspirert av Bob Dylan. Det vi si, han påpekte at det var etter Dylan hadde tatt i bruk litt mer elektriske gitarer og slikt.

Inspired by the music and many lives of Bob Dylan.

Siri syns filmen var utrolig bra. Og det basert på mer enn at Heath Ledger var med. Det ble sagt så utrolig mye genialt, og hele A4-arket ble fylt av ordfylte kruseduller i løpet av de omtrent to timene filmen varte. Måten å fremstille de forskjellige delene av Bob Dylans liv er forskjellig fra alt jeg tidligere har sett (selvfølgelig tar vi nå hensyn til at jeg er en like god filmkjenner som Britney er like kul som John Lennon), og likeledes originalt bra som f.

"A nobody could have written songs like that." Han gjorde noe de andre ikke gjorde. Han så samfunnet og puttet det sammen til originaliteten sjæl. Jeg tror ikke alle kan skrive sånne sanger. Five words: Ballad Of A Thin Man. Og selvfølgelig en hel skattekiste av annet.

Dessuten er jeg overdrevet imponert over at han er poet og forfatter også (se så teit jeg er). You don't have to write anything down to be a poet. Antall bra sitater i filmen er uendelig. Det er sweet. Det er tøft at han har lekt med andre kule mennesker som George Harrison, Ringo Starr, Eric Clapton, Paul Simon, The Rolling Stones, Johnny Cash, Van Morrison og Stevie Nicks. Jødiske saker er kult. Meninger er kult. Låtskrivere er kule. Og det er kult at han fremdeles trasker rundt og spiller konserter.

Og ja, jeg kommer ikke over at Cate Blanchett spiller Jude Quinn.

How does it feel, my friend, to be such a freak?

Jeg er ikke pave

Siri har på en måte ikke kjøkkenvinduer. Det er litt..merkelig. Spesielt med tanke på at "de" mer eller mindre har revet ned halve veggen og hengt opp en presenning i stedet. Hvem "de" er, aner jeg ikke, men jeg er temmelig sikker på at det hadde vært praktisk med en liten beskjed i forkant. Jeg frykter nemlig at et liv uten vinduer kan bli kaldt. Sånn fordi det er Nordpolen. Og fordi Nordpolen er kaldt.

Det der var en deduktiv slutning. Tror jeg. Still; feel free to correct me if I'm wrong. Seminarmannen skulle nemlig forklare hva deduktiv metode var i stad. Cirka 60 % datt av lasset før han var halvveis, og til slutt var det maks 0,7 % igjen. Jeg tror ikke jeg er så veldig smart når det gjelder akkurat det der. Med mindre alt jeg sier er riktig, og alt er fryd og gammen.

Klokken er snart halv 9. Jeg har nettopp fått vite at alt for mange mennesker lider av feriesyke. Poor them. De har skumle symptomer som kvalme og slikt, og sykdommen inntrer særlig i helgene. Damn.
Nordpolen er dessuten kaldt. Ikke på tull en gang. Uten kjøkkenvinduer blir det enda bedre. Med andre ord; skal man lage frokost anbefales det på det sterkeste å pakke seg inn i ullgenser ganger tre, tykke ullsokker og tøfler med sauer på. Pluss Pink Floyd-T-skjorte selvfølgelig. Den er nemlig sweet.
Mindre kult er det at Richard Wright har flydd av gårde. Det resulterer i at vi blir sittende her, litt mer alene, fordi ett stykk genialt menneske igjen har blitt borte. Det er blææ.
- Og kjøkkenvinduene er fremdeles borte.
"Ellers" er forresten skikkelig teit. Ordet altså. Det er et lamt ord som uten tvil er skapt til å fylle et tomrom av luft med nytteløse tanker som egentlig aldri kommer noen vei. I det hele tatt. Men jeg har lyst til å bruke det ordet nå. Ellers..ellers finner jeg på skikkelig masse rart å si. Og jeg finner på masse rart å gjøre. Som for eksempel å sitte på universitetet i 10-11 timer, store deler av tiden på en innelukket lesesal med lilla og gule pulter, og (selvfølgelig) med en mage som ikke har lyst til å gjøre noe annet enn å skrike etter mat. Jeg hater det.
Filmen jeg ikke vil si hva heter blir sett ved jevne mellomrom. Jeg vil ikke si hva den heter i dag heller (and I never will).
Kneippbrød stammer fra diett-duden Sebastian Kneipp som levde fra 1821 til 1897. Han drev med som sort of helsekostbevegelse som la vekt på sunn diett, mosjon og kosthold. Jeg vedder alt for mye på at du ikke visste det fra før (gitt at du ikke var på forelesningen om Syk slæsh Frisk, der jeg forresten skrev store deler av dette innlegget).
Det er mange ting jeg lurer på:

