mandag 30. november 2009

Nå er du. Her og nå.
Det er nå du sitter i cockpiten
og har ansvaret for at jorda når fram
til neste generasjon.
Det er nå du kan slå i bordet
og si hva du mener. Det er nå
du kan lese gressets lette kursiv i vinden,
trærnes eldgamle stavelser i dyreblikkets
mening om justismord.

Ja, her og nå. Det er nå
minstejenta puster godnattkysset
på kinnet ditt. Det er nå
du står på fyrdørken og kan skufle
venners ord, morgenlys og nytraktet kaffe
innunder kjelene
så det damper og går.

Vent ikke på drømmen om i morgen, kamerat.
Sleng lassoen din rundt hornene på den,
hal inn
og hiv den over ende.
Det er nå du har sjansen. Her og nå.
Bare her og nå.

av Kolbein Falkeid

tirsdag 24. november 2009

Jeg trekker inn magen..

..for å vise frem de nye kjolene mine.

Jeg er egentlig ikke en person som går med kjoler. I T-land hadde jeg bare én før i dag; den kjøpte jeg forrige mandag for 90 kroner og likner på en gammel gardin. Hjemme har jeg tre kjoler: den ene kjøpte jeg i La France den gang da jeg var liten og tynn, og den ser ut som et lappeteppe, den andre kjøpte jeg på salg i Christiania en gang mor var i Asia-land og den tredje måtte jeg anskaffe meg da russeballet begynte å nærme seg.

I dag gikk jeg til byen for å finne en svart kjole.

Jeg fant en svart kjole på Cubus og en fin bolero som passet til den. Kjolen kostet 299,-, boleroen 149,- og vips - 30 % rabatt. Så gikk jeg til Vero Moda - en butikk jeg ikke har vært inne i siden før sommeren. Der fant jeg den fantastiske svarte kjolen med lommer på. 300,-. Fint. Jeg fant ut at jeg trengte svarte støvletter også. Bianco. 900,-. Jeg er fattig.










Deretter fant jeg ut at jeg trengte undertøy. Jeg gikk på H&M og endte opp med to kjoler til; den fantastiske liksom-todelte kjolen for 349,- og den store oransje for 199,-. Jeg er veldig, veldig forøyd, selv om det bare er en av kjolene som vi liker å karakterisere som Siri-ish.

Nei, nå vil jeg gå i kjole snart, pynte meg for farmor og smile til alle menneskene.

Jeg endte forresten dagen med en liten tur på Nille der jeg kjøpte store mengder lys og en adventsstake.
Jeg liker stuen vår enda bedre nå.
Og jeg gleder meg til jul.

søndag 22. november 2009

Siri & Den lille grå damen i fiolett

Jeg husker hun lurte på om isbjørnen fremdeles var her. Latteren da jeg sa den står på akkurat samme sted som den gjorde da hun var her på 90-tallet. Jeg ser for meg den hvite bilen hennes med Drøbak-merket bakpå som jeg klistret på en av mange onsdager jeg dro til henne rett etter skolen, spiste spagetti à la capri og spilte casino. Bilen triller inn på gårdsplassen. Solen skinner og jeg kjenner gleden over at hun kommer til oss for å bade i dag. Hun har på en svart badedrakt som dekker over bestemormagen, et svart og hvitt sjal, en stor hatt og sko som gjør at hun kan gå blant alle steinene i vannet uten å få vondt eller skli og falle. Jeg husker trekurven med så mye rart i - blader, sigaretter, drops, godteri og kjeks. Og de dyre, grå solbrillene. Jeg husker vi tre sov over hos henne og ikke ville stå opp alt for tidlig i en frykt for å vekke henne. Da vi endelig stod opp, satt hun og ventet på oss på det blå kjøkkenet. Det fine, blå riskjøkkenet. Huset med så mye rart i. Gamle leker på loftet. Fine, gamle ting overalt. På veggen henger selvportrettet der jeg lenge trodde hun holdt en håndfull saltstenger i hånden, ikke pensler. Jeg ser hun smile opp mot meg med nye briller og en tann mindre i munnen. Hun sier hun liker klærne mine og at håret mitt er så fint og langt, kjempelangt. Jeg husker hun likte diktet jeg gav henne i bursdagsgave med blått bånd rundt - hvordan det overrasket henne at en så ung pike kunne virdereføre så dype tanker om livet, uten at det var jeg selv som hadde skrevet det. Jeg husker den store, blå jakken og den hvite vesken. Hvordan hun kunne ta frem en liten gullommebok med bare 20-kroninger i og be meg gå på Favoritt og kjøpe den aller beste isen. Jeg husker vi kunne gå på butikken og handle for å passe på at kjøleskapet alltid hadde sjokolade i døra og brus på øverste hylle. Den dagen vi spiste bacalao og jeg så at hun virkelig er mamman til pappa. Hvordan hun til stadighet leste bøker hun kunne si var helt forferdelige og fulle av ord som var så fryktelige at de ikke skulle brukes. Jeg husker hagen, lukingen, morellene og de sure eplene. Hendene, kinnene, det fine, krøllete håret. Øredobbene, kjedet, alle krukkene med mystiske ting i, stemmen.

