søndag 25. juli 2010

❦ Blomster






"People give flowers as presents because flowers contain the true meaning of Love. Anyone who tries to possess a flower will have to watch its beauty fading. But if you simply look at a flower in a field, you will keep it forever, because the flower is part of the evening and the sunset and the smell of damp earth and the clouds on the horizon."

- Paulo Coelho
Brida

tirsdag 20. juli 2010

How to make friends

Noen ganger har jeg litt mer lyst til å hilse på verden enn andre. I dag er en sånn dag, i alle fall akkurat nå. Jeg har ikke helt forstått hva jeg legger i uttrykket å hilse på verden. Det kan kanskje være å hilse på en fremmed på gaten, smile til de som ikke gjør det, si hei til de som ser i bakken (eller som ser på den særdeles spennende lyktestolpen). Kanskje er det å lese ferdig boken jeg leser nå - boken som handler om å danse til verdens bortgjemte musikk - eller å sitte på kjøkkenbenken og drikke te. Tre suketter (ikke i teen). Rydde i skapet. Sette seg i bilen og kjøre uten å vite hvor man skal, hente snille mennesker som ikke vet hvor de er, men mennesker som vet hvor de vil. Jeg tror at å hilse på verden kan være noe så lite som å blunke. Blinke med øynene. Si fra at her er jeg. Er du her også?

søndag 11. juli 2010

Siri baker sitronkake

Resten av huset rømte til varmen i Spania, og igjen sitter jeg. For Siri må jo jobbe, skal skjønnes. De fleste som har spurt om hvordan de siste dagene har vært, har fått noe som dette i svar; førti minutter etter folket hadde dratt, var jeg allerede godt i gang med å snakke med meg selv. Etter én time var jeg godt i gang med rundvask av hele huset. Helt ærlig er det ganske godt å ha huset for meg selv, til tross for at det er uvanlig til tusen. Så, etter jeg hadde vasket det som var å vaske, fant jeg ut at jeg hadde lyst til å bake. Sitronkake.

Jeg fant denne oppskriften. Etter å ha lest gjennom den tre ganger, var jeg fremdeles litt skeptisk til det faktum at den vil ha søttifem gram valmuefrø i. Jaja, tenkte jeg, og lot det gå. Det burde jo være en grunn til at de skal være i. Kaken hadde tross alt blitt kåret til ukens kake på klikk.no.

Dette trenger du:

4 sitroner
2 vaniljestenger
240 gram mykt smør
360 gram sukker
75 gram valmuefrø
540 gram mel
3 ts bakepulver
1,5 dl melk
8 eggehviter
400 gram melis
sitronsaft  og vann til melisglasuren



Ovnen settes på 160 grader (jeg stekte den på 150 grader varmluft, og resultatet ble akkurat slik jeg ønsket).

Først røres smør og sukker hvitt og luftig.

Så rives skallet av sitronene, type fint. Sitronene deles i to, og saften presses ut og samles i en bolle.

Vaniljestengene deles på langs med en tynn kniv. Deretter skrapes vaniljefrøene ut.

Bland sammen hvetemel og bakepulver.

Tilsett så vekselvis mel, melk, sitronskall, sitronsaft, vaniljefrø og valmuefrø til smør- og sukkerblandingen. Bland godt mellom hver tilsetning.

Ha røren i en stor bolle mens eggehvitene piskes luftige. Fold så massen inn i deigen.

Deigen has i en springform (26 cm) og stekes i 1,5 time før den avkjøles.

For å lage glasuren, varmes sitronsaften og vannet opp før melisen tilsettes. Tilpass til passe konsistens og smak før den has på kaken.

Til pynt er det fint med for eksempel sitronskall eller smeltet sjokolade.

Da jeg smugsmakte på deigen før jeg satte kaken i ovnen, var den så sur at det gjorde vondt. Allikevel var den akkurat passe sur da den kom ut igjen. Hurra!

Og ja, om jeg er like skeptisk til valmuefrøene nå som før jeg lagde kaken? Ja.  Neste gang skal jeg heller prøve med revet, mørk sjokolade. Det er nok helt fantastisk. Men hei, kaken var fantastisk god uansett!


onsdag 7. juli 2010

Den søte melk når motgang svir din hud

Jeg prøvde meg på et lite filosofisk eksperiment.

Den opprinnelige planen var å finne frem skrivemaskinen, gamle ark og slitte konvolutter. Så skulle jeg skrive et spørsmål på hvert av arkene. Bare et lite spørsmål altså, om tilværelse, tro og tanker - et spørsmål som på samme tid er større enn man egentlig innbiller seg før man begynner å sette igang tankerotet. Spørsmålet skulle stå helt alene på arket, kanskje sentralt plassert, kanskje nede i hjørnet. Akkurat det ville avhenge av ordlyden, tenkte jeg. Arket skulle puttes i konvolutten, og konvolutten skulle limes godt igjen. På forsiden ville jeg skrive adressen din. Baksiden av konvolutten ville være tom.

