torsdag 31. desember 2009

Godt nyttår!

Jeg svinger raskt innom bloggen for å ønske dere et godt nyttår.

Kort og godt, enkelt og greit - godt nytt år fra meg til dere,
alle snille mennesker,
alle fine mennesker,
alle rare mennesker,
alle sære mennesker.

Jeg håper alle har en fortreffende nyttårsfeiring, legger bak seg et år man kan se tilbake på med glede og ser et som kommer - og har muligheten åpen for at det kan fylles med vakre overraskelser.

torsdag 24. desember 2009

God jul!

I dag har jeg lyst til å ønske alle en vindunderlig jul.

Ikke bare de som leser dette, men også alle som ikke gjør det. Alle menneskene som ikke har mulighet til å gjøre det fordi deres livssituasjon er helt annerledes enn den til oss som kan sitte med et eple i fanget. Alle de som ikke sitter inne i et godt og varmt hus på Julaften. Alle de som ikke kan fråtse i seg julemat slik at kjolen sprekker litt i sømmene. De som ikke kan ta på seg kjole for å feire noe.

De som ikke kan tilbringe en av de koseligste dagene i året med menneskene de er glad i. De som har mistet dem. Og de som ikke har noen.



Dette er i all hovedsak min Julaften:

  • Stå opp tidlig
  • Synge bursdagssang for Mamma
  • Ta et godt og langt bad for så å gå i koseklær frem til penklærne skal på
  • Tre Nøtter Til Askepott - det skal sant sies at jeg ikke trenger å se filmen, men den skal stå på i bakgrunnen
  • Risgrøtsprising med smørøye
  • Ribbesteking (selv om julemiddagen min består av Pappas hjemmelagde medisterkaker)
  • Besøke Morfar på kirkegården
  • Komme hjem igjen etter turen på kirkegården, mørket har lagt seg og Pappas julemat lukter i hele huset
  • Julemiddagen med riskrem til dessert
  • Sitte på gulvet ved siden av pianoet iført kjole og ullsokker
  • Kaffe og kaker etter pakkene er åpnet, studert og ryddet på plass
  • Og ja, så skifter jeg tilbake til koseklær igjen
Ofte drar jeg kvelden et stykke utover natten, enten med strikking, lesing eller filmtitting.


Hvordan er din Julaften, da?

tirsdag 22. desember 2009

Bittelille juleaften


Jeg er veldig glad i desember.

På fredag hadde Søster den årlige pepperkakelandsbybakingen med andre jentemennesker. I titiden fant jeg ut at jeg like godt skulle lage et pepperkakehus jeg også. Jeg mener, det er koselig. Det er julete. Og det er masse sukker. Noen dager i forveien av årets impulsive byggeprosjekt kom jeg over konditorsjef Pierres tips for et vellykket pepperkakehus. En del av tipsene tok jeg til meg, men det skal sant sies at Pierres stemme som sier at feil nummer én er å bruke et vanlig bord til utbaking, surret rundt i hodet mitt gjennom hele prosessen. Det ble tross alt hus selv om jeg brukte kjøkkenbenken og hoppet over papplatene som skulle passe på at deigen ble 3 mm tykk.



Nå er jeg forresten nesten ferdig med å pakke inn julegavene. Fordi det ble litt ekstra pynt igjen fra årets julekortprosjekt, fikk de gråpapirinnkledde pakkene litt ekstra juleting på seg.
Hvis man venter noen år, kommer jeg sikkert til å bruke minst like mye tid på gaveinnpakningen som det som ligger inni.
Jeg tror jeg kan leve med det.





Fordi det er bittelille julaften, tror jeg jeg skal gå en tur gjennom hele Heimstaden for å levere gaver og julekort når mørket har lagt seg. Kanskje kjøpe en kaffe på veien, kanskje høre på fin musikk.

Før den tid skal jeg strikke en lue til Søster.
Og en nesten lik til en av Søster-venninnene.

søndag 20. desember 2009

Jeg vil ikke reise fra deg, jenta mi.

Det var ganske langt å dra dit. Til det store, røde huset med en lang sti ned til vannet. Huset med en stor gressplen utenfor som var perfekt til å spille frisbee med pappa, øve seg på kast med den nye fiskestangen eller spille bocca med gamle trekuler. Man kunne være dristig og løpe rundt uten sko. Det skjedde bare én gang hver sommer.

Farfar er han som står i døren. Han lener seg forsiktig på stokken, vippe-solbrillene er oppe. Han smiler det fine farfarsmilet, det litt lure som gjør at man er nødt til å smile selv. Så legger han hånden, litt stivt, mot bakhodet mitt. En god klem mot et mykt kinn. Hvorvidt vi tok båten til huset eller om vi gikk dit, hadde ikke lenger noe å si. Fremme nå.

Benflørter du med meg?

Noe av det fineste, er hvordan man kunne ringe. Spørre om ting. Få svar. Hvordan er det å bli voksen? Snakke. Om religioner i Afrika. KRL-prøvelesing, mat, motstandsbevegelsen, Pusen, familiemennesker. Han drakk kefir fra melkeglass. Jeg skal være voksen og drikke kaffe. Fruktnøtt er Den Beste Sjokoladen. Og jeg vet at lesebrillene hans er verdens tøffeste.

En dag satt vi ved kjøkkenbordet hjemme og studerte hendene våre. Vi satt på hver vår side av bordet, håndflatene lagt ned mot treflaten. Mine pikehender. Farfar sine skjøre, røde, hvite, lilla. På fredag holdt jeg de i mine, kjente den myke varmen strømme gjennom kroppen min. Jeg gav han en lang klem. Åh, det var godt. Jeg sa at jeg var jo så glad i han. Får du tårer i øynene dine du da? Klødde han litt på ryggen, det gledet meg at det var noe jeg kunne gjøre for den beste farfaren noensinne.

Hils alle hjemme.


Jeg tror ikke på døden.
Jeg var nitten år før jeg måtte stryke noen av julegavelisten.
Nå har jeg måtte styke to av de fineste menneskene på under en månede.

Bursdagen min har jeg aldri vært så glad i uansett.

søndag 13. desember 2009

Siri baker lussekatter

Det er 13. desember.
Det er Lucia.
Det er tid for å bake lussekatter.

Jeg har begynt å se på God Morgen, Norge omtrent hver eneste morgen. Tidligere denne uken bakte Wenche lussekatter. Wow, tenkte jeg da jeg så det, lussekatter er det lenge siden jeg har laget. Så i dag, på selveste Lucia-dagen, ble julehuset vårt fylt med den fine lukten av bakverk. Uten safran da, vel og merke.

