fredag 31. oktober 2008

This is Halloween

This is Halloween, this is Halloween, Halloween, Halloween, everybody scream.

Jeg kan ikke tenke på Halloween uten å få den sangen på hjernen. Og den pleier å sitte fast der temmelig lenge. Videre kan jeg ikke få den sangen på hjernen uten å tenke på The Nightmare Before Christmas. En film som rett og slett er en av de søteste, og som får meg til å glede meg til jul.

Nå er det visstnok Halloween og ikke jul. Halloween er søtt. Selv om jeg egentlig syns A-land har ødelagt tradisjonen litt, er den fremdeles sweet. Sweet. Sweet. Jeg digger at barn i skumle (ja, de er skumle) kostymer løper rundt fra dør til dør og spør om knask eller knep. Eller trick og treat.

For leeenge siden lagde jeg et gresskar i keramikk. Det eksisterer nok enda, og det er rett og slett forferdelig kult. Det er en bolle. Med lokk. Og det likner skikkelig på et gresskar. Fordi det er det. Bare det er keramikkhardt og ikke gresskarmykt.

En gang skal jeg visstnok lage masse fine kreasjoner av ekte gresskar, akkurat sånn som Gube gjør.

In this town we call home
everyone hail to the pumpkin song

torsdag 30. oktober 2008

The Return of the Pigeon Detective

Noen skal på konsert igjen. Med et søtt band. Igjen.

Noen skal sammen med noen andre ha det evig moro på fjortiskonsert.

For noen syns nemlig engler er fantastisk.


Du kan godt være misunnelig hvis du vil.
Btw;
jeg begynner virkelig å bli drevet på denne typen innlegg. Nicht.

mandag 27. oktober 2008

Original Danish Duckfeet

Jeg har offensielt kjøpt de kuleste vinterskoene som noen gang har eksistert.

Du kan godt mobbe dem hvis du vil.

Jeg vet det er fordi dine ikke er like kule.

Wiema.



Dette er dessuten genialitet.

torsdag 23. oktober 2008

Rød leppestift

Jeg har vært på deLillos-konsert og funnet ut at jeg er den dårligste deLillos-fansen. I hele verden. I hele historien. For dersom noen ba meg om å skrive setlista for konserten, hadde jeg mer eller mindre vært blank (overdriver? Ja..). Jeg hadde i stedet skrevet at de fremdeles er flinke.

Med store bokstaver.

Ellers syns jeg det ødelegger deLillos-opplevelsen å trykke dem inn i et mørkt lite rom i Tromsø når de i min oppfatning hører til på en stor utescene på Østlandet. Og det skal være forsommer. Ikke kald høst.

Neste gang skal jeg kunne alle tekstene. Det skal være utekonsert, forsommer og østlendinger. At jeg er den dårligste fansen nå, vil da være i preteritum.

Tromsø er forresten den fineste byen i..Troms?

tirsdag 14. oktober 2008

Lehninger

Principles of Biochemistry.

English.

1158 pages.

Vil du også lese?

søndag 5. oktober 2008

I'm not there

Jeg har alltid tenkt på Bob Dylan som..annerledes. Han er en sånn person som jeg har hatt lyst til å forgude rett og slett på grunn av særheten. Den ustanselige særheten som setter en tykk linje mellom det man klarer å like og det man under null omstendigheter kan klare å få seg selv til å høre på, altså.

Jeg liker sånne linjer.

Bob Dylan-linjen klarte jeg visstnok ikke å trå over før jeg hadde sett I'm Not There. Noe som igjen var et resultat av at jeg gikk over Heath Ledger-streken for en god stund siden. Jeg har alltid visst at Bob Dylan ligger nær kjernen av det jeg ser på som viktig i musikken: hvor utrolig viktig tekstene er, hvor relativt ubetydelig vokalistens stemme er, samt protestkulturen (note: The Beatles). Uansett så har det vært alt for sært. I hodet hører jeg mammas stemme om at onkelen min satt på den kråka Bob Dylan sammen med vennene sine og trodde han var så kul. Jeg merker det lyser respekt.

En annen stemme som ringer i hodet mitt, er stemmen til en musikkperson jeg hørte på radioen. Han sa at musikken hans var til dels inspirert av Bob Dylan. Det vi si, han påpekte at det var etter Dylan hadde tatt i bruk litt mer elektriske gitarer og slikt.


Inspired by the music and many lives of Bob Dylan.

Siri syns filmen var utrolig bra. Og det basert på mer enn at Heath Ledger var med. Det ble sagt så utrolig mye genialt, og hele A4-arket ble fylt av ordfylte kruseduller i løpet av de omtrent to timene filmen varte. Måten å fremstille de forskjellige delene av Bob Dylans liv er forskjellig fra alt jeg tidligere har sett (selvfølgelig tar vi nå hensyn til at jeg er en like god filmkjenner som Britney er like kul som John Lennon), og likeledes originalt bra som f.

"A nobody could have written songs like that." Han gjorde noe de andre ikke gjorde. Han så samfunnet og puttet det sammen til originaliteten sjæl. Jeg tror ikke alle kan skrive sånne sanger. Five words: Ballad Of A Thin Man. Og selvfølgelig en hel skattekiste av annet.

Dessuten er jeg overdrevet imponert over at han er poet og forfatter også (se så teit jeg er). You don't have to write anything down to be a poet. Antall bra sitater i filmen er uendelig. Det er sweet. Det er tøft at han har lekt med andre kule mennesker som George Harrison, Ringo Starr, Eric Clapton, Paul Simon, The Rolling Stones, Johnny Cash, Van Morrison og Stevie Nicks. Jødiske saker er kult. Meninger er kult. Låtskrivere er kule. Og det er kult at han fremdeles trasker rundt og spiller konserter.

Og ja, jeg kommer ikke over at Cate Blanchett spiller Jude Quinn.



How does it feel, my friend, to be such a freak?