To-do-list:

Jeg inspireres av Margit:

1. Lese til kjemieksamen.
2. Lese til kjemitentamen.
3. Lese til mattetentamen.
4. Lese til norsktentamen (som jeg ikke vet når er?).
5. Lese til båtførereksamen.

ØM i drill

Søndag 13. april har lenge vært en dag jeg har gruet meg litt til. Med andre ord: denne dagen var det ØM i drill som stod på planen. Østlandsmesterskapet i drill, omtrent Norges største drillkonkurranse, som de så fint sa.

Vi var en av de troppene som var der for å delta, sånn for moro skyld. Programmet vi skulle framføre ble laget for to måneder siden, og hardtrening fram mot konkurranse var vel egentlig nokså undervurdert. To timer i uka, pluss to søndager.

Klokka 13.17 skulle vi på gulvet. I drill er man i bunn og grunn ganske firkanta på tid. Alt skal skje på sekundet, og dersom det ikke gjør det, er man doomed. Omtrent ti over ett fikk vi en beskjed fra en person i orange t-skjorte hvis hensikt var å fortelle at Drøbakunger skulle vært på gulvet. Fun. Really fun.

Til tross for de orange menneskers litt dårlig organisering, var jo hele greia morsom.

Håret mitt var steinhardt av hårspray, og sminken vakrere enn vakrest. Jeg vurderer å gå slik hver dag. Hveeer eneste dag.

Siri har forresten kjøpt seg ny drillstav, en miniatyrdrillstav og en drillbutton. Dessuten er det alltid morsomt å se på de flinke drillerne, spesielt den alt for flinke Linn Kvade Rannekleiv.

Obligatorisk oppgavesett

Hva det vil si å være voksen, er et spørsmål jeg hittil ikke har fått noe klart svar på. Jeg skulle oppføre meg som voksen da jeg skulle bestemme hvilken linje jeg skulle gå på de tre årene på vgs. Jeg følte egentlig ikke det var et valg med veldig voksne bakgrunnstanker, da valget var helt åpenbart. Allikevel ser valget ut til å være riktig.

Å få selvangivelser i posten, har vært noe jeg har syntest har hatt et veldig voksent preg lenge. I dag fikk jeg en igjen. Nå har jeg fått så mange at jeg nesten kan lage en liten samling ut av dem. Allikevel føler jeg ikke at det gjør meg voksen.

I løpet av de seks neste dagene må jeg på nytt gjøre et valg jeg burde leke voksen for å gjøre. Og det vil nok ha mye mer å si på min kjære framtid. Men å vurdere en voksens persons aldersmessige situasjon, er ikke noe jeg har tid til å skrive om nå. Eller lyst, for den saks skyld.

Karoline og jeg har dessuten et fint prosjekt om satanisme. I stad leste jeg at deres definisjon av religion er noe som opptar en person, og som mer eller mindre kan beskrives som noe av det viktigste i livet til denne personen. Basert på det kan musikk fint kalles min religion. Og jeg tror jeg vil definere det slik.

Jeg har hørt Queens Too Much Love Will Kill You 31 ganger i løpet av 20 timer. I løpet av de samme timene var jeg på skolen, sov, var på piano og lekte på UMB. Jeg er dessuten skikkelig gira på en ny DT-konsert, og digger The Cure passe mye.

Sånn info.

Herr Kvikksølv og Co

Jeg har egentlig aldri vært skikkelig fan av Queen. Musikken har lett blitt assosiert med musikk av type sykt-spesiell-og-rar-med-fjerne-medlemmer. På den positive siden har jeg visst at herr Frontman heter Freddie Mercury så lenge jeg kan huske. Sånn i tillegg til året 1991.

I natt hadde jeg tydeligvis en ny vekkelse av type (type-ordet er kult) musikalsk religiøs. Før jeg så konserten som plutselig gikk på TV, hadde jeg mer eller mindre vært fornøyd med å like Bohemian Rhapsody, We Will Rock You og We Are The Champions. Det var rett og slett et skikkelig klisjéfylt Queen-bilde.

