søndag 30. mai 2010

❦ Kunnskap

Oj, det er søndag igjen.
Jeg har allerede forklart hvordan dagene er for tiden, så det er ikke noe vits i å grave enda mer i det. Det blir ikke noe mindre søndag uansett. Og i dag er neste punkt på listen over fine ting kunnskap.


Hver gang det viser seg at jeg vet noe, blir jeg litt glad inni meg. Spesielt hvis det er noe ikke alle andre vet. Jeg vet for eksempel ganske mye om te. Og band som ikke er de mest kjente i verden (har du hørt om Folded Light, kanskje?). Jeg vet ganske mye om ting som i det store og det hele sikkert kan kalles uviktige, ting som man lett kunne gått gjennom livet uten å vite. Jeg husker for eksempel bursdagene til sånn cirka alle (og jeg har lagt merke til at det kan være en freak-out-faktor), jeg kan hele Images and Words utenat, jeg vet over middels mye om Charles Manson og vet hvilken bok Mark David Chapman leste da politiet kom 8. desember 1980.

Jeg kan liste opp albumene til The Beatles i kronologisk rekkefølge (som mange andre, tør jeg gjette), jeg husker alle stedene jeg har fått postkort fra. Jeg vet ganske mye jeg ikke er klar over at jeg vet, ting jeg sjelden husker, og mesteparten av det jeg vet er ting andre aldri ville trodd jeg visste. Dersom jeg møter deg, husker jeg mest sannsynlig både ansiktet ditt og navnet ditt resten av livet. En av de største svakhetene mine derimot, er at jeg ikke tror på kunnskapen min. Dersom jeg sier noe faglig, legger jeg alltid til "men det er jeg som sier det, så jeg ville sjekket det et annet sted for å være sikker". Ikke at Siri er noen wiz som har låst det hun kan ikke i en skuff og helst ikke vil dele det, altså.

Men hei, det er alltid like morsomt å vite noe. Det er morsomt å lære. Jeg tror det er noe av det fineste med å studere - det er alltid spennende å lære nye ting. Og det er så mye jeg skunne ønske jeg visste.


Og fant forresten sangen, helt uten meningen.
Jeg sa dummedummedumme til Spotify, men fant ut at jeg skulle redde situasjonen med å lage en spilleliste med den besteste musikken som finnes i stedet. Helt plutselig kan du også få den.

tirsdag 25. mai 2010

Ting som skjer mens man leser til eksamen

En av ulempene med å ha eksamensperiode, er at man blir maks selvsentrert. Jeg har i alle fall tydelige problemer med å fokusere på andre ting enn det som går mellom bøkene og hodet mitt (og forhåpentlig skal forbli inne i hodet mitt, også). Jeg vet ikke hvilken dag det er. I dag våknet jeg opp med fredagsfølelse, men slo tanken fra meg i løpet av ti minutter (er ikke det ganske lenge?). Jeg kommer hjem etter at butikkene har stengt, så jeg sitter igjen med en følelse av at butikkene aldri har åpent. Narvesen er en fin ting. Huset mitt brukes til å dusje, pusse tennene, sove og spise frokost. Jeg skjønner ikke hva annet jeg kan bruke tiden til, enn å være på skolen. Lesesalen er min nye leilighet - her kan jeg leve lenge på havregrøt, knekkis og kaffe (og Narvesen). Jeg klarer ikke planlegge mer enn én dag frem i tid, det nytter ikke gi meg selv noen dagsplan og det blir plutselig vanskelig å koordinere mine dager med dagene til mennesker som ikke oppholder seg i samme bygg som  meg (helst skal de også være på samme plan også). Plutselig fant jeg ut at det er to uker siden en venninne av meg hadde eksamen, og jeg har fremdeles ikke hørt hvordan det gikk. Dessuten burde jeg ha skrevet et tosifret antall brev og sendt til fine mennesker, men det kommer definitivt ikke til å skje i løpet av de neste dagene.

Det virker som det var i går at jeg logget inn på bloglovin' og leste gjennom de 147 nye innleggene. Når har jeg plutselig 187 uleste innlegg, og jeg innser jo at "i går" i virkeligheten var i forrige uke. Twitter har automatisk logget meg ut, noe som aldrialdi har skjedd før. Og jeg leser plutselig veldig lite nyheter. Ups.

søndag 23. mai 2010

❦ Magisk musikk

Det er eksamensperiode. Det betyr at alle dager bare er dag. Ingen prefiks, ingen røde dager. Jeg fant akkurat ut at det er søndag, noe som betyr at det skal et punkt til opp på listen over fine ting. Her skal ingen lure seg unna.

I dag vil jeg skrive om magisk musikk.
(Dette er ikke musikk-punktet på listen forresten, bare for å ha det klart. Det skal få sin plass på listen det også, men det blir ikke før det kommer en dag jeg vet er søndag. Mhm.)

Før danset jeg. Av type organisert dansing, altså; møt opp på dansetime, dans, dra hjem fra dansetime, dra tilbake neste uke. En gang spilte dansepedagogen en veldig fin sang. Det var en sang jeg hadde hørt før, men som jeg ikke visste noe mer om. Det var omtrent verdens vakreste sang.

Jeg ble like glad hver gang jeg tilfeldigvis hørte sangen, til tross for at jeg ikke visste hva den het, hvem som sang. Det var nesten så jeg hadde lyst til å reise meg opp å spørre hva er det vi hører på?, samtidig som en del av meg hadde lyst til å sitte i ro. Jeg kunne bare se for meg en ballettdanser, med tåspissko og roser i duse farger som danser på en sky. Jeg tror ikke det gjør noe at det ikke gir noen mening. Sangen gav meg en slags indre ro. Og en del av grunnen til at jeg likte den (og fremdeles liker den) så utrolig godt, var nettopp fordi jeg ikke kunne sette ord på den. Det var den magiske sangen.

En dag, etter jeg hadde vært på joggetur, fant jeg frem en musikkplate hjemme jeg aldri hadde sett før. Jeg satt den på, la meg på gulvet. Jeg hørte én sang, hadde øynene lukket, tankeløs. Sang nummer to.

Der var den.

Jeg er veldig glad i den magiske sangen fremdeles. Jeg mener, virkelig, det er en av verdens vakreste. Den leie delen er at ballettdanse-på-skyene-følelsen ikke er like sterk nå som den var før jeg fant ut at sangen faktisk hadde et navn, at den var en del av virkeligheten.

Nå har jeg funnet en ny magisk sang. Jeg har hørt den to ganger. Den gir meg omtrent samme piruettfølelse, men rosene har litt sterkere farger.
Og jeg har ingen intensjoner om å finne ut hva den heter.

Vet du om en magisk sang?

tirsdag 18. mai 2010

Tumblr


Jeg har lenge hatt en Tumblr (er det slik man bruker ordet?).

Tingen er at jeg ikke helt har visst hva jeg skal bruke den til.
I dag fant jeg det ut;
fordi Fonen min tar så mange fine bilder,
og fordi jeg har lyst til å vise dem frem
uten å pynte Siri-landet med dem hver eneste dag,
er det nettopp det min Tumblr skal brukes til.

Storfornøyd.

Har du en også, kanskje?


(Jeg hadde forresten klart å komme meg fra 248 til 60 nye innlegg på bloglovin'.
Nå er det plutselig tilbake til 133.
Jeg liker dere.)

søndag 16. mai 2010

❦ 17. mai

Dette er enda et punkt på den fine listen.
Hvilken dag er best; Julaften eller 17. mai?

Jeg elsker 17. mai.

Noe av det beste med 17. mai, er at dagen handler om oss. Ikke om deg, ikke om meg, men oss. I skrivende stund surrer det ordordord rundt i hodet mitt, alle som representerer deler av maidagen som gjør den til årets besteste dag (omtrent, tror jeg). Jeg klarer ikke sette dem sammen til en sammenhengende tekst. Jeg vet nemlig ikke hvor jeg skal begynne, hvordan jeg skal fortsette eller hvordan jeg skal avslutte. Derfor gjør jeg det på denne måten;

  • Grunnlovsdagen. 17. mai 1814. Eidsvoll. 
  • Barnas dag. 17. mai er jeg så glad i, moro jeg har fra morgen til kveld. Da er det så du, om vi er små du, er vi med likevel.
  • Forberedelsene. På barneskolen hadde vi rydderunder før den store dagen, noe som førte til at alle grøftekanter var helt frie for søppel og annet rask. 
  • Bjørken. Det fineste treet, ikke sant?
  • Sangene. Voksne menn som synger høyt fordi det er rett, små barn som har lært seg det første verset av Ja, vi elsker, og er storfornøyde med det.
  • Røde lakksko med bomull i fordi de er for store, og som man allikevel får gnagsår av. 
  • Skuddene fra Oscarsborg klokken 08.00. Rett etter henges flagget opp på verandaen.
  • Korps. Selv har jeg offisielt brukt ti år med uniform på og drillstav i hånden. Ja, det var slitsomt. Ja, det var verdt det. Tett program fra morgen til kveld som inkluderer spilling ved minnestøtter, skoler og tog er fint. Alle menneskene er så glade.
  • Ja, menneskene! Man smiler og sier gratulerer med dagen. Man kan ikke være annet enn glad.
  • Bunader. Ah, som jeg elsker bunader. Spesielt hvis du er mann i bunad, mhm. 
  • Verdens beste. Kaken, altså. Det er ikke ordentlig 17. mai uten Verdens beste.
  • Tog. Hipp-hipp, heisann - hurra! Hurra, hurra, hurra!
  • Sukkerspinn og iskrem. Kanskje mer enn én?
  • Russemenneskene og alle de små barna som løper rundt dem. Spesielt de barna som ikke helt tør å gå frem og spørre om russekort, nøler litt og knoter med ordene når de endelig har turt å nærme seg den store, skumle russen, eventuelt står bak beina til mor eller far og mumler snille ord.
  • 17. mai-sløyfe, flagg og solbriller. 
  • Nasjonalsangen. Inkludert hvor tungt det er å holde en tamburstav i luften i tre vers.
  • Følelsen av å komme hjem, legge de slitne beina på bordet og tenke hvor herlig det er med enda en fantastisk 17. mai. 
Dette bildet er fra 17. mai i fjor.
Flaks at Han fine i bunad er så snill. 

