Livet er avlyst

I går leste jeg en oppsummering av norskpensum. Sånn for å få en liten oversikt før eksamen (legg merke til at jeg ikke gjorde matte, noe jeg hadde eksamen i på UMB i dag). På de 36 sidene jeg leste, var det spesielt én person som gjorde inntrykk.

Navnet hans er Tor Ulven. Innflytelsesrik på 1980- og 1990-tallet, helt til han tok selvmord i 1995. Modernistisk, formsikker med minimale gjenstander som sentralt motiv, sånn generelt. Diktet jeg leste, heter Livet er avlyst:

La oss sove videre

til neste

eon.

Snart blir solen

en supernova,

samme faen.

To-do-list:

1. Matteprøve om statistikk.
2. UMB-kjemieksamen.
3. UMB-matteeksamen.
4. Bokmåleksamen (type fagskriving, hjelp!).
5. Nynorsktentamen.
6. Skriftlig eksamen (matte, kjemi eller biologi. Ingen glede der).
7. Muntlig eksamen.
8. Lese ferdig Mannen som elsket Yngve fordi Inga skal låne den.

Russeslutt.

Russetiden er over. Og vel, det er visst ikke bare jeg som blogger om det for tiden. Det er litt trist, egentlig. Jeg merker jeg begynner å tenke på hva jeg skal ha på de neste dagene, og en liten glede over at jeg ikke har trengt å tenke på det de siste ukene. Ikke at jeg generelt gjør det, men nå føler jeg nesten at jeg må. Et merkelig press.

Jeg tror nesten det er bra at ukene er over. Når man hører på Power i bilen på vei hjem og uttrykker en sterk entusiasme over hvor bra musikken som spilles er, skjønner man lett at hodet er blitt dynket med ekstremt dårlig musikk over en lengre periode. For Power spiller ikke bra musikk, og det hører til sjeldenhetene at det er noe som høres på frivillig.

Selv om russemusikken i flere tilfeller kan sees på som blasfemisk, har russetiden egentlig vært nokså knall. Jeg har fått kontakt med noen av mine gamle venner igjen, og det er noe jeg kommer til å være evig glad for. Nemlig.

Bilder:
Russetid I
Russetid II
Russetid III

Nå venter bare eksamen. Alvor og slikt. Jeg tror ikke jeg gleder meg så veldig, men det blir deilig å være ferdig. Puh.

I'm The Pigeon Detective.

Som noen kanskje vet, var jeg en liten tur i England i slutten av januar. På HMV kjøpte jeg en liten bunke med musikkplater, og endte egentlig opp ganske storfornøyd. Det morsomme er at jeg for noen dager siden fant en av de CDene, visstnok på min fars kontor, og det er nettopp det dette innlegget skal handle om.

Albumet heter Wait For Me og kan selvfølgelig ikke være av andre enn det britiske indiebandet The Pigeon Detectives. Timingen for å finne plata kunn ikke være mer perfekt. Jeg var nemlig i humør til å høre på et nytt band, et band som ikke ville skuffe meg med en gang lyden ville bre seg ut i rommet og inn i kroppen min. Det var vellykket.

Første nummer er Romantic Type, og er etter min mening en veldig fin måte å åpne med. To sekunders The Clash-assosiasjoner vel og merke, men ellers særegent som fy. Det at det fortsetter med I Found Out gjør det ikke verre. Rett og slett er det bra tvers igjennom (Resten av låtene: Don't Know How To Say Goodbye, Caught In Your Trap, I Can't Control Myself, I'm Not Sorry, You Know I Love You, Stop Or Go, You Better Not Look My Way, Take Her Back, Wait For Me og I'm Always Right). Jeg skjønner lett at de har blitt fint kjente i (det elskbare) Engellandet.

Og jeg blir skikkelig vårhappy av dem, faktisk.

Innerst inne er jeg litt misunnelig på de som får se dem på Hove. Forhåpentligvis blir skuffelsen litt mindre når jeg får skaffet litt saker fra nettbutikken deres. Og spesielt når neste album slippes i slutten av mai.

