Hva jeg har gjort i totusenogti;

• Klipt håret (som jeg har tenkt på å gjøre sånn..lenge)
• Jobbet på sykehjem (som jeg har tenkt på å gjøre sånn..lenge)
• Fått den beste deltidsjobben (som jeg har drømt om sånn..ok, lenge)
• Levert min første oppsigelse
• Øya!
• Brukt tubmlr aktivt for å konservere gode minner
• Gitt blod (for det er det har jeg også tenkt på å gjøre kjempelenge)
• Lagd nye prosjekter som for eksempel dette. Og det har det mystisk nok gått ganske dårlig med også.
• Lest blant annet Sangen om den røde rubin, Sofies verden, tenkt på å lese Lord of the Rings igjen og falt på nei, akkurat nå har jeg ikke tid igjen, Min Kamp 1 (og nå skal jeg lese to, tre, fire og fem før neste år, men det kommer ganske sikkert ikke til å skje)
• Spilt The Sims 3. Og det er virkelig ikke så morsomt som The Sims 2 var da jeg gikk på..ungdomsskolen?
• Caféfrokost. Opptil flere ganger. Og alenegåing på café. Og kino. Det er bra
• Lagd kanelsnurrer som likner på roser (fordi jeg ikke klarer å lage kanelsnurrer som likner på kanelsnurrer)
• Knust skolekoppen min med en engel på som sier/sa it's business as usual
• Lagd råsjokolade og introdusert kakesøndag til verden. Ah, og spist hakkede kakaobønner på smoothisen min
• KJØRT PÅ VINTERFØRE.
• Fått opp den fineste sangen på veggen. Og Matthew, såklart. 
• Begynt på listeskriving om mål for totusenogelleve. Og planleggingen av et passe stort årsprosjekt jeg håper de flotteste menneskene skal få se om omtrent et år. 

"Hei. Her er jeg."

Dette er sånn en av de fineste julegavene. Da.

god jul !

(og et utropstegn i parantes).

19

Det er en liten mulighet for at mine sånne dager som dette er litt annerledes enn..noen andres sånne dager som dette her.

Jeg legger meg før klokken slår 12 dagen før for å unngå starten på dagen.

Sist gang gav jeg mobilen min til søster og lot hun ha den omtrent hele dagen.

Denne gangen har jeg gitt den til roomisen min. Hun har den med på jobb.

Jeg tar meg fri fra verden.

..og liker egentlig ikke sånne dager i det hele tatt.

Kjære Desember,
hvordan har du det?
Du gråter så mye.

13.

13. desember. Luciadagen. Jeg våkner og tenker at for akkurat et år siden leste jeg en tekst om en som hadde mistet bestefaren sin på akkurat den dagen. Jeg tenker at åh, jeg vet hvordan det føles. Og så tenker jeg at vi kanskje ikke føler på samme måte uansett, så jeg gidder ikke si noe om det. Bare leser og føler på min egen rare måte, trykker meg videre til neste blogginnlegg. 

Men det var vel egentlig sånn det var i fjor. 13. desember i år tenker jeg på hun som hadde mistet bestefaren sin, håper hun ikke har det alt for vondt (det er først nå at jeg tenker på andre som har blitt, du vet, borte på denne dagen). Så åpner jeg sjokoladekalenderen min, spiser sjokoladen, spiser litt av sjokoladen som var igjen fra kinoen i går. Jeg er kvalm helt til jeg setter meg ned ved frokostbordet og spiser vaniljeyoughurt med nøtter. Så er jeg kvalm igjen. 

