torsdag 28. februar 2008

Når en seilbåt skrur av motoren..

..blir den en fiskebåt.

For det har nemlig jeg lært.


Det har seg slik at min far har dratt med min søster, min bror og meg på kveldskurs for å lære masse om båttraffikkens regler. Resultatet er forhåpentligvis at vi i den nære fremtid vil stå med båtlappen i hånda, selv om omstendigheten ikke akkurat legger forholdene til rette for å noen gang få brukt den. Etter den tredje kvelden innlosjert i en forelesningssal på UMB, fant jeg ut at jeg kanskje skulle dele noen av den fine lærdommen min til alle interesserte lesere (ja, faktisk).

Selv om det mer eller mindre var underforstått at den kjære foreleseren snakket om lanterneføring, presterte han å formidle at en seilbåt blir en fiskebåt når den skrur av motoren. Og det var moro, såklart! Men i stedet for å påpeke hans snasne formuleringsfeil da han holdt en seilbåt i den ene hånda og en fiskebåt i den andre, endte det med at jeg satt og smålo litt for meg selv. Noe som har begynt å bli en liten vane på disse båtlappenkurskveldene. Av erfaring har jeg funnet ut at det er best å holde kjeft. Veeeldig kjeft.

Hvorfor? Alt jeg spør om slæsh sier er enten "for komplisert, utenfor pensum eller så hakker jeg bare på det vi nettopp har lært". Jippi. Dessuten er det meget morsomt at lærermannen gjentar, minst tre ganger i løpet av kvelden, ordene "Dokke har lært frykteli' mykje i kvæll. Ja. Skikkelig mye har dokke lært." På en ekstrem nordlendingmåte, selvfølgelig. Og jeg lææærer masse.

Jeg har dessuten hørt den beste huskeregelen for å huske hvilken side som er rød og grønn på båten. Det er bare å se på den politiske skalaen. De venstrevendte partiene er røde, og de høyrevendte "er tydeligvis grønne". Og da er det jo bare å se på SV, for de er jo helt klart enten røde eller grønne..

tirsdag 26. februar 2008

Om Siri selv

Noe av det første jeg gjør når jeg besøker andres blogger, er å trykke på om meg-knappen. Jeg tror det er fordi en stemme sier at det er en fin måte å finne ut om jeg skal leke mer inne på bloggen eller klikke meg videre til neste. Etter mye om og men, har jeg funnet ut at jeg kanskje skal presentere meg selv litt også. Tror jeg.
Siri.
Siri GS. Det er navnet. Men det visste du kanskje allerede? Siri-landet grunnla jeg i totusenogåtte for å ha et sted som var mitt, et sted jeg kunne bestemme hva som skulle skje, et sted som kunne være akkurat så fint som jeg hadde lyst til at det kunne være. Til å begynne med kalte jeg Siri-landet for Siris sentrifugale separatisme, sånn i et forsøk på å beskrive tankene mine fra tid til annen. Små glassdråper av en skiftende fantasi som meddeles verdensveven, har det alltid vært.
Så, hvem er Siri?
pastedGraphic.pdf
Det kommer an på hvem du spør. Noen vil kanskje si at jeg er studenten som på 24 timers varsel flyttet fra kongerikets mer siviliserte deler til T-land; en av de mer nordlige byene som begynner på T. Noen vil kanskje si at jeg er hun som ikke helt vet hva hun skal gjøre med livet, men allikevel bruker tiden på noe veldig mange andre skulle ønske de gjorde. Siri er hun som har veldig mange drømmer, men som mest sannsynlig ikke kommer til å gjennomføre en brøkdel av dem. Siri er hun som elsker å tråkke på tomme eggekartonger i sokkelesten og helst pusser tennene mer enn tre ganger om dagen. Siri elsker å bake, elsker å gå turer og finne fine ting. Siri er veldig glad i det som var før - gamle sko, gamle esker, gamle minner. Siri drikker minst tre kopper te om dagen. Dersom hun skal kjøpe frukt eller smågodt på butikken, må antallet alltid være et primtall. Aller helst skal det være tre, syv dersom det er riktig dag. Hun må alltid sitte på et oddetallsnummerert sete og blir stressa dersom det er rotete rundt henne. Siri er hun som blir litt forskrekket hver gang hun våkner og ser at solen skinner - hva har jeg gjort for å fortjene dette? - men liker regn minst like godt. Hun har et halskjede hun er helt overbevist om at er forhekset, og det er hun bittelitt redd for å bruke. Siri synes England er det besteste landet og smelter litt inne i brystet hver gang noen snakker engelsk. Shakespeare leses helst foran King's College, kakao skal drikkes med sugerør og rekkefølgen må være ost-mais-grønt når hun skal spise taco. Siri har en mage som forsøker å synge hele dagen, men som desverre er akkurat like flink til å lage fine syngelyder som Siri selv. Hun elsker sjokolade like høyt som hun elsker Jimby - koseapen hun fikk at Mamman sin, apen som ble kastet i bunnen av en stor kiste fordi den ikke var søt nok, men som en dag ble funnet frem for aldri pakkes vekk igjen. Dessuten er det verdt å merke seg at Siri er en perfeksjonist, men elsker hvor sjarmerende det er med ting som ikke er perfekte.
Mest sannsynlig liker Siri deg også.
Så..hvem er du?

