torsdag 26. mars 2009

Den Store Trynedagen

I dag er en sånn dag alle faller. Noen dager er nemlig bare sånn, og det er helt sikkert ingenting man kan gjøre med det. Det er ganske fascinerende igrunn, tror jeg.

Tidlig denne morgenen i Siri-landet gikk Siri mot bussen slik hun pleier å gjøre hver morgen. På ryggen hadde hun en stor bag, den samme som hun hadde hatt på ryggen de siste dagene, og den var like full denne dagen som enhver annen. På bena hadde hun røde Coverse. Det var nemlig dagen for de skoene, dog det var det dagen før også.

Det har seg sånn at det i et av nabohusene bor to ganske rare nedlendere (nasjonalitet er basert på det jeg tror jeg klarer å oppfatte som et nederlandsk språk, selv om jeg ikke kan være helt sikker før jeg spør dem - på nederlansk - om det er tilfellet). Når jeg ser ut av vinduet mitt om morgenen, kan jeg som oftest se dem spasere til bussen, den ene høy og bred, den andre av det mindre slaget. Man skulle tro begge hadde støtdempere av fjær i skoene når man ser på måten de går på, og det er ganske klart at de ikke har skjønt at en tynn høstjakke ikke er tingen på Nordpolen, til tross for at det står Polar på den.

Denne morgenen stod nerderlenderen av det mindre slaget på bussholdeplassen da jeg skulle krysse veien. Jeg så meg til venstre og så en mor drasse nedover bakken med den ene ungen under armen mens den andre løp febrisk i veikanten. Jeg så til høyre utover den kalde fjorden med de snødekte fjellene i bakgrunn. Og så så jeg til venstre igjen idet den løpende ungen ikke lenger løp, men gjennomførte et fabelaktig tegneseriefall: beinet nitti grader ut, armene i flyposisjon og kroppen lagt langflat i lufta før hele ungen landet med et dunk på bakken.

Et skrik.

Samtidig gikk jeg selv over veien. Rettelse; halvveis over veien. For der satt jeg plutselig med de røde skoene mine foran meg og lente meg på den overfylte bagen som om dette var stedet jeg skulle sitte resten av dagen. Foran meg i menneskehøyde hørte jeg et lidenskapelig 'off'. Nederlenderen hadde sagt sitt, og det var mer enn nok for en jente som satt mitt i den isete bakken og lo.

Det skal sant sies at både nerderlenderen, mamman, barna og Siri alle kom seg fint på bussen. Som noen mennesker gjør når de sitter på bussen, satt jeg med et konsentrert filosofisk blikk ut av det grå bussvinduet, i dag som alltid. Jeg syns det er veldig interessant at et stor andel av menneskene som satt på bussen denne morgenen klarte å få meg seg at en bertejente løp til bussen samtidig som de satt i sin egen, lille, avlukkede boble. Jeg syns det er interessant at så mange som det faktisk var, la merke til at denne jenta prøvde å løpe over en brøytekant. Og ikke minst at den samme jenta bomma fenomenalt på kanten og rullet nedover bakken i stedet, nå med snøtrekk utenfor tightsen og jenteskoene.

Dessuten syns jeg det er rart å tenke på hvor høyt mennesker kan le av andre.

Bussen falt ikke på veien til universitetet, og jeg tror ikke noen av menneskene på den gjorde det heller. Det var ingen som falt da de skulle gå fra bussen og ned på den glatte bakken, og det var ingen av passasjerene som datt da de gikk mot inngangspartiet til sykehuset eller universitetet. Lettkledde morgenjoggere har på en annen side ikke like mye flaks med seg når de skal ta en snarvei over (nok en) brøytekant, og ender med magen i snøen i stedet. Det er ganske komisk å se på, når jeg tenker meg om.

En avslutning på trynedagen eller blogginnlegget vil jeg helst ikke gå inn på. Jeg er nemlig overtroisk, og dersom jeg setter en strek for tryning nå, er jeg dømt til å tryne minst én gang på hver luftetur jeg tar resten av dagen.

lørdag 21. mars 2009

Eg budde i eit kollektiv




Se!

Dette kom jeg hjem til å går - nytt dusjforheng! Jeg har lenge vært temmelig oppgitt over det forrige (godt brukt og raknet i alle retninger), så hurra. Dessuten matcher det med flisene, og dersom jeg hadde sett et bilde av dusjen i en eller annen annonse, tør jeg gjette jeg hadde tenkt at, whey, dette ser ut som et fint sted å bo.

Det er rart hva sånne småting kan gjøre. Surrer seg rundt hjernen vår og slikt, lar oss tro at alt er nytt, fint, koselig og i skjønneste orden så lenge det er brettekanter på dushforhenget.

søndag 15. mars 2009

Det er veldig viktig at vi jenter er opptatt av hygiene. Og sminke.