Jeg lager planer for dagen. Jeg skal spise minst tre lussekatter, for det er det man gjør på Luciadagen. Aller helst vil jeg se Luciamennesker i tog også, men når jeg ikke går på barneskole eller i barnehage, og når jeg ikke står opp før halv ni (men det er fremdeles mørkt ute), innser jeg jo at jeg kanskje ikke kommer til å se noe tog. Også fordi jeg jobber hele kvelden, sånn etter jeg har vært student og lært meg masse om viktige ting, finner jeg ut at jeg ikke har tid til å bake mine egne lussekatter slik jeg helst vil, men må kjøpe dem i stedet. Det jeg ikke tenker på om morgenen er at det koster masse penger å kjøpe tre lussekatter på bakeri. Og jeg tenker heller ikke på hvor kvalm man blir av å spise alle tre. 

Så ja, jeg bestemmer meg for å kjøpe lussekatter. Og en klokke. Kanskje en tekanne også, hvis jeg finner kopper som passer. Det må være minst to. Tekannen skal helst være fransk. Det er det jeg bestemmer at jeg skal gjøre i dag. Pluss å dra på jobb, såklart. Den rareste Luciadagen noensinne. Jeg spør om det kommer Luciatog på jobben. De sier nei. Jeg spør om vi skal ha på nisseluer. De sier nei. Jeg finner frem en stor bunke franske filmer, jeg har nemlig lyst til å se alle samme. I natt, men det går kanskje ikke så bra fordi jeg skal opp klokken før seks og det er kanksje ikke en god idé å gå rundt døgnet når man skal gjøre viktige ting i hele morgen. Ehm, nei.

Tenker litt. Finner ikke tekanne. Finner et klokkekjede, istedet. Og maskara i rosa maskaraflaske som ikke er testet på dyr. Kjøper en julestjerne fordi jeg har så sykt hjemlengsel.

Det er en mann som ikke er hyggelig mot meg på jobben. Har mest lyst til å skrike, legge meg i sengen og se de franske filmene. Spiser opp lussekattene i stedet. Kvalm. 

Litt kropp

Hodet er en fin ting. Hjernen, liksom. Det skjer så mye der, hele tiden. Man trenger ikke tenke på at det skjer engang. Nervecellene er organisert i fint system, og så bor det litt andre celler enn nevroner der også (store eller små eller rette eller krøllete). Så får alle cellene det de trenger fra blodårene som lager spindelvev rundt alt og ingenting, og dersom man åpner opp, er de kanskje så små at man ikke kan se dem. Åh, og mellom nevronene er sånne små runde prikker som er der litt og så blir de borte igjen. Det er de som gjør at cellene kan snakke med hverandre. Nesten som Smarties (ikke NonStop) som en celle gir bort til den neste, og så blir alle spist opp. Se, de er snille med hverandre.

Blir litt svimmel. Null konsentrasjon.
Skjelver.

Jeg har vært hos tannlegen. Fant ut at de ville stikke en lang metallnål inn i munnen min. Ikke at jeg har problemer med sprøyter. Liker sprøyter. Neida. Men jeg liker dem nok til å gi blod. Så lenge de holder seg unna munnen min. Hei, seriøst liksom. Det gikk fint allikevel. Stakk inn i en del av hjernen som er i munnen, hvis du skjønner. I en del av trillingnerven (fordi det er en nerve som kommer fra hjernen og som deler seg i tre og de er litt i munnen). Kanskje tannlegen stakk litt inn i muskelfin også. Kan nemlig ikke lukke opp munnen helt uten at det gjør vondt.

Men hjertet da? Hjertet er også fint. Ville ikke klart seg uten lungene da, for de er blå, lyseblå. Hjertet er litt mørkeblått og litt rødt. Kjenn på blodet ditt, i blodårene. På håndleddet, kanskje. Eller på halsen. Hjertet blir stort-lite-stort-lite-stort-lite hver gang det dunker. Virkelig. Skjønner ikke at det ikke blir slitent. Sikker på at jeg ville blitt det. Man hvis jeg hadde blitt sliten, ville sikkert hjertet mitt også blitt det, nei? Nei. Fordi når jeg blir kjempesliten, bare jobber hjertet massemasse mer, sånn kanskje fire ganger så fort. OK, det blir nok slitent etter hvert det også, men da har jeg stoppet opp å løpe for lenge siden. Mhm, og så går blodet kjempefort rundt i hele kroppen, kanskje sånn fem liter (eller litt mindre hvis du for eksempel, la oss si, gir blod, men det kommer veldig raskt tilbake fordi kroppen er så sykt kul og kompleks og vet akkurat hva den skal gjøre, spesielt hjertet - det vet hva det skal gjøre selv om hodet og hjernen sier neineinei).