• I fjor var det snakk om konsekvensetikk og en annen type etikk. Jeg lurer på hva den andre typen heter.
• Jeg lurer på hvor jeg får tak i en plakat av Dream Theater og Matthew Gray Gubler. Ikke på samme plakat, of course.
• Jeg lurer på hvor Fretex er. (Du sier "hvorfor?", jeg sier "Fretex er dødstøft.").
• Jeg lurer på hvorfor jeg aldri har sett forsiden av Fabrica før. Sånn fordi det er den mest kjente bokforsiden i vår kulturhistorie.
• Og hvorfor jeg ikke har sett Dr. Trulps anatomiforelesning av Rembrandt.
• Jeg lurer på hvorfor jeg ikke husker de smarte formuleringene jeg hadde i hodet mitt tirsdag kveld.
• Og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få svar på noen av spørsmålene.
  

Giacomo

Jeg har sett filmen. Fem ganger. Jeg sier aldri hvilken film det er. Og du kommer aldri til å klare å gjette det. Punktum.

Da jeg åpnet døren min i dag morgen, hørte jeg to stykk roomies diskutere politikk på kjøkkenet. Jeg tenkte sært, sånn med tanke på at det var lørdag morgen og jeg var sikker på at jeg var den eneste som var oppe (les før kl 10). Jeg ble nysgjerrig. Kanskje det har skjedd noe viktig i verden? Og siden Siri er så forbaskade flink, åpnet hun nettavisen for å finne dette:

• Her forsvinner to poeng: Norge-Island 2-2. Fotball er kult. Men at Norge er så dårlige at "bare stolpen reddet Norge fra full fiasko" er mer eller mindre en killer.
• Svenskene snublet også: I svenskegrensa.
• Ingen får meg til å tilstå: ..som peker videre på neste:
• Viggo bør slutte å rote: Helt enig!
• Snus kan gi kreft: NO KIDDING?

Jeg imponeres ikke over nyhetsoverskrifter i alle fall.
Og jeg er rett og slett skuffet over at Posten skifter logo.

Love Will Come Through

Det har skjedd mye i Siri-landet i det siste. And there's more to come. Og fordi jeg syns det er gørr kjedelig å lese unnskyldninger om hvorfor man ikke blogger, driter jeg rett og slett i å unnskylde meg. Basta.

Uke 36 er Siri sin vaskeuke. I motsetning til andre medmenneker som bevisst velger å ignorere vaskelista på kjøkkenet, styker jeg mentalt over ukene med gul overstrykningtusj. Det fungerer skikkelig bra. Før dag nummer én er over, har jeg nemlig vasket alle fellesstedene. Er det seriøst noen som tør gjette når det ble vasket sist gang? Når du er en perfeksjonistisk neat freak, er den en tanke som lett kan gi mareritt.

Seriously.

Det var den maniske delen. Det finnes en studentdel også. Den innebærer å lage ordentlig middag hver eneste dag. Den innebærer å bruke endeløse pengesummer en stakkars student bare kan drømme om å noen gang få tak i. Den innebærer dritkule forelesninger med 700 andre mennesker. Og selfølgelig innebærer den å se Ten Things I Hate About You gjentatte ganger i stedet for å bli kjemiflink.

Og så kommer Døgnvill. Eller med Siris ord; Nord-Norges største musikkfestival der de er såpass flinke at de klarer å finne ett band Siri frivillig kunne dratt på konsert med. Derfor er det kanskje temmelig innlysende at det også var masse band/artister jeg aldri ville brydd meg med å se hvis de ikke var Døgnvill-ishe.

• Kaizers - Det ene bra bandet, vet du. Og det var moro!
• Travis - Jeg sier fremdeles nei takk til musikken. Noe kjedeligere skal det ikke mye til for å finne, selv om det er utrolig mye som er verre. Og ja, de har én bra sang, og jeg kan teksten på alt for mange andre også. Dessuten var gitaristen drita, noe som var passelig kult å se på. OK. Det var moro.
• Sex Pistols - Jeg VET at mange har sett rompa til vokalisten.
• 50 Cent - "I know Shakespeare is a dead, white guy, but he really knows his shit.". OK, greit, det var ikke akkurat hans sitat. Hans sitater skal det nok mye til for at jeg noen gang vil huske. Vi så forresten en av syngemennene hans på lørdag. -Og han var STOR.
• Amy MacDonald - Hun hadde fin jakke, gitar, håndvarmere, dialekt og trommis.
• Ida Maria - Aldri igjen. Og ja, hun mista buksa hun også.
• Knudsen & Ludvigsen - Basert på mengden av irritasjon de fant fram til inni meg, vil jeg si; joa.

Why so serious?

MATTHEW GRAY GUBLER har lagt ut TRE NYE BILDER på HJEMMESIDEN sin.

Siri er i ekstase.

Men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Jeg har nemlig lovt å skrive litt om The Dark Night. Det er nok det dette innlegget skal handle om.

(Jeg har bare sett filmen to ganger hittil. Det er unnskyldningen for at det ikke blir best skriving.)

Greit. Jeg er ikke noen fan av Batman. Jeg har aldri vært det, og tror heller ikke jeg noen gang kommer til å bli det. For meg er det et klassisk snill versus slem-konsept der Batman er en skikkelse det ikke får an å plassere på noen av sidene. Det at han har masse penger og kjøre rundt og leke snill mann er teit. Det basert på at han plutselig dreper masse folk, er verre enn skurkene og snakker merkelig, selvfølgelig. Og angående filmen; selvfølgelig ble den ene snille plutselig slem, men ingen måtte få vite det. Og whoa var han plutselig ikke slem allikevel, men den største helten som noen gang har eksistert.

Christian Bale som Batman skal få noe positivt da. Jeg digger tennene hans. Maks.

Som noen kanskje har klart å gjette; Batman er ikke grunnen til at jeg har sett Batman-filmen to ganger på kino. Det man kanskje ikke klarer å gjette, er grunnen til at jeg har sett den.

Tulla. Heath Ledger, selvfølgelig. Han står på lista sammen med Johnny Depp og Matthew Gray Gubler. Jeg syns han kler det.

Jeg syns Heath Ledger er helt fantastisk. Som The Joker er han totalt fabelaktig, og jeg ler meg i hjel. I hele mitt liv har jeg hatet klovner. De har vært noe av det jeg har vært mest redd for, sammen med porselensdokker. Nå kan jeg ikke vente til jeg får en stor plakat på rommet mitt av Jokeren. Seriøst.

Dessuten hater jeg når folk smatter når de snakker. Under filmen kunne jeg nesten ikke vente på The Joker's neste setning. Type smatte-snakking. Ho-ho-ha-ha-hi-hi.

Det er så utrolig mye mer jeg kunne ha skrevet. Men nå skal jeg lete mer etter postere før jeg skal vurdere å dra på kino. Og se filmen. En gang til.

Vi er alle potensielle mordere

..Det sa foreleseren i Samfunn og Sykdom. Legg merke til at det var den første forelesningen i det kurset jeg var på. Og det at jeg er en potensiell morder er noe jeg kommer til å huske på nå. Dersom jeg ikke allerede visste det fra før av (husk: skummel).

Eh, for ja, Siri har flyttet på seg til T-land. Og hun liker det egentlig skikkelig godt, selv om tanken på at valget ikke er det som er mest rett, forfølger henne litt. Spesielt når hun sitter på bussen. Jeg tror at tanken løper om kapp med den. Bussen altså. Som sikkert kjører i 60 inn i en sving i 40-sonen. Den tanken må være rask, altså. Og bussjåføren temmelig gal.

Jeg går ikke på komlokk. Helt ærlig, så har jeg ingen anelse om hvorfor jeg ikke gjør det. Det grøsser litt sånn gjennom ryggen når jeg nærmer meg ett, så jeg har funnet ut at det er like godt å holde meg på avstand. Tenker du tvangstanker nå? Etter kjemiforelesningen i går, vil jeg kalle komlokktanken..ingenting. Min tvangstanke (en av dem?) er nemlig en stein i bunnen av et stort fjell i forhold til det kjemiforeleseren fortalte i går (han fortalte om fjellet).

Kjemiforeleseren hadde en lærer som ikke kunne bestemme seg om hun skulle ha i saltet før eller etter vannet hadde kokt opp. Dette var av økonomisk årsaker. Og jeg tror vi i løpet av timen fant ut at det var smartest å ha det i etter vannet har kokt opp, fordi kokepunktet økes når man blander i saltet (correct me if I'm wrong).

DET er verre enn meg. Bigtime.

Jeg bor forresten en stykke unna sivilisasjonen. Det tar 40 minutter å gå til universitetet. 10 minutter med buss. Til byen derimot tar bussen 20-30 minutter. Gåtiden vil jeg ikke engang tenke på. Og nærmeste butikk? Et kvarter å gå. Rett nedover. Og rett oppover på vei tilbake, selvfølgelig.

Jeg føler meg maks heldig når dette er den første (av flere) bratte bakker jeg må opp på strekningen butikk-hybel.

Fram.Tid

I stad fikk jeg en telefon. Den telefonen bestemte mer eller mindre hvordan de neste årene mine skal være. Og jeg må flytte.

I morgen.

Dette er en liste over ting jeg ikke fikk gjort før jeg drar:

• Kjøpe en stor koffert.
• Få tak i en stor plakat av Heath Ledger som The Joker og henge den opp på veggen (vent forresten litt blogging om filmen i den nærmeste framtid).
• Se Ten Things I Hate About You minst tre ganger.
• Se The Dark Knight igjen (igjen: blogg).
• Kjøpe ny iPod.
• Laste alle musikkplater og filmplater inn på min nye iPod (den jeg ikke har kjøpt).
• Dra på kino med hele familien.
• Lage scrapbook for alt som har skjedd i sommer.
• Kjøpe masse T-skjorter jeg skal printe tegninger på.
• Tegne tegningene jeg skal ha på T-skjortene.
• Ta masse bilder med speilrefleksen fordi den har ligget i en skuff i to år.
• Dra mange ganger til Oslo.
• Dra til Oslo og kjøpe smoothie med den beste søsteren.
• Være hjemme på bursdagen til den beste broren.
• Bli overrasket når jeg møter In Flames-IT-duden på Narvesen i Ski (gitt at han fremdeles jobber der som Tove har sagt) og bli bestevenn med han fordi jeg har på meg min egen In Flames-T-skjorte.
• Leke med Tove.
• Høre på alle musikkplatene jeg kjøpte i Bergen-landet.
• Oppdatere alle tagsene på bloggen min.
• Få ny data med nok minne til at den kan overleve én dag uten å mase om at minimunsminnet er for lite.
• Dra på kaffedate med Dag-Vidar.
• Dra på kaffedate med Joakim.
• Dra på tedate med Grunde.
• Besøke alle vennene mine rundt omkring.
• Sende en hemmelig pakke til Marius.
• Få adresser til folk.
• Få min egen adressen. Og et sted å bo.
• Lese ferdig boken min på 881 sider.
• Få svar fra Regnskapsavdelingen på søknad om økt grense for personalkjøp.
• Få bankkortet mitt.
• Sove i en seng som er smalere enn 120 sånn at jeg kan bli vant til å sove i en studentseng.
• Finne et sted å bo.

• Ha tid nok til å ta farvel med stedet og menneskene som har vært rundt meg i løpet av de siste 18 årene av livet mitt.

Bergen-land.

Vel, jeg dro til Bergen for gjøre to livsviktige ting.

1 - Dra til Bergen
2 - Se Eric Clapton live.

Jeg tenkte blogg da. Og i mitt hode ble hele innlegget på engelsk. Jeg dropper det nå, sånn for deres eget beste.