Montreal-konserten fra 1981 gjorde om bildet til de grader. Freddie Mercury er ikke lenger en fyr med halvlangt pistrete hår, og musikken er fylt med mer enn småspesiellrare assosiasjoner.

Queen-lytting fyller nå kroppen min med glede og en helt herlig følelse. Og selvfølgelig skuffelsen av å ikke ha levd tidligere.

Omvisning i et (emo)kulturelt samfunn

I fjor husker jeg vi lærte at vi lever i et postmodernistisk samfunn. Jeg husker ikke hva det vil si, annet enn at jeg regner med at det er det jeg kan se rundt meg; veier, trafikk og boligblokker. Det ble på en måte en sentralisert modernisme som manipulerer samfunnets brikker mot en materialisme kun mindretallet av befolkningen tjener på. I følge meg, tydeligvis.

Jeg syns vi kunne hatt om de sosiale forholdene innenfor hver "samfunnsepoke" i pensum i stedet for navnet på det samfunnet vi ser. I alle fall i tillegg til navnene. Med det tenker jeg ikke på private/halvprivate forhold og meninger som kommer til uttrykk innenfor en liten del av samfunnet, og som er vanskelige å finne andre steder. Nei, jeg tenker på situasjoner flesteparten av befolkningen har en mening om, enten de er for det eller mot det, uansett om de liker det eller ikke.

De siste femti årene syns jeg først og fremst hippie-tiden er verdt å nevne. Engasjerte mennesker, smårevolusjonere. De stod for noe. Jeg likte 80-tallet også, egentlig. Sovetunionen, atomkraft og (igjen) engasjement.

90-tallet tapte seg litt. Med andre ord er jeg veldig glad for at jeg levde hele 13 dager på 80-tallet, dersom det er noe som kan dras inn i en sammenheng av verdi. Selv om det i dag er en liten smule bedre enn the 90's, vil jeg ikke si at det postmodernistiske samfunnet drar igang for mye av ting å tro på eller saker å engasjere seg i. Politisk handler det om de såkalte "menneskeskapte" klimaproblemene og Bush. Det sosiale har visstnok fått en ny vri.

Som hippiene hadde sin stil og sine meninger, har det i det siden 00' kommet en annen gjeldene stil. Samfunnet har blitt emokulturelt. Eller noe. Selv om det det egentlig er en musikksjanger som oppstod på det hellige 80-tall, har det blitt dratt 13 skritt lengre og viser seg i stedet som en livsstil i disse dager. Det om musikksjaneren er noe de færreste vet.

Jeg syns emoer kan være pyttelitt søte, sånn i likhet med mange andre alternative stiler. Og jeg er ikke alltid like glad over hvordan den sosiale delen av samfunnet har lagt seg til en negativ holdning overfor det å være følsom. I dag blir man dømt før man blir tiltalt. Leser man, er man emo. Skriver man, er man emo. Kler man seg annerledes, er man emo. Og dersom man en dag ikke smiler, er man emo.

Meeeen; den negative holdningen for en stil som lett burde respekteres like høyt som enhver annen stil, kan føre til at man som enkeltmenneske forsvinner inn i den store massen og unngår å fortelle både seg selv og andre hvordan man egentlig har det. Jeg stemmer for toleranse.

Jeg stemmer for en alternativ livsstil. En livsstil som bryter med det etablerte, og som ikke har noe behov for å være som alt annet. Men den stilen er ikke emo.

Titi Suru

Jeg har egentlig aldri skjønt greia med ulven som trigger de seksuelle impulsene til alle jenter på Cyans alder. Nemi-stripen går noe som dette:

• Cyan - Husker du ikke den musikalen som pleide å gå på NRK rundt påske? -Om sauemammaen som synger for barna sine om at de ikke skal slippe inn femmede? Mommy's home, now you can open the door.
• Cyan igjen - Alle jenter på min alder husker den. Den slemme ulven trigget våre første seksuelle impulser. Han er DYRISK TILTREKKENDE! Ops..sikler jeg?
• Mann vi ikke trenger å nevne navnet til - Vet du hva slags selvfølelse man får av å være sjalu på en piperøykende ulv med hockeysveis og trailerbart?
• Nemi - Åh, Herregud. Du mener Titi Suru. Jeg vil ha valpene hans (meget spesielt ansiktsuttrykk med masse hjerter rundt).