Takykardi.
Fortfortfort.

♥

Bilder fra herfra, da. 

Om å knuse snøkrystaller

Vi var aldri enige. Jeg kunne sitte og lese i en guide til Paris, se på alle de fine tingene, drømme meg bort i alt jeg ville gjøre. Se, oppleve, huske. Du kunne sitte på trestolen, se ut av vinduet og si at kollektivtrafikken sikkert var helt forferdelig der. Nei, ikke bare kollektivtrafikken. All trafikken. Det var sikkert håpløst å finne frem.

11. september:

Du er så fin.

Jeg bladde videre, så bilder av Eiffeltårnet, Champs-Elysées. Menneskene så glade ut, alle hadde fine klær. Det var sol. Men man går jo? sa jeg. Du ville fremdeles se ut av vinduet. Puste litt tyngre, være umåtelig opptatt av bladene som datt ned fra trærne.

21. oktober:

Slutt å være så fin, da.

Paris. Det var dit jeg ville. Det var i Paris alle de viktige tingene skjedde. Det var i Paris engasjementet var størst, det var i Paris man kunne si akkurat det man mente. Det var der man var emosjonelle, kunstneriske, fantasifulle. Der ting ble skapt. Lyset i Paris var alltid så fint. Og det var alltid bakgrunnsmusikk.

23. oktober:

Jeg tror du er den fineste i hele verden. Unnskyld.

Så ville du reise deg opp fra stolen, se på boken min med et raskt blikk før øynene dine ville rette seg mot stasjonsklokken på veggen. Du ville kanskje si at du måtte rekke noe før du gikk ut døren. Skoene hadde du allerede på deg. Jeg så på svart-hvittbilder av gateselgerne ved Louvre og hørte mynter klirre i hattene til gatemusikantene.

19. november:

Jeg gidder ikke at du skal være så fin!

Vi dro aldri. Kanskje var det fordi du ikke hadde like lyst på grønne makroner som meg. Kanskje var det fordi du ikke klarte å høre lyden av Paris slik som jeg gjorde hver eneste dag, hver eneste time. Eller så var det kanskje fordi vi egentlig ikke er fra samme sted, du og jeg, og da er det kanskje ikke så rart at du ikke klarer å se det samme lyset i øynene mine som det jeg ser i dine. 

Liker deg fremdeles, Desember.

Bare litt synd at du ville være full av vått og glatt.

I dag.

Men om snart blir du kanskje som slik som du pleier?

.

this is science fiction.

21.11.2010

I dag er det et helt år siden. Det er rart å tenke på. Tiden har gått så fort. På en måte. På en annen måte er det akkurat et helt år siden. Jeg har rukket å tenke på det akkurat så mange ganger som man ville gjort i løpet av et år. Ikke mer. Ikke mindre.

Jeg husker hva jeg gjorde for ett år siden. Det var lørdag. Regn. Litt snø i veikanten. Grått på himmelen, mørkt på rommet. Tidlig. Tolv minutter over ti ringte mormor. Det var langt ut på dagen i forhold til når hun ellers pleier å ringe i helgene. Hun hadde våknet i femtiden, akkurat slik som hun pleier å gjøre. Vi snakket om at hun hadde besvimt, tror jeg. Falt på en lampe. Vi snakket i over tretti minutter. Akkurat slik som samtalene våre pleier å være.