I morgen er den her igjen. Hvordan tilbringer du 17. mai?

Og ja, gratulerer med morgendagen!
Hurra, hurra, HURRA!

fredag 14. mai 2010

Sunrise

Jeg ville bare vise frem denne:




Fordi jeg elsker te.
Og fordi pakken fra Tepikene kom i posten på den riktigste dagen. 

mandag 10. mai 2010

Let's go for a walk where it's quiet and dry, and talk about precious things.



Jeg elsker at fonen min har lyst til å være et gammelt plastkamera.

søndag 9. mai 2010

❦ Skriv

Dette er et punkt på listen over fine ting.

Jeg har alltid hørt at det er lurt å skrive dagbok. De sa det var en fin måte å sette ting i perspektiv på, at det var noe man ville ha glede av både mens man gjorde det og senere. Overbevist om det var jeg nå ikke, mildt sagt. Jeg var heller av typen som syns dagbok var litt teite saker. Hvorfor skrive det ned når jeg vet hva som har skjedd?

Kort fortalt; mitt syn på å skrive ned ting har forandret seg. Det tok tid, men jeg liker mine egne nedskrevne ord mye bedre nå enn jeg trodde jeg noen gang kom til å gjøre. 

Hvordan begynne å skrive når man aldri har gjort det før?
Jeg begynte å ikke å skrive fast dagbok før i totusenogni. Det var mitt eneste nyttårsforsett for året; jeg skulle skrive noen ord om hva som hadde skjedd hver eneste dag. Jeg kjøpte en fin bok og en penn som bare skulle brukes til dagboken, og la dem under den ene puten i sengen min. Etter hvert ble det en del av ritualet før jeg la meg til å sove at jeg skulle skrive. Litt. Dersom jeg glemte det, var det ikke noe annet å gjøre enn å skru på lyset og dra frem boken. 

Jeg var ganske streng med meg selv, men det var var verdt det. Da sommeren kom og jeg dro til England, kjøpte jeg en ny bok. Den skulle bli en slags scrapbook/notatbok for de fire ukene jeg var i Moderlandet, med nye ord hver eneste dag. Den er proppfull.

Fra sist høst har jeg skrevet i Shakespeareboken min. Den ligger under den ene puten i sengen min, sånn som dagboken for i fjor gjorde. Nå skriver jeg ikke lenger hver eneste dag, men når jeg føler at jeg har lyst til å gjøre det. Det er ikke det samme tiltaket å ta frem pennen for å skrive som det var da jeg begynte. Nå skriver jeg fordi jeg syns det er det riktige å gjøre. Jeg trengte å ha et halvt år med strenge "lover" om at ordene skulle ned, for så å få et mer sunt forhold til å dokumentere hverdagen senere.

Hvorfor skrive?
Jeg har ikke kastet en eneste av skrivebøkene jeg har hatt gjennom skolegangen min. Alle sammen ligger i noen grå pappesker på loftet hjemme. Jeg syns det er like fint å ta dem frem hver gang jeg gjør det - se hva jeg har skrevet, hvordan skriften min har forandret seg. Det er det samme med å ta frem andre ting jeg har skrevet. Bloggen, for eksempel. Det er alltid koselig å se hvordan livet mitt var før, hva jeg tenkte på, hva jeg gjorde. Uten dette innlegget hadde jeg aldri husket at jeg en gang lagde en rosa banankake. Dette innlegget får meg til å huske hvor glad jeg ble da jeg fikk pakke i posten, dette hvor tiltak det var å hente den. At høsten nullåtte var et krevende forhold med Lehninger ville jeg såklart husket, men at jeg har skrevet fire små linjer om det, får meg til å huske så mye mer. 