Det hele resulterte i at jeg trykket meg inn på youtube og fant klipp fra musikalen Rock'n Roll Wolf (fra 1977, wow). Klippet med Titi Suru og Rada introduserte herr Ulv nokså bra. Jeg tror jeg er nødt til å se hele musikalen en gang. Når det passer seg.
Dessuten skjønner jeg Nemi og Cyan mye bedre nå.

Påskedag

Søndag, sol, snø, påskedag. Og jeg har fått påskegg! To stykk litt originale påskeegg:



Dessuten har Kaja bursdag. Hurra!

Sangen om ingenting

I går var det filmkveld hos den hyggelige Selina. Angående blogging ble konklusjonen at jeg skulle skrive et innlegg for å hylle alle gutter med langt hår. Merkelig nok var bakgrunnen Johnny Depp og Antonio Banderas. Jippi.

Men det kommer ikke til å skje nå. For nå sitter jeg nemlig i min fine t-skjorte, drikker kjærlighetste og har ikke alt for lyst til å skrive om noe jeg vet veldig mange syns er skikkelig teit. I stedet vil jeg magisk nok nevne filmene vi så i går:

• Once Upon A Time In Mexico. Filmen jeg har sett så alt for mange ganger før, men som jeg fremdeles er i humør til å se et utall ganger til. Jeg elsker at Antonio Banderas spiller gitar. Og selvfølgelig måten de sier Mecixo på. Méjico. It makes me happy.
• Donnie Darko. Anskaffet fordi en av de yndligste sangene er i den. Sett på nytt senest i dag fordi den var brukbar. Ikke overdrevet bra. Men grei. Why are you wearing that stupid man suit? (Quote Ingrid: EmoQuote).

Jeg vil forresten si god påske. Helt ærlig vil jeg innrømme at jeg ikke vet når det skal sies. I alle fall ikke i dag, tror jeg. Jeg tipper første påskedag. Det høres i alle fall nogenlunde fornuftig ut.
Det er mye annet jeg lurer på også. Hva jeg skal bli når jeg blir stor for eksempel, men der er jeg nok ikke den eneste. Jeg lurer på hvorfor ikke Marius har oppdatert bloggen sin på en uke. Jeg lurer på om det er noen som stalker meg som jeg gjør med andre, sånn med tanke på alle bloggene jeg følger med på i "all hemmelighet". Jeg lurer på om jeg noen gang vil male ferdig musikkveggen min eller begynne på kunstverket jeg kjøpte lerret til i vinterferien.
Jeg lurer på hvorfor Toumas Holopainen likner på Jack Sparrow. Om boken til Roberta Sparrow er virkelig. Hvor lenge en marengs som er like stor som håndflaten min må stå i ovnen. Jeg lurer på hvorfor jeg fryser når jeg er på rommet. Hvordan man lage tape. Og hvordan kompliment kan være et hankjønnsord.
Jeg lurer på hvor blyanten min er.
Ikke minst lurer jeg på om jeg skal stå opp kl 7 i morgen for å vaske hele jobbstedet mitt.
Jeg liker ikke at det har begynt å snø igjen. Det er visstnok ord jeg aldri ville tro skulle dukke opp i mine tanker, men jeg liker det allikevel ikke. Jeg vil ha vår. Farger. Jeg vil kunne være ute uten å fryse ihjel. Og jeg vil brekke spagetti.
Endelig har jeg lest ferdig Berlinerpoplene. Noe som sikkert bare skulle mangle fordi jeg plutselig kjøpe x antall bøker i forrige uke. Jeg har nemlig avansert. Nå går det både i musikkplater og bøker.
Langt innlegg og slikt. Fordi jeg skal opp om sånn seks timer, tror jeg jeg skal lese litt.
God påske!