Til 40-45 stykker trenger man dette:
  • 200 gram smør
  • 7 dl melk
  • 100 gram gjær
  • 1-2 gram safran (Wenche sa man godt kunne bruke gurkemeie eller gul konditorfarge i stedet, sånn med tanke på at safran er verdens dyreste krydder og da ikke finnes i alle studentkjøkkenskap)
  • 2 dl sukker
  • 2 ts kardemomme
  • 1/4 ts salt
  • 1 kg hvetemel
  • litt mer hvetemel
  • egg til pensling
  • rosiner til pynt
Slik som dette sier Wenche man skal lage lussekattene:

Smelt smøret og tilsett smøret. Pass på at det har en temperatur på rundt 40 grader. Tilsett safran.
Bland det tørre og tilsett melkeblandingen. Arbeid den til en glatt og fin deig og hev den under plast i 40 minutter.

Elt den og del i små biter. Form dem i fine figurer og etterhev i 50 minutter under et håndkle. Pensle dem så med egg og pynt dem med rosiner før de steket på 225 grader i 10 minutter. Avkjøl dem på rist.

God Lucia!

mandag 7. desember 2009

Kjære Desember

Jeg hadde bare lyst til å fortelle deg hvor fantastisk du er.
Hvor glad jeg er for at du preger tilværelsen min med glorien din,
lar julelysene i hjertene våre skinne.
Jeg hadde lyst til å si at jeg har gledet meg i eleve måneder for at du skal komme tilbake.
Endelig er du her.
Det hadde vært fint om du kunne være her for alltid.
Men jeg vet at du må hvile litt for at neste besøk skal bli like praktfullt som de andre.

Kjære Desember,
det er umulig å bli bedre enn du er.

lørdag 5. desember 2009

Both sides, now

Jeg har gått inn i denne desemberen på en annen måte enn jeg føler jeg har gjort tidligere år. Først og fremst på grunn av et mer eller mindre ikke-påbegynt julekort/julegaveprosjekt - jeg kan faktisk ikke huske sist julemåneden begynte uten at gavene var ferdige allerede. I fjor minnes jeg at alle gavene var ferdig på denne tiden. De ble pakket inn i gråpapir med papirbånd og et rødt hjerte. Kortene var ferdigskrevet. Og jeg fant ut at jeg skulle bare omtrent 200 elefantpepperkaker fordi det var koselig og jeg hadde tid.

Fordi jeg ble såpass misfornøyd med fjorårets julekort, tenkte jeg å prøve å forbedre de i år. Det er nesten helt utrolig at dette er et prosjekt jeg begynte med i oktober. Verre er det at jeg nå i starten av desember ikke er ferdig, og det ser ut som resultatet ikke blir stort bedre enn fjorårets allikevel. Litt mer tidkrevende er det da, når alle.kortene.lages.for.hånd. Jeg liker det.

Så, denne desemberen sitter jeg i stuen min i T-land og tusler med julekort og julegaver med tente julelys rundt meg. Jeg hører på Bacobens Rock Top 500 og syns det er herlig. Jeg syns det er litt trist at jeg ikke kan vise frem julegavene enda. Hver morgen skraper jeg en ny luke i flakskalenderen min som mannen på Narvesen sa var garentert full av vinnerlykke. Hver kveld ser jeg de fine julelysene på trærne i T-lands gater. Og jeg har sett Love Actually tre ganger. Hittil.

Og ja, jeg har lagd Havrejulekaker. Jeg syns faktisk de ble veldig gode. Og de smakte akkurat passe mye jul.

60 gram flytende Melange
65 gram sukker
0,5 dl Splenda
1 egg
60 gram hvetemel
120 gram store havregryn
30 gram finhakkede rosiner
1 ts bakepulver
1 ts kanel
0,25 ts malt nellik

Rør Melange, sukker og Splenda godt sammen. Ha i egget og rør enda mer. Bland så sammen mel, gryn, krydder og finhakkede rosiner (veldig, veldig finhakkede - da blir kjeksene saftige og gode, i tillegg til at rosinhatende mennesker ikke merker dem) og ha det deretter i sukkerblandingen. Ha tretti teskjestore porsjoner på et bakepapirkledd brett. Stek dem øverst i ovnen på 200 grader i 10 minutter, avkjøl dem så på rist. Oppbevar dem i en tett boks og nyt dem med god samvittighet. Hurra!

mandag 30. november 2009

Nå er du. Her og nå.
Det er nå du sitter i cockpiten
og har ansvaret for at jorda når fram
til neste generasjon.
Det er nå du kan slå i bordet
og si hva du mener. Det er nå
du kan lese gressets lette kursiv i vinden,
trærnes eldgamle stavelser i dyreblikkets
mening om justismord.

Ja, her og nå. Det er nå
minstejenta puster godnattkysset
på kinnet ditt. Det er nå
du står på fyrdørken og kan skufle
venners ord, morgenlys og nytraktet kaffe
innunder kjelene
så det damper og går.

Vent ikke på drømmen om i morgen, kamerat.
Sleng lassoen din rundt hornene på den,
hal inn
og hiv den over ende.
Det er nå du har sjansen. Her og nå.
Bare her og nå.

av Kolbein Falkeid

tirsdag 24. november 2009

Jeg trekker inn magen..

..for å vise frem de nye kjolene mine.

Jeg er egentlig ikke en person som går med kjoler. I T-land hadde jeg bare én før i dag; den kjøpte jeg forrige mandag for 90 kroner og likner på en gammel gardin. Hjemme har jeg tre kjoler: den ene kjøpte jeg i La France den gang da jeg var liten og tynn, og den ser ut som et lappeteppe, den andre kjøpte jeg på salg i Christiania en gang mor var i Asia-land og den tredje måtte jeg anskaffe meg da russeballet begynte å nærme seg.

I dag gikk jeg til byen for å finne en svart kjole.

Jeg fant en svart kjole på Cubus og en fin bolero som passet til den. Kjolen kostet 299,-, boleroen 149,- og vips - 30 % rabatt. Så gikk jeg til Vero Moda - en butikk jeg ikke har vært inne i siden før sommeren. Der fant jeg den fantastiske svarte kjolen med lommer på. 300,-. Fint. Jeg fant ut at jeg trengte svarte støvletter også. Bianco. 900,-. Jeg er fattig.










Deretter fant jeg ut at jeg trengte undertøy. Jeg gikk på H&M og endte opp med to kjoler til; den fantastiske liksom-todelte kjolen for 349,- og den store oransje for 199,-. Jeg er veldig, veldig forøyd, selv om det bare er en av kjolene som vi liker å karakterisere som Siri-ish.

Nei, nå vil jeg gå i kjole snart, pynte meg for farmor og smile til alle menneskene.

Jeg endte forresten dagen med en liten tur på Nille der jeg kjøpte store mengder lys og en adventsstake.
Jeg liker stuen vår enda bedre nå.
Og jeg gleder meg til jul.

søndag 22. november 2009

Siri & Den lille grå damen i fiolett

Jeg husker hun lurte på om isbjørnen fremdeles var her. Latteren da jeg sa den står på akkurat samme sted som den gjorde da hun var her på 90-tallet. Jeg ser for meg den hvite bilen hennes med Drøbak-merket bakpå som jeg klistret på en av mange onsdager jeg dro til henne rett etter skolen, spiste spagetti à la capri og spilte casino. Bilen triller inn på gårdsplassen. Solen skinner og jeg kjenner gleden over at hun kommer til oss for å bade i dag. Hun har på en svart badedrakt som dekker over bestemormagen, et svart og hvitt sjal, en stor hatt og sko som gjør at hun kan gå blant alle steinene i vannet uten å få vondt eller skli og falle. Jeg husker trekurven med så mye rart i - blader, sigaretter, drops, godteri og kjeks. Og de dyre, grå solbrillene. Jeg husker vi tre sov over hos henne og ikke ville stå opp alt for tidlig i en frykt for å vekke henne. Da vi endelig stod opp, satt hun og ventet på oss på det blå kjøkkenet. Det fine, blå riskjøkkenet. Huset med så mye rart i. Gamle leker på loftet. Fine, gamle ting overalt. På veggen henger selvportrettet der jeg lenge trodde hun holdt en håndfull saltstenger i hånden, ikke pensler. Jeg ser hun smile opp mot meg med nye briller og en tann mindre i munnen. Hun sier hun liker klærne mine og at håret mitt er så fint og langt, kjempelangt. Jeg husker hun likte diktet jeg gav henne i bursdagsgave med blått bånd rundt - hvordan det overrasket henne at en så ung pike kunne virdereføre så dype tanker om livet, uten at det var jeg selv som hadde skrevet det. Jeg husker den store, blå jakken og den hvite vesken. Hvordan hun kunne ta frem en liten gullommebok med bare 20-kroninger i og be meg gå på Favoritt og kjøpe den aller beste isen. Jeg husker vi kunne gå på butikken og handle for å passe på at kjøleskapet alltid hadde sjokolade i døra og brus på øverste hylle. Den dagen vi spiste bacalao og jeg så at hun virkelig er mamman til pappa. Hvordan hun til stadighet leste bøker hun kunne si var helt forferdelige og fulle av ord som var så fryktelige at de ikke skulle brukes. Jeg husker hagen, lukingen, morellene og de sure eplene. Hendene, kinnene, det fine, krøllete håret. Øredobbene, kjedet, alle krukkene med mystiske ting i, stemmen.

Og den fine damen som smiler mot meg med rød leppestift og sier "Det er sånn som dette jeg vil du skal huske meg".

mandag 16. november 2009

Den magiske grensen

I dag er dagen som setter en fin grense mellom tidligere stress og kommende juleglede. I dag har jeg nemlig levert prosjektsøknad for den o' så store valgfriprosjektperioden; et flott prosjekt for flinke studenter med resulterende oppgaveinnlevering og et opplyst sinn. Som med noen av mine medstudenter, har forberedelsene til søknadsfristen vært av det stressende, jeg-vet-ikke-helt-hva-jeg-skal-gjøre-slaget for meg. Det skal sant sies at det er en lettelse at søknad og prosjektbeskrivelse er levert, selv om resultatet av forberedelsene ikke ble helt slik jeg hadde tenkt meg (nå krysser vi bare fingrene for at prosjektet blir godkjent av den mystiske komitéen og at arbeidet med det blir så fint som jeg håper på).

Så, i dag er stresse-perioden over. Det gjør livet klart for å ta del i det som skjer fra 17. november og fremover. Det vil i all hovedsak si jul. Jaa, hurra. Nå kan jeg endelig komme et skritt videre i det store Julekortprosjektet, kanskje starte på julegaveprosjektene og generelt få en økt mental god stemning som gjør klar for den fine-fine tiden som snart kommer.

I dag har jeg tatt julevasken av kjøkken og stue. Jeg vet ikke om det kanskje er litt tidlig med julevask, men huset vårt ser i alle fall mye friskere ut nå. Ingen kaniner under sofaen, i sofaen, under sofaputene, oppi lampen, i hjørnet i vinduskarmen, inne i skapet.. Mhm. Så har jeg vært på butikken og kjøpt julelyseting - et fat med speil og tre telysestaker som passer til. I tillegg har jeg tatt den røde juleløperen ut av skapet og pyntet bordet med røde ting. Litt i tidligste laget, men det er veldig-veldig koselig. Julekulene og kakebaksten begynner ikke før i desember, det kan ikke komme før.

Jeg handlet litt mer på butikken også, nå som jeg først var i gang. Ting til Julekortprosjektet. Og tre helt fantastiske jumbokopper. Jeg kan sitte å se på dem. Lenge. Så fine er de. I bakgrunnen på bildet ser du forresten syskrinet mitt. Jeg er veldig glad i det også. Miljøgården Design. Jeg klager ikke.

Etter at stue og kjøkken var skrubbet og bordet pyntet med rødt, lagde jeg meg middag.
Risgrøt.
Åh, det var så riktig.

tirsdag 10. november 2009

Siri baker gulrotmuffins


I studentverden har vi grupperarbeid omtrent to ganger hver uke. Gruppen min er en fin gruppe, og de bra menneskene har funnet ut at vi skal ha en egen kos-ansvarlig for hver gang vi møtes. Denne gangen var det min tur. I full visshet om at jeg ikke på noen måte ville klare å toppe verdens mest himmelske eplekake lagd av forrige kos-ansvarlig, prøvde jeg meg på noe enklere; gulrotmuffins.

Det ble en total katastrofe. Jeg glemte dem i ovnen og løp hysterisk inn på kjøkkenet da Roomie sa det luktet godt. De var mørke på toppen, men bevegde seg på en merkelig jeg-er-ikke-ferdig-stekt-måte da jeg var borti brettet. Herlig.

Etter de hadde fått en liten makeover av glasur og ferske gulrøtter, ble de i alle fall seende bedre ut enn de smakte. For å smake godt, det gjorde de virkelig ikke.

Dette er oppskriften, noe modifisert etter hva hodet mitt tenker er best etter det mislykkede forsøket:
  • 4 gulrøtter (jeg brukte bare tre)
  • 1,5 dl sukker (jeg brukte to, men det trengs tross alt ikke så mye)
  • 2 egg
  • 2 dl hvetemel
  • 1 ts kanel (Mmm, dette minner meg om en helt fantastisk krydderkake jeg tydeligvis snart skal lage igjen)
  • 1 ts vaniljesukker
  • 1 ts bakepulver/natron (i oppskriften stod det begge deler, noe jeg gir omtrent all skylden for skuffelsen muffinsen har brakt med seg)
  • 1 ts olje
  • 100 gram naturell kremost
  • 1 dl melis
Rasp gulrøttene, type fin. Lag eggedosis og bland forsiktig i det tørre etterfulgt av oljen. Til slutt røres gulrøttene inn (la noe være igjen til pynt, hurra). Ha røren i 16 muffinsformer og stek dem på 175 grader i 15-20 minutter (stekingen burde kanskje modifiseres litt, den også).

Rør kremost og melis sammen med en skje og ha det på de avkjølte muffinsene. Bruk en gaffel til å lage mønster hvis du føler for det, og dryss litt gulrot over til slutt.





Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
Følg min blogg med bloglovin

mandag 9. november 2009

I put a kiss in a golden box

Jeg er tydeligvis helt der på å lage kort for tiden.

Farsdager medfører farsdagskort.

 

Syke søstre får god-bedring-kort.


Både pappaer og søstre får sjokolade.
Forhåpentligvis var den ikke smeltet eller knust i tusen biter under transporten fra T-land til de mer siviliserte delene av Kongeriket.

onsdag 4. november 2009

Le Voyage De Penelope


For en liten stund tilbake fant jeg ut at jeg skulle lage bursdagskort til en av de søte menneskene som for tiden befinner seg i det store utland.

Dette er resultatet.

(Det er veldig dårlig av meg at jeg ikke klarte å time dette innlegget til burdagsmennesket fødselsdag, men bedre sent enn aldri, tipper jeg).

Og ja, hun fikk norsk sjokolade også.

tirsdag 3. november 2009

Vennemenneskene

I dag kom Hun Som Spør bort til meg og sa hun hadde vært på visitt i Siri-landet. Fantastisk, sa jeg, håper du trivdes. Det hadde hun gjort, sa hun, men det skulle sant sies at hun savnet noe jeg skrev for omtrent syv måneder siden. Aah, det ja! Plutselig husket jeg et av mange påbegynte papirskrevne innlegg jeg skrev på en forelesning forrige semester. Jeg lette litt i de mentale skuffene for å finne frem til hvor den kunne ligge. Etter litt godsnakking med de i toppen, fant jeg arkene. Svart skrift med blå streker. Det handlet om venner. Og det var ikke ferdigskrevet.
Her er i alle fall resultatet av forelesningen en vintermorgen;


Jeg tror det skal temmelig mye til for å finne en person som har den generelle oppfatningen at venner er en negativ greie. Altså; det er det virkelig ikke. Men uansett hva du eller jeg eller Monsen må mene, har jeg ingen planer om å komme med en lang avhandling om hvor viktig/fint/vakkert vennemennesker er. Det tror jeg nemlig du kan tenke bedre over selv, helt uten min hjelp.

Det jeg vil fortelle om i dag, er de forskjellige typer venner de fleste burde ha - det står i alle fall på vennemenneskelisten jeg ønsker å oppfylle når jeg blir stor. Med andre ord har jeg ganske god tid til å få disse menneskene til å dukke opp i livet mitt. Sånn helt plutselig, altså.

Før listen kommer, er det viktig å understreke at mange av de nevnte egenskapene ikke er grunnen til at de gitte medmenneskene blir vennemennesker. Ofte er det som en ekstra godtepose brunget inn i vennskapet.


Punktene på listen kommer i en mer eller mindre tilfeldig rekkefølge;

#1 - Hjertevennen: Vennen som alltid er der, som alltid er god og snill og super. Og temmelig nær hjertet, sånn rett og slett.

#2 - Klemmevennen: Klemmer. Mhm. Denne vennen løser alle problemer med en klem. Den fineste delen er at det alltid fungerer. Personen gir for all del ikke klemmer i hytt og pine, men har merkelige antenner som forteller når det er rett. Og når det er rett klemmetid, kan til og med jeg overleve å få en klem, selv om jeg ellers holder meg langt unna alt som har med klemmer å gjøre.

#3 - Elektrikervennen: Det er alltid praktisk å ha en elektriker i venneflokken. Selvfølgelig er det ikke bare de elektrikerpraktiske elementene som er viktige (og det er egentlig et veldig viktig poeng ved de resterende punktene også). Jeg er en person som ikke har alt for god peiling på sikringsskap og stikkontakter og slikt. Dersom noe ikke er helt rett (eller jeg tror noe ikke er helt rett), holder jeg meg helst langt unna. Å kunne ringe elektrikervennen da, ville vært gull verdt. Spesielt når man tenker på min lille telefonfobi.

#4 - Homovennen:  Det sier seg vel selv. Nå har jeg visstnok ikke et mål om at man homovenn skal være "a little girl inside" - en slik en vanlig jente i guttekropp. Men altså, han kan godt være det også. Alle - alle - menneser burde ha en homovenn. Mhm.

#5 - Legevennen: Det ville vært veldig fint å ha en venn som vet alt om kropp og sånne livstilværelsetilstander. Det burde nok påpekes at jeg ikke skal ende opp som en evig hypokonder, selv når det viser seg at alle aspekter av mitt liv går under symptomene på en eller annen livstruende sykdom.

#6 - Vennen i uniform: Hvordan uniform det er, er virkelig ikke viktig. Det essensielle er at vennen er en sånn person som mer eller mindre alltid får i uniform. Jeg tror jeg ville følt meg trygg da. Og litt passet på.

#7 - Advokatvennen: Helst en menneskerettighetsadvokat, men jeg kan godt nøye meg med sånn omtrent alt. Personen kan til og med være tørr, kjedelig og paragrafaktig uten at det ødelegger det faktum at det er en advokat. Og en venn. I tillegg er det et must at personen går i dress like ofte som Vennen i Uniform går i uniform.

#8 - Veldedighetsvennen: Denne vennen er en hjelpe-mennesker-freak. Amnesty, Røde Kors, Noah, Redd Barna, Plan, OD, Fremtiden.. Det er et viktig prinsipp at vennen ikke bare er et støttemedlem, men er en engasjert sjel som brenner for noe. I tillegg forundrer det meg at vennen har tid til alt vennen gjør. Det virker som det alltid er noe som skal gjøres, ofte tre ting samtidig. Allikevel går alt bra!

#9 - Politikervennen: Er merkelig nok politisk aktiv og leker rundt med partiprogram og leserinnlegg, møter og taler. Personen har virkelig peiling på politiske ideologier og historie, og selvfølgelig vet vennen om alt som skjer i den store verden.

#10 - Dataduden: Personen er en nerd med peiling på data og spill og sånne ting. Jeg har virkelig ikke peiling, så jeg vet i bunn og grunn ikke hva Dataduden skal kunne..

#11 - Musikkvennen: Har den største musikksamlingen i vennekretsen, og det inkluderer både dagens musikkplater, gamledagers vinylplater, demoes, singler, musikk-DVDer og sikkert en hel haug med andre ting. Vennen spiller i det minste gitar, men helst også et instrument til eller to. I tillegg er veggene kledd med plakater.

#12 - Professoren: En generell smarting man kan spørre om det meste, og som i de fleste tilfeller har svar. Dersom vennen ikke har svaret, vet han i alle fall hvor man skal gå for å finne det.

#13 - Filmvennen: Som med Musikkveggen, har Filmvennen en gigantisk filmsamling. Og han har peiling på film. Virkelig.

#14 - Reiseguiden: En reiseglad sjel som har vært omtrent overalt og som alltid har godt forslag om hvor neste reise burde gå. I tillegg til å gå tips om destinasjon, gir vennen også en full plan om steder man burde dra utover de normale turiststedene. Man har en universal inside guide, med andre ord.

#15 - Snekkeren: Igjen av praktiske årsaker. En snekkervenn er noe man alltid har behov for. Om kanskje ikke hver dag (snekkerdelen, altså), så i alle fall et par-tre-noen ganger i løpet av livet. Jeg har dessuten en oppfattelse om at snekkermennesker generelt er veldig avslappede personer i slitte klær og flanellskjorter. Og det kan man like.

#16 - Sportsfreaken: "Treningsnarkoman" og kostholdsbevisst. Den riktige personen å spørre angående trening, kropp og helse. Og ja, vennen er en pådriver for fysisk aktivitet; skiturer, turgåing, fjellturer, jogging og andre fancy greier der kroppen er i aktivitet.

#17 - Jenta: Venn av den feminine art som bryr seg (mer enn meg) om sminke, mote, yoga, sjel, magasiner og andre sånne jenteting. Jeg er egentlig litt usikker på om det er et must i vennekretsen, men dersom jentedelen kombineres med en av de andre kategoriene, klager jeg i alle fall ikke. Eller. Kanskje man kan behov for Jentevennen uansett?

#18 - Fotografen: Jeg er veldig glad i bilder. Type veldig. En fotografvenn er viktig både for å dokumentere livets gang i et fint album og for å lære meg selv noen fine fototriks som gjøre meg en smule flinkere bak kameraet. Fotomennesker er fargerike, avslappede sjeler, og jeg ser ingen grunn til å ikke ha en slik (eller flere). Hepp!

#19 - Snakkeren: En av de sjelene som kan snakke seg henholdvis ut og inn av det meste. Et menneske jeg virkelig beundrer. Heldiggrisen.



Det var så langt jeg hadde skrevet, gitt (og gosh, det var langt!). Jeg fant en kladd til et bildet også som jeg like godt slengte meg.
Veldig mange vennemennesker er ikke nevnt, så jeg veldig å se på dette som et lite utvalg av noe stort og vakker.

onsdag 28. oktober 2009

Siri baker sjokoladekjeks med appelsinmelis

Dette er nok en av oppskriftene på fine gleder som tuslet inn i Siri-landet rundt Søsters bursdag. Appelsinkjeks med sjokolademelis høres da litt luksus ut, og det vil jeg nesten si det er også. De er knakende gode med et hint av eksotisk appelsin sammen med den obligatoriske sjokoladen. Ååh..

Du trenger dette til ~30 kjeks:
    • 85 gram mykt smør
    • 6 ss sukker
    • 1 egg
    • 1 ss melk
    • 225 gram mel
    • 2 ss kakaopulver
Til glasuren trenger du:
    • 175 gram melis
    • 3 ss appelsinsaft
    • litt smeltet mørk sjokolade


Aller først tar du smøret og egget ut av kjøleskapet for å sikre at det har romtemperatur når du skal begynne med bakingen.

Deretter settes ovnen på 180 grader.

Når det er gjort, røres smør og sukker sammen til det blir lett og luftig. Rør inn egg og melk. Sikt så mel og kakao og bland det i resten.

Kna deigen godt til den er myk og fin.

Det du skal gjøre nå, er noe av det morsomste med hele kjeksbakingen. Du skal nemlig lete dypt i alle kjøkkenskuffene til du finner den pepperkakeformen (eventuelt en form av et annet slag) hvis konturer skal få lov til å pryde de mange kjærlighetsfulle kjeksene som senere skal serveres til forventningsfulle medmennesker. Formen burde vært rundt 5 cm i diameter.

Deigen kjevles ut til den er omtrent 5 mm tykk. Det kan være lurt å dele opp deigen og kjevle i flere omganger, sånn for å unngå totalødeleggelse av en ellers fin og flat deig, samt en liten smule selvfølelse når deigen klisterer seg dønn fast til bakebordet. Bruk formen til å stikke ut kjeks i flotte fasonger og legg dem så på stekebrett kledd med bakepapir.

Stek dem i 10-12 minutter.

Når de er ferdigstekte, legges de på en rist for å avkjøles (la de ligge på stekebrettet i noen minutter før du flytter dem over, så bølger de seg ikke etter risten).

Mens sjokoladekjeksene holder på med sitt, kan du gå i gang med å lage appelsinmelisen.

Melisen has i en bolle sammen med ferskpresset appelsinsaft - rør godt til alt er blandet. Dersom konsistensen ikke er som ønsket, har du oppi henholdsvis mer melis eller appelsinsaft.

Appelsinmelisen smøres så fint på de avkjølte, sprø sjokoladekjeksene. Til slutt pyntes de med noen striper smeltet sjokolade - og kanskje til og med litt kakepynt med appelsinsmak dersom du er i slaget.

Server dem gjerne til de tidligere nevnte medmenneskene sammen med nytraktet kaffe og vakre samtaler.

Kos deg!

søndag 25. oktober 2009

Skarvassbu

To flotte mennesker og Siri selv dro på en liten hyttetur i T-lands mer distale områder. Det var veldig, veldig fint, nemlig.

Vi har sett reinsdyr, katter, ulver, fugler, gauper, tigre, hunder, kaniner, harer og mennesker.

Vi har sett en bedårende stjernehimmel og et helt fantastisk nordlys.

Og så har vi hatt supert vær og generelt en veldig fin tur. Jaa.


Hva mer vil du vite?
Roy Orbison spilles konstant i livet mitt for tiden.
Litt i alle fall.