mandag 25. februar 2008

Bloggvelkommen

Siri har nettopp innledet en ny periode med blogging. Forhåpentligvis er den ikke like dødsdømt som de tidligere periodene, men det blir sikkert nødvendig å krysse fingrene allikevel. Nettopp.

Jeg har dessuten observert at det plutselig blir litt mørkt når strømmen går, helt uten forvarsel. I hele gata. I hele nabolaget. Spesielt når den blir borte så lenge at man skulle tro den ikke ville komme tilbake igjen.

søndag 24. februar 2008

Never forget. Never forgive.

"There's a hole in the world like a great black pit, and it's filled with people who are filled of shit, and the vermin of the world inhabit it, and it goes by the name of 'London.' "


Det tok sin tid, men etter å ha ventet siden produksjonen først ble annonsert en dato jeg selv ikke husker, satt jeg endelig i kinosetet, full av spenning. Dersom filmen ville være en fiasko, kunne jeg i alle fall støtte meg på at Johnny Depp var lett synlig i filmen. Og dessuten var håret hans mektig imponerende.

Det er nok kjent for de fleste at historien om Sweeney Todd ikke er et av resultatene av Tim Burtons fantasi. Seriemorderen med sin cut-throat razor kan man fort finne igjen i 1800-tallets engelske skriblerier, og historien har kommet i flere forskjellige versjoner. Det om Mr. Todd er en myte eller sannhet, er visstnok et spørsmål det er vanskelig å svare på.

Tim Burtons versjon av The Demon Barber Of Fleet Street er en film jeg vet jeg aldri ville sett hvis ikke Depp var med i den. Basert på det jeg visste før jeg satt meg i kinosetet, kan man si jeg var mildt sagt klar over at det ikke var en film fri for blod. Allikevel vil jeg si Tim Burton overrasket med detaljene i Todds morderøyeblikker. I alle fall der og da. Men med tanke på at regissøren klarer å la ymse markliknende dyr kravle rundt i Oogie Boogie i The Nightmare Before Christmas, burde man nok lett se det komme at detaljene er klare, og likeledes hva likene blir brukt til etterpå (noe som blir avslørt i løpet av innledningen til filmen, fy-fy).

Den søte trioen med Herr Burton, Herr Depp og Fru Carter kan man på ingen måte si skuffer denne gangen heller. Sangen er grei, faktisk bedre enn forventet. Men til neste musikal syns jeg virkelig det kunne investeres i en tekstforfatter som faktisk kunne skrive tekster. Sweeney Todd kommer nok ikke til å bli min Depp-favoritt. Mye fordi jeg satt og lo den ene halvparten av filmen og satt med hendene foran øynene den andre. Den store overraskelsen jeg satt og ventet på, var om Herr Burton ville ha Herr Depp kysse hans kjære fru. Og ja, overraskelse innfridd.





"At last, my arm is complete again."
(Visse Pirates-assosiasjoner, men jeg holder kjeft).