Huset var stille. Det var bare jeg som var våken. Det var slik det pleide å være, det også. Jeg gikk ned trappen, spiste frokost foran teven, lagde meg dagens andre kopp te. Satt meg ned ved stuebordet med den hvite jumbokoppen min ved siden av meg. Nissete, tror jeg det var. De forskjellige brune, røde, hvite, gullfargede, glitrende tingene lå foran meg. Planen var at det skulle bli til julekort, litt etter litt, ett om gangen. Så kom Linda ned for å lage julekort sammen med meg. Og så kom hun som bor oppe i veien. 

Det var flott. Det var litt-for-tidlig julemusikk, Sting, te, latter, glitter, paljetter. Pepperkaker, telys og halvferdige kort med juleklistremerker på.

Man sier at dersom man hører ting man ikke vil tro, er første reaksjon fornektelse. At man ikke lar det gå inn, at man lar det fare forbi som om det aldri skulle være sagt. Selv hadde jeg egentlig aldri tenkt over det. Forsvarsmekanismen er klar. Men mer enn det? 

Flere ganger har jeg prøvd å forestille meg hvordan jeg ville oppleve det dersom noen rundt med hadde blitt borte. Dødd. Enda flere ganger har jeg tenkt at det er en situasjon jeg ikke kommer til å komme borti, noensinne. Det er liksom slikt som skjer med andre. Og så har jeg tenkt på hvor naiv jeg er for  å i det hele tatt tenke den tanken. Såklart vil folk jeg er glad i bli borte, de også. Men så tilbake. Hvordan ville jeg reagere da?

Jeg tenkte jeg ville gråte. Jeg tenkte jeg ville bli irrasjonell. Jeg tenkte det ville gå utover hverdagen min på en slik måte at jeg ikke ville fungere. Det værste er at jeg tenkte jeg ville bruke det som en unnskyldning for å oppføre meg som en sentimental skapning som hørte på vanndråper falle mot treverket, låste seg inne i et hjørneskap og ville at alle menneskene rundt henne skulle gå langt, langt vekk.

Klokken var rundt tolv da pappa ringte. Han lurte på hva jeg drev meg. ‘Jeg lager julekort!’, sa jeg, glad som bare det, stjerneklistremerker på fingrene. Og så sier han at farmor er død. Bare sånn.

Jeg husker at jeg skrek nei. Jeg husker at jeg reiste meg opp, gikk ut av stuen, inn i den iskalde gangen vår. Ullsokker på beina. Jeg gikk til døren til yttergangen, lente meg mot dørkarmen. Begynte å gråte. Åpnet ytterdøren, gikk ut på trappen. Ned trappen, over grusen, ut på veien. Våte ullsokker på beina. Han lurte på hvor jeg var, det blåste sånn i telefonen. Så da gikk jeg inn. Helt inn i stuen etterfulgt av våte fotavtrykk. Linda lurte på hva som hadde skjedd.

Jeg sa jeg skulle drikke te.

Det var akkurat det jeg gjorde. 

Og så måtte jeg huske at jeg bare trengte å lage førtini julekort. Ikke femti.

Siri baker blåbærsmuldrekake

Hei Hanne. 

Her kommer oppskriften. 

Til deg.

Fordi du var så søt og spurte etter den.

Til en liten langpanne trengs;

2.5 dl sukker

1 ts bakepulver

7.5 dl hvetemel

0.25 ts salt

skall og saft fra én sitron

2.5 dl mykt smør

1 egg

1 liter blåbær

1.25 dl sukker

4 ts maisstivelse

Sett ovnen på 190 grader.

Ha sukker, mel og bakepulver i en bolle.

 Bland det godt sammen.

Ha i salt og sitronskall.

Ha i smør og egg. 

Kna det sammen til en deig. 

Press halvparten av deigen i en form (ja, jeg bruker en brødform fordi jeg bare lagde halv porsjon).

Bland sammen sitronsaft, sukker og maisstivelse. Kanskje trenger du en dæsj med vann også.

 Bland forsiktig inn blåbærene.

Se så fine farger! 

Ha blåbærblandingen i formen og strø resten av deigen over.

Stek i førtifem minutter.

 Avkjøl, kutt opp og namnamnam.

Siri baker havrekjeks

I går fant jeg ut at jeg skulle begynne på årets julekortprosjekt (OK, jeg fant ut i august at i år skulle jeg bli ferdig i supergod tid før jul, noe som mystisk nok ikke kommer til å bli tilfellet i år heller). Da måtte jeg jo bake kjeks. De skulle være litt julete, men allikevel bare så julete at det var greit å bake dem i november (les; det er ikke lov å lage pepperkaker, serinakaker, ingefærnøtter, lalala). Jeg hadde ingen oppskrift, slang sammen litt av hvert og ble temmelig fornøyd med resultatet.

Tretti kjeks lages raskt av følgende;

75 gram sukker

60 gram mykt smør

1 egg

60 gram hvetemel

120 gram havregryn

1 ts bakepulver

1 ts kanel

0.5 ts malt nellik

Sett ovnen på 200 grader. Rør sammen smør og sukker. Ha i egget og rør litt til. Bland i resten av ingrediensene, lett som bare det. Trill deigen til tretti kuler, lett dem på et bakebrett og klem dem litt flate. Stek dem i cirka ti minutter.

Enkel og grei førjulskos som smaker akkurat nok jul til at man gleder seg til at november snart blir desember. 

To die by your side is such a heavenly way to die

Jeg tror kanskje jeg har den fineste veggen, da.

Bildefjes

Akkurat tjue år og trehundreogtjue dager. Det var fine tall. Nei, det er ikke det, ikke egentlig. Det er bare fint fordi det er 20 3 20. Det blir et fint mønster, liksom. 20 er ikke noe fint. Ikke 320 heller. Men sammen er de helt ok. Hvis du skjønner.

Jeg liker ikke smilefjes. I alle fall ikke sånne som av type de første smilefjesene det ble pop i den første smilefjesbølgen. De som er kolontegn pluss parantes-slutt-tegn. De er jo fine, da. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke liker dem. Men så liker jeg ikke sånne smilefjes som er gule og runde og som skal være fancy heller, da. Hvis jeg skal like smilefjes, må de være motsatt vei. For når ting er motsatt, er det sjarm. Litt. Påenmåte.

Det er vanskelig å forklare.

Hvis du smiler mange smilefjes, tror jeg ikke du smiler så mye i virkeligheten. Hvorfor må du ellers sette inn så mange understrekende smilefjes blant ord som burde være så fine at de smiler av seg selv?

Lyst til å skrive en bok. Vet bare ikke hva som skal stå i den. Det er ord overalt. De strømmer ut i alle retninger, kjempefort. Og så lager de spiralmønster på veggene og lager kø ut vinduene. Noen blander seg med snøfnuggene, tilogmed. Vakre. Men de vil ikke hit. De er inni meg, men de er bare inne i hjertet. Kanksje litt i magen også, men ikke i armene. Og ikke i boken jeg har lyst til å skrive.

Fredagskos

Jeg har lagd rawsjokolade med kokos jeg skal kose meg med i kveld. 

Gleder meg, altså.

Siri baker OJKA-kaka

..eventuelt gjør et nytt forsøk som ikke er like mislykket som første gang.

OJKA-kaka er en av mine favorittkaker. Onkel Jan og Karoline-kaken, som den heter fullt ut. Det er nemlig en av mine beste vennner som pleier å bake den (og få det til). Jeg må visstnok gjøre noen forsøk til før alt blir som det skal. Snill som hun er, får jeg lov til å blogge oppskriften. Kanskje du vil gjøre et forsøk også?

Til kaken trenger du:
6 egg (ved nærmere ettertanke var ikke Karoline sikker på om det skulle være seks eller tre egg, men det ble i alle fall kake da jeg bakte meg seks)
3 dl sukker
2 dl Maizena
2 ss bakekakao

Til moussen trenger du:
400 gram kokesjokolade
4 eggeplommer
200 gram smør
2 dl eggehvitte (seks eggehvitter denne gangen)
1.5 dl sukker

Sett ovnen på 180 grader.

Finn frem seks egg (eller tre, dette skal vi finne ut av en gang i fremtiden). 

 Mål opp tre desiliter sukker.

Pisk eggedosis. Jeg leste et sted at den blir mye bedre dersom man pisker den mens bollen står i passe varmt vann (og så skal eggene være romtempererte, såklart).

Mål opp Maizena og kakao.

Sikt det i eggedosisen. Dersom du bare har et dørslag (i motsetning til sikt) som er større enn bakebollen, vil det se slik ut. 

Vend det forsiktig inn med en slikkepott. 

Ha det i en springform og stek i sånn førti minutter.

..da ser den kanskje slik ut. 

Og når du har avkjølt den, ser den kanskje slik ut. 

Separér eggeplommer og eggehvitter. 

Smelt sjokoladen i vannbad. 

Tilsett smør og eggeplommer. Rør godt. Mmm..

Nå er det superfantastisk viktig at sjokoladeblandingen avkjøles ordentlig (dette var feilen min fra første forsøk, nemlig).  

Pisk marengs av eggehvitter og sukker. 

Ha (den avkjølte) sjokoladeblandingen i marengsen.. 

..og vend forsiktig inn. Nå har du lagd sjokolademousse! (Har jeg noen gang sagt at det er noe av det beste jeg vet?)

 Ha kaken på et fat. Et lite triks er å putte papirstrimler under kanten på kaken slik at fatet ikke får masse mousse på seg, det også (heller mer mousse riktig sted, tenker jeg). 

Ha all moussen på (OK, du kan smake litt. Litt til..). Ta vekk papirstrimlene og..

 Ta-dah!

OJKA-kaka (nesten) check. 

Til slutt kan jeg jo legge ved et bilde av hvordan den egentlig skal se ut. Med Karoline påskrevet med sølvkuler, såklart. Åh, den er så nam. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg får lov til å kakeønske fra Karoline. Det blir definitivt denne. 

Økosjokoladegiveaway

Jeg har allerede forsøkt meg på mitt første forsøk på å lage egen, sunn sjokolade. Og det ble supergodt! Nå skal jeg i gang med runde nummer to. Resultatet skal bli enda bedre, om det er mulig. Ingrediensene kjøpte jeg hos Økosjokolade (superrask levering altså, og til meg måtte det sendes gjennom hele Norge), og akkurat nå har Superlivsstil giveaway med  økosjokoladepremier. Hjerte!

Hvordan oppdatere Facebook-statusen sin

Moe spør:

Kan du lære meg hvordan man oppdaterer statusen sin? I seem to have forgotten.

Siri svarer:

1. Du må opprette en Facebook-konto. Gå inn på www.facebook.com og registrer deg der. Det skal være lett å se hvordan det gjøres, da feltene du skal fylle inn opptar mer eller mindre hele forsiden. Pass imidlertid godt på at siden du er på er blå. Det er viktig for at informasjonen du registerer (og bildene du eventuelt vil laste opp senere) ikke skal komme på avveie. 

2. Logg inn. Det gjør du i logg-inn-feltet øverst til høyre. Trykk gjerne på 'husk meg'-knappen slik at du slipper å skrive inn innlogginsinformasjonen hver gang du ønsker å gjennomføre en statusoppdatering.

3. Du vil nå se News Feed-siden. Dersom du har opprettet Facebook-bekjentskaper allerede, vil deres statusoppdateringer og utveksling av mindre personlige beskjeder vises. Scroll nedover siden dersom du vil lese mer. Trykk på wall-to-wall dersom du føler at du har havnet midt inn i en samtale og syns det er din plikt å finne ut hva det reelle temaet er. 

