Den opprinnelige planen var å finne frem skrivemaskinen, gamle ark og slitte konvolutter. Så skulle jeg skrive et spørsmål på hvert av arkene. Bare et lite spørsmål altså, om tilværelse, tro og tanker - et spørsmål som på samme tid er større enn man egentlig innbiller seg før man begynner å sette igang tankerotet. Spørsmålet skulle stå helt alene på arket, kanskje sentralt plassert, kanskje nede i hjørnet. Akkurat det ville avhenge av ordlyden, tenkte jeg. Arket skulle puttes i konvolutten, og konvolutten skulle limes godt igjen. På forsiden ville jeg skrive adressen din. Baksiden av konvolutten ville være tom.
Hvor kommer verden fra? Hva er et menneske? Finnes det en universell sannhet? Vil en løve og en antilope oppfatte solen på samme måte? Har universet en begynnelse? Hvorfor eksisterer menneskene? Har menneskene separert sjel og kropp?
Det viktigste er ikke svarene på spørsmålene. Jeg tror det vesentlige er å lære seg å stille dem. Det er først da man kan klare å undres. Ja, det er først da man vil kunne begynne å bygge opp grunnlaget som skal til for at man i det hele tatt vil ha noen forutsetninger for å svare. Dersom man ikke kan stille spørsmålene, står man bom stille. Det blir som å skulle ta kaken ut av ovnen, men man innser ikke at man ikke lagde røren før man satt den inn.
Jeg var egentlig ganske fornøyd med planen min. Ønsket mitt var å sette i gang tankemaskineriet til menneskene rundt meg, noe jeg mente best ville gjøres dersom de fikk spørsmålene under noe mystiske omstendigheter (inspirert av Jostein Gaarder er jeg nok). Selv ville jeg i alle fall ikke hatt tankestopp (eller tankepause) på veldig lang tid dersom jeg hadde fått et filosofisk brev av en ukjent avsender. Garantert.
Imidlertid hadde den opprinnelige planen min en liten hake.
Kanskje er det ikke planen som hadde haken - kanskje haken rett og slett er meg. Eller kanskje det er en dobbelthake, og både planen og Siri selv er å gi skylden. Uansett ville det ikke for meg være nok å spørre. Jeg vil så gjerne høre andres syn på spørsmålene, om så det bare var en liten tankerekke på vei mot en lenger. Jeg vil så gjerne få innsyn i hvordan menneskene rundt meg tenker, både for å få dem og meg selv til å undres. Det ville grått inni meg dersom konvoluttene med spørsmålene ble kastet rett etter de var lest, fjernet av søppelmannen og aldri bli tenkt over igjen.
Det er derfor jeg i stedet valgte å bruke noen av dagens elektroniske hjelpemidler. Helt ærlig tror jeg folks evne til å undres over spørsmålene er større enn den responsen jeg fikk. Det er i alle fall det jeg håper.
Jeg ønsker ikke at man skal vite om universet har en begynnelse eller ikke. Det eneste jeg ønsker, er at man klarer å undre seg over det. Ikke hele tiden altså, men litt nå og da. Og at man for all del ikke kaster bort spørsmålene med en gang de dukker opp. Da er man tilbake til den kaken man vil ta ut av ovnen..
"Hvor kommer verden fra?"
SvarSlett-Jeg synes spørsmålet er uklart. Hva mener du med verden? Hva mener du med hvor? Og gir spørsmålet i det hele tatt mening?
"Finnes det en universell sannhet?"
- Ingen ting tyder på det, spørsmålet gir like mye mening som å spørre "finnes ånden i lampen?".
"Vil en løve og en antilope oppfatte solen på samme måte"
- Her bør du nok høre med folk som kjenner dyr bedre, men jeg har vanskelig for å tro at dyrene er veldig bevisste.
"Hvorfor eksisterer menneskene?"
- For det første. Universet er stort. Større enn hva du kan fatte. Haikerens guide til galakasen har følgende å si: " Område: Uendelig: Større enn det aller største og enda litt til. Mye større enn det, faktisk, virkelig enormt, en ufattelig størrelse, helt "wow", det var svært! Uendeligheten er så stor at stort i seg selv blir ganske puslete. Gigantisk multiplisert med kolossalt multiplisert med avsindig digert kan antyde hva vi er ute etter å beskrive her" - Douglas Adams. Tilbake til poenget. Man bør kanskje ikke forundre seg for mye over hvordan universet er, for hvis det hadde vært annerledes ville vi ikke eksistert. Dette argumentet har mer for seg enn hva det kan se ut til. Vi mennesker eksisterer, fordi vi befinner oss i endel av universet der ting er lagt til rette for vår eksistenst.
Har menneskene separert sjel og kropp?
- Definer sjel. Jeg liker ikke orde sjel, forbinder det med religion. Er spørsmålet knyttet til religion eller til den delen av mennesket som gjør at vi føler oss som en person. I så fall er svaret enkelt. Vi vet ikke hva sjelen er, vi vet ikke hvorfor den finnes, vi forstår det ikke. Vi vet rett og slett ikke nok om hvordan hjernen fungerer. Det finnes faktisk relativt anerkjente fysikere som mener vi behøver en bedre forståelse av fysikken før vi kan forstå ting som bevissthet. På den annen side, finnes det også folk som mener det bare er snakk om regnekraft:)
Dag-V
"Siri, hvorfor ler du?"
SvarSlettJeg tror du har forstått budskapet; det viktigste er å lære seg å stille spørsmålene, ikke nødvendigvis det svaret man kan få på dem. Det kan virke som jeg selv har forsøkt å ta ut kaken litt for tidlig. Såklart gir det like lite mening å stille spørsmålene før man har definert begrepene som å prøve å svare på et spørsmål man ikke har hørt.
Men du vet, hensikten var å undre - ikke ta ting for gitt. For meg ser det ut som det lykkes. Godt. Det får i alle fall meg tilbake i tankerotet. Og det likes.