Hvor kommer verden fra? Hva er et menneske? Finnes det en universell sannhet? Vil en løve og en antilope oppfatte solen på samme måte? Har universet en begynnelse? Hvorfor eksisterer menneskene? Har menneskene separert sjel og kropp?

Det viktigste er ikke svarene på spørsmålene. Jeg tror det vesentlige er å lære seg å stille dem. Det er først da man kan klare å undres. Ja, det er først da man vil kunne begynne å bygge opp grunnlaget som skal til for at man i det hele tatt vil ha noen forutsetninger for å svare. Dersom man ikke kan stille spørsmålene, står man bom stille. Det blir som å skulle ta kaken ut av ovnen, men man innser ikke at man ikke lagde røren før man satt den inn.

Jeg var egentlig ganske fornøyd med planen min. Ønsket mitt var å sette i gang tankemaskineriet til menneskene rundt meg, noe jeg mente best ville gjøres dersom de fikk spørsmålene under noe mystiske omstendigheter (inspirert av Jostein Gaarder er jeg nok). Selv ville jeg i alle fall ikke hatt tankestopp (eller tankepause) på veldig lang tid dersom jeg hadde fått et filosofisk brev av en ukjent avsender. Garantert.

Imidlertid hadde den opprinnelige planen min en liten hake. 

Kanskje er det ikke planen som hadde haken - kanskje haken rett og slett er meg. Eller kanskje det er en dobbelthake, og både planen og Siri selv er å gi skylden. Uansett ville det ikke for meg være nok å spørre. Jeg vil så gjerne høre andres syn på spørsmålene, om så det bare var en liten tankerekke på vei mot en lenger. Jeg vil så gjerne få innsyn i hvordan menneskene rundt meg tenker, både for å få dem og meg selv til å undres. Det ville grått inni meg dersom konvoluttene med spørsmålene ble kastet rett etter de var lest, fjernet av søppelmannen og aldri bli tenkt over igjen.

Det er derfor jeg i stedet valgte å bruke noen av dagens elektroniske hjelpemidler. Helt ærlig tror jeg folks evne til å undres over spørsmålene er større enn den responsen jeg fikk. Det er i alle fall det jeg håper. 

Jeg ønsker ikke at man skal vite om universet har en begynnelse eller ikke. Det eneste jeg ønsker, er at man klarer å undre seg over det. Ikke hele tiden altså, men litt nå og da. Og at man for all del ikke kaster bort spørsmålene med en gang de dukker opp. Da er man tilbake til den kaken man vil ta ut av ovnen..

tirsdag 6. juli 2010

Selv om vannet er helt stille, betyr det ikke at ingenting beveger seg under overflaten.

Noen ganger tror jeg ikke hodet mitt er en del av meg selv. Såklart, hodet mitt er en del av meg, men det som er inni det, lever sitt eget liv. Ganske ofte faktisk. Da surrer alt rundt og rundt og rundt og rundt, og igjen sitter jeg, forvirret, svimmel og kvalm. Tankerot.

Jeg skulle ønske jeg kunne ta opp tankene mine. Spille dem inn på bånd slik at jeg kan høre på dem senere i et håp om at det er en liten smart idé i alt rotet. Den trenger ikke være stor altså, men det hadde vært fint om den var der. Godt gjemt kanskje, under alle ordene som ikke har noen sammenheng, ordene som bare er. Nei, noen ganger er det ikke lett å holde styr på ting.

På en måte er det ganske spennende også, syns jeg. Fordi jeg ikke har kontroll. Du vet, alt bare surrer. Null kontroll, niks. Det er som en reise jeg ikke vet hvor ender. Jeg har ikke engang en anelse om hvordan veien går. Jeg kan begynne å tenke på boken jeg leser, plutselig finne ut at jeg tenker på eplekaker og hvor tykt papir som kan gå ned i en makuleringsmaskin uten at den ødelegges. I samme setning. Jeg kan tenke på flagget til Libanon, for så å si til meg selv at jeg kan jo ikke spørre noen fordi gresset er grønt bare på sommeren og lysbryterene på veggen er ikke helt parallelle. At chili ikke er en god idé fordi gardinene er hvite og glass lages av sand (men hvordan sand?).

Akkurat nå er det ikke rot i tankene mine. Det er mye morsommere å skrive om dem når de løper løpsk. Problemet da er at jeg ikke klarer å holde tritt med de nye flaksende ordene. Men jeg skal prøve (jeg prøvde en gang, og resultatet ble faktisk nesten ikke rotete i det hele tatt) helt brått en dag. Uten at du vet ordet at det. Eller at jeg vet det, såklart.

søndag 4. juli 2010

❦ Bøker

Her er resten av listen over ting som gjør meg glad. 