Oslorussing

I dag har vi vært i Oslo. Det vil si Tove, Grunde, Maria og Siri. Russefolket skulle merkelig nok løpe rundt å ta litt knuter. Her er omtrent det vi gjorde:

Aller, aller først plasserte vi Blekka på Narvesen. No stress.
Deretter bar turen videre til MacDonalds (et sted vi bevisst sjelden er inne på). Da vi hadde kommet oss ut igjen, hadde vi merkelig nok en Happy Meal i armene. Jakten på en uteligger var visstnok vanskeligere enn planlagt. Sikkert på grunn av det øsende regnet, tenkte vi. Men vi fant en til slutt!
Deretter tror jeg muligens Grunde begynte på klemmeknuta. Jeg ble plutselig litt gira, og ble med jeg òg. Da 100 (HUNDRE, jeg kan ikke tro det) personer var klemt, landet jeg plutselig på bakken foran Slottet. Ups. På buksa mi står det forresten nå: "Siri tha Klemmedronning har i dag, 2. mai, klemt 100 mennesker og skal aldri klemme noen igjen." Det var det jeg tenkte, rett og slett.
Sånn midt inne i klemmetimen, stelte vi oss foran Stortinget og ga fine russekort til alle som gikk inn.
OG vi møtte to Musikkruss som hadde veldig lyst til å synge julesanger med oss mens vi løp rundt et tre i Karl Johan.
Deretter spiste Maria og Grunde ekkel softis, men fordi det var så ekkelt vil jeg ikke snakke mer om det.
Så bar det videre til Ica der vi kjøpte hver vår 0,33 liter som ble drukket uten noen form for assistanse.
På vei ned Karl Johan, tuslet Maria og jeg innom H&M og snudde plutselig alle klærne våre bakfram. Fun.
Tilbake på MacDonalds (jeg har i dag vært innom der like mange ganger som jeg har de siste to årene tilsammen) spiste vi, overraskende nok, hver vår burger i to biter. Æsj.
Nå veit jeg i alle fall at russekort blir fort borte.


Og, kremt, jeg har kjøpt en musikkplate til. Miles Davids Kind of Blue. Joho.

Mandag; 19.37

Jeg er endelig ferdig med min lille to-do-list. Endelig! Alle tentamner er over, og jeg må si jeg enser et lite snev av lykke. I følge Sensor (med stor S, rett og slett fordi han ikke omtales med noe annet navn) stod jeg "med glans" på båtførereksamen. Litt kult er det at jeg har lov til å kjøre tut-tut-båt når den nye loven om at "alle må ha lappen for å båte" kommer.

Sånn spesielt når jeg ikke har særlig lov til å kjøre tut-tut-bil alene. Jeg har forresten tatt et veldig stort steg og tatt min første kjøretime. På onsdag er min neste. Jeg kjører en liten, grå, søt bil, og jeg trodde jeg skulle være veldig mye dårligere enn jeg faktisk var. Det var moro, altså.

Akkurat nå jeg har veldig lite å gjøre. Jeg ser på TV, og har funnet ut at jeg skal gifte meg med Riley Parker, eller Sweeney Young som han tydeligvis heter i virkeligheten (resultat av å se på Neighbours i tre minutter). Jeg har dessuten funnet ut at jeg egentlig ikke skriver så veldig mye om hverdag og slikt i min kjære blogg. Kanskje jeg skal la det være slik, og la dette innlegget være et unntak.

Jeg tror jeg stemmer for det. Neste gang skriver jeg kanksje om musikk igjen?

Gule øyne

Det var på den tiden av året da solen nettopp hadde funnet ut at den godt kunne være våken litt lenger. Det var lyst, som om formiddagen ikke helt ville slippe taket på tilværelsen. Som om den ikke ville la mørket strømme utover som et svart, tykt lag som satte en brems på resten av dagens utforskende impulser og sanser.

Det var alltid spennende. Alltid. Solen holdt på så mange hemmeligheter at selv den kjedeligste og mest innesluttede ble yr i hele kroppen. De eventyrlystne fortsatte sin søken i nye områder, med nye venner. Alt lå klart, helt øde, og ventet på å bli oppdaget. Solen visste det. Alle visste det.

Selv om mørkets hanske med tiden dekket over drømmene en liten stund, nå senere enn før, var det tydelige fremdeles åpenbart. De største hemmelighetene var gjemt i mørket. Det er de det er vanskeligst å finne. Det er de man lengter etter. De er det endelige målet.

Nettopp på grunn av dette, var de også veldig vanskelige å finne. Den eneste muligheten til å lykkes, var dersom solens hemmeligheter ble overlatt til mørket og nattens dømme, slik at de ville være de eneste med kontroll. Det ville blitt et spill tapt av de som fant det opp. Og det ville ende som en sannhet basert på løgn.

Man trosset alltid virkeligheten. Dens realitet var ikke slik man ønsket. I et håp om forandring hjalp man til med å knuse sannhet til fordel for løgn. Fordi løgnen var noe man kunne se. Hemmeligheten var ikke lenger en hemmelighet. Sannheten beskyttet den ikke lenger. Det var tomt. Målet var nådd.

Det var på den tiden av året lyset regjerte over mørket. Dagen var lang, natten kortere enn noen gang. Tankene fløy av sted, undret over hva som gjemte seg bak solen fordi den måtte lyse så lenge. For å holde det den sjulte hemmelig, såklart.