4. Dersom du går inn på din egen profil, vil du se dine foregående statusoppdateringer og øvrig kommunikasjon med omverdenen (gitt at du har Facebook-venner som er interessert i samtale, såklart). 

5. Så; statusoppdateringen. Øverst, ganske sentralt, på din egen profil vil du se et hvitt felt der det står 'What's on your mind?'. Det samme feltet vil du kunne se på forsiden (se punkt 3 angående News Feed). Dersom du trykker i dette feltet, er det mulig å oppdatere din egen status. Dette gjøres ved å fylle inn en ordkombinasjon, preferabelt noe som har med 'what's on your mind' å gjøre, men det er ingen nødvendighet. Trykk på 'Share'. Nå vil du kunne se statusoppdateringen din både på din egen profilside og på forsiden. Legg deg på minne at dette er noe alle bekjentskapene dine kan se, så tenk deg godt om før du gjennomfører oppdateringen.

Jeg beklager komplikasjoner som kan oppstå i løpet av prosessen dersom du velger å bruke et annet administratorisk Facebook-språk enn meg. Håper allikevel det ordner seg.

Jeg venter i spenning på en ny statusoppdatering. 

07.06.10

Det er mange ting jeg ikke noen sinne trodde ville bli helt ok. Du vet, sånne ting som andre tar som en selvfølge at skal passe inn i alles liv, men i mitt kommer det aldri til å bli tilfellet. Som å gå frem til en fremmed å si akkurat det jeg mener, for eksempel. Ikke det at det er et stort problem i seg selv; jeg kan i teorien lett gå bort, si en kort, fullt forståelig setning, smile lett og så snu og gå en annen vei. I praksis derimot..

Du sitter på flyplassen. Ikke på benken rett overfor meg, men den som er bortenfor den igjen. Du leser, boken har du gjemt bak beina dine som du har i kryss. Det er ikke ofte man ser en mann med beina i kryss når han sitter og venter på flyplassen, det er sikkert. Du sitter stille og leser. Noen ganger ser du opp, forsiktig, før du titter ned i boken din igjen. Jeg lurer på hva du leser. Med tanke på ditt mørke hår, brune bukser og åpne jakke, tror jeg det er noe viktig, noe som alle burde ha lest. Kanksje jeg allerede har lest boken du har foran deg?

Når jeg tenker over det, kan det godt tenkes at det kan bli helt okey allikevel. Jeg mener, jeg kan godt spørre deg om hva du leser. Du ser italiensk ut, kanskje du ikke engang snakker norsk. Men hvorfor ville du da vært så langt nord som du er nå? Det er igrunn helt greit å ikke vite heller. Hva om vi skal på samme fly? 

Eller kanskje ikke.  

iHerligheita #3

Oj, dette innlegget begynte jeg på i slutten av januar. På tide å gjøre det ferdig? Ja!
Tid for en ny runde musikk; litt ymse jeg har hørt..snart det siste året, tydeligvis.


Eels
Hittil i år har det bare komme to nye album. Jeg mener; hallo, genialt. I alle fall med tanke på hvor flotte de er (det skal sant sies at jeg har hørt mer på det fra å vår; End Times enn det rosa som kom i høst; Tomorrow Morning, men jeg regner med at det har noe med tidsaspektet å gjøre og ikke fullt så mye med rosafargen). Prøv denne, for eksempel.

Kråkesølv
Hun snille sier at albumbildet er det beste i historien. Og jeg regner med at hun har ganske rett, for det er tross alt ganske fabelaktig. I T-land hadde de konsert i slutten av januar - og det var en helt fantastisk konsert. Says I. Og så var de på God Morgen, Norge. Og snart blir de verdenskjente. Hurra!

Wild Beasts
Two Dancer kom ut..i totusenogni, omtrent. De kommer fra England, altså. Det er ingen dum ting. Hør på denne og se selv.

