Let's Go To Bed

Denne gangen skal innlegget være en liten hyllest til ett av de søte bandene man lett kan forgude.

Og denne dagen kan ikke det være et annet band enn The Cure.

Det fine bandet med en kule stilen ble, ikke fullt så mystisk, etablert på 70-tallet, nærmere presisert til 1976. Og dette skjedde i Storbritannien-landet, såklart. Selv om den eneste av gruppas originalmedlemmer som er igjen er Robert Smith, setter det ingen stopper for dens genialitet. I den sammenheng kan det også nevnes at herr. Smith er litt guddommelig, men det følger nesten med av seg selv.

Det skal sant sier at jeg ikke ble hundre prosent overbevist om at The Cure var så bra som de er da jeg hørte The Lovecats for så mange år siden at jeg kan telle dem på fingrene. Men hey, den sangen er bare én av mange forbausende bra sanger, noe det ikke tok alt for lang tid å oppdage.

En liten hyllest til The Cure er ikke noe som kommer uten videre. I min verden kan i alle fall der bare skje dersom bandet har en god blanding av gjennomført musikk, brukbar stil og fortryllende tekster. The Cure oppfyller det som bare det.

Dessuten gir Let's Go To Bed meg en deilig følelse av å være fantasifull og barnslig (godt hjulpet av musikkvideoen).

But I don't care if you don't.

And I don't feel if you don't.

And I don't want if you don't.

And I won't say it if you don't say it first.

But I don't care if you don't.
And I don't feel if you don't.
And I don't want if you don't.
And I won't play it if you don't play it first.