søndag 28. desember 2008

Muleum lo

Okey, så jeg har begynt å lese en bok jeg har fått beskjed om at er den dårligste boken til Erlend Loe noen gang, men jeg ville lese den allikevel fordi den har perler på utsiden av seg og egentlig ikke har så mange sider inni. Jeg tror det er en av de dummeste tingene jeg noen gang har begynt å gjøre, for nå kjører tankene mine på i ett kjør, uten punktum eller avsnitt, og det er bare så vidt det er komma mellom alle ordene og setningene. Alle som har lest boken jeg har lest omtrent hundreogtretti sider i siden i går kveld, skjønner kanskje at den måten tankene mine plutselig er ordnet på er temmelig lik som måten jenta i boken skriver dagboken sin. For hele boken jeg leser er egentlig en dagbok på tohundreogseks maskinskrevne sider, og helt ærlig syns jeg ikke den er så veldig bra uansett. Derfor er det egentlig ikke så veldig kult at en ganske kjedelig, grønn bok skal påvirke hvordan jeg tenker og skriver bare fordi jeg leser den. Det er nesten som filosofene jeg leste om i høst og deres merkverdige måte til å påvirke verdensoppfattelsen min, men tankerushet er kanskje enda morsommere nettopp fordi jeg ikke kan slutte å tenke, og til slutt sovner jeg sikkert fordi jeg blir helt utmattet av den kontinuerlige tilførselen av nye tanker hvis opphav er mer eller mindre ugjenkjennelig. Hvis jeg hadde vært mer gal enn jeg faktisk er, tror jeg kanskje jeg ville ha sagt at jeg er gal, men jeg tror ikke det er veldig passelig nå, verken for meg eller dere eller noen.

Nå skal jeg gjøre noe og kanskje se hvor tankene tar meg.

fredag 26. desember 2008

Det å begeve seg. Oppover.

Jeg har de siste dagene tenkt litt på ting som er med på å bestemme når man går fra å være barn til å "være" voksen. Dette er det jeg hittil har kommet fram til:
  • Man har lappen
  • Man har flyttet hjemmefra
  • Har en jobb (helst med utgangspunkt i en utdannelse)
  • ..og har dermed også en inntekt
  • Man står frivillig opp tidlig på fridager
  • Vil heller ta oppvasken enn å åpne presanger på julaften
  • Bursdagen er en vanlig dag i likhet med de fleste andre dager
  • Man er sjåfør
  • ..og man kjører til 7-en på helligdager for å kjøpe melk og egg til baksten til mor
  • Det er ens eget ansvar å passe på at leiligheten er sånn man vil ha den - og man liker det
  • Man eier minst fem dresser/drakter/kjoler

Det rareste er at ingen av punktene virker alene, men trenger hjem fra andre.

søndag 21. desember 2008

iHerligheita #1

Okei, ny fancy ting; når iHerligheita (i ett ord) nevnes, betyr det at jeg skal prøve å gi ting i Herligheita en pytteliten oppmerksomhet. Herligheita er forresten omtrent et synonym med Musikkverdenen. Den eneste forskjellen som jeg hittil er klar over, er at det som befinner seg i Herligheita er det lov til å høre på. Dessuten kommer band og artister i iHerligheita i veldig tilfeldig rekkefølge. Jeg er virkelig ikke sikker på hvordan dette kommer til å utvikle seg, og jeg krysser både ben og armer for at det er middalmådig dugandes saker.

Spoon
Amerikansk indie-band som under absolutt alle omstendigheter kan beskrives med ordet "sært". Britt Daniel har en ehm, spesiell stemme til tusen, og ja, det ER masse funky rytmegreier i musikken (jeg har absolutt null anelse om hvor den bisetningen kom fra). Ga ga ga ga ga. Jeg er ikke gal. Jeg vet nemlig du vet at det er navnet på den siste plata. Og helt til slutt: det er lov til å bli helt forferdelig skuffa når de spiller Spoon på H&M.

Boston
Boston. Boston?
Bandet, ikke byen(e). Bandet er gammelt, eller sånn litt i alle fall (1976). Det er minst sånn det skal være. Jeg gjetter de er fra Ameriken. Jeg gjetter at de er fra Boston. Og jeg har rett. Jeg har en musikkplate på rommet mitt hjemme, faktisk. Dessuten gjetter jeg at flertallet av alle musikkmennesker har hørt More Than A Feeling. Sammen med Foreplay Long Time, Peace of Mind og Rock & Roll Band utgjør det kanskje et lite..must?

Blue Öyster Cult
Jeg vet Inga også digger Don't Fear The Reaper. Hvis jeg setter den tittelen inn i en Johnny Depp-preget era, blir tittelen omgjort til Don't Fear The Rapist. Dette kan igjen lett være tittelen på en JD-thriller, samtidig som den minner meg om håret til herr Depp i Sweeney Todd. Blue Öyster Cult er også fra Ameriken. Det syns jeg på en måte er teit. Helt til jeg kom på at alle de amerikanske old-banda likner maks på hverandre altså, og da kan de like godt være fra samme land.

mandag 15. desember 2008

Å

Det var en av de somrene da jeg fremdeles danset.
Vi var på besøk i et stort, hvitt hus midt i en åker.
Et sånt hus som på en måte ligger i fjellsiden, altså, i en øde bygd i Midt-Norge.
Jeg satt i det grønne gresset og så på noen unger leke i et tre.
Plutselig setter han seg ved siden av meg.
Han sier hei.
Jeg sier hei.
Og så går jeg.

Sommeren var en dag over.
Dansingen begynte igjen.
Han var der.
Hver eneste uke.
I tre år.
Jeg turde aldri si hei.

Bladene falt av trærne.
Snøen smeltet.
En dag så jeg han igjen.
Hånd i hånd med henne, munn mot munn.
Han danset fremdeles.
Vakkert.

Siden den gang har jeg flyttet.
Jeg har forandret meg.
Jeg har levd.
Men han er der fremdeles.
Og det vil han sikkert alltid være.

lørdag 13. desember 2008

Life in the new old fashioned way

I år syns jeg faktisk julegavene ble ganske fint pakket inn. Jeg liker gråpapir og papirbånd. Mhm.

I tillegg til julegaver, har jeg lagd 40 poser med elefantpepperkaker som heldige mennesker skal få. Jeg har ikke helt bestemt hvem som er de heldige enda, men jeg regner med at det blir de jeg møter når jeg bærer med meg gullposene.

I tillegg har jeg lagd 50 julekort. De ligger i hver sin røde konvolutt med et klistremerkesølvhjerte på baksiden.

Hvordan har din jul det?

søndag 7. desember 2008

Stemningsfullt

Noen ganger er alt helt perfekt. I Siri-land har den siste uken vært den beste på lenger enn jeg kan huske.
Uten unntak.
Jeg liker det.

mandag 1. desember 2008

Thank God

..it's Christmas. (Farrokh Bulsara? Hell yeah!).

Hurra!

Det er 1. desember. Denne dagen er det ikke lov til å være annet enn glad.

Jeg har julet opp bloggen min litt. Ikke så mye da, for jeg vil nødig risikere et stilbrudd med den endeløse minimalismen.

Men se, jeg har lagt ut bilde! For aller, aller første gang. Det er nemlig julekortbildet for o8. Jippi! Eller ikke. Jeg er nemlig ikke hundre prosent fornøyd med det. Men det fungerer, håper jeg. Og jeg løper til postkassen hver dag for å se om kortene har kommet (faktisk opptil flere ganger om dagen). Det har ikke skjedd enda, desverre, og det er trist.

Men kanskje i morgen?

søndag 30. november 2008

It's like Granny coming home from holiday with some snapshots and saying she knows about the places that she's been.

  1. Grabb tak i den nærmeste boken.
  2. Slå opp på side 56.
  3. Les den femte setningen.

Hva ble din setning?

lørdag 29. november 2008

Buy Nothing Day

I dag er det verdens kjøpefrie dag.
Det er derfor ikke lov til å kjøpe noe.
INGENTING.

torsdag 27. november 2008

To collect a collector

Alle mennesker burde ha noe de samler på. Det er ikke så farlig hva det er, så lenge det er noe. Å samle på noe, er søtt. Det er personlig, og det kan kanskje til og med vise til små tendenser av..mani? Jeg liker det.

Det første jeg noen gang samlet på, er små, grønne firkantete fliser. Ikke hvilke som helst grønne, små, firkantete fliser altså, men noen spesielle som fra tid til annen viste seg i vannet rett utenfor huset mitt. De var så fine at jeg kunne gjøre litt for mye for å få tak i det, noe som godt kunne føre til iskalde armer på vinterstid. Men det var verdt det. Jeg tror faktisk jeg samler på sånne fliser enda. Sett bort ifra at jeg ikke vet hvor noen av de jeg har funnet før er, og at jeg per definisjon ikke bor i det huset lenger, da.