Hei, jeg heter Siri,
og jeg er glad i å lese.

Det er kanskje noe man kan gjette seg til dersom man titter innom de to siste innleggene mine (dette og dette), så overraskelsen er kanskje ikke veldig stor når jeg sier jeg vil skrive noen få ord om boklesing denne søndagen.


Jeg vet bare om ett tidsfordriv som aldri synes å trette, og det er lesing.
Roald Amundsen


Etter at jeg lærte å lese, har jeg tydeligvis lest ganske jevnlig. Du vet, type en bok her, en bok der. På biblioteket fikk man diplom dersom man hadde lest femti bøker i løpet av året da man gikk på barneskolen. Noen slike diplomer har jeg. (Oj, vet noen hva det het? Bokorm?). Nei, i bunn og grunn har jeg ingen anelse om hvor mange bøker jeg har lest. Da jeg begynte å lese til særemnet, lagde jeg også en liten bok der jeg skrev opp alle bøkene jeg leser og tiden jeg brukte. Den fylles fremdeles opp med en ny tittel i ny og ne, i tillegg til at lesetiden også skrives inn i bøkene. Liker.


Å lese er for hjernen hva mosjon er for kroppen
Joseph Addison

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg leser. Det sies at et hus uten bøker, er som et legeme uten sjel. Egentlig har jeg lyst til å smelte sammen ordtaket og si at bøker er nødvendig for utvikling av seg selv. Helt ærlig blir jeg litt satt ut når jeg møter folk som ikke leser bøker (hei fordommer, dere er nok der pyttelitt). For meg virker det unaturlig å ikke lese. Jeg mener, det står jo så mye fantastisk nedskrevet. Og tross alt, man trenger ikke finne opp hjulet hver gang man skal finne ut av noe. Det holder sikkert med å finne en bok.

..og å lese den, da. 


En bok som ikke blir åpnet er bare en murstein av papir.
Kinesisk ordtak




Og angående selve bøkene; jeg er totalforelesket i gamle bøker. Det er noe av de vakreste jeg vet om. Slitne i kantene, historien til alle som har lest bøkene før mellom permene, kanskje et lite notat her og der, lukten.

lørdag 3. juli 2010

Den andre boken i juli

Jeg har lest The Lion Hunt av John Holloway.

Han var en engelsk poet, kritiker og akademiker. The Lion Hunt er fra 1964, og han skriver om poesi, kunst, samfunn og prioriteringer. 
Avslutningen  var det eneste jeg virkelig likte i boken (kanskje litt fordi den var så ettertraktet). Men hei, den var nå fin.

torsdag 1. juli 2010

Sangen om den røde rubin

Fra boken skrevet av Agnar Mykle.





Og meget kan mennesket begripe, og meget kan det fatte, men tiden er den store gåte. Tiden og skjebnen og evigheten, og tiden igjen. Mens forfatteren har skrevet disse linjer, og mens leseren har lest dem, har jordkulen rullet frem gjennom verdensrommet, og hvor var vi for tredve sekunder siden?


"Laisse-moi prendre haleine afin de te louer," sa Ask, bukket og feide hybelgulvet med en imaginær fjærhatt fra tredveårskrigen. (Dette bildet har jeg brått hatt som bakgrunnsbilde i noen måneder).


Slik. Bare to ord var nok, for å skjenke lykke og smilende frihet til hele menneskeheten. "Tananarivo?" "Atacama." To ord. Ba man om for meget, når man bad om to ord?


Rundt i verden ligger det hver natt millioner mennesker på rygg og får ikke sove; de ligger og former med leppene de fine, rammende poenger de skulle ha sagt, men som de ikke sa. I natten og mørket skjærer de tenner og knytter nevene og former den vidunderlige naturlige replikk som skulle fått motstanderen til å ligne en sommerfugl spiddet på en nål. Hver natt ligger millioner mennesker på rygg og lærer utenat den guddommelige replikk, replikken personlig. Neste gang skal de bruke den! Bare at neste gang er en helt annen er en helt annen gang; og da passer ikke replikken.


Hun var alt det som han gjennom hele ungdommen hadde lengtet efter. Her var hans vandring endt, nu visste han. Skibet. Døren. Hånden. Bare at hun var ikke for ham. Og nu, fordi han visste at han elsket henne, kunne han aldri mer gå tilbake til henne.
Det kom får han, at det passet for han; når han for første gang i sitt liv knelte, at han da knelte i isvann.


"Opplysningen? Vennligst gi meg himlens nummer!"


Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting.