De mest rasjonelle menneskene i verden

Jeg sitter i kantina, den store sånn for jusfolk og andre nerder, og leser i Lehninger. Og jeg forstår ikke hva som for folk til å gjøre det. Ikke sitte i feil kantine og lese altså, men å dra opp røykpakken sin, ta ut et sigarett, tenne den og legge pakken tilbake i lomma, som at det at det står røyking dreper med store bokstaver har absolutt nada å si. Om ikke mindre. Rasjonelle vesener my ass. Her har du virkelig folka som klarer å tenke sammenhengende og hensiktsmessig, for å ikke snakke om at det er dette som representerer vesenene som påstår at de vet hva som er best. For seg selv. Og for alle andre.

(Om Ex.Phil-oppgaven min har forurenset tankene mine? Si det når jeg kan gå ut herfra uten en massiv røykforgiftning og en illeluktende substans festet til klærne mine).

All of us now

Breathe in like smoke

To know what it's like

Breathe in to choke

Mew - Behind the Drapes

Bigmouth Strikes Again

Det er den aller, aller beste sangen for tiden.

Jeg tror det kan ha noe med at The Smiths er et fabelaktig band. Og at Morrissey er dritkul.

De er fra Engel-landet, nærmere bestemt Manchester. 1982 - 1987. Alternativt og indie-ish. Morrissey er genial, da. Meat is murder, vegatarianisme og dyrerettigheter. Dessuten har han diggest stemme.

The Smiths, Meat Is Murder, The Queen Is Dead og Strangeways, Here We Come.

Nå skal jeg høre på sangen min minst syv ganger til, drikke en kopp te og lese i boken min. Fordi det gjør livet verdt å leve, nesten.

And now I know how Joan of Arc felt

Now I know how Joan of Arc felt

As the flames rose to her roman nose

And her Walkman started to melt

This is Halloween

This is Halloween, this is Halloween, Halloween, Halloween, everybody scream.

Jeg kan ikke tenke på Halloween uten å få den sangen på hjernen. Og den pleier å sitte fast der temmelig lenge. Videre kan jeg ikke få den sangen på hjernen uten å tenke på The Nightmare Before Christmas. En film som rett og slett er en av de søteste, og som får meg til å glede meg til jul.

Nå er det visstnok Halloween og ikke jul. Halloween er søtt. Selv om jeg egentlig syns A-land har ødelagt tradisjonen litt, er den fremdeles sweet. Sweet. Sweet. Jeg digger at barn i skumle (ja, de er skumle) kostymer løper rundt fra dør til dør og spør om knask eller knep. Eller trick og treat.

For leeenge siden lagde jeg et gresskar i keramikk. Det eksisterer nok enda, og det er rett og slett forferdelig kult. Det er en bolle. Med lokk. Og det likner skikkelig på et gresskar. Fordi det er det. Bare det er keramikkhardt og ikke gresskarmykt.

En gang skal jeg visstnok lage masse fine kreasjoner av ekte gresskar, akkurat sånn som Gube gjør.

In this town we call home

everyone hail to the pumpkin song

The Return of the Pigeon Detective

Noen skal på konsert igjen. Med et søtt band. Igjen.

Noen skal sammen med noen andre ha det evig moro på fjortiskonsert.

For noen syns nemlig engler er fantastisk.

Du kan godt være misunnelig hvis du vil.

Btw;

jeg begynner virkelig å bli drevet på denne typen innlegg. Nicht.

Original Danish Duckfeet

Jeg har offensielt kjøpt de kuleste vinterskoene som noen gang har eksistert.

Du kan godt mobbe dem hvis du vil.

Jeg vet det er fordi dine ikke er like kule.

Wiema.

Dette er dessuten genialitet.

Rød leppestift

Jeg har vært på deLillos-konsert og funnet ut at jeg er den dårligste deLillos-fansen. I hele verden. I hele historien. For dersom noen ba meg om å skrive setlista for konserten, hadde jeg mer eller mindre vært blank (overdriver? Ja..). Jeg hadde i stedet skrevet at de fremdeles er flinke.

Med store bokstaver.

Ellers syns jeg det ødelegger deLillos-opplevelsen å trykke dem inn i et mørkt lite rom i Tromsø når de i min oppfatning hører til på en stor utescene på Østlandet. Og det skal være forsommer. Ikke kald høst.

Neste gang skal jeg kunne alle tekstene. Det skal være utekonsert, forsommer og østlendinger. At jeg er den dårligste fansen nå, vil da være i preteritum.

Tromsø er forresten den fineste byen i..Troms?

Lehninger

Principles of Biochemistry.

English.

1158 pages.

Vil du også lese?

I'm not there

Jeg har alltid tenkt på Bob Dylan som..annerledes. Han er en sånn person som jeg har hatt lyst til å forgude rett og slett på grunn av særheten. Den ustanselige særheten som setter en tykk linje mellom det man klarer å like og det man under null omstendigheter kan klare å få seg selv til å høre på, altså.

Jeg liker sånne linjer.

Bob Dylan-linjen klarte jeg visstnok ikke å trå over før jeg hadde sett I'm Not There. Noe som igjen var et resultat av at jeg gikk over Heath Ledger-streken for en god stund siden. Jeg har alltid visst at Bob Dylan ligger nær kjernen av det jeg ser på som viktig i musikken: hvor utrolig viktig tekstene er, hvor relativt ubetydelig vokalistens stemme er, samt protestkulturen (note: The Beatles). Uansett så har det vært alt for sært. I hodet hører jeg mammas stemme om at onkelen min satt på den kråka Bob Dylan sammen med vennene sine og trodde han var så kul. Jeg merker det lyser respekt.

En annen stemme som ringer i hodet mitt, er stemmen til en musikkperson jeg hørte på radioen. Han sa at musikken hans var til dels inspirert av Bob Dylan. Det vi si, han påpekte at det var etter Dylan hadde tatt i bruk litt mer elektriske gitarer og slikt.

Inspired by the music and many lives of Bob Dylan.

Siri syns filmen var utrolig bra. Og det basert på mer enn at Heath Ledger var med. Det ble sagt så utrolig mye genialt, og hele A4-arket ble fylt av ordfylte kruseduller i løpet av de omtrent to timene filmen varte. Måten å fremstille de forskjellige delene av Bob Dylans liv er forskjellig fra alt jeg tidligere har sett (selvfølgelig tar vi nå hensyn til at jeg er en like god filmkjenner som Britney er like kul som John Lennon), og likeledes originalt bra som f.

"A nobody could have written songs like that." Han gjorde noe de andre ikke gjorde. Han så samfunnet og puttet det sammen til originaliteten sjæl. Jeg tror ikke alle kan skrive sånne sanger. Five words: Ballad Of A Thin Man. Og selvfølgelig en hel skattekiste av annet.

Dessuten er jeg overdrevet imponert over at han er poet og forfatter også (se så teit jeg er). You don't have to write anything down to be a poet. Antall bra sitater i filmen er uendelig. Det er sweet. Det er tøft at han har lekt med andre kule mennesker som George Harrison, Ringo Starr, Eric Clapton, Paul Simon, The Rolling Stones, Johnny Cash, Van Morrison og Stevie Nicks. Jødiske saker er kult. Meninger er kult. Låtskrivere er kule. Og det er kult at han fremdeles trasker rundt og spiller konserter.

Og ja, jeg kommer ikke over at Cate Blanchett spiller Jude Quinn.

How does it feel, my friend, to be such a freak?

Jeg er ikke pave

Siri har på en måte ikke kjøkkenvinduer. Det er litt..merkelig. Spesielt med tanke på at "de" mer eller mindre har revet ned halve veggen og hengt opp en presenning i stedet. Hvem "de" er, aner jeg ikke, men jeg er temmelig sikker på at det hadde vært praktisk med en liten beskjed i forkant. Jeg frykter nemlig at et liv uten vinduer kan bli kaldt. Sånn fordi det er Nordpolen. Og fordi Nordpolen er kaldt.

Det der var en deduktiv slutning. Tror jeg. Still; feel free to correct me if I'm wrong. Seminarmannen skulle nemlig forklare hva deduktiv metode var i stad. Cirka 60 % datt av lasset før han var halvveis, og til slutt var det maks 0,7 % igjen. Jeg tror ikke jeg er så veldig smart når det gjelder akkurat det der. Med mindre alt jeg sier er riktig, og alt er fryd og gammen.

Klokken er snart halv 9. Jeg har nettopp fått vite at alt for mange mennesker lider av feriesyke. Poor them. De har skumle symptomer som kvalme og slikt, og sykdommen inntrer særlig i helgene. Damn.
Nordpolen er dessuten kaldt. Ikke på tull en gang. Uten kjøkkenvinduer blir det enda bedre. Med andre ord; skal man lage frokost anbefales det på det sterkeste å pakke seg inn i ullgenser ganger tre, tykke ullsokker og tøfler med sauer på. Pluss Pink Floyd-T-skjorte selvfølgelig. Den er nemlig sweet.
Mindre kult er det at Richard Wright har flydd av gårde. Det resulterer i at vi blir sittende her, litt mer alene, fordi ett stykk genialt menneske igjen har blitt borte. Det er blææ.
- Og kjøkkenvinduene er fremdeles borte.
"Ellers" er forresten skikkelig teit. Ordet altså. Det er et lamt ord som uten tvil er skapt til å fylle et tomrom av luft med nytteløse tanker som egentlig aldri kommer noen vei. I det hele tatt. Men jeg har lyst til å bruke det ordet nå. Ellers..ellers finner jeg på skikkelig masse rart å si. Og jeg finner på masse rart å gjøre. Som for eksempel å sitte på universitetet i 10-11 timer, store deler av tiden på en innelukket lesesal med lilla og gule pulter, og (selvfølgelig) med en mage som ikke har lyst til å gjøre noe annet enn å skrike etter mat. Jeg hater det.
Filmen jeg ikke vil si hva heter blir sett ved jevne mellomrom. Jeg vil ikke si hva den heter i dag heller (and I never will).
Kneippbrød stammer fra diett-duden Sebastian Kneipp som levde fra 1821 til 1897. Han drev med som sort of helsekostbevegelse som la vekt på sunn diett, mosjon og kosthold. Jeg vedder alt for mye på at du ikke visste det fra før (gitt at du ikke var på forelesningen om Syk slæsh Frisk, der jeg forresten skrev store deler av dette innlegget).
Det er mange ting jeg lurer på:

