Siri baker biscotti

Herregud, tenkte jeg. Selv om jeg ikke kan dra til Berlin i dag og drikke kaffe, kan jeg kanskje gjøre noe annet som står på listen over ting jeg har lyst til å gjøre. Så jeg bestemte meg for å lage biscotti og ta bilder av dem sammen med det gamle porselensservicet jeg fant i det store, brune skapet hjemme. For når man er hjemme, finner man plutselig masse ting man ikke visste man hadde. Det likes.

Christopher Sjuve, som har skrevet om biscottiene på klikk.no, sier at det er noe av det enkleste bakverket han vet om. Jeg tror jeg vet om ting som er enklere å lage, men virkelig, vanskelig var det da ikke. Dessuten ser det ut som det er så mye mer arbeid enn det det er. Og det likes, det også.

Jeg glemte å telle hvor mange kjeks denne oppskriften holdt til, men det var akkurat så mange som jeg innbilte meg at jeg skulle lage:

• 100 gram mykt smør
• 2 dl sukker
• Skallet fra én sitron
• 4 dl hvetemel
• 1 ts bakepulver
• 0,5 ts salt
• 1 egg
• 25 gram nøtter (jeg brukte valnøtter fordi det var det jeg fant i skapet, men pekannøtter skal tydeligvis være enda bedre)
• 100 gram mørk sjokolade
• To skvulper fløte
• Litt pynt, type skivede mandler

Sett ovnen til 175 grader alleraller først. Jo, og så er det kjekt å sette smøret på benken slik at det vil innta en mer myk tilstand.

Rasp sitronskallet med et rivjern. Jeg hakket nøttene også, men det skal sant sies at jeg ikke vet om det var rett eller ikke, sånn biscotti-wise. Jeg syns det ble et fint resultat med små nøttebiter i da, så helt på tryne var det nok ikke.

Ha alle ingrediensene i en bolle (bortsett fra sjokoladen, fløten og mandlene, da). Kna det sammen til en fin deig med hendene som til slutt formes til et rektangel. Det kan være greit å ha litt vann på fingrene for at den skal holde seg sammen.

Stek deigen i 35 minutter.

Ta kjeksen ut av ovnen og skjær den i tynne skiver. Legg skrivene tilbake på bakepapiret, på siden, og stek dem i 15 minutter.

Avkjøl kjeksene samtidig som du lager sjokoladedyppen. Smelt sjokoladen i vannbad. Rør inn fløten så det blir en fin og blank saus. Dypp biscottiene i sjokoladen, eventuelt smør den på. Pynt med noen mandelflak, hvis du har lyst. Sett dem så i kjøleskapet så sjokoladen stivner.

Kanskje du har lyst til å lage litt kaffe? Rote rundt i skap og se om du finner noen fine kopper du ikke visste du hadde? Spise biscotti-kjekser som lager fin knaselyd og masse-masse smuler utover hele alle blondene på bordet, mhm?

I dreamt that I saw you on a mountain top

Noe det beste med å fly, er å se alle skyene. Jeg mener, de hvite skyene som egentlig ser ut som kjempestore bomullsdotter og som ligger under deg som en langstrakt seng. Solen skinner så de glinser sammen med det røde, orange, gule som skuer i horistonten. Jeg har så utrolig lyst til å legge meg ned.

Det er noe med skyene som fester seg inni meg. De får frem så mange fine ting jeg har lyst til å gjøre. Som å plutselig dra til Berlin, drikke kaffe og lese bøker. Ta silhuettbilder av mennesker med rare klær. Ligge i gresset og se på skyene, med musikk på ørene. Jeg har lyst til å ta toget til et sted jeg ikke vet hvor er, og ikke ha med meg annet enn kameraet mitt, en bok en en penn. Sitte på en holme hele natten og høre på bølger slå mot steinene. Jeg har lyst til å skrive en bok om absolutt hvasomhvasomhelst, og den må skrives i en gammel notatbok med en fin penn. Dra til London fordi det er London. Dra til Paris for å gå med høye heler. Jeg har lyst til å drikke te av gamle porselenskopper og spise biscotti dyppet i mørk sjokolade.

Hva har du lyst til å gjøre?

