Selv om vannet er helt stille, betyr det ikke at ingenting beveger seg under overflaten.

Noen ganger tror jeg ikke hodet mitt er en del av meg selv. Såklart, hodet mitt er en del av meg, men det som er inni det, lever sitt eget liv. Ganske ofte faktisk. Da surrer alt rundt og rundt og rundt og rundt, og igjen sitter jeg, forvirret, svimmel og kvalm. Tankerot.

Jeg skulle ønske jeg kunne ta opp tankene mine. Spille dem inn på bånd slik at jeg kan høre på dem senere i et håp om at det er en liten smart idé i alt rotet. Den trenger ikke være stor altså, men det hadde vært fint om den var der. Godt gjemt kanskje, under alle ordene som ikke har noen sammenheng, ordene som bare er. Nei, noen ganger er det ikke lett å holde styr på ting.

På en måte er det ganske spennende også, syns jeg. Fordi jeg ikke har kontroll. Du vet, alt bare surrer. Null kontroll, niks. Det er som en reise jeg ikke vet hvor ender. Jeg har ikke engang en anelse om hvordan veien går. Jeg kan begynne å tenke på boken jeg leser, plutselig finne ut at jeg tenker på eplekaker og hvor tykt papir som kan gå ned i en makuleringsmaskin uten at den ødelegges. I samme setning. Jeg kan tenke på flagget til Libanon, for så å si til meg selv at jeg kan jo ikke spørre noen fordi gresset er grønt bare på sommeren og lysbryterene på veggen er ikke helt parallelle. At chili ikke er en god idé fordi gardinene er hvite og glass lages av sand (men hvordan sand?).

Akkurat nå er det ikke rot i tankene mine. Det er mye morsommere å skrive om dem når de løper løpsk. Problemet da er at jeg ikke klarer å holde tritt med de nye flaksende ordene. Men jeg skal prøve (jeg prøvde en gang, og resultatet ble faktisk nesten ikke rotete i det hele tatt) helt brått en dag. Uten at du vet ordet at det. Eller at jeg vet det, såklart.