• I fjor var det snakk om konsekvensetikk og en annen type etikk. Jeg lurer på hva den andre typen heter.
• Jeg lurer på hvor jeg får tak i en plakat av Dream Theater og Matthew Gray Gubler. Ikke på samme plakat, of course.
• Jeg lurer på hvor Fretex er. (Du sier "hvorfor?", jeg sier "Fretex er dødstøft.").
• Jeg lurer på hvorfor jeg aldri har sett forsiden av Fabrica før. Sånn fordi det er den mest kjente bokforsiden i vår kulturhistorie.
• Og hvorfor jeg ikke har sett Dr. Trulps anatomiforelesning av Rembrandt.
• Jeg lurer på hvorfor jeg ikke husker de smarte formuleringene jeg hadde i hodet mitt tirsdag kveld.
• Og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få svar på noen av spørsmålene.
  

Giacomo

Jeg har sett filmen. Fem ganger. Jeg sier aldri hvilken film det er. Og du kommer aldri til å klare å gjette det. Punktum.

Da jeg åpnet døren min i dag morgen, hørte jeg to stykk roomies diskutere politikk på kjøkkenet. Jeg tenkte sært, sånn med tanke på at det var lørdag morgen og jeg var sikker på at jeg var den eneste som var oppe (les før kl 10). Jeg ble nysgjerrig. Kanskje det har skjedd noe viktig i verden? Og siden Siri er så forbaskade flink, åpnet hun nettavisen for å finne dette:

• Her forsvinner to poeng: Norge-Island 2-2. Fotball er kult. Men at Norge er så dårlige at "bare stolpen reddet Norge fra full fiasko" er mer eller mindre en killer.
• Svenskene snublet også: I svenskegrensa.
• Ingen får meg til å tilstå: ..som peker videre på neste:
• Viggo bør slutte å rote: Helt enig!
• Snus kan gi kreft: NO KIDDING?

Jeg imponeres ikke over nyhetsoverskrifter i alle fall.
Og jeg er rett og slett skuffet over at Posten skifter logo.

Love Will Come Through

Det har skjedd mye i Siri-landet i det siste. And there's more to come. Og fordi jeg syns det er gørr kjedelig å lese unnskyldninger om hvorfor man ikke blogger, driter jeg rett og slett i å unnskylde meg. Basta.

Uke 36 er Siri sin vaskeuke. I motsetning til andre medmenneker som bevisst velger å ignorere vaskelista på kjøkkenet, styker jeg mentalt over ukene med gul overstrykningtusj. Det fungerer skikkelig bra. Før dag nummer én er over, har jeg nemlig vasket alle fellesstedene. Er det seriøst noen som tør gjette når det ble vasket sist gang? Når du er en perfeksjonistisk neat freak, er den en tanke som lett kan gi mareritt.

Seriously.

Det var den maniske delen. Det finnes en studentdel også. Den innebærer å lage ordentlig middag hver eneste dag. Den innebærer å bruke endeløse pengesummer en stakkars student bare kan drømme om å noen gang få tak i. Den innebærer dritkule forelesninger med 700 andre mennesker. Og selfølgelig innebærer den å se Ten Things I Hate About You gjentatte ganger i stedet for å bli kjemiflink.

Og så kommer Døgnvill. Eller med Siris ord; Nord-Norges største musikkfestival der de er såpass flinke at de klarer å finne ett band Siri frivillig kunne dratt på konsert med. Derfor er det kanskje temmelig innlysende at det også var masse band/artister jeg aldri ville brydd meg med å se hvis de ikke var Døgnvill-ishe.

• Kaizers - Det ene bra bandet, vet du. Og det var moro!
• Travis - Jeg sier fremdeles nei takk til musikken. Noe kjedeligere skal det ikke mye til for å finne, selv om det er utrolig mye som er verre. Og ja, de har én bra sang, og jeg kan teksten på alt for mange andre også. Dessuten var gitaristen drita, noe som var passelig kult å se på. OK. Det var moro.
• Sex Pistols - Jeg VET at mange har sett rompa til vokalisten.
• 50 Cent - "I know Shakespeare is a dead, white guy, but he really knows his shit.". OK, greit, det var ikke akkurat hans sitat. Hans sitater skal det nok mye til for at jeg noen gang vil huske. Vi så forresten en av syngemennene hans på lørdag. -Og han var STOR.
• Amy MacDonald - Hun hadde fin jakke, gitar, håndvarmere, dialekt og trommis.
• Ida Maria - Aldri igjen. Og ja, hun mista buksa hun også.
• Knudsen & Ludvigsen - Basert på mengden av irritasjon de fant fram til inni meg, vil jeg si; joa.