T-skjortekjærlighet

Jeg har en svart T-skjorte. En svart Dream Theater-T-skjorte. Jeg er glad i den, egentlig. Når jeg tar den på, føles det ut som om jeg blir fylt med glede. Av håp, av kjærlighet. Den er for stor, men allikevel akkurat passe. Dessuten er stoffet litt tykkere enn på vanlige T-skjorter. Den varmer. Det føles nesten som om kroppen blir omfavnet av de mykeste armer. Nesten.

Til tross for den alt for gule skriften, har jeg en enorm kjærlighet til den. Fargen minner egentlig litt om overstrykningspenn-gul og kan vitne om en liten produksjonsfeil. T-skjorten min er full av minner. En kveld fortapt i musikkens genialitet. Og et møte overlempet med følelser det aldri vil bli gjort noe med.

Ett stykk småsyk tradisjon

Påstanden om at Norges russetradisjon er den sykeste tradisjonen verden noen gang har sett, er det i alle fall ikke jeg som kom med. Jeg er sikker på at det fins andre syke tradisjoner også, selv om jeg ikke har noen veldig bra eksempler akkurat nå. På en annen side kan det godt sies at russetiden ikke er veldig heldig plassert. Dette med tanke på at de viktigste dagene av en 13, eventuelt 12, år lang skolegang kommer i ukene rett etter. Jippi, sier russen. Ja, sier jeg.

Nå har endelig russeklær og dill-dall endelig kom til vår sin fine skole. Forbokstav "Å". Vi er altså en av de siste skolene som har fått utlevert en yrkesfagbukse, en lue med en svart tråd i og noen esker med visittkort man neppe ville utlevert i jobbsammenheng. Og jeg liker det.

Greit nok. Buksa mi var alt for stor. Genserne litt i største laget, men det er alltid praktisk når man kan bo i dem. Nam. Jeg har dessuten kjøpt en hvit genser. Ikke nødvendigvis fordi fargen er maks praktisk, men fordi det er den genseren barnet inni meg har hatt lyst på så lenge jeg kan huske.

Barnet inni meg gleder seg forresten til april/mai-dagene. Det gleder seg til å løpe rundt i rød bukse med masse rare ting på. Og såklart å ha lommene fulle av russekort som små, søte unger gjør alt for mye for å få tak i, for så å glemme alt om dem morgenen 18. mai.

Fordi jeg ikke er mer enn et lite barn, gleder jeg meg en god del jeg også.

(Angående bildet; Legg merke til at jeg synger Pink Floyd. Flinke-flink).

Elvis. Elvis Costello.

Jeg syns i bunn og grunn Elvis Costello er gjennombora genial. Nokså perfekt egentlig, dersom det er et ord som kan beskrive han og hans musikk. Et rungende ja fra meg, det er klart. Jeg liker stilen hans, og jeg liker musikken hans. Genialt, rett og slett.

Basert på at jeg hittil ikke har møtt noen andre som har hørt om herr Costello, skal ivrige lesere få en smule informasjon. Egentlig kalt Declan Patrick Aloysius MacManus, Londonfødt i 1954 (25. august, Paddington, for å være presis). Aktiv i musikkverdenen siden 77, både som soloartist, med The Attrations og med en hel haug av andre musikkmennesker. Stilen er ofte noe punk-rock-new wave-ish, men også litt blues/country i flere av samarbeidsprosjektene hans.

Jeg har plutselig anskaffet meg Deluxe Edition av This Year's Model. Med andre ord, er det den første plata Elvis Costello and the Attractions gav ut sammen, det i år 1978. Den er virkelig genial fra start til slutt og dermed også et klart must i enhver musikkplatesamling (det etter min mening, vel og merke).

Brillene til Elvisen er også verdt å merke seg. Han har hermet etter farfaren min, det er i alle fall helt klart. Farfaren min er nemlig både eldre og skikkelig tøff, så det er nok ingen annen mulighet. Disse alt for kule brillene fikk jeg låne av min farfar ved juletider. Og vips, så hadde jeg noen bilder av det også: