I'm not there

Jeg har alltid tenkt på Bob Dylan som..annerledes. Han er en sånn person som jeg har hatt lyst til å forgude rett og slett på grunn av særheten. Den ustanselige særheten som setter en tykk linje mellom det man klarer å like og det man under null omstendigheter kan klare å få seg selv til å høre på, altså.

Jeg liker sånne linjer.

Bob Dylan-linjen klarte jeg visstnok ikke å trå over før jeg hadde sett I'm Not There. Noe som igjen var et resultat av at jeg gikk over Heath Ledger-streken for en god stund siden. Jeg har alltid visst at Bob Dylan ligger nær kjernen av det jeg ser på som viktig i musikken: hvor utrolig viktig tekstene er, hvor relativt ubetydelig vokalistens stemme er, samt protestkulturen (note: The Beatles). Uansett så har det vært alt for sært. I hodet hører jeg mammas stemme om at onkelen min satt på den kråka Bob Dylan sammen med vennene sine og trodde han var så kul. Jeg merker det lyser respekt.

En annen stemme som ringer i hodet mitt, er stemmen til en musikkperson jeg hørte på radioen. Han sa at musikken hans var til dels inspirert av Bob Dylan. Det vi si, han påpekte at det var etter Dylan hadde tatt i bruk litt mer elektriske gitarer og slikt.

Inspired by the music and many lives of Bob Dylan.

Siri syns filmen var utrolig bra. Og det basert på mer enn at Heath Ledger var med. Det ble sagt så utrolig mye genialt, og hele A4-arket ble fylt av ordfylte kruseduller i løpet av de omtrent to timene filmen varte. Måten å fremstille de forskjellige delene av Bob Dylans liv er forskjellig fra alt jeg tidligere har sett (selvfølgelig tar vi nå hensyn til at jeg er en like god filmkjenner som Britney er like kul som John Lennon), og likeledes originalt bra som f.

"A nobody could have written songs like that." Han gjorde noe de andre ikke gjorde. Han så samfunnet og puttet det sammen til originaliteten sjæl. Jeg tror ikke alle kan skrive sånne sanger. Five words: Ballad Of A Thin Man. Og selvfølgelig en hel skattekiste av annet.

Dessuten er jeg overdrevet imponert over at han er poet og forfatter også (se så teit jeg er). You don't have to write anything down to be a poet. Antall bra sitater i filmen er uendelig. Det er sweet. Det er tøft at han har lekt med andre kule mennesker som George Harrison, Ringo Starr, Eric Clapton, Paul Simon, The Rolling Stones, Johnny Cash, Van Morrison og Stevie Nicks. Jødiske saker er kult. Meninger er kult. Låtskrivere er kule. Og det er kult at han fremdeles trasker rundt og spiller konserter.

Og ja, jeg kommer ikke over at Cate Blanchett spiller Jude Quinn.

How does it feel, my friend, to be such a freak?