You live inside my world so softly

Det er veldig fint å ha besøk av den fineste søsteren noensinne. Siri har plutselig fått nye sko og fine buttons. Vi spiser verdens alleraller beste kanelsnurrer som er så store at man er kjempemett i magen etter at man har delt én. Søsteren fant også ut, da vi var ute og spiste middag, at dersom jeg noen gang skal få lov til å gifte meg, må jeg skrape inn navnet til både Mannen og Siri selv i trehjertekjedet mitt.

Så ville hun gjesteblogge litt og endte omtrent opp med dette:

Hei! Jeg er Søsteren og gjesteblogger i Siri-landet. Siri sitter på biblioteket og fargelegger bilder, akkurat som hun gjorde da hun var liten. Nam!


Det stemmer ganske bra, syns jeg.

Gjenbruk

Hvilke ord vil du være?

Inspirasjon

Jeg skulle ønske jeg bare kunne løpe etter deg. Rope navnet ditt og du snudde deg rundt og lurte på hvor det kom fra. At jeg klarte å ta deg igjen, at jeg plutselig stod ved siden av deg. Du ville sett litt rart på meg til å begynne med, men så smilte du det fine smilet du hadde første gang jeg møtte deg. Ikke det smilet du har smilt i det siste, men det ordentlige smilet. Jeg skulle ønske jeg kunne løpe etter deg og rope navnet ditt selv om jeg ikke hadde noe å si. Fordi navnet ditt var nok og smilet ditt var nok og både du og jeg syntes alt var akkurat så fint som det skulle være. Men jeg gjør det ikke. For jeg tror ikke hodet ditt tenker på mitt smil like mye som hodet mitt tenker på ditt, jeg er sikker på det. Så i stedet står jeg i hvit jakke og ser deg i din svarte bli mindre og mindre jo lenger vekk fra meg du går. Jeg har så lyst til å løpe. Men plutselig går det mange andre mennesker over veien og skygger for jakken din, den svarte - ikke den brune, og når de andre menneskene er borte, er du bare en liten prikk blant gatelysene. Jeg tenker at herregud, hva er galt med meg, her kan jeg jo ikke stå. Så jeg snur og går opp alle bakkene og snøen knirker under de hullete skoene mine og jeg tenker at jeg kanskje burde hatt en varmere jakke. Lårene mine er kaldere enn de har vært på lenge og jeg klarer ikke bevege tomlene mine. Men det gjør ikke noe. For det er tross alt ikke der jeg fryser mest.

De fine tingene i februar

• Å hoppe opp og ned etter å ha brøytet seg gjennom snøen foran huset (fordi de tre studentene som bor der ikke har spade) for å få bort noe av snøen som har festet seg på den røde buksen og de noe hullete Conversene.
• Å høre på musikk kjempe-kjempehøyt når man går hjem på kvelden og snøfnuggene flyr rundt deg.
• Det fine dekselet til Fonen min som jeg bare kan se på og se på og se på..
• At den fine søsteren min kommer og at vi skal kose oss masse noen dager før vi reiser, sammen, til Sivilisasjonen der jeg skal være heeelt til etter påske.
• Å bli så sliten på spinning at jeg virkelig ikke kan skjønne hvorfor jeg dro før etter treningen er ferdig, i tillegg til at epledamen belønner det med et rødt eple som sier at mhm, nå er tyve smørpakker borte vekk.
• Drikke nye typer te av store kopper, og å gå rundt med ullsokker og pledd på skolen fordi det er altforaltfor kaldt.
• Når mennesker man egentlig kjenner sier God morgen til deg med et enormt smil om munnen, og du allikevel snur deg rundt for å forsikre deg om at det faktisk er til deg ordene er ment.
• Å møte de to fine turistene så jeg måtte snakke engelsk og forklare veien til "the city centre", og den snille mannen avsluttet med å ønske meg en "good jogging" fordi det tross alt var lørdag morgen og mini-snøstorm og det eneste riktige å gjøre da jeg våknet kl ni var å dra på joggetur.
• Hvor deilig det er å tusle rundt i byen omtrent midt på dagen når studenten egentlig burde sitte på lesesalen og lest i den store boken sin i stedet, men fant ut at det var andre ting som var minst like viktig å gjøre.
• Å skrive i Shakespeare-boken som i en lenger periode har måtte overleve uten nye ord på de hvite sidene, men som nå plutselig får store mengder svarte ord fylt inn.
• De fantastiske menneskene som sier fine ting, selv når man ikke egentlig har gjort noe for å fortjene ordene som gleder og varmer.
• Den fine pappaen som hadde to hylende og smilende barn på sparken sin da de kjørte fort-fort ned alle bakkene i T-land på mamma- og bolledagen.
• Å vite at ja, man har det tross alt veldig bra selv om det er mye-mye lettere å finne ting å klage over enn å finne ting man setter pris på.