Og den fine damen som smiler mot meg med rød leppestift og sier "Det er sånn som dette jeg vil du skal huske meg".

mandag 16. november 2009

Den magiske grensen

I dag er dagen som setter en fin grense mellom tidligere stress og kommende juleglede. I dag har jeg nemlig levert prosjektsøknad for den o' så store valgfriprosjektperioden; et flott prosjekt for flinke studenter med resulterende oppgaveinnlevering og et opplyst sinn. Som med noen av mine medstudenter, har forberedelsene til søknadsfristen vært av det stressende, jeg-vet-ikke-helt-hva-jeg-skal-gjøre-slaget for meg. Det skal sant sies at det er en lettelse at søknad og prosjektbeskrivelse er levert, selv om resultatet av forberedelsene ikke ble helt slik jeg hadde tenkt meg (nå krysser vi bare fingrene for at prosjektet blir godkjent av den mystiske komitéen og at arbeidet med det blir så fint som jeg håper på).

Så, i dag er stresse-perioden over. Det gjør livet klart for å ta del i det som skjer fra 17. november og fremover. Det vil i all hovedsak si jul. Jaa, hurra. Nå kan jeg endelig komme et skritt videre i det store Julekortprosjektet, kanskje starte på julegaveprosjektene og generelt få en økt mental god stemning som gjør klar for den fine-fine tiden som snart kommer.

I dag har jeg tatt julevasken av kjøkken og stue. Jeg vet ikke om det kanskje er litt tidlig med julevask, men huset vårt ser i alle fall mye friskere ut nå. Ingen kaniner under sofaen, i sofaen, under sofaputene, oppi lampen, i hjørnet i vinduskarmen, inne i skapet.. Mhm. Så har jeg vært på butikken og kjøpt julelyseting - et fat med speil og tre telysestaker som passer til. I tillegg har jeg tatt den røde juleløperen ut av skapet og pyntet bordet med røde ting. Litt i tidligste laget, men det er veldig-veldig koselig. Julekulene og kakebaksten begynner ikke før i desember, det kan ikke komme før.

Jeg handlet litt mer på butikken også, nå som jeg først var i gang. Ting til Julekortprosjektet. Og tre helt fantastiske jumbokopper. Jeg kan sitte å se på dem. Lenge. Så fine er de. I bakgrunnen på bildet ser du forresten syskrinet mitt. Jeg er veldig glad i det også. Miljøgården Design. Jeg klager ikke.

Etter at stue og kjøkken var skrubbet og bordet pyntet med rødt, lagde jeg meg middag.
Risgrøt.
Åh, det var så riktig.

tirsdag 10. november 2009

Siri baker gulrotmuffins


I studentverden har vi grupperarbeid omtrent to ganger hver uke. Gruppen min er en fin gruppe, og de bra menneskene har funnet ut at vi skal ha en egen kos-ansvarlig for hver gang vi møtes. Denne gangen var det min tur. I full visshet om at jeg ikke på noen måte ville klare å toppe verdens mest himmelske eplekake lagd av forrige kos-ansvarlig, prøvde jeg meg på noe enklere; gulrotmuffins.

Det ble en total katastrofe. Jeg glemte dem i ovnen og løp hysterisk inn på kjøkkenet da Roomie sa det luktet godt. De var mørke på toppen, men bevegde seg på en merkelig jeg-er-ikke-ferdig-stekt-måte da jeg var borti brettet. Herlig.

Etter de hadde fått en liten makeover av glasur og ferske gulrøtter, ble de i alle fall seende bedre ut enn de smakte. For å smake godt, det gjorde de virkelig ikke.

Dette er oppskriften, noe modifisert etter hva hodet mitt tenker er best etter det mislykkede forsøket:
  • 4 gulrøtter (jeg brukte bare tre)
  • 1,5 dl sukker (jeg brukte to, men det trengs tross alt ikke så mye)
  • 2 egg
  • 2 dl hvetemel
  • 1 ts kanel (Mmm, dette minner meg om en helt fantastisk krydderkake jeg tydeligvis snart skal lage igjen)
  • 1 ts vaniljesukker
  • 1 ts bakepulver/natron (i oppskriften stod det begge deler, noe jeg gir omtrent all skylden for skuffelsen muffinsen har brakt med seg)
  • 1 ts olje
  • 100 gram naturell kremost
  • 1 dl melis
Rasp gulrøttene, type fin. Lag eggedosis og bland forsiktig i det tørre etterfulgt av oljen. Til slutt røres gulrøttene inn (la noe være igjen til pynt, hurra). Ha røren i 16 muffinsformer og stek dem på 175 grader i 15-20 minutter (stekingen burde kanskje modifiseres litt, den også).

