søndag 30. november 2008

It's like Granny coming home from holiday with some snapshots and saying she knows about the places that she's been.

  1. Grabb tak i den nærmeste boken.
  2. Slå opp på side 56.
  3. Les den femte setningen.

Hva ble din setning?

lørdag 29. november 2008

Buy Nothing Day

I dag er det verdens kjøpefrie dag.
Det er derfor ikke lov til å kjøpe noe.
INGENTING.

torsdag 27. november 2008

To collect a collector

Alle mennesker burde ha noe de samler på. Det er ikke så farlig hva det er, så lenge det er noe. Å samle på noe, er søtt. Det er personlig, og det kan kanskje til og med vise til små tendenser av..mani? Jeg liker det.

Det første jeg noen gang samlet på, er små, grønne firkantete fliser. Ikke hvilke som helst grønne, små, firkantete fliser altså, men noen spesielle som fra tid til annen viste seg i vannet rett utenfor huset mitt. De var så fine at jeg kunne gjøre litt for mye for å få tak i det, noe som godt kunne føre til iskalde armer på vinterstid. Men det var verdt det. Jeg tror faktisk jeg samler på sånne fliser enda. Sett bort ifra at jeg ikke vet hvor noen av de jeg har funnet før er, og at jeg per definisjon ikke bor i det huset lenger, da.

Servietter. Ja, jeg har samlet på det også. Det må være det kjedeligste jeg noen gang har samlet på, og jeg husker jeg gav bort hele samlingen til Søster da jeg ble lei. Ærlig talt, hvorfor skal man samle på noe man tørker seg rundt munnen med etter man har spist?

I en periode på barneskolen var det skikkelig populært å samle på fotball- og Pokémon-kort. Jeg samlet på alt det i en periode, helst i samarbeid med en gruppe andre samlere. Fotballmanien var nesten over før den begynte, mens Pokémon-samlingen varte betraktelig lenger. Helt til jeg ble lei og gav hele (den ufattelig fete) bunken til naboungen, that is. Jeg tror han ble glad.

Alle jenter må selvfølgelig en eller annen gang samle på klistremerker og glansbilder. Jeg gjorde det jeg også, mer av plikt enn av vilje, tror jeg. Hvis jeg tenker godt etter, tror jeg kanskje jeg har både Ole Brumm-boksen klistremerkebøkene er i og permen glansbildene er i ett eller annet sted. Det er litt forlatt nå da, selv om klistremerker til tider er veldig fint å klistre sånn overalt.

Nemi. Det er noe jeg begynte å samle på for..noen år siden. Blader, striper, bøker, ting. OK, egentlig er jeg ikke en Nemisamler, men hun fortjener allikvel en plass på lista. Signerte bøker og sammenbilder er litt kult, så samt som at stripene er geniale. Hell yeah!

Noe jeg en dag skal skrive en egen post om, er musikkplater. Derfor får den delen vente litt.


HOVEDSAMLINGEN derimot, er intet annet enn POSTKORT. Jeg elsker postkort. Skikkelig høyt. Og noe jeg elsker enda høyere, er de nusselige menneskene som faktisk tar seg bryet å sende meg et. Fra hele verden. Hurra! I det siste har jeg visstnok begynt å spesialisere kortsamlingen mot kort fra Storbritannia (som en liten undergren). Status per dags dato lyder som følger:
  • Kort tilsammen: 69
  • Kort fra Storbritannien: 12
Jippi!

mandag 24. november 2008

I want my baby. Now!

Har man lov til å kalle seg en fotobutikk når man bare fører Sigma-objektiver og aldri har hørt om Lensbabies?

Nok en gang fant jeg ut at i dag skulle jeg kjøpe Lensbaby. I motsetning til alle de andre gangene det har vært planen, var jeg fullt bestemt på at jeg skulle ha med meg linsa hjem denne gangen. (De andre gangene har det nemlig vært mer 'titting'). Denne gangen skulle jeg faktisk bruke den til noe spesielt.

Dette er ikke for å være slem mot T-land, men jeg har ikke gått inn i en fotobutikk på Østlandet noen gang som har vært så jævla firkanta at de bare fører Sigma-linser (butikk II), og om ikke verre; bare fører standardobjektivene som fører med kameraet (butikk I). Eller for å understreke the real thing; aldri har hørt om Lensbabies (I og II). er jeg sikkert litt slem mot fotomenneskene i T-land: Vet dere hva et objektiv er?

Jeg er helt utrolig irritert. Og kanskje litt skuffa. Hvordan er det mulig å ikke ha en fotobutikk der det faktisk går an å få tak i objektiver, eller i det minste diskutere foto/kameraer i noe som skal være Hålogalandsrepublikkens hovedstad?

Svaret på spørsmålet mitt er merkelig nok nei.

onsdag 19. november 2008

Hot Water Music

Okey, så jeg er tilbake i T-land etter noen dager i den mer siviliserte delen av landet.

Jeg kan overleve med at GermanGirl har besøk av Boyfriend. At plassen til kofferten min i boden er okkupert av et brannslukningsapparat og andre uindentifiserte objekter, så samt som at det ikke går an å åpne døren helt fordi det er stappa med fiskeutstyr der. Jeg kan overleve med at politikkdude er syk og at jeg ikke har sett snurten av Bernie. At det ligger seks-sju utebukser i gangen og på kjøkkenet, i tillegg til at to av skålene mine er sporløst forsvunnet. Overraskende nok overlever jeg med at det er 14 grader på rommet mitt (skrur jeg på ovnen blir det badstue, helt seriøst).

Jeg tror (og håper inderlig) jeg overlever med å snart ha eksamen selv om jeg først begynte å lese i går.

Men noe jeg helt klart ikke overlever med, er den totale mangelen på varmtvann. Etter å ha søkt varme i dusjen opptil flere ganger uten å ha møtt noen som helt tilfredsstillelse av ønsket mitt, har jeg kommet til konklusjonen at T-land er noe dritt og Studentsamskipnaden aktivt arbeider for å opparbeide et dårlig forhold med studentene. Det faktum at jeg gleder meg til å dusje i de mindre lukseriøse dusjene til studentidrettshallen, er en tanke jeg ikke ventet skulle inntreffe før jeg faktisk hadde trent.

mandag 17. november 2008

How to be a serial killer

Jeg hadde omtrent kjempelyst til å dra på New York City Horror Film Festival. Grunner:
  • Det er New York
  • Det hadde betydd å reise vekk fra T-land
  • Det er masse film
Men hovedgrunnen er enda bedre:
Og i den spiller ~ ta-dah ~ Matthew Gray Gubler.
(Jeg holder fremdeles på at jeg er nødt til å hate deg hvis du stjeler fascinasjonen min).

torsdag 13. november 2008

Weird Norwegian Pople

Dra på konsert med samme band twice: Check
Ha fast plass på konsert: Check

Jeg har vært på konsert igjen, nemlig. Og selv om dette innlegget handler om nettopp det, vil jeg ikke kalle det I'm The Pigeon Detective eller The Return of the Pigeon Detective. Selv om det garantert er det som beskriver bandet best. Trur eg.

For starters; jeg tro til Hovedstaden alene, da. Jeg trasket (fremdeles alene) gjennom de mørke gatene med alle de skumle menneskene rundt meg (de er egentlig ikke skumle, det er bare T-land som forurenser litt). Og jeg fant fram til John Dee (helt alene!). Den store dørmannen med Crew på ryggen åpnet døren for meg. Jeg fikk tilbake den store delen av billetten min og fikk stempel på hånden. Glede.

I lokalet var det tre stykker. Det var inkludert mannen som solgte T-skjorter og signerte musikkplater og meg selv. Jeg fikk en øyeblikkstanke om at det kanskje ville bli litt stusselig å være på konsert med sweetiesene alene, men det gjorde absolutt ingenting, for plutselig møtte jeg KEE. Og da ble Siri utropstegnsglad! Det er faktisk grunnen til Weird Norwegian People også. Det var nemlig masse teite, norske folk der. Og de blir mobbet litt fordi vi ikke liker dem. Trur eg.

Karl Erik skrev i bloggen sin at Siri ville stå ved gjerdet. Og det ville hun. Hun har nemlig fått fast plass på Pigeon Detectives-konsertene; rett foran bassist Dave, som forresten har en lang pannelugg øynene hans er fiksert på stort sett hele tiden. Bortsett fra når han ser rart på KEE og meg da, selvfølgelig.

Og angående konserten? Det var heaven. Og jeg gjettet riktig på hvilken sang de ville starte med. Dessuten snakket Matt masse fint engelsksnakk. Siri eeeeelsker det. Han sa noe som dette om weird norwegian people-jenter som sang Stop Or Go: "Who invited the singing cats? It's awful! Have you ever listened to The Kooks? It's The Kooks, right? Oh no, it's The Pigeon Detectives.." Flinke engelmennesker, er de. Og jeg forguder det.

KEE snappet forresten tak i setlista fra den kuleste sekkemannen i historien. Det virker praktisk å ha så lange snappearmer.

Siri fikk låne setlisten litt. Og så kjøpte hun signert singel og T-skjorte. Men ikke minst, så fikk hun litt svart tape fra setlisten.

Nå er hun glad.

tirsdag 11. november 2008

No milk today

Jeg syns det er så tull at samfunnet er teit.

Jeg vet at jeg flere ganger har nevnt at jeg skulle ønske at jeg levde tidligere. For å grave litt dypere, sier jeg at jeg skulle ønske 60- og 70-tallet hadde hatt plass til meg. I England. Jeg tror det hadde vært kult.

Trøtthet og latskap (mest latskap) gjør at jeg ikke orker å utdype det noe skikkelig nå. Men for å nevne litt småting; The Beatles, Pink Floyd og ikke minst Herman's Hermits. De er søte.

Herman's Hermits må være er av de småguttesøteste popbandene. (Note: gammelpop er det akseptabelt å høre på. Ny pop er noe tull man holder seg langt unna. Som Jude Quinn sa så fint i I'm Not There: Popmusikken blir bestemt over av de som styrer alt ellers. Eller noe). Herman's Hermits er nemlig fra Manchester og ble band-ish i 1963, da under navnet Herman & The Hermits. Jeg likte det navnet bedre.

Hvis du tror du aldri har hørt om dem, nekter jeg. Hvis du er nogenlunde oppegående (du trenger egentlig ikke være det en gang) og har fått med deg små, viktige sanger i verden, har du hørt om dem. No Milk Today er nemlig med i Tine-reklamen.

Og den er dødssøt.

tirsdag 4. november 2008

De mest rasjonelle menneskene i verden

Jeg sitter i kantina, den store sånn for jusfolk og andre nerder, og leser i Lehninger. Og jeg forstår ikke hva som for folk til å gjøre det. Ikke sitte i feil kantine og lese altså, men å dra opp røykpakken sin, ta ut et sigarett, tenne den og legge pakken tilbake i lomma, som at det at det står røyking dreper med store bokstaver har absolutt nada å si. Om ikke mindre. Rasjonelle vesener my ass. Her har du virkelig folka som klarer å tenke sammenhengende og hensiktsmessig, for å ikke snakke om at det er dette som representerer vesenene som påstår at de vet hva som er best. For seg selv. Og for alle andre.

(Om Ex.Phil-oppgaven min har forurenset tankene mine? Si det når jeg kan gå ut herfra uten en massiv røykforgiftning og en illeluktende substans festet til klærne mine).

All of us now
Breathe in like smoke
To know what it's like
Breathe in to choke


Mew - Behind the Drapes

søndag 2. november 2008

Bigmouth Strikes Again

Det er den aller, aller beste sangen for tiden.

Jeg tror det kan ha noe med at The Smiths er et fabelaktig band. Og at Morrissey er dritkul.

De er fra Engel-landet, nærmere bestemt Manchester. 1982 - 1987. Alternativt og indie-ish. Morrissey er genial, da. Meat is murder, vegatarianisme og dyrerettigheter. Dessuten har han diggest stemme.

The Smiths, Meat Is Murder, The Queen Is Dead og Strangeways, Here We Come.

Nå skal jeg høre på sangen min minst syv ganger til, drikke en kopp te og lese i boken min. Fordi det gjør livet verdt å leve, nesten.

And now I know how Joan of Arc felt
Now I know how Joan of Arc felt
As the flames rose to her roman nose
And her Walkman started to melt