Clapton er superbest. Det har jeg ment lenge, og jeg mener det fremdeles. Nå er det forsterket til og med. Dette var konserten:

Portene åpnet kl 18. Vi var der et karter før. Og jeg ble skuffet over hvor kort køen var, selv gitt i betraktning av at konserten startet to timer senere. Allikevel hadde det maks positive sider, for jeg endte opp evig nærme scenen. Og ja, 20 000 Clapton-elskere og Siri i stor Clapton-T-skjorte er en fin miks. Pluss Han Selv såklart.

Og det var Clapton-musikk. MASSE. Det var knall. Og jeg er lykkelig fornøyd.

Dessuten var den kuleste kule gitarduden der. Han inspirerte meg til å finne frem luene mine igjen. Han er skjevhendt og Doyle Bramhall II er navnet. Kult eller hva?

Han var garantert den som så mest careless ut av absolutt alle menneskene jeg så der. Sett bort i fra da han snubla i monitoren og spilte så feil det går an midt i en av de fine Clapton-låtene.

Bildene er tatt av skaperen av Siri-landet selv, og har store C-er over hele seg.


De siste dagene har dessuten folk spurt meg om hvor mange musikkplater jeg har. Svaret skriver jeg her (selv om det er flaut få), kun for å se hvor aktive lesere de er:
Totalt: 180
Kjøpt selv: 124 (i år: 48)

Stripete ekorn

Å ha fri fra skole vil si å jobbe med andre ting. I mitt tilfelle vil det si at jeg arbeider mer eller mindre fulltid på jobben. Når jeg ikke er der, stresser jeg rundt med andre ting. Og ja, jeg har nesten mindre fri nå enn jeg har hatt det siste skoleåret. Knall!

Jeg har for eksempel vært frivillig på Bluesfestivalen og blitt skikkelig flink til å tappe øl. Her er samtalen med en fyr som spilte i et band "backstage":
- Siri: Ey! Du spiller i sånn bandting!
- Bandfyr: ..Tusen takk..
Jeg derimot er litt usikker på når det jeg sa ble en kompliment (legg merke til at jeg ikke skrev "et"). Men jeg har fått T-skjorte og nøkkelting, så jeg er storfornøyd.

Jeg har lest 6,5 % av boken jeg begynte på i går kveld. Gjett hvilken? (880 sider, mhm).

Ferien er snart over for folk. Det er skikkelig, skikkelig merkelig. Men jeg overlever. Tror jeg.

Alt for tidlig tirsdag morgen skal jeg komme med til Bergen. Forhåpentligvis har jeg husket å pakke ferdig alt nyttig. Det inkluderer masse billetter.

Kulest av alt er at jeg har sett Alvin and the Chipmunks to ganger på en kveld.

Løvenes øy

De siste dagene har jeg tilbrunget på en hytte mer eller mindre utenfor sivilisasjonen. For å ikke nevne at den har stått litt forlatt i to år før vi bestemte oss for å ta en tur. Det var akkurat slik det så ut også.

Punkt 1 - gress: Det skal sant sies at det er store områder med gress rundt hytta. Til min forbauselse var det faktisk ikke gjengrodd (men gresset ble klipt uansett, altså).

Punkt 2 - vann: Innlagt brønnvann er tingen (pluss utedo, såklart). Da det ikke kom noe vann ut av springen, fant man fort ut at pumpa var skrudd av og en liten tur ned i kjelleren måtte til for å redde dagen.

Punkt 3 - inventar: Døde edderkopper? Mange stykker. Støvesuger? Ja, takk.

Punkt 4 - mat: Innkjøp av forskyninger ble gjort på den lille Jokerbutikken på en annen øy. Gåtid til butikken var omtrent 20 minutter. Det er kos når man har masse mat, drikke og bagasje å bære. Alt av tallerkener, bestikk, glass, gryter etc. ble nøye rengjort før bruk.

Punkt 5 - soving: Jeg sov på rom med en som beveger seg hele tiden og en som smatter i søvne. Selv er jeg perfekt, bortsett fra at jeg sier ifra når nok er omtrent nok. Sier de, altså. Madrassen var steinhard.

Dessuten er jeg solbrent og liker ikke at folk tar krabber på beina mine.