Rør kremost og melis sammen med en skje og ha det på de avkjølte muffinsene. Bruk en gaffel til å lage mønster hvis du føler for det, og dryss litt gulrot over til slutt.





Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
Følg min blogg med bloglovin

mandag 9. november 2009

I put a kiss in a golden box

Jeg er tydeligvis helt der på å lage kort for tiden.

Farsdager medfører farsdagskort.

 

Syke søstre får god-bedring-kort.


Både pappaer og søstre får sjokolade.
Forhåpentligvis var den ikke smeltet eller knust i tusen biter under transporten fra T-land til de mer siviliserte delene av Kongeriket.

onsdag 4. november 2009

Le Voyage De Penelope


For en liten stund tilbake fant jeg ut at jeg skulle lage bursdagskort til en av de søte menneskene som for tiden befinner seg i det store utland.

Dette er resultatet.

(Det er veldig dårlig av meg at jeg ikke klarte å time dette innlegget til burdagsmennesket fødselsdag, men bedre sent enn aldri, tipper jeg).

Og ja, hun fikk norsk sjokolade også.

tirsdag 3. november 2009

Vennemenneskene

I dag kom Hun Som Spør bort til meg og sa hun hadde vært på visitt i Siri-landet. Fantastisk, sa jeg, håper du trivdes. Det hadde hun gjort, sa hun, men det skulle sant sies at hun savnet noe jeg skrev for omtrent syv måneder siden. Aah, det ja! Plutselig husket jeg et av mange påbegynte papirskrevne innlegg jeg skrev på en forelesning forrige semester. Jeg lette litt i de mentale skuffene for å finne frem til hvor den kunne ligge. Etter litt godsnakking med de i toppen, fant jeg arkene. Svart skrift med blå streker. Det handlet om venner. Og det var ikke ferdigskrevet.
Her er i alle fall resultatet av forelesningen en vintermorgen;


Jeg tror det skal temmelig mye til for å finne en person som har den generelle oppfatningen at venner er en negativ greie. Altså; det er det virkelig ikke. Men uansett hva du eller jeg eller Monsen må mene, har jeg ingen planer om å komme med en lang avhandling om hvor viktig/fint/vakkert vennemennesker er. Det tror jeg nemlig du kan tenke bedre over selv, helt uten min hjelp.

Det jeg vil fortelle om i dag, er de forskjellige typer venner de fleste burde ha - det står i alle fall på vennemenneskelisten jeg ønsker å oppfylle når jeg blir stor. Med andre ord har jeg ganske god tid til å få disse menneskene til å dukke opp i livet mitt. Sånn helt plutselig, altså.

Før listen kommer, er det viktig å understreke at mange av de nevnte egenskapene ikke er grunnen til at de gitte medmenneskene blir vennemennesker. Ofte er det som en ekstra godtepose brunget inn i vennskapet.


Punktene på listen kommer i en mer eller mindre tilfeldig rekkefølge;

#1 - Hjertevennen: Vennen som alltid er der, som alltid er god og snill og super. Og temmelig nær hjertet, sånn rett og slett.

#2 - Klemmevennen: Klemmer. Mhm. Denne vennen løser alle problemer med en klem. Den fineste delen er at det alltid fungerer. Personen gir for all del ikke klemmer i hytt og pine, men har merkelige antenner som forteller når det er rett. Og når det er rett klemmetid, kan til og med jeg overleve å få en klem, selv om jeg ellers holder meg langt unna alt som har med klemmer å gjøre.

#3 - Elektrikervennen: Det er alltid praktisk å ha en elektriker i venneflokken. Selvfølgelig er det ikke bare de elektrikerpraktiske elementene som er viktige (og det er egentlig et veldig viktig poeng ved de resterende punktene også). Jeg er en person som ikke har alt for god peiling på sikringsskap og stikkontakter og slikt. Dersom noe ikke er helt rett (eller jeg tror noe ikke er helt rett), holder jeg meg helst langt unna. Å kunne ringe elektrikervennen da, ville vært gull verdt. Spesielt når man tenker på min lille telefonfobi.

#4 - Homovennen:  Det sier seg vel selv. Nå har jeg visstnok ikke et mål om at man homovenn skal være "a little girl inside" - en slik en vanlig jente i guttekropp. Men altså, han kan godt være det også. Alle - alle - menneser burde ha en homovenn. Mhm.