Jeg hørte en gang en lærd mann si at menneskene aldri burde lært seg å lese og skrive. Det gjorde oss dumme, rett og slett fordi det undertrykte hukommelsen vår. Behovet for å huske tingene var ikke lenger like stort ettersom man kunne finne alt man trengte å vite nedskrevet ett eller annet sted. Og det er jo sant, det mannen sa.

Det er ikke bare det at ordene jeg har skrevet ned hjelper meg med å huske ting som har skjedd tidligere. Jeg er en slik person som ikke er veldig flink til å uttrykke meg muntlig. Så skal det sant sies at jeg ikke klarer å snakke om vanskelige ting heller, eller følelser for den saks skyld. Da farmor og farfar døde, var det eneste jeg kunne gjøre å skrive. Jeg ville helst ikke snakke om det.

Dagboken min inneholder kanskje litt mer personlige tanker enn det Siri-landet gjør. Uansett er noe av det fineste jeg vet å bla gjennom gamle sider, lese det jeg har skrevet. Noen ganger lese fine ting, noen ganger lese ting som gjør meg trist. Jeg angrer på at jeg ikke begynte å skrive dagbok tideligere. Jeg ville hatt få utrolig mye igjen for det nå. Og senere i livet.

Skriv
Hvorfor står det å skrive på listen over ting som gjør meg glad? Fordi det er så fint å se tilbake på. Det er en herlig følelse å se at jeg produserer noe, at ordene blir flere jo lenger nedover siden jeg kommer. Jeg har mye lettere for å formulere meg skriftlig enn muntlig, noe som gjør skriving ypperlig for å uttrykke det jeg vil si. Jeg er fullstendig klar over at omtrent alle menneske rundt meg er flinkere til å snakke enn det jeg er, men å skrive er noe jeg vil anbefale alle uansett. Så om man skriver mye eller lite, vil man få noe igjen for det. Morgendagen vil ikke være lik som i dag. Hvordan du føler deg om fem år, vil nok være mer forskjellig fra hvordan du oppfatter verden i dag enn du tror.

Oh, forresten. Skriving er jo en fantastisk kunstform også. Mine skriblerier hilser på verden fra tid til annen. Gjør dine det òg?

søndag 2. mai 2010

❦ Finn yndlingsordet ditt

Dette er et punkt på listen over fine ting.

I Cambridge hadde jeg tidenes mest fantastiske engelsklærer. Han var forfatter, han var annerledes. Joda, vi fikk skolebøkene av han slik som alle de andre studentene fikk av sine lærere, men jeg er temmelig sikker på at de andre ikke fikk beskjed om å brenne dem da de kom hjem, eventuelt "glemme" dem ute i Englandregnet. Vi ville nemlig ikke få nye, det var veldig viktig å merke seg.

Engelsklæreren min var den beste engelsklæreren man kan tenke seg. Vi lærte oss fine dikt utenat jeg fremdeles husker, lo av lovene om at man må ha tillatelse for å demonstrere i Central London og analyserte hvordan man kunne bruke de samme lovene til å lage et papirhelvete for politimennene, snakket om gamle filmer, revolusjonerende bøker og hvordan alle språk kan gå sammen og danne verdens herligste; engelsk.

Sprinkle. Det var favorittordet til engelsklæreren min. Bare hør på det, sa han, kjenn på det. Legg merke til hvordan tungen febrilsk forsøker å holde fast i det før den må gi opp og la det fly av gårde. Jeg liker ordet sprinkle. Men det er ikke yndlingsordet mitt allikevel.

Jeg har allerede skrevet om favorittbokstaven min. Den er faktisk ikke med i yndlingsordet mitt, tro det eller ei. Nei, for yndlingsordet mitt består av fire bokstaver. To av dem er like, og de to bokstavene som er igjen peker hver sin vei. Ordet lager en så fin lyd at jeg smiler litt hver gang jeg hører det. Helt sant.

Eple.

Da Tove og jeg gikk en tur i Frognerparken i mars, prøvde jeg å forklare hvorfor nettopp dette ordet er det fineste ordet i verden. Jeg bruke granateplebegrunnelsen; når man sier granateple, høres det ut som en granat..og et eple. Merkelig nok. Før jeg visste hva et granateple var, så jeg alltid for meg et eple som sprang når jeg hørte ordet. Grunnen til at jeg liker eple så godt, har ganske mye med dette å gjøre; ordet sprenger litt når man sier det, på samme måte som granateplet gjør. Det fineste er at man ikke trenger granaten for å få det til.

Jeg elsker lyden av eple.
Flaks at grønne epler er omtrent det beste jeg vet om. Da får jeg brukt ordet endaenda mer.

Hva er ditt favorittord?