Sangen om den røde rubin

Fra boken skrevet av Agnar Mykle.

Og meget kan mennesket begripe, og meget kan det fatte, men tiden er den store gåte. Tiden og skjebnen og evigheten, og tiden igjen. Mens forfatteren har skrevet disse linjer, og mens leseren har lest dem, har jordkulen rullet frem gjennom verdensrommet, og hvor var vi for tredve sekunder siden?

"Laisse-moi prendre haleine afin de te louer," sa Ask, bukket og feide hybelgulvet med en imaginær fjærhatt fra tredveårskrigen. (Dette bildet har jeg brått hatt som bakgrunnsbilde i noen måneder).

Slik. Bare to ord var nok, for å skjenke lykke og smilende frihet til hele menneskeheten. "Tananarivo?" "Atacama." To ord. Ba man om for meget, når man bad om to ord?

Rundt i verden ligger det hver natt millioner mennesker på rygg og får ikke sove; de ligger og former med leppene de fine, rammende poenger de skulle ha sagt, men som de ikke sa. I natten og mørket skjærer de tenner og knytter nevene og former den vidunderlige naturlige replikk som skulle fått motstanderen til å ligne en sommerfugl spiddet på en nål. Hver natt ligger millioner mennesker på rygg og lærer utenat den guddommelige replikk, replikken personlig. Neste gang skal de bruke den! Bare at neste gang er en helt annen er en helt annen gang; og da passer ikke replikken.

Hun var alt det som han gjennom hele ungdommen hadde lengtet efter. Her var hans vandring endt, nu visste han. Skibet. Døren. Hånden. Bare at hun var ikke for ham. Og nu, fordi han visste at han elsket henne, kunne han aldri mer gå tilbake til henne.

Det kom får han, at det passet for han; når han for første gang i sitt liv knelte, at han da knelte i isvann.

"Opplysningen? Vennligst gi meg himlens nummer!"

Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting.