Unreleased demo # 20

Jeg går rundt fontenen, spiralloff. Tenker på ting som er, var, kan bli, evige drømmer. Hemmelige ingredienser som får sjelen til å fly som sommerfugler et sted langt inne i kroppen, presser på i absolutt alle kroppsdeler. Kryper ned i armene, fingrene. Som kribler. I skulderbladet, over kragebeinet. Bak kneet, små prikker. I kinnene, på øreflippen, det kjennes ut som alt som eksploderer, små eksplosjoner, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Midt på natten våkner jeg, og aller helst vil jeg at det skal regne. Men det gjør ikke det. Det skinner sol mellom gardinene, springer langs veggen, speiler seg i malingen som flasser av over hodeenden på sengen min. Ønsker på nytt, neste gang jeg våkner, værsåsnill. Det er ikke alltid like lett å samle, det kan gå så lang tid mellom hver gang noen er så glade, lykkelige at de små glimtene synes i øynene deres, og det er de glimtene man vil ta vare på. Men fordi man målbindes av hverdagen, er så fokusert på å være opptatt og travel, haster mellom tid og rom og til slutt ikke er orientert om noe som helst, legger man ikke merke til det. 

Diskodronningen dør og ingenting kommer noen gang til å bli det samme igjen. 

Pick apart the pieces of your heart, and let me peer inside

Hver dag sier man gjennomsnittlig sekstentusen ord, og jeg ser det turkise vannet bruse inn over steinene, blir til skum og bobler, og likner ballonger i fine farger som flyr opp mot himmelen. Det går en voksen dame med kåpe og prikkete paraply nede ved det røde naustet, holder krøllene på plass med den ene hånden. Trøtt og full av energi, kronblader i kinnene og hjerteslagene helt ut i fingerspissene. Man sover i snitt i tjuefem år, og fra sjelen lekker det ut små biter du ikke finner igjen med mindre du leter ordentlig godt. Leter på de merkeligste steder, steder du egentlig ikke leter, men bitene er der allikevel, har blitt en del av dem du møter, skulle ønske du møtte, de du har møtt, men som du ikke har sett. Jeg trekker pusten, lukker øynene og hører fuglevingene slå mot tinningen. Setter skyene sammen på himmelen og lager kaniner med sløyfer i håret, knytter silkebånd på sekken min. Et menneske kysser i tjuetusen etthundreogseksti minutter i løpet av livet og det er en rosa drage med sitteunderlag i toppen av eiketreet. Jeg skjønner ikke, skjønnerikke, skjønnerikke, men fjellene er så fine og jeg sovner med et smil om munnen.

Du er laget av resirkulert materiale

I løpet av totusenogelleve hadde jeg bestemt meg for å gjennomføre et lite prosjekt. Jeg laget en mappe på skrivebordet som i løpet av de første ni månedene av året bare het 'mappen.'. Den fylte jeg, sakte, opp med små pages-dokumenter med ord på. De ble nummerert. Fra 1. til 73. Dokumentene ble satt sammen til et større dokument, som lenge bare het 'dokumentet'. Lett skal være lett.

I slutten av oktober pakket jeg inn de første eksemplarene i tykt A4-papir og pyntet dem med fargepapir og silkebånd. Ville at de skulle ligge under juletreet til noen av dem som kanskje kunne ha lyst til å lese. Da het prosjektet Du er laget av resirkulert materiale. Det gjør det fremdeles. Det er fullt av rot. Tankerot. Jeg har for eksempel fått respons fra mennesker som er redd for at jeg tenker for mye.

En av grunnene til at jeg skrive dette her, er at jeg i løpet av julen smugplasserte noen eksemplarer ymse steder i Oslo. Og dersom de faktisk har blitt funnet av noen og de får lyst til å google tittelen, vil jeg at de skal finne frem til denne siden. Med litt flaks. 

PS: Jeg har noen eksemplarer igjen. Ikke så veldig mange, men noen. Dersom noen vil ha. 

73.

Når jeg blir stor,

skal jeg 

begynne på et prosjekt

som jeg fullfører.

Jeg skal eie en bokhylle

med alle de fineste bøkene i,

og jeg skal ha tid til å lese dem.

Når jeg blir stor, 

vil jeg ha en egen vinhylle.

Det skal være rødvin i den,

og så vil jeg ha flotte rødvinsglass

med høy stett.

Når jeg blir stor,

vil jeg ha tid til å gjøre det jeg vil.

Helst akkurat når jeg har lyst.

Voksne har egne regler,

de får lov til å bestemme selv.

Når jeg blir stor, 

har jeg lyst til å ha det bra.

Jeg har lyst til å smile.

For livet er noe man bør smile av.

28.

‘Jeg tror jeg vet hvorfor du er som du er,’ sier hun.

Jeg skjønner ikke hva hun snakker om. 

Har du funnet svar på spørsmålet alle lurer på? 

Vi leser til eksamen i et av de små auditoriene på skolen. For ja, vi flyttet tilbake. Nå er vi der vi egentlig hører hjemme. Ikke sammen med de andre studentene på de andre delene av universitetet, de studentene vi aldri har sett før og sikkert aldri kommer til å se igjen. Nå er vi sammen med ‘oss’. 

Vet du hva. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Du er jo alltid her. Når jeg er trist og lei, når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, når jeg vil legge meg under alle de tre dynene mine og ikke åpne øynene mine igjen. Eller når jeg ligger på kjøkkengulvet og hører på hjertet med stetoskopet. 

Det var jo du som viste meg at jeg faktisk kunne bli i denne byen. At jeg ville overleve, jeg ville klare meg. Vi skulle klare det sammen. Skrev liste over alt det fine vi skulle gjøre de neste seks årene. Begynte med punkt én allerede samme dag. 

Vi så på Nytt på nytt på tv-på-dataskjermen min på hybelen min som var så langt vekk fra alt annet som overhode mulig. Var på byen i midnattssol og spilte fiktiv basket på dansegulvet. Lagde nye middagsretter fra spennende internettsider, snakket om hvordan fremtiden skal bli. Om hva vi ønsker oss, hva vi vil gjøre. Dro på café første kvelden vi begge er tilbake i byen etter juleferien, for når man drikker te sammen er ikke mørketiden like mørk lenger, og det iskalde huset er ikke lenger like kaldt. 

Noen ganger sier jeg for mye. Kanskje er det fordi jeg syns det er vanskelig å si ting. Men du gjør det så lett, liksom. Ja, jeg tror det er derfor.

Hvis noen skulle klare å svare på hvorfor jeg er som jeg er, tror det ville vært deg. 

38.

Jeg trekker et dypt åndedrag. Lukker øynene og lar ikke luften slippe ut igjen. Kjenner det begynne å dunke i tinningen og regndråpene slår med lavere frekvens mot blikktaket. 

Trettenhundreogfemtitre, trettenhundreogfemtifire. ‘Du er faen meg ikke sann’. Trettenhundreogfemtifem. De hadde helt ut hele krukken med enkroninger på gulvet. Nå skulle de bare telle. Hver eneste en. ‘Det kommer jo til å ta resten av kvelden, for helvete’. 

Det er alt for mange som sier de elsker regn. Og minst like mange sier at det ikke er regnet i seg selv man elsker, men tanken - idéen om å elske noe som renner og renser, som er vått og kaldt og varmt samtidig, og som de andre ikke liker like godt. Idéen om å like noe alene. Bygge opp sin egen særegenhet. 

Han hadde spart så lenge han kunne huske. Minst siden han gikk på barneskolen. Da de store enkroningene ble byttet ut med de små med hull i, kunne alt brått blitt problematisk, men man litt hjelp fikk han vekslet inn alle de oppsparte i nye, fine, blanke kronestykker uten å få vite hvor mye det var. Det skulle han ikke få vite før i dag, nå som krukken var full og alle myntene plutselig lå på gulvet. Snart i stabler. Snart i butikken. Og i hånden ville han i stedet ha en pose med drømmer klare for å fyllbyrdes, innpakket i forventningene man opparbeider ved å spare lenger enn man husker og gleden man føler ved å endelig ha klart det. 

Nei. Det er regnet jeg elsker. Vannet som strømmer ned fra himmelen. For når himmelen gråter, trenger man jo ikke gråte selv.

32.

noen ganger må man bare la være. tenke på noe annet. blomster, for eksempel. eller at lyspærer kan lyse i over hundre år eller at trær kan bli eldre enn mange menneskegenerasjoner eller at fiskene sikkert er glad i hverandre, de også.

men det er jo ganske slitsomt. da hun våknet, hadde hun en tanke som ville inn. den lå der, rett under grensen til bevisstheten. hun visste akkurat hva tanken ville si. så hun satt opp en mur. sa at den ikke får komme inn, den får ikke komme inn. den får ikke komme inn. helvete heller, hold deg ute, vekk, borte, under. ikke la meg tenke deg. det var det hun tenkte.

og dersom du har hatt det sånn, du også, så vet du akkurat hvor slitsomt det er. hvis du i et sekund glemmer å tenke at du ikke skal tenke tanken, er den der plutselig. ferdigtenkt også i bevisstheten. da har tanken virkelig infiltrert deg. den har klart det den ville gjøre, fått deg til å tenke ting du egentlig ikke har lyst til å tenke.

stemmer det.


du har tapt.



(faen).

21.

Hun sa: Jeg vet ikke helt hva dette er. Jeg så på henne og skjønte ikke hva hun mente. Er det ikke nok at det er deg & meg? At vi kan ligge opp-ned i sofaen og drikke te av kopper som er så store at de ikke får plass i hjørneskapet? At vi kan se på filmen og bare følge med på hvor mange ganger de blunker? Jo, joda. Kanskje det, sa hun. Men jeg vil jo ikke miste deg. 

Jeg vil ikke miste deg heller, sa jeg.

Tredje opplag

Jeg så meg selv i taket. Høyt der oppe. Kjempehøyt. Jeg mener det. Tre etasjer opp, minst. Det kan nesten være fem etasjer, hvis man vil. Uansett var jeg der, i taket, høyt der oppe. Helt alene. Jeg gikk og gikk og gikk, så på mørket rundt meg. Tenkte dette var jammen meg fint, dette burde jeg gjør oftere. Jeg så at mørket hadde forskjellige farger på seg, mørkere der jeg var, lysere dit jeg gikk. Jeg så et tre og en trapp og et tre til. Jeg så et bord uten mennesker rundt, en lampe ingen så på. Så gikk jeg opp trappen, opp en etasje, så en til. Kanskje det var dette alle hadde gjort. For plutselig så  jeg ikke meg selv i taket, høyt der oppe, lenger. Jeg så ikke mørket en gang.

Men jeg så mange mennesker.

Kamferdrops

Har du noen gang sett på et bilde så lenge at du ikke lenger kjenner igjen personen på det?

Du har snø på nesetippen. Jeg reiser meg opp på tå og kysser det bort, forsiktig. Det er godt å se deg smile.

Himmelen er full. Helt full. Av stjerner og mørkt. Og av drømmer. Det er mange av dem, hvis man bare klarer å se dem blant alt det andre, blant lysene og lydene og røyken fra pipene som er sort og litt skummel og som går i ett med himmelen. Ser du det?

Ved kjøkkenbordet står det en vase. Den er lagd av porselen, sånn tynt. Noen har malt blomster på den. Grønt og lilla og gult. Man trenger nesten ikke ha blomster i den da. Vi puttet en oppi allikevel, en vi fant i veikanten. Helt alene stod den, mellom snøen som vil smelte, men som ikke har noen hast med å gjøre det. På søndagsavisen ble det vått. Vannvått med blekkfarge. Sånn går det når villblomstene får lange bein og ikke vil være på kjøkkenet lenger.

Husker du? 

Når bølgene lager skvulpelyder og det egentlig er kaldt ute, leter jeg etter deg i lommene mine. Oftest finner jeg deg ikke, men jeg håper like mye hver eneste gang. En kveld fant jeg deg i brystlommen min. Trenger ikke lete mer nå.

Du. Når jeg blir stor, vil jeg aller helst bli som deg. La meg få lov, vær så snill. Jeg vil også ha snø på nesetippen.

Hei Hanne,

håper det ikke ble skuff.

Om å knuse snøkrystaller

Vi var aldri enige. Jeg kunne sitte og lese i en guide til Paris, se på alle de fine tingene, drømme meg bort i alt jeg ville gjøre. Se, oppleve, huske. Du kunne sitte på trestolen, se ut av vinduet og si at kollektivtrafikken sikkert var helt forferdelig der. Nei, ikke bare kollektivtrafikken. All trafikken. Det var sikkert håpløst å finne frem.

11. september:

Du er så fin.

Jeg bladde videre, så bilder av Eiffeltårnet, Champs-Elysées. Menneskene så glade ut, alle hadde fine klær. Det var sol. Men man går jo? sa jeg. Du ville fremdeles se ut av vinduet. Puste litt tyngre, være umåtelig opptatt av bladene som datt ned fra trærne.

21. oktober:

Slutt å være så fin, da.

Paris. Det var dit jeg ville. Det var i Paris alle de viktige tingene skjedde. Det var i Paris engasjementet var størst, det var i Paris man kunne si akkurat det man mente. Det var der man var emosjonelle, kunstneriske, fantasifulle. Der ting ble skapt. Lyset i Paris var alltid så fint. Og det var alltid bakgrunnsmusikk.

23. oktober:

Jeg tror du er den fineste i hele verden. Unnskyld.

Så ville du reise deg opp fra stolen, se på boken min med et raskt blikk før øynene dine ville rette seg mot stasjonsklokken på veggen. Du ville kanskje si at du måtte rekke noe før du gikk ut døren. Skoene hadde du allerede på deg. Jeg så på svart-hvittbilder av gateselgerne ved Louvre og hørte mynter klirre i hattene til gatemusikantene.

19. november:

Jeg gidder ikke at du skal være så fin!

Vi dro aldri. Kanskje var det fordi du ikke hadde like lyst på grønne makroner som meg. Kanskje var det fordi du ikke klarte å høre lyden av Paris slik som jeg gjorde hver eneste dag, hver eneste time. Eller så var det kanskje fordi vi egentlig ikke er fra samme sted, du og jeg, og da er det kanskje ikke så rart at du ikke klarer å se det samme lyset i øynene mine som det jeg ser i dine. 

21.11.2010

I dag er det et helt år siden. Det er rart å tenke på. Tiden har gått så fort. På en måte. På en annen måte er det akkurat et helt år siden. Jeg har rukket å tenke på det akkurat så mange ganger som man ville gjort i løpet av et år. Ikke mer. Ikke mindre.

Jeg husker hva jeg gjorde for ett år siden. Det var lørdag. Regn. Litt snø i veikanten. Grått på himmelen, mørkt på rommet. Tidlig. Tolv minutter over ti ringte mormor. Det var langt ut på dagen i forhold til når hun ellers pleier å ringe i helgene. Hun hadde våknet i femtiden, akkurat slik som hun pleier å gjøre. Vi snakket om at hun hadde besvimt, tror jeg. Falt på en lampe. Vi snakket i over tretti minutter. Akkurat slik som samtalene våre pleier å være.

Huset var stille. Det var bare jeg som var våken. Det var slik det pleide å være, det også. Jeg gikk ned trappen, spiste frokost foran teven, lagde meg dagens andre kopp te. Satt meg ned ved stuebordet med den hvite jumbokoppen min ved siden av meg. Nissete, tror jeg det var. De forskjellige brune, røde, hvite, gullfargede, glitrende tingene lå foran meg. Planen var at det skulle bli til julekort, litt etter litt, ett om gangen. Så kom Linda ned for å lage julekort sammen med meg. Og så kom hun som bor oppe i veien. 

Det var flott. Det var litt-for-tidlig julemusikk, Sting, te, latter, glitter, paljetter. Pepperkaker, telys og halvferdige kort med juleklistremerker på.

Man sier at dersom man hører ting man ikke vil tro, er første reaksjon fornektelse. At man ikke lar det gå inn, at man lar det fare forbi som om det aldri skulle være sagt. Selv hadde jeg egentlig aldri tenkt over det. Forsvarsmekanismen er klar. Men mer enn det? 

Flere ganger har jeg prøvd å forestille meg hvordan jeg ville oppleve det dersom noen rundt med hadde blitt borte. Dødd. Enda flere ganger har jeg tenkt at det er en situasjon jeg ikke kommer til å komme borti, noensinne. Det er liksom slikt som skjer med andre. Og så har jeg tenkt på hvor naiv jeg er for  å i det hele tatt tenke den tanken. Såklart vil folk jeg er glad i bli borte, de også. Men så tilbake. Hvordan ville jeg reagere da?

Jeg tenkte jeg ville gråte. Jeg tenkte jeg ville bli irrasjonell. Jeg tenkte det ville gå utover hverdagen min på en slik måte at jeg ikke ville fungere. Det værste er at jeg tenkte jeg ville bruke det som en unnskyldning for å oppføre meg som en sentimental skapning som hørte på vanndråper falle mot treverket, låste seg inne i et hjørneskap og ville at alle menneskene rundt henne skulle gå langt, langt vekk.

Klokken var rundt tolv da pappa ringte. Han lurte på hva jeg drev meg. ‘Jeg lager julekort!’, sa jeg, glad som bare det, stjerneklistremerker på fingrene. Og så sier han at farmor er død. Bare sånn.

Jeg husker at jeg skrek nei. Jeg husker at jeg reiste meg opp, gikk ut av stuen, inn i den iskalde gangen vår. Ullsokker på beina. Jeg gikk til døren til yttergangen, lente meg mot dørkarmen. Begynte å gråte. Åpnet ytterdøren, gikk ut på trappen. Ned trappen, over grusen, ut på veien. Våte ullsokker på beina. Han lurte på hvor jeg var, det blåste sånn i telefonen. Så da gikk jeg inn. Helt inn i stuen etterfulgt av våte fotavtrykk. Linda lurte på hva som hadde skjedd.

Jeg sa jeg skulle drikke te.

Det var akkurat det jeg gjorde. 

Og så måtte jeg huske at jeg bare trengte å lage førtini julekort. Ikke femti.

07.06.10

Det er mange ting jeg ikke noen sinne trodde ville bli helt ok. Du vet, sånne ting som andre tar som en selvfølge at skal passe inn i alles liv, men i mitt kommer det aldri til å bli tilfellet. Som å gå frem til en fremmed å si akkurat det jeg mener, for eksempel. Ikke det at det er et stort problem i seg selv; jeg kan i teorien lett gå bort, si en kort, fullt forståelig setning, smile lett og så snu og gå en annen vei. I praksis derimot..

Du sitter på flyplassen. Ikke på benken rett overfor meg, men den som er bortenfor den igjen. Du leser, boken har du gjemt bak beina dine som du har i kryss. Det er ikke ofte man ser en mann med beina i kryss når han sitter og venter på flyplassen, det er sikkert. Du sitter stille og leser. Noen ganger ser du opp, forsiktig, før du titter ned i boken din igjen. Jeg lurer på hva du leser. Med tanke på ditt mørke hår, brune bukser og åpne jakke, tror jeg det er noe viktig, noe som alle burde ha lest. Kanksje jeg allerede har lest boken du har foran deg?

Når jeg tenker over det, kan det godt tenkes at det kan bli helt okey allikevel. Jeg mener, jeg kan godt spørre deg om hva du leser. Du ser italiensk ut, kanskje du ikke engang snakker norsk. Men hvorfor ville du da vært så langt nord som du er nå? Det er igrunn helt greit å ikke vite heller. Hva om vi skal på samme fly? 

Eller kanskje ikke.  

Selv om vannet er helt stille, betyr det ikke at ingenting beveger seg under overflaten.

Noen ganger tror jeg ikke hodet mitt er en del av meg selv. Såklart, hodet mitt er en del av meg, men det som er inni det, lever sitt eget liv. Ganske ofte faktisk. Da surrer alt rundt og rundt og rundt og rundt, og igjen sitter jeg, forvirret, svimmel og kvalm. Tankerot.

Jeg skulle ønske jeg kunne ta opp tankene mine. Spille dem inn på bånd slik at jeg kan høre på dem senere i et håp om at det er en liten smart idé i alt rotet. Den trenger ikke være stor altså, men det hadde vært fint om den var der. Godt gjemt kanskje, under alle ordene som ikke har noen sammenheng, ordene som bare er. Nei, noen ganger er det ikke lett å holde styr på ting.

På en måte er det ganske spennende også, syns jeg. Fordi jeg ikke har kontroll. Du vet, alt bare surrer. Null kontroll, niks. Det er som en reise jeg ikke vet hvor ender. Jeg har ikke engang en anelse om hvordan veien går. Jeg kan begynne å tenke på boken jeg leser, plutselig finne ut at jeg tenker på eplekaker og hvor tykt papir som kan gå ned i en makuleringsmaskin uten at den ødelegges. I samme setning. Jeg kan tenke på flagget til Libanon, for så å si til meg selv at jeg kan jo ikke spørre noen fordi gresset er grønt bare på sommeren og lysbryterene på veggen er ikke helt parallelle. At chili ikke er en god idé fordi gardinene er hvite og glass lages av sand (men hvordan sand?).

Akkurat nå er det ikke rot i tankene mine. Det er mye morsommere å skrive om dem når de løper løpsk. Problemet da er at jeg ikke klarer å holde tritt med de nye flaksende ordene. Men jeg skal prøve (jeg prøvde en gang, og resultatet ble faktisk nesten ikke rotete i det hele tatt) helt brått en dag. Uten at du vet ordet at det. Eller at jeg vet det, såklart.

Lampeskjerm

Man kunne høre dem allerede i trappen. De var to. De småsnakket litt på veien opp, men det var umulig å høre hva de sa. Veggene gav igjen en svak brummelyd, det var det hele.

Utenfor døren stoppet de opp. Det var stille en liten stund. Så en svak latter. Det raslet i nøkkelknipet hennes, man hørte det velkjente klikket og døren som knirket i det den gikk opp og traff skostativet. "Beklager at det er så rotetete her," sa hun mens den andre romsterte med kleshengerene i yttergangen. "Det er litt..annerledes her for tiden, beklager".

Føttene hennes trippet ut på kjøkkenet. Man kunne høre vannet treffe bunnen i tekjelen, lyden forandre seg etter hvert som den ble fylt opp. Bryteren på ovnen bli skrudd på og viften over sette i gang. Den andre ble stående i døråpningen. "Te?" spurte hun. Den andre nikket lett, trampet bort til den andre siden av rommet og åpnet et skap. Det var hjørneskapet, og skapdøren slo inn i veggen på samme plass som den hadde gjort så mange ganger før. To klirr på kjøkkenbenken. Tekjelen sang.

Lydene ble høyere, hennes tripp og den andres tramp. Fjærene i sofaen gav så vidt etter i det de satt seg ned. Hun med ansiktet så man kunne se det, den andre vendt mot henne. Man kunne høre dem tydelig nå, man kunne se dem klart i lyset. Den andre var en fremmed. Aldri før hadde de trampende føttene vært innenfor døren som knirker og treffer skostativet. Aldri før hadde de hendene tatt en skje sukker i teen sin og rørt rundt, med ansiktet vendt mot henne i den gamle sofaen.

Ordene hadde vært vanskeligere etter de kom inn. Det virket nesten som om det hadde vært stille, men kanskje hadde de bare vært så svake at hun og den andre var de eneste som kunne høre dem. Selv nå som de satt i sofaen, var det stille. Med en hånd rørte hun i teen, fjærene gav fra seg en svak lyd for hver lille bevegelse. Hun var avslappet, rolig.

Den andre var annerledes. Blikket virrer rundt i rommet, på bildene uten lys, på de tiltrukte gardinene. Plutselig settes tekoppen ned på bordet med et dunk. Hun ser forskrekket ut. Øynene hennes er borret fast i den andres, stive. Den andre reiser seg opp og går mot henne. Det er som man kan skjære gjennom blikkstrålen i det hendene beveger seg mot halsen hennes. Fjærene er merkelig stille.

Så snur den andre seg. Hånden strekker seg mot snoren med en lille trekulen i. Så et klikk.
Mørkt.

Utdrag fra en dagbok

2. januar 
Det er dag to i det nye året. Jeg skriver fremdeles. Tingen er at jeg vil at denne skrivingen skal være en del av min følelsesverden. Mest sannsynlig vil det fremdeles (hvis det lykkes) være min eneste forbindelse mellom følelsesliv og ehm..liv. Det hadde helt sikkert vært sunt for meg.

5. januar
Jeg våknet forresten tusen (minst 4) ganger i natt. 
Og jeg har grått flere ganger enn jeg husker.
Jeg må virkelig slutte med det.

24. januar 
Jeg har vært på FM Belfast-konsert og fortalt en person at jeg syns han er veldig, veldig, veldig, veldig, veldig skummel.

29. april
I dag lagde jeg en koppkake. Den ble ikke helt perfekt akkurat, men den ble ikke det verste jeg har smakt heller.
Etterpå knuste jeg koppen.

21. mai
I dag har jeg fått en ny venn.

24. mai
Jeg er så trøtt. Det er omtrent helt villt. Jeg vil sove. Nå. 
Hodet er fullt.

28. mai
Gube er fantastisk og jeg er glad i mamman min.
Perfekt.

30. mai
Nei, sa ho.
Og så gikk ho sin vei.
Jeg gjør alt feil. Det er litt synd.

24. juni
Jeg var på superfin padletur i to timer og beina mine er røde av solbrenthet. 

27. juni
Jeg har vært hos en lykkelig farmor og snakket med en flott mormor. De er to søte mennesker.

Gjenbruk

Hvilke ord vil du være?

Inspirasjon

Jeg skulle ønske jeg bare kunne løpe etter deg. Rope navnet ditt og du snudde deg rundt og lurte på hvor det kom fra. At jeg klarte å ta deg igjen, at jeg plutselig stod ved siden av deg. Du ville sett litt rart på meg til å begynne med, men så smilte du det fine smilet du hadde første gang jeg møtte deg. Ikke det smilet du har smilt i det siste, men det ordentlige smilet. Jeg skulle ønske jeg kunne løpe etter deg og rope navnet ditt selv om jeg ikke hadde noe å si. Fordi navnet ditt var nok og smilet ditt var nok og både du og jeg syntes alt var akkurat så fint som det skulle være. Men jeg gjør det ikke. For jeg tror ikke hodet ditt tenker på mitt smil like mye som hodet mitt tenker på ditt, jeg er sikker på det. Så i stedet står jeg i hvit jakke og ser deg i din svarte bli mindre og mindre jo lenger vekk fra meg du går. Jeg har så lyst til å løpe. Men plutselig går det mange andre mennesker over veien og skygger for jakken din, den svarte - ikke den brune, og når de andre menneskene er borte, er du bare en liten prikk blant gatelysene. Jeg tenker at herregud, hva er galt med meg, her kan jeg jo ikke stå. Så jeg snur og går opp alle bakkene og snøen knirker under de hullete skoene mine og jeg tenker at jeg kanskje burde hatt en varmere jakke. Lårene mine er kaldere enn de har vært på lenge og jeg klarer ikke bevege tomlene mine. Men det gjør ikke noe. For det er tross alt ikke der jeg fryser mest.

Hundretusen sprettballer

Du vant én million kroner.

Det fine var at du ikke kunne få dem som penger.
Du må finne en ting å bruke dem på.
Altså, ikke bare én ting, men mange like ting.
Og hver ting kunne ikke koste mer enn ti kroner.
Alle pengene skulle brukes.
Hver eneste krone.

Du tenkte.
Så grundig du kunne.
Men det var ikke så lett å bestemme seg for hva det skulle bli.
Hva skulle du gjøre med hundretusen like ting?
Det var ikke lett å velge.

Til slutt bestemte du deg.
Hundretusen sprettballer.
I forskjellige farger.
I forskjellige størrelser.
Noen med glitter på.
Noen med striper.
Alle forskjellige.

De lurte på hva du skulle gjøre med alle sprettballene.
Kunne ikke skjønne hvorfor du valgte akkurat det.

Men du visste hva du skulle gjøre.

En dag tok du med deg de fineste menneske du fant.
De smilende menneskene.
De gråtende.
Alle som hadde noen å være glad i.
Og de som lengtet etter noen å gi oppmerksomheten sin til.
Du tok med de som brant for noe.
Men også de som ikke visste.

Sammen gikk dere opp på en stor haug.
Alle holdt en sprettball i hånden,
like unik som seg selv.
Du så på alle ansiktene.
Forundret over hvor forskjellige de var til å være så like.

Så, samtidig, slapp alle sammen sprettballen sin.
De kastet den lett opp i luften,
lot den sveve sammen med de andre.
Hundretusen unike sprettballer
mot en skinnende himmel.
Hundretusen sprettballer
som alle holdt en liten drøm,
et lite ønske.

Hundretusen sprettballer.

Siri og Døden

"Hei, Døden. Er det kaldt?"

Han sitter der rett foran meg, krokbøyd. Jeg kan så vidt se det ene øyet hans. Det myser tomt ned i gulvet. Han lar meg ikke se ordentlig på ansiktet hans, han skjuler det under den store hetten i stedet.

"Kaldt?" sier han. "Nei, skulle det være det?"

Jeg har alltid tenkt på det som kaldt. Du vet, at Døden lusker rundt og blåser deg i nakken når du minst venter det. Men det kunne jeg ikke fortelle han. I alle fall ikke nå.

"Er det varmt da?"

Han grynter lett, tipper hodet sakte bakover. Øyet hans komme til syne, dypt og sort. Jeg stirrer, men vet ikke helt hva jeg ser der inne.

"Hvilken rolle spiller det om det er varmt eller kaldt?"

Stemmen hans blir plutselig litt hardere. Jeg er redd for at jeg har sagt noe feil, noe veldig feil.

Jeg vil prøve å unnskylde meg. I alle fall litt.

"Du tenker på de du kjenner, gjør du ikke?"

Han kom meg i forkjøpet.

"Du vet, du virker litt som en sånn person," fortsetter han, "som tenker for mye. Men ta det med ro. De har det fint alle sammen."

"Er du sikker?"

Jeg vet ikke helt om jeg skal stole på han. Jeg mener, han er Døden. Det er tross alt han som har tatt dem fra meg i utgangspunktet.

Han sier han skjønner at jeg er skeptisk til det han sier. Han sier han forstår meg. At han har kjent meg lengre enn jeg har gjort selv. Han sier at han vet hva jeg tenker, vet hvordan jeg savner å ha dem her sammen med meg, selv om jeg føler at de er nærmere meg nå enn de noen gang har vært.

"Jeg tror deg," hvisker jeg til slutt. Nå er det jeg som snur meg vekk og skjuler øynene mine.

Jeg føler at han fremdeles sitter der. Jeg kjenner han ser på meg, at begge øynene er festet på ansiktet mitt. Så løfter han den lutete ryggen sin forsiktig, lener den spinkle hånden på stolen og trekker hetten godt over hodet.

"Skal du ikke si ha det?" 


Døden. Han burde i alle fall si fra når han går.
Eller kanskje han heller burde si fra når han kommer. Eller..

"Hva skulle det være godt for?" spør han i det han halter ut døren.

Jeg vet ikke.