#5 - Legevennen: Det ville vært veldig fint å ha en venn som vet alt om kropp og sånne livstilværelsetilstander. Det burde nok påpekes at jeg ikke skal ende opp som en evig hypokonder, selv når det viser seg at alle aspekter av mitt liv går under symptomene på en eller annen livstruende sykdom.

#6 - Vennen i uniform: Hvordan uniform det er, er virkelig ikke viktig. Det essensielle er at vennen er en sånn person som mer eller mindre alltid får i uniform. Jeg tror jeg ville følt meg trygg da. Og litt passet på.

#7 - Advokatvennen: Helst en menneskerettighetsadvokat, men jeg kan godt nøye meg med sånn omtrent alt. Personen kan til og med være tørr, kjedelig og paragrafaktig uten at det ødelegger det faktum at det er en advokat. Og en venn. I tillegg er det et must at personen går i dress like ofte som Vennen i Uniform går i uniform.

#8 - Veldedighetsvennen: Denne vennen er en hjelpe-mennesker-freak. Amnesty, Røde Kors, Noah, Redd Barna, Plan, OD, Fremtiden.. Det er et viktig prinsipp at vennen ikke bare er et støttemedlem, men er en engasjert sjel som brenner for noe. I tillegg forundrer det meg at vennen har tid til alt vennen gjør. Det virker som det alltid er noe som skal gjøres, ofte tre ting samtidig. Allikevel går alt bra!

#9 - Politikervennen: Er merkelig nok politisk aktiv og leker rundt med partiprogram og leserinnlegg, møter og taler. Personen har virkelig peiling på politiske ideologier og historie, og selvfølgelig vet vennen om alt som skjer i den store verden.

#10 - Dataduden: Personen er en nerd med peiling på data og spill og sånne ting. Jeg har virkelig ikke peiling, så jeg vet i bunn og grunn ikke hva Dataduden skal kunne..

#11 - Musikkvennen: Har den største musikksamlingen i vennekretsen, og det inkluderer både dagens musikkplater, gamledagers vinylplater, demoes, singler, musikk-DVDer og sikkert en hel haug med andre ting. Vennen spiller i det minste gitar, men helst også et instrument til eller to. I tillegg er veggene kledd med plakater.

#12 - Professoren: En generell smarting man kan spørre om det meste, og som i de fleste tilfeller har svar. Dersom vennen ikke har svaret, vet han i alle fall hvor man skal gå for å finne det.

#13 - Filmvennen: Som med Musikkveggen, har Filmvennen en gigantisk filmsamling. Og han har peiling på film. Virkelig.

#14 - Reiseguiden: En reiseglad sjel som har vært omtrent overalt og som alltid har godt forslag om hvor neste reise burde gå. I tillegg til å gå tips om destinasjon, gir vennen også en full plan om steder man burde dra utover de normale turiststedene. Man har en universal inside guide, med andre ord.

#15 - Snekkeren: Igjen av praktiske årsaker. En snekkervenn er noe man alltid har behov for. Om kanskje ikke hver dag (snekkerdelen, altså), så i alle fall et par-tre-noen ganger i løpet av livet. Jeg har dessuten en oppfattelse om at snekkermennesker generelt er veldig avslappede personer i slitte klær og flanellskjorter. Og det kan man like.

#16 - Sportsfreaken: "Treningsnarkoman" og kostholdsbevisst. Den riktige personen å spørre angående trening, kropp og helse. Og ja, vennen er en pådriver for fysisk aktivitet; skiturer, turgåing, fjellturer, jogging og andre fancy greier der kroppen er i aktivitet.

#17 - Jenta: Venn av den feminine art som bryr seg (mer enn meg) om sminke, mote, yoga, sjel, magasiner og andre sånne jenteting. Jeg er egentlig litt usikker på om det er et must i vennekretsen, men dersom jentedelen kombineres med en av de andre kategoriene, klager jeg i alle fall ikke. Eller. Kanskje man kan behov for Jentevennen uansett?

#18 - Fotografen: Jeg er veldig glad i bilder. Type veldig. En fotografvenn er viktig både for å dokumentere livets gang i et fint album og for å lære meg selv noen fine fototriks som gjøre meg en smule flinkere bak kameraet. Fotomennesker er fargerike, avslappede sjeler, og jeg ser ingen grunn til å ikke ha en slik (eller flere). Hepp!

#19 - Snakkeren: En av de sjelene som kan snakke seg henholdvis ut og inn av det meste. Et menneske jeg virkelig beundrer. Heldiggrisen.



Det var så langt jeg hadde skrevet, gitt (og gosh, det var langt!). Jeg fant en kladd til et bildet også som jeg like godt slengte meg.
Veldig mange vennemennesker er ikke nevnt, så jeg veldig å se på dette som et lite utvalg av noe stort og vakker.