Det verste ordet

Den første gangen jeg hørte det, var 2. juledag for litt over fem år siden. Alle menneskene på nyhetene sa det hele tiden. Jeg syns det var så rart. Det gav liksom ikke noe mening, som en sang man ikke kunne synge høyt.

Jeg måtte spørre om hva det betydde. Svaret var noe det var vanskelig å sette ord på. Jeg skjønte jo hva formålet med ordet var, men det var fremdeles så diffust. Veldig diffust.

Nesten fire år senere skulle vi i begravelse. Dagen før snakket jeg med Mamma om ordet. Jeg sa jeg ikke skjønte hvorfor jeg skulle si det. Det betydde jo ingenting. Det var bare et ord man brukte fordi sosiale normer vil man skal gjøre det, og å uttrykke det viste ikke mer enn at man hadde lært seg et langt og komplisert ord som kun kunne brukes i slike tilfeller som dette.

Hun sa at det for mange betydde mye å høre det. Og at det for oss som stod rundt ofte var vanskelig å finne ord som bedre kunne hjelpe til med å uttrykke oss.

Jeg var ikke enig. Dersom det ville komme noen medfølende mennesker når det var jeg som skulle sitte foran i kirken, kunne de heller la være å si noe.

Det mente jeg før jeg selv satt foran i kirken. Det mener jeg fremdeles etter jeg har gjort det. Jeg ville helst unngå menneskene som ville strekke ut hånden sin og si kondolerer til meg. I stedet ville jeg møte dem som gav meg et varmt smil fra dypt inne i hjertet sitt - de som viste at de brydde seg uten å streve kaotisk for å bli forstått.

Nei, jeg liker ikke ordet kondolerer. Ikke fordi jeg ikke vil at folk skal bry seg, ikke fordi det indikerer at noe trist har skjedd, men fordi ordet ikke er mer enn mange bokstaver satt etter hverandre. De danner ikke den helheten man så gjerne vil ønske at det gjør.

Jeg ville heller fått smilet.
Eller et hjerte, dersom det var på et kort.

Måneden

Det er noe med februar. Noe som gjør at jeg vil dra på ferie fra bloggeland og egentlig ikke komme tilbake. I alle fall ikke på en stund. Det er litt synd, igrunn. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Tross alt, jeg begynte jo å blogge i februar. For to år siden. Så egentlig burde det være hipp-hurra, blogg er bra. Men nei. Sånn er det ikke.


Jeg har lyst til å lage en kjempegod sjokoladekake som egentlig ikke er en sjokoladekake, men bare består av masse sjokolade klemt sammen.


Kanskje det er det jeg skal gjøre denne februaren.

Siri lager pølse- og spinatpasta

Jeg har visst ikke tusler rundt i kjente trakter her på en liten stund. Jeg utforsker nemlig nye deler av Siri-landet og er ikke helt sikker på hva jeg kan si om det enda. Derfor blir det enda mer mat;

Pølse- og spinatpasta. Virkelig noe av det enkleste jeg noen gang har lagd, samtidig som det er sundt og godt i tillegg. Og så ser det litt stilig ut også, syns jeg.

Oppskriften (4 porsjoner) er i utgangspunktet fra mat.no, her litt modifisert:

• 5 dl ukokt fullkornspasta
• 100 gram frossen spinat
• 3 kjøttpølser
• 1 ss olje
• 1 ss sitronsaft
• 1 ts salt
• 0,5 ts pepper
• 3 ss kesam (noe jeg ikke hadde, men resultatet ble bra allikevel)

Kok pastaen i rikelig med vann. Skjær samtidig pølsene på skrå og stek dem i oljen i en panne. 

Når pastaen er ferdig kokt, skyller du av vannet. Ha i spinat, sitronsaft, salt, pepper og kesam og rør godt til alt er varmt.

Ha spinatpastaen i en skål og ha pølse over. Enkelt og greit.

I may or may not drink tea. Constantly.