How to be a serial killer

Jeg hadde omtrent kjempelyst til å dra på New York City Horror Film Festival. Grunner:

• Det er New York
• Det hadde betydd å reise vekk fra T-land
• Det er masse film

Men hovedgrunnen er enda bedre:

How To Be A Serial Killer hadde premiere.

Og i den spiller ~ ta-dah ~ Matthew Gray Gubler.

(Jeg holder fremdeles på at jeg er nødt til å hate deg hvis du stjeler fascinasjonen min).

Weird Norwegian Pople

Dra på konsert med samme band twice: Check

Ha fast plass på konsert: Check

Jeg har vært på konsert igjen, nemlig. Og selv om dette innlegget handler om nettopp det, vil jeg ikke kalle det I'm The Pigeon Detective eller The Return of the Pigeon Detective. Selv om det garantert er det som beskriver bandet best. Trur eg.

For starters; jeg tro til Hovedstaden alene, da. Jeg trasket (fremdeles alene) gjennom de mørke gatene med alle de skumle menneskene rundt meg (de er egentlig ikke skumle, det er bare T-land som forurenser litt). Og jeg fant fram til John Dee (helt alene!). Den store dørmannen med Crew på ryggen åpnet døren for meg. Jeg fikk tilbake den store delen av billetten min og fikk stempel på hånden. Glede.

I lokalet var det tre stykker. Det var inkludert mannen som solgte T-skjorter og signerte musikkplater og meg selv. Jeg fikk en øyeblikkstanke om at det kanskje ville bli litt stusselig å være på konsert med sweetiesene alene, men det gjorde absolutt ingenting, for plutselig møtte jeg KEE. Og da ble Siri utropstegnsglad! Det er faktisk grunnen til Weird Norwegian People også. Det var nemlig masse teite, norske folk der. Og de blir mobbet litt fordi vi ikke liker dem. Trur eg.

Karl Erik skrev i bloggen sin at Siri ville stå ved gjerdet. Og det ville hun. Hun har nemlig fått fast plass på Pigeon Detectives-konsertene; rett foran bassist Dave, som forresten har en lang pannelugg øynene hans er fiksert på stort sett hele tiden. Bortsett fra når han ser rart på KEE og meg da, selvfølgelig.

Og angående konserten? Det var heaven. Og jeg gjettet riktig på hvilken sang de ville starte med. Dessuten snakket Matt masse fint engelsksnakk. Siri eeeeelsker det. Han sa noe som dette om weird norwegian people-jenter som sang Stop Or Go: "Who invited the singing cats? It's awful! Have you ever listened to The Kooks? It's The Kooks, right? Oh no, it's The Pigeon Detectives.." Flinke engelmennesker, er de. Og jeg forguder det.

KEE snappet forresten tak i setlista fra den kuleste sekkemannen i historien. Det virker praktisk å ha så lange snappearmer.

Siri fikk låne setlisten litt. Og så kjøpte hun signert singel og T-skjorte. Men ikke minst, så fikk hun litt svart tape fra setlisten.

Nå er hun glad.

No milk today

Jeg syns det er så tull at samfunnet er teit.

Jeg vet at jeg flere ganger har nevnt at jeg skulle ønske at jeg levde tidligere. For å grave litt dypere, sier jeg at jeg skulle ønske 60- og 70-tallet hadde hatt plass til meg. I England. Jeg tror det hadde vært kult.

Trøtthet og latskap (mest latskap) gjør at jeg ikke orker å utdype det noe skikkelig nå. Men for å nevne litt småting; The Beatles, Pink Floyd og ikke minst Herman's Hermits. De er søte.

Herman's Hermits må være er av de småguttesøteste popbandene. (Note: gammelpop er det akseptabelt å høre på. Ny pop er noe tull man holder seg langt unna. Som Jude Quinn sa så fint i I'm Not There: Popmusikken blir bestemt over av de som styrer alt ellers. Eller noe). Herman's Hermits er nemlig fra Manchester og ble band-ish i 1963, da under navnet Herman & The Hermits. Jeg likte det navnet bedre.

Hvis du tror du aldri har hørt om dem, nekter jeg. Hvis du er nogenlunde oppegående (du trenger egentlig ikke være det en gang) og har fått med deg små, viktige sanger i verden, har du hørt om dem. No Milk Today er nemlig med i Tine-reklamen.

Og den er dødssøt.

De mest rasjonelle menneskene i verden

Jeg sitter i kantina, den store sånn for jusfolk og andre nerder, og leser i Lehninger. Og jeg forstår ikke hva som for folk til å gjøre det. Ikke sitte i feil kantine og lese altså, men å dra opp røykpakken sin, ta ut et sigarett, tenne den og legge pakken tilbake i lomma, som at det at det står røyking dreper med store bokstaver har absolutt nada å si. Om ikke mindre. Rasjonelle vesener my ass. Her har du virkelig folka som klarer å tenke sammenhengende og hensiktsmessig, for å ikke snakke om at det er dette som representerer vesenene som påstår at de vet hva som er best. For seg selv. Og for alle andre.

(Om Ex.Phil-oppgaven min har forurenset tankene mine? Si det når jeg kan gå ut herfra uten en massiv røykforgiftning og en illeluktende substans festet til klærne mine).

All of us now

Breathe in like smoke

To know what it's like

Breathe in to choke

Mew - Behind the Drapes

Bigmouth Strikes Again

Det er den aller, aller beste sangen for tiden.

Jeg tror det kan ha noe med at The Smiths er et fabelaktig band. Og at Morrissey er dritkul.

De er fra Engel-landet, nærmere bestemt Manchester. 1982 - 1987. Alternativt og indie-ish. Morrissey er genial, da. Meat is murder, vegatarianisme og dyrerettigheter. Dessuten har han diggest stemme.

The Smiths, Meat Is Murder, The Queen Is Dead og Strangeways, Here We Come.

Nå skal jeg høre på sangen min minst syv ganger til, drikke en kopp te og lese i boken min. Fordi det gjør livet verdt å leve, nesten.

And now I know how Joan of Arc felt

Now I know how Joan of Arc felt

As the flames rose to her roman nose

And her Walkman started to melt

This is Halloween

This is Halloween, this is Halloween, Halloween, Halloween, everybody scream.

Jeg kan ikke tenke på Halloween uten å få den sangen på hjernen. Og den pleier å sitte fast der temmelig lenge. Videre kan jeg ikke få den sangen på hjernen uten å tenke på The Nightmare Before Christmas. En film som rett og slett er en av de søteste, og som får meg til å glede meg til jul.

Nå er det visstnok Halloween og ikke jul. Halloween er søtt. Selv om jeg egentlig syns A-land har ødelagt tradisjonen litt, er den fremdeles sweet. Sweet. Sweet. Jeg digger at barn i skumle (ja, de er skumle) kostymer løper rundt fra dør til dør og spør om knask eller knep. Eller trick og treat.

For leeenge siden lagde jeg et gresskar i keramikk. Det eksisterer nok enda, og det er rett og slett forferdelig kult. Det er en bolle. Med lokk. Og det likner skikkelig på et gresskar. Fordi det er det. Bare det er keramikkhardt og ikke gresskarmykt.

En gang skal jeg visstnok lage masse fine kreasjoner av ekte gresskar, akkurat sånn som Gube gjør.

In this town we call home

everyone hail to the pumpkin song

The Return of the Pigeon Detective

Noen skal på konsert igjen. Med et søtt band. Igjen.

Noen skal sammen med noen andre ha det evig moro på fjortiskonsert.

For noen syns nemlig engler er fantastisk.

Du kan godt være misunnelig hvis du vil.

Btw;

jeg begynner virkelig å bli drevet på denne typen innlegg. Nicht.

Original Danish Duckfeet

Jeg har offensielt kjøpt de kuleste vinterskoene som noen gang har eksistert.

Du kan godt mobbe dem hvis du vil.

Jeg vet det er fordi dine ikke er like kule.

Wiema.

Dette er dessuten genialitet.

Rød leppestift

Jeg har vært på deLillos-konsert og funnet ut at jeg er den dårligste deLillos-fansen. I hele verden. I hele historien. For dersom noen ba meg om å skrive setlista for konserten, hadde jeg mer eller mindre vært blank (overdriver? Ja..). Jeg hadde i stedet skrevet at de fremdeles er flinke.

Med store bokstaver.

Ellers syns jeg det ødelegger deLillos-opplevelsen å trykke dem inn i et mørkt lite rom i Tromsø når de i min oppfatning hører til på en stor utescene på Østlandet. Og det skal være forsommer. Ikke kald høst.

Neste gang skal jeg kunne alle tekstene. Det skal være utekonsert, forsommer og østlendinger. At jeg er den dårligste fansen nå, vil da være i preteritum.

Tromsø er forresten den fineste byen i..Troms?

Lehninger

Principles of Biochemistry.

English.

1158 pages.

Vil du også lese?

I'm not there

Jeg har alltid tenkt på Bob Dylan som..annerledes. Han er en sånn person som jeg har hatt lyst til å forgude rett og slett på grunn av særheten. Den ustanselige særheten som setter en tykk linje mellom det man klarer å like og det man under null omstendigheter kan klare å få seg selv til å høre på, altså.

Jeg liker sånne linjer.

Bob Dylan-linjen klarte jeg visstnok ikke å trå over før jeg hadde sett I'm Not There. Noe som igjen var et resultat av at jeg gikk over Heath Ledger-streken for en god stund siden. Jeg har alltid visst at Bob Dylan ligger nær kjernen av det jeg ser på som viktig i musikken: hvor utrolig viktig tekstene er, hvor relativt ubetydelig vokalistens stemme er, samt protestkulturen (note: The Beatles). Uansett så har det vært alt for sært. I hodet hører jeg mammas stemme om at onkelen min satt på den kråka Bob Dylan sammen med vennene sine og trodde han var så kul. Jeg merker det lyser respekt.

En annen stemme som ringer i hodet mitt, er stemmen til en musikkperson jeg hørte på radioen. Han sa at musikken hans var til dels inspirert av Bob Dylan. Det vi si, han påpekte at det var etter Dylan hadde tatt i bruk litt mer elektriske gitarer og slikt.

Inspired by the music and many lives of Bob Dylan.

Siri syns filmen var utrolig bra. Og det basert på mer enn at Heath Ledger var med. Det ble sagt så utrolig mye genialt, og hele A4-arket ble fylt av ordfylte kruseduller i løpet av de omtrent to timene filmen varte. Måten å fremstille de forskjellige delene av Bob Dylans liv er forskjellig fra alt jeg tidligere har sett (selvfølgelig tar vi nå hensyn til at jeg er en like god filmkjenner som Britney er like kul som John Lennon), og likeledes originalt bra som f.

"A nobody could have written songs like that." Han gjorde noe de andre ikke gjorde. Han så samfunnet og puttet det sammen til originaliteten sjæl. Jeg tror ikke alle kan skrive sånne sanger. Five words: Ballad Of A Thin Man. Og selvfølgelig en hel skattekiste av annet.

Dessuten er jeg overdrevet imponert over at han er poet og forfatter også (se så teit jeg er). You don't have to write anything down to be a poet. Antall bra sitater i filmen er uendelig. Det er sweet. Det er tøft at han har lekt med andre kule mennesker som George Harrison, Ringo Starr, Eric Clapton, Paul Simon, The Rolling Stones, Johnny Cash, Van Morrison og Stevie Nicks. Jødiske saker er kult. Meninger er kult. Låtskrivere er kule. Og det er kult at han fremdeles trasker rundt og spiller konserter.

Og ja, jeg kommer ikke over at Cate Blanchett spiller Jude Quinn.

How does it feel, my friend, to be such a freak?