Tangerudbakken er bare det søteste. Mhm.


Jeg husker de dagene i barnehagen og på barneskolen snøen da hadde lagt seg som et fint, hvitt lag over den ellers så gråe verdenen. Det var sånne dager alle måtte dra med seg langrennski, staver, kakao og kvikklunsj - nå skulle vi nemlig på tur.

I mine yngre dager hatet jeg dette. Jeg mener -hatet-. Det var ikke noe som var verre enn langrenn. Jeg tør gjette det er noe grunnet i at jeg uten tvil er en av de verste nordmenn med ski på bena, samt at bestevenninnen min oppholdt seg på motsatt side av skalaen, mildt sagt. Vi har Beauty and the Beast, ski-wise.

De noe negative tankene om bortoverski er noe som har forfulgt meg gjennom de ~ti siste årene. Det var ikke før jeg flyttet til T-land (og nærmere bestemt for noen uker siden), at det forandret seg. Til det bedre, altså.

Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke har vært mer stemning for langrenn hjemme. Både i hjemmehuset mitt og i hjemmebyen min. Det har vært en greie for de 'spesielt interesserte' (men alle måtte stå på snowboard eller aplint). Det skal sant sies at Familiemenneskene over veien var noen av de interesserte sjelene, men gleden for å gå på kjedelig bortoverski traff ikke meg. Nå syns jeg det rett og slett er merkelig at jeg har vært så trangsynt. Skiturer er jo superkoselig. Spesielt når man ikke går alene.

Hurra, nå syns jeg du skal på skitur!

fredag 13. mars 2009

Anawak

I høst leste jeg The Swarm (noe som forresten er en av de bedre bøkene jeg har lest, selv om slutten er en eneste stor skuffelse).

Jeg syns det er fascinerende hvordan man kan se for seg ting og personer i bøkene man leser. Jeg vet i alle fall at jeg selv ser for meg hver eneste lille detalj.

Da jeg leste The Swarm, fikk jeg et veldig detaljert bilde av Anawak. Indianer-ish. Ikke spesielt tynn. Halvlangt mørkt, halvkrøllete hår. Klær i semsket skinn. Slitte olabukser. Et pent ansikt. Ikke den personen man først legger merke til. Et fint smil. Det er vel det jeg kommer på nå. Og mest sannsynlig står ikke alt det direkte i boken, men det er akkurat sånn han må være dersom han skal passe.

I høst så jeg han på bussen. Det er ikke tvil - det er Anawak.
Det merkelige er at jeg ser han hele tiden nå. På bussen, på universitetet, på idrettshallen. Jeg kan kanskje ta det som et tegn på at han er student, han også.

Men det vil jeg ikke tro. Han er nemlig Anawak og har skikkelig peiling på hvaler.

lørdag 7. mars 2009

I was born in the U.K.

About A Boy er uten tvil en av de beste feelgood-filmene som noen gang er laget. Det kan ha bittelitt med at boken også er genial, selv om bok//film-forholdet i dette tilfellet er spredt over større mentale avstander enn man skulle tro er mulig. Det gjør ingenting, egentlig.

Det fine med About A Boy er at man ler. Man smiler. Og man har det generelt ganske fint fra start til slutt, uten å sitte igjen med en "livet går under hvis man ikke har kjæreste"-tanke. En klekkelig god feelgood-film med andre ord (i motsetning til Once som faktisk karakteriserer til det utenpå filmboksen, men som ikke klarer å følge opp i det hele tatt etter man har åpnet den).

Dessuten er det Hugh Grant. Grant-filmer er nemlig noe som kan sees på grunn av hans fine stemme og dialekt, om ikke annet i filmen treffer riktig. Toni Collette leker Amnesty, Will har fin platesamling, Siri skal strikke seg Marcus-skjerf og Nicholas Hoult er virkelig en person som skulle fått lov til å være tolv år resten av livet. Dessuten er jeg veldig glad i bruken av units of time.

In my opinion, all men are islands. And what's more, now's the time to be one. This is an island age.

Noe mer som gjør About A Boy til it, er uten tvil Badly Drawn Boy. Musikken, altså. Det er egentlig ganske herlig når Something To Talk About kommer omtrent sånn jevnlig gjennom hele filmen.

I've been dreaming
of the things I've learned about
a boy who's bleeding
Celevate to elevate
The joy is not the same without the pain
Oooo..


Så, jeg var litt lei av å høre på soundtracket på youtube. Det resulterte i at jeg i tillegg til å bestille About A Boy-plata, også bestilte spesialversjonen av en annen av Badly Drawn Boy's plater, nemlig Born in the U.K. Det skal sant sies at jeg var sikker på at pass-coveret var et foto av type sånn det pleier å være på cover.

Du kan selv tenke deg til gleden som strømmet gjennom meg da jeg åpnet pakken og så at det var et virkelig pass.