Jeg tror det er umulig å ikke like You Got It etterfulgt av I Drove All NightIn Dreams og Claudette.

Hva tror du?

mandag 19. oktober 2009

Beklager

..på det sterkeste for mentale problemer deler av Siri-landet vil gjennomgå i den nære fremtid.

Det resulterer fra regjeringbytte og nye reformer, økte avgifter på sjokolade, store innkjøp av musikalske spirer fra utlandet, (hybel)kaniner, gullgraving, oppussing, ommøblering, kreativitet og nye gamle ting i butikkene.

Forhåpentligvis vil Siri selv få de forskjellige delene av riket samlet i riktig rekkefølge før innbyggerne flytter av gårde til andre omgivelser.

Og når hun får innført det nye styresettet på den skikkelige måten, vil nok alle bli i Siri-landet på evig tid.
Kanskje.

fredag 16. oktober 2009

Liten grå dame i fiolett


T-land har for tiden gleden av å ha Tovemor og Siri selv tuslende rundt i gatene. Det er fantastisk.

I går var vi på den helt utrolige bra konserten til Minor Majority på koselige driv.

I dag har vi vært flinke T-landsturister og besøkt Polaria og spist kake på Aunegården.
Nå skal vi lage fascinerende mat, se på film i luksussalen og besøkt fler av T-lands vidunderlige destinasjoner.

Siri selv har kjøpt helt vidunderlige lilla ting.
Blåbærte.
Topp.
Og det fine, fine skjerfet.

Jeg vet du er misunnelig.
Og det kan du bare være.

lørdag 10. oktober 2009

The Imaginarium of Doctor Parnassus

Jeg har vansker for å tro at det faktisk kommer en film med både Heath Ledger og Johnny Depp i den nære fremtid. Det er nesten helt uvirkelig. Men også helt fantastisk!

Filmen heter The Imaginarium of Doctor Parnassus. Den handler om Dr. Parnassus som for lenge, lenge siden har inngått et veddemål med Djevelen og vunnet udødelighet. Senere, når han møter den store kjærligheten, inngår han en ny avtale om evig ungdom. I gjengjeld skal djevelen få Parnassus' førstefødte når han eller hun fyller 16 år.

Fordi Heath Ledger døde da de var en tredjedel på vei i innspillingen, var ikke utsiktene alt for gode til at den noen gang ville bli ferdig. Men så, helt plutselig, fant filmmenneskene ut at de skulle forvandle Ledgers rolle i filmen på en slik måte at man fikk se tre sider av han; som Johnny Depp, Jude Law og Colin Farrell, når han er ute på reise, mens Heath Ledger selv er den med 'fot i virkeligheten'.

Til slutt skulle filmen dedikeres til Heath Ledger.

Se, se! Er det rart jeg gleder meg?



Norgespremieren er 4. desember.

Andre filmer jeg gleder meg til før den tid, er forresten denne (med premiere 30. oktober) og denne (med premiere 6. november).

fredag 9. oktober 2009

Julekortprosjektet o9

Det er snø og fullt av hvitt i T-land.

Jeg har begynt på julekortprosjektet mitt. I år fant jeg ut at jeg skulle starte så tidlig at jeg hadde en liten mulighet for å fullfører det i god tid før desember banker på døren, uten å bli hjemsøkt av stress i løpet av november. Planen er at jeg (i motsetning til i fjor) skal bli fornøyd med kortene. Dette betyr at jeg skal ha det som et prosjekt pågående i bakgrunnen av alt det andre jeg skal gjøre de nærmeste månedene, og trives med det. Resultatet skal bli fabelaktig. Det er bare å glede seg!

Julekule- og julelysbildet er fra i fjor. Det er kanskje ikke så vanskelig å finne ut hvorfor jeg ikke er fornøyd?

Så, de siste to dagene har jeg tuslet rundt i T-lands gater. Der jeg har sett på mennesker, dyr, snøkladder dalende fra himmelen, glansbilder, garnnøster, sjokolader og blomster i et håp om at inspirasjonen skal ta bolig i kroppen min. På en måte har det faktisk fungert. Det er i alle fall noen millimeter med ideer som plasker rundt i hodet mitt. Den triste delen er at da jeg prøvde å gjennomføre noen av dem i stad, ble det ikke helt som planlagt.

Men det er lenge til stresset kan ta over, så jeg har god nok tid til å eksperimentere litt til. Ikke sant?

De tre bildene er litt av resultatet av en liten fotoshoot av noen helt herlige sjokolader jeg kjøpte på søte godisbutikken. Hva syns du?

torsdag 8. oktober 2009

Siri baker browniemuffins

Jeg tror dette er de beste browniemuffinsene noen sinne.
De er knallgode! Sprø utenpå og myke, bløte inni.

Denne oppskriften holder til 8 små muffins:
- 1 egg
- 1,5 dl sukker
- 2 ss kakao
- 50 gram smeltet margarin
- 1 dl hvetemel
- 0,5 ts vaniljesukker

Egg og sukker vispes lett sammen (merk ordet lett, det skal ikke være eggedosis). Deretter røres resten av ingrediensene i, enkelt og greit.

Stek herlighetene på 200 grader i 13 minutter.

Kos deg!

mandag 5. oktober 2009

Produktivitet

De siste dagene har jeg gjort ganske lite av det jeg egentlig burde gjøre. Jeg har lekt litt med kreativiteten i stedet, og jeg føler nesten jeg har gjort litt allikevel.

Jeg har endelig strikket det beryktete Marcus-skjerfet. Du vet, det som Marcus har på seg når han står alene midt på den store skoleplassen i About A Boy. Det har vært planen å strikke et slikt skjerf veldig, veldig lenge, men det var vanskeligere å få tak i et passende garn enn jeg hadde tenkt meg. Nå som det endelig er ferdig, er jeg litt usikker på om jeg er helt fornøyd med det; det kunne nemlig gjerne vært litt lenger og litt mindre..bredt. Men jeg liker det allikevel. Hepp.

Så har jeg strikket ny sokk til iPoden min. Det begynner å bli nokså kaldt i T-land, så jeg syns den fortjente en som var litt varmere; 100 prosent ull denne gangen. I tillegg festet jeg litt treperler på forsiden slik at den står i stil med den vakre høsten. Flinkheten tok over, og jeg lagde bursdagskort til onkel med Måkeørnen på fremsiden. Speilet man skimter i bakgrunnen er den fine Beatles-speilet til Linda, mhm.

Jeg har også vært litt produktiv mentalt, om så kan sies. Jeg dro på spinning på søndag, har fått sett TV-nyheter i min egen stue og vært ute og spist sammen med Chicken A. og familiemenneskene hennes. Jeg har tuslet rundt i T-land by, tittet innom bruktmarked med tema musikk/film/litteratur og funnet ut at lommeboken min er tommere enn overhode mulig. Så har jeg kjøpt en Rose Sløyfe-refleks, cottage cheese i lilla boks, lagd gratinerte pannekaker og sett Top Gun sammen med herlige mennesker. Og så fikk jeg et rødt eple. Hurra!

Til slutt må jeg nevne at jeg har bakt nytt brød. Denne gangen jukset jeg med Møllerens Solsikkebrødpose. Fordi det er så godt. Mmm..

fredag 25. september 2009

Jeg elsker høsten

Høsten er min favorittårstid. Helt uten unntak.

Jeg elsker fargene, stemningen, bladene, den litt kalde luften.
Jeg elsker å tusle rundt og nyte følelsene høsten bringer med seg, med lue på hodet, kaffe i dene ene hånden og en bok i den andre.
Jeg elsker å slappe av blant majestetiske trær kledd i den fineste drakten man kan tenke seg.
Og jeg elsker å ta bilder av det som måtte finne på å nyte tilværelsen sammen med meg.

Det gleder meg også at jeg i år skal få oppleve noen dager med høstliv i Sivilisasjonen. Med snille mennesker, både av vennetypen, familietypen og musikktypen.
Det gleder meg at menneskene i T-land er så flotte som de er.
Og at jeg kanskje kan glede noen medmennesker jeg også, hvis jeg vil.

Noen ganger er verden helt fantastisk.
Dette er en av dem.

(Unnskyld bildet, gimpen fikk mentale problemer og ville ikke hjelpe meg med annet enn å legge på Old Photo-filter - noe jeg egentlig elsker også, igrunn).

mandag 14. september 2009

Meg eier ingen

I dag gikk jeg på tur over broen. Med lue på hodet, musikk på ørene og et stort skjerf rundt halsen. Uten jakke såklart, det er gigantiske gensere som er tingen.

Men jeg hadde glemte boken min i sengen.

Så da jeg kom på den andre siden av vannet, bestemte jeg meg for å kjøpe en ny bok. Den franske pinnsvinboken. Men den hadde de ikke på butikkstedet allikevel.

Da den svenske boken lyste foran meg tenkte jeg at tja, hvorfor ikke.

For en fin bok man kan lese mens man går undervurderer man ikke selv om det ikke er en pinnsvinbok.

søndag 6. september 2009

Siri baker brød

Jeg fikk plutselig veldig lyst til å bake brød i stad. Fra bunnen av. Ikke noe juks. Så da gjorde jeg på en måte det, da.

Dette trenger du til et stort, fint grovbrød:
1,5 dl 4-/5-kornblanding
1,5 dl vann
1 pose gjær
0,5 ts salt
0,5 ss rapsolje
5 dl sammalt hvetemel
5 dl siktet hvetemel (pluss litt ekstra)
3,5 dl melk

Og slik gjør du:
Kok opp vannet og tilsett kornblandingen. Ta gryten av platen og la det stå og svelle. La så blandingen avkjøles.

Bland gjær og lunken melk. Tilsett alle de fine ingrediensene, men la litt mel være igjen. Elt deigen til den er fin og smidig, og sett den til heving under plast et lunt sted i 30 minutter.

Elt deigen litt til og ha den i en kledd brødform. La den etterheve en ny halvtime med plast over.

Pensle så brødet med vann og stek det midt i ovnen på 200 grader i 40-45 minutter.

Enklere blir det ikke!
Med mindre du ikke velger å jukse deg grønn, så klart.

torsdag 3. september 2009

The Bionic Burger

Det er sjelden jeg leser nyheter som gjør at jeg får lyst til å blogge om det etterpå. Det er liksom ikke helt min greie, har jeg funnet ut. Men så, etter å ha lest overskriften Denne burgeren er ett år gammel på Dagbladet sine nettsider, klarte jeg plutselig ikke å holde munnen lukket og hendene bort fra tastaturet.

Artikkelen forteller om journalistens lille hamburgerforsøk der han lot en hamburger fra McDonalds ligge i romtemperatur et år. Uten å mugne. Det eneste som har skjedd med den, er at brødet har tørket og karbonaden har skrumpet litt inn. Pommes friten ser like fin ut. Og dette er ikke den eneste tilfellet der folk har undersøkt McDonaldsprodukters ufattelige holdbarhet. Her kan du se en av verdens største hamburgersamlinger - med innslag helt fra 1989. Dette klippet viser degraderingprosessen til diverse hamburgere, men pommes friten fra McDonalds ser igjen like fin ut etter 10 uker i lukket glass.

Det er virkelig en grunn til at jeg ikke spiser på McDonalds. Hvis hamburgere og fries kan ligge opp til 20 år i romtemperatur uten å mugge, hvor morsomt er det da å ha det inne i kroppen? Og wow, tilsetningsstoffer, sa vi?

Planen min er å lese Den Hemmelige Kokken og få enda mer støtte opp om hvorfor jeg er villig til å betale ekstra penger for mat som faktisk er mat, den maten som alltid har vært karakterisert som mat med en naturlig degraderingsprosess.

Og det er virkelig verdt det.

mandag 31. august 2009

iHerligheita #2

Musikalsk pilgrimsferd
(i Moderlandet og Verdensveven)

Jeg merker det er på tide å introdusere litt ny musikk;

Folded Light:
De er strengt talt allerede nevnt, men hva kan stoppe meg i å gjenta budskapet om noe av det beste jeg har hørt på lenge? I følge Facebook kaller musikken sin Deutch Pop. Jeg kaller det himmel. Waves are crashing over the hillside.

Tom Felton:
Jeg er ikke helt sikker på om jeg hører på det fordi det er Tom Felton eller fordi det er bra. Uansett; det er snakk om en engelsk (ehm, Londoner) skuespiller med gitar, søt musikk og hvis yndlingsinteresse er fisking. Man får neste dårlig samvittighet dersom man ikke hører på det. For han er tross alt en temmelig kul fyr (noe som har blitt forsterkes etter jeg ble en av stalkerne hans på Twitter).

Liam Finn:
Også en jeg stalker på Twitter. Grunnen til at jeg kjøpte plata I'll Be Lightning da jeg var i Moderlandet (i tillegg til den fine tittelen, så klart), var at albumet var laget av resirkulert papir. Musikken er faktisk bra, hurra, og inkluderer sangtitler som Music Moves My Feet, Lead Ballon og Fire In Your Belly. Og Remember When har fantastisk gitar. Et minus er at to av sangtekstene begynner med sangtittelen, usj. Fyren er forresten fra Australia/New Zealand og er født i 83.

The Magic Numbers:
Engelsk indie band bestående av to søskenpar; Gannon og Stodart. Platene The Magic Numbers og Those The Brokes ble anskaffet fordi jeg likte navnene og albumbildene. Det gleder hjertet mitt litt hver gang det er vellykket med impulsmusikkjøp i det store utland. Åpningslåten Mornings Eleven på debutplaten The Magic Numbers er en temmelig fin åpningslåt, tror jeg å mene. Og ganske mye av det andre lever opp til sin plass, det også.

Lambchop:
1986. Nashville. What Another Man Spills. Jeg liker det, jeg liker det. Min plate er fra '98, men de har vært flinke studioalbuminnspillere fra '94 og fram til i dag. De plasseres tydeligvis i alternativ country-sjangeren, men jeg skal ærlig innrømme at det er en sjanger jeg ikke løper alt for mye rundt i. Det er elskbart da, og det er temmelig godt på vei bare det.

søndag 30. august 2009

A finger on the pulse is not enough to show who's wrong from right

Hvorfor velger jeg det jeg gjør?

Det er noe jeg begynte å tenke på en dag jeg gikk hjem med musikk på øret og nøt T-lands nattmørke som hver dag kommer litt nærmere det forrige. Men 'valg' er jo så utrolig generelt. Jeg må stille noen nye spørsmål;

Hvorfor studerer jeg det jeg gjør?
Hvorfor spiser jeg som jeg gjør?
Hvorfor hører jeg på den musikken jeg hører på?
Hvorfor blogger jeg?
Hvorfor mener jeg det jeg gjør?

Og fler spørmål er det. Felles har de at alle starter med orde 'hvorfor'. Hvorfor det, tør man spørre? Da jeg en gang i tiden jobbet i butikk og levde etter normer som 'kunder har alltid rett' og alltid skulle være blid og hyggelig, til tross for at man kunne møte noen reale stormer i løpet av en arbeidsdag, lærte jeg at man aldri - aldri - skulle spørre kunden et hvorfor-spørmål. Kunden vil umiddelbart plassere seg i en forsvarsposisjon og mest sannsynlig forlate butikken etter å ha plassert den noen hakk lenger ned på listen over butikker hun vil besøke i fremtiden. Uten varene hun kom for, så klart.

Og det er jo helt sant. Dersom vi får spørsmål om hvorfor, må vi finne begrunnelser for en uttalelse, et valg, et ønske. Det er nesten som om noen ønsker å kutte deg opp på langs for å finne ut om du virkelig er den personen du gir uttrykk for å være - og man nøler ikke med å finne ut av det. Selv blir du satt litt tilbake før du forhåpentligvis klarer å karre deg tilbake igjen, sterk som få.

Kunsten er å ikke ha noe dødtid mellom spørsmål og svar.

Men så da, hva svarer man? Jeg har i lange tiden gått rundt og sagt at jeg kan respektere mennesker med andre meninger enn meg så lenge de har en god begrunnelse for det de mener. Nå er jeg ikke sikker på om det er tilfellet lenger, noe som i følge meg selv gjør at jeg ikke kan klare å respektere det jeg mener. Et lite paradoks, bare. Uansett; mennesker med begrunnede meninger som ikke er strofer de har lært seg for å umiddelbart virke smarte, er rett og slett helt fantastiske. Det er de som er med på å berike tilværelsen, samfunnet, livet. Ikke bare det som påvirker dem selv, men også det som angår andre mennesker.

Kunsten er å ikke ha noe dødtid mellom spørsmål og svar. Uten av begrunnelsen skal være memorert, såklart.

Jeg er ikke sikker på om dette gav noe som helst svar på spørsmålet mitt. Kanskje er det like greit. Svaret er såpass dynamisk at jeg ikke tror jeg kan gi et svar på det nå og forvente at det skal være svaret i den lange fremtid. Dessuten; jeg liker å tenke over det ved gjevne mellomrom. Det er tross alt det som er svaret når alt kommer til alt - at jeg er i stand til å begrunne valgene mine jeg gjør mens jeg går veien.

Jeg studerer det jeg gjør fordi jeg syns det er spennende, ikke nødvendigvis fordi jeg har et stort ønske om å entre yrkeslivet som det de fleste umiddelbart tenker jeg kommer til å bli. Maten min velger jeg ut fra det jeg tror kroppen min har godt av. Det er det ideelle, i alle fall. Musikken min hører jeg på fordi det gir meg en ekstremt god følelse og introduserer meg til en verden av vidunderlighet. Jeg blogger i et forsøk på å bli bedre på skriftlig kommunikasjon og for å lage min egen, lille boble av fine tanker. Og hva mener jeg? Det er kanskje best å finne ut av før jeg begrunner det.

søndag 23. august 2009

Folded Light

Steve Damstra og Jaffe Zinn.

Los Angeles, California, United Stated.

Indie.

Folded Light.

Nytt album om snart, omtrent.

Søtest.

Fantastisk.

Og så leker de med Matthew.

Som igrunn bare er vidunderlig.

søndag 16. august 2009

How to tweet

Jeg er blitt veldig glad i Twitter i løpet av den stunden jeg har lekt der. Eller, det er vel spesielt i det siste jeg har toppet toppen av Twitter-entusiasme.

Det er bare så søtt, kind of.

Og så kan jeg slenge ut alle mulige småting som greit kan meddeles verdensveven med en setning og ikke nødvendigvis et helt blogginnlegg.

Så, dette er meg.

Hvor er du?

fredag 14. august 2009

Mr. Radio og Mr. Monkey på nye eventyr

Jeg er tilbake i T-land. OK, det er litt blandede følelser, men andelen positive øker hver dag. Og det kan man jo like. Å faktisk få skaffet seg sin egen lesesalplass og et eget skap hjelper godt til. Dessuten har jeg med Magnet og cruiser rundt på høyre side av veien (ikke venstre, desverre), noe jeg også liker temmelig godt. Sykle, altså. Så ta-dah, dette håper jeg blir bra.

Min nye leilighet deler jeg med to nye roomies. Leiligheten er elskbar igrunn. Hvem ville trodd at skråskap malt i gammelrosa sammen med den merkeligste voksduken fra Prinsessebutikken og en rosa blomst i en hvit potte gjør kjøkkenet til et fantastisk vakkert sted? Nå må jeg såklart ikke glemme å introdusere Mr. Radio. Han står nemlig i stuen og er temmelig vintage. Kjærlighet ved første blikk, kan man si.

Og Mr. Monkey? Det var plutselig navnet på nøkkelene mine. Gitt.