Mørkets hanske ble stadig mindre. Den ble flyttet lenger og lenger bort, sakte falt den av. Den hadde sett solens hemmeligheter.

To gule øyne. Et evig lys. Og et stumt mørke.

To-do-list:

Jeg inspireres av Margit:

1. Lese til kjemieksamen.
2. Lese til kjemitentamen.
3. Lese til mattetentamen.
4. Lese til norsktentamen (som jeg ikke vet når er?).
5. Lese til båtførereksamen.

ØM i drill

Søndag 13. april har lenge vært en dag jeg har gruet meg litt til. Med andre ord: denne dagen var det ØM i drill som stod på planen. Østlandsmesterskapet i drill, omtrent Norges største drillkonkurranse, som de så fint sa.

Vi var en av de troppene som var der for å delta, sånn for moro skyld. Programmet vi skulle framføre ble laget for to måneder siden, og hardtrening fram mot konkurranse var vel egentlig nokså undervurdert. To timer i uka, pluss to søndager.

Klokka 13.17 skulle vi på gulvet. I drill er man i bunn og grunn ganske firkanta på tid. Alt skal skje på sekundet, og dersom det ikke gjør det, er man doomed. Omtrent ti over ett fikk vi en beskjed fra en person i orange t-skjorte hvis hensikt var å fortelle at Drøbakunger skulle vært på gulvet. Fun. Really fun.

Til tross for de orange menneskers litt dårlig organisering, var jo hele greia morsom.

Håret mitt var steinhardt av hårspray, og sminken vakrere enn vakrest. Jeg vurderer å gå slik hver dag. Hveeer eneste dag.

Siri har forresten kjøpt seg ny drillstav, en miniatyrdrillstav og en drillbutton. Dessuten er det alltid morsomt å se på de flinke drillerne, spesielt den alt for flinke Linn Kvade Rannekleiv.

Obligatorisk oppgavesett

Hva det vil si å være voksen, er et spørsmål jeg hittil ikke har fått noe klart svar på. Jeg skulle oppføre meg som voksen da jeg skulle bestemme hvilken linje jeg skulle gå på de tre årene på vgs. Jeg følte egentlig ikke det var et valg med veldig voksne bakgrunnstanker, da valget var helt åpenbart. Allikevel ser valget ut til å være riktig.

Å få selvangivelser i posten, har vært noe jeg har syntest har hatt et veldig voksent preg lenge. I dag fikk jeg en igjen. Nå har jeg fått så mange at jeg nesten kan lage en liten samling ut av dem. Allikevel føler jeg ikke at det gjør meg voksen.

I løpet av de seks neste dagene må jeg på nytt gjøre et valg jeg burde leke voksen for å gjøre. Og det vil nok ha mye mer å si på min kjære framtid. Men å vurdere en voksens persons aldersmessige situasjon, er ikke noe jeg har tid til å skrive om nå. Eller lyst, for den saks skyld.

Karoline og jeg har dessuten et fint prosjekt om satanisme. I stad leste jeg at deres definisjon av religion er noe som opptar en person, og som mer eller mindre kan beskrives som noe av det viktigste i livet til denne personen. Basert på det kan musikk fint kalles min religion. Og jeg tror jeg vil definere det slik.

Jeg har hørt Queens Too Much Love Will Kill You 31 ganger i løpet av 20 timer. I løpet av de samme timene var jeg på skolen, sov, var på piano og lekte på UMB. Jeg er dessuten skikkelig gira på en ny DT-konsert, og digger The Cure passe mye.

Sånn info.

Herr Kvikksølv og Co

Jeg har egentlig aldri vært skikkelig fan av Queen. Musikken har lett blitt assosiert med musikk av type sykt-spesiell-og-rar-med-fjerne-medlemmer. På den positive siden har jeg visst at herr Frontman heter Freddie Mercury så lenge jeg kan huske. Sånn i tillegg til året 1991.

I natt hadde jeg tydeligvis en ny vekkelse av type (type-ordet er kult) musikalsk religiøs. Før jeg så konserten som plutselig gikk på TV, hadde jeg mer eller mindre vært fornøyd med å like Bohemian Rhapsody, We Will Rock You og We Are The Champions. Det var rett og slett et skikkelig klisjéfylt Queen-bilde.

Montreal-konserten fra 1981 gjorde om bildet til de grader. Freddie Mercury er ikke lenger en fyr med halvlangt pistrete hår, og musikken er fylt med mer enn småspesiellrare assosiasjoner.

Queen-lytting fyller nå kroppen min med glede og en helt herlig følelse. Og selvfølgelig skuffelsen av å ikke ha levd tidligere.