Karen O and The Kids
Da jeg sa Where The Wild Things Are ble jeg totalforelsket i soundtracket. Det må være et av de beste soundtrackene jeg noen gang har hørt. Og så har jo All Is Love blitt nominert til type beste filmsang, tror jeg.

Electric Presient
Veldig mye av musikkinputen min kommer fra Martin (han som introduserte med for Coldplay, The National og Sigur Rós). Electric President kommer også fra han. Og Radical Face. Electric President er en duo fra Florida ( = Ben Cooper og Alex Kane). I år kom albumet The Violent Blue som er fantastisk (som tydeligvis så mye annet). Kanskje kan du høre denne.

Radical Face
= Ben Cooper. Du ser sammenhengen? Jeg tror egentlig ikke du trenger å gjøre mer enn å høre denne. Jeg tror den sier mye mer enn det jeg kan si.

She&Him
Zooey Deschanel (hun flotte skuespillersjelen som er gift med han i Death Cab, vet du) og M. Ward. De to albumene de hittil har gitt ut, heter Volume 1 og Volume 2. Slikt gjør meg glad. De covrer The Smiths, de covrer The Beatles, de lager egen fin musikk. Denne sangen fra Volume 1 (sammen med litt (500) Days Of Summer-klipp) varmer hjertet mitt +.

The New Wine
Jeg tror det er meningen at disse skal stå på listen, spesielt med tanke på at de spiller konsert her til helgen. Debutalbumet Waves som ble sluppet i slutten av september (og som jeg ikke hørte før i går, ups), har nå stått på repeat. Så godt liker jeg det, virkelig. Sjekk myspace-siden deres, da vel!


Beklager at det bare tok ti måneder å skrive dette innlegget. Det er visst slikt som skjer noen ganger. Og beklager dersom noen av linkene ikke er så flotte som de burde være. Jeg skal dobbeltsjekke alle når jeg ikke sitter på forelesning om viktige ting.

Siri og Hun Fine lager sitrontorsk

I forrige uke satt Hun Fine og jeg på universitetet og hadde (en kanskje ikke fullt så velfortjent) pause. Plutselig sier hun at hun har funnet en kjempefin oppskrift på sitrontorsk, kanskje litt sånn i sammenheng med at jeg ikke skal spise kjøtt i oktober. Så da fant vi ut at vi like godt kunne prøve å lage den. Og det ble jammenmeg godt.

Hun Fine brukte dette for å lage mat til tre mennesker:

• rundt 300 gram torsk
• 2 dl vann
• saft og revet skall av en halv sitron
• 1 ts salt
• 2 ts Maizena
• 1/4 fiskebuljong
• 250 gram dypfryste erter
• 1 eggeplomme
• 1 dl matfløte
• poteter

Aller først kuttet jeg opp potetene i båter, pyntet dem med litt olje og krydder og satt dem i ovnen på tuhundre grader. Det var faktisk den eneste delen av middagen jeg lagde.

Kjøp fersk og god fisk (eller bare god).

Ta vann, sitronsaft, sitronskall, salt, Maizena og fiskebuljong i en kjele.

Kok opp.

Kutt opp fisken i passe store stykker.

Legg i fisken og la den trekke i ca ti minutter.

Visp sammen eggeplommen og fløten.

Hell ertene over fisken de siste fem minuttene.

Få fisken ut at gryten på et magisk vis og hold den varm mens du har eggeplomme/fløte-blandingen i gryten, rører og venter til den blir fin og tykk. Ha fisken tilbake i gryten.

Ha alt i fine skåler og spis sammen med fine mennesker.

Hun Fine er flink til å lage mat.
Hjerte.

Velkommen

Jeg får tid til noe allikevel. Egentlig tror jeg man har tid til akkurat det man vil. Man må bare ville det nok. Hvis du skjønner. 

Det er her jeg kommer fra.