Servietter. Ja, jeg har samlet på det også. Det må være det kjedeligste jeg noen gang har samlet på, og jeg husker jeg gav bort hele samlingen til Søster da jeg ble lei. Ærlig talt, hvorfor skal man samle på noe man tørker seg rundt munnen med etter man har spist?

I en periode på barneskolen var det skikkelig populært å samle på fotball- og Pokémon-kort. Jeg samlet på alt det i en periode, helst i samarbeid med en gruppe andre samlere. Fotballmanien var nesten over før den begynte, mens Pokémon-samlingen varte betraktelig lenger. Helt til jeg ble lei og gav hele (den ufattelig fete) bunken til naboungen, that is. Jeg tror han ble glad.

Alle jenter må selvfølgelig en eller annen gang samle på klistremerker og glansbilder. Jeg gjorde det jeg også, mer av plikt enn av vilje, tror jeg. Hvis jeg tenker godt etter, tror jeg kanskje jeg har både Ole Brumm-boksen klistremerkebøkene er i og permen glansbildene er i ett eller annet sted. Det er litt forlatt nå da, selv om klistremerker til tider er veldig fint å klistre sånn overalt.

Nemi. Det er noe jeg begynte å samle på for..noen år siden. Blader, striper, bøker, ting. OK, egentlig er jeg ikke en Nemisamler, men hun fortjener allikvel en plass på lista. Signerte bøker og sammenbilder er litt kult, så samt som at stripene er geniale. Hell yeah!

Noe jeg en dag skal skrive en egen post om, er musikkplater. Derfor får den delen vente litt.


HOVEDSAMLINGEN derimot, er intet annet enn POSTKORT. Jeg elsker postkort. Skikkelig høyt. Og noe jeg elsker enda høyere, er de nusselige menneskene som faktisk tar seg bryet å sende meg et. Fra hele verden. Hurra! I det siste har jeg visstnok begynt å spesialisere kortsamlingen mot kort fra Storbritannia (som en liten undergren). Status per dags dato lyder som følger:
  • Kort tilsammen: 69
  • Kort fra Storbritannien: 12
Jippi!

mandag 24. november 2008

I want my baby. Now!

Har man lov til å kalle seg en fotobutikk når man bare fører Sigma-objektiver og aldri har hørt om Lensbabies?

Nok en gang fant jeg ut at i dag skulle jeg kjøpe Lensbaby. I motsetning til alle de andre gangene det har vært planen, var jeg fullt bestemt på at jeg skulle ha med meg linsa hjem denne gangen. (De andre gangene har det nemlig vært mer 'titting'). Denne gangen skulle jeg faktisk bruke den til noe spesielt.

Dette er ikke for å være slem mot T-land, men jeg har ikke gått inn i en fotobutikk på Østlandet noen gang som har vært så jævla firkanta at de bare fører Sigma-linser (butikk II), og om ikke verre; bare fører standardobjektivene som fører med kameraet (butikk I). Eller for å understreke the real thing; aldri har hørt om Lensbabies (I og II). er jeg sikkert litt slem mot fotomenneskene i T-land: Vet dere hva et objektiv er?

Jeg er helt utrolig irritert. Og kanskje litt skuffa. Hvordan er det mulig å ikke ha en fotobutikk der det faktisk går an å få tak i objektiver, eller i det minste diskutere foto/kameraer i noe som skal være Hålogalandsrepublikkens hovedstad?

Svaret på spørsmålet mitt er merkelig nok nei.

onsdag 19. november 2008

Hot Water Music

Okey, så jeg er tilbake i T-land etter noen dager i den mer siviliserte delen av landet.

Jeg kan overleve med at GermanGirl har besøk av Boyfriend. At plassen til kofferten min i boden er okkupert av et brannslukningsapparat og andre uindentifiserte objekter, så samt som at det ikke går an å åpne døren helt fordi det er stappa med fiskeutstyr der. Jeg kan overleve med at politikkdude er syk og at jeg ikke har sett snurten av Bernie. At det ligger seks-sju utebukser i gangen og på kjøkkenet, i tillegg til at to av skålene mine er sporløst forsvunnet. Overraskende nok overlever jeg med at det er 14 grader på rommet mitt (skrur jeg på ovnen blir det badstue, helt seriøst).

Jeg tror (og håper inderlig) jeg overlever med å snart ha eksamen selv om jeg først begynte å lese i går.

Men noe jeg helt klart ikke overlever med, er den totale mangelen på varmtvann. Etter å ha søkt varme i dusjen opptil flere ganger uten å ha møtt noen som helt tilfredsstillelse av ønsket mitt, har jeg kommet til konklusjonen at T-land er noe dritt og Studentsamskipnaden aktivt arbeider for å opparbeide et dårlig forhold med studentene. Det faktum at jeg gleder meg til å dusje i de mindre lukseriøse dusjene til studentidrettshallen, er en tanke jeg ikke ventet skulle inntreffe før jeg faktisk hadde trent.

mandag 17. november 2008

How to be a serial killer

Jeg hadde omtrent kjempelyst til å dra på New York City Horror Film Festival. Grunner:
  • Det er New York
  • Det hadde betydd å reise vekk fra T-land
  • Det er masse film
Men hovedgrunnen er enda bedre:
Og i den spiller ~ ta-dah ~ Matthew Gray Gubler.
(Jeg holder fremdeles på at jeg er nødt til å hate deg hvis du stjeler fascinasjonen min).

torsdag 13. november 2008

Weird Norwegian Pople

Dra på konsert med samme band twice: Check
Ha fast plass på konsert: Check

Jeg har vært på konsert igjen, nemlig. Og selv om dette innlegget handler om nettopp det, vil jeg ikke kalle det I'm The Pigeon Detective eller The Return of the Pigeon Detective. Selv om det garantert er det som beskriver bandet best. Trur eg.

For starters; jeg tro til Hovedstaden alene, da. Jeg trasket (fremdeles alene) gjennom de mørke gatene med alle de skumle menneskene rundt meg (de er egentlig ikke skumle, det er bare T-land som forurenser litt). Og jeg fant fram til John Dee (helt alene!). Den store dørmannen med Crew på ryggen åpnet døren for meg. Jeg fikk tilbake den store delen av billetten min og fikk stempel på hånden. Glede.

I lokalet var det tre stykker. Det var inkludert mannen som solgte T-skjorter og signerte musikkplater og meg selv. Jeg fikk en øyeblikkstanke om at det kanskje ville bli litt stusselig å være på konsert med sweetiesene alene, men det gjorde absolutt ingenting, for plutselig møtte jeg KEE. Og da ble Siri utropstegnsglad! Det er faktisk grunnen til Weird Norwegian People også. Det var nemlig masse teite, norske folk der. Og de blir mobbet litt fordi vi ikke liker dem. Trur eg.

Karl Erik skrev i bloggen sin at Siri ville stå ved gjerdet. Og det ville hun. Hun har nemlig fått fast plass på Pigeon Detectives-konsertene; rett foran bassist Dave, som forresten har en lang pannelugg øynene hans er fiksert på stort sett hele tiden. Bortsett fra når han ser rart på KEE og meg da, selvfølgelig.

Og angående konserten? Det var heaven. Og jeg gjettet riktig på hvilken sang de ville starte med. Dessuten snakket Matt masse fint engelsksnakk. Siri eeeeelsker det. Han sa noe som dette om weird norwegian people-jenter som sang Stop Or Go: "Who invited the singing cats? It's awful! Have you ever listened to The Kooks? It's The Kooks, right? Oh no, it's The Pigeon Detectives.." Flinke engelmennesker, er de. Og jeg forguder det.

KEE snappet forresten tak i setlista fra den kuleste sekkemannen i historien. Det virker praktisk å ha så lange snappearmer.

Siri fikk låne setlisten litt. Og så kjøpte hun signert singel og T-skjorte. Men ikke minst, så fikk hun litt svart tape fra setlisten.

Nå er hun glad.

tirsdag 11. november 2008

No milk today

Jeg syns det er så tull at samfunnet er teit.

Jeg vet at jeg flere ganger har nevnt at jeg skulle ønske at jeg levde tidligere. For å grave litt dypere, sier jeg at jeg skulle ønske 60- og 70-tallet hadde hatt plass til meg. I England. Jeg tror det hadde vært kult.

Trøtthet og latskap (mest latskap) gjør at jeg ikke orker å utdype det noe skikkelig nå. Men for å nevne litt småting; The Beatles, Pink Floyd og ikke minst Herman's Hermits. De er søte.

Herman's Hermits må være er av de småguttesøteste popbandene. (Note: gammelpop er det akseptabelt å høre på. Ny pop er noe tull man holder seg langt unna. Som Jude Quinn sa så fint i I'm Not There: Popmusikken blir bestemt over av de som styrer alt ellers. Eller noe). Herman's Hermits er nemlig fra Manchester og ble band-ish i 1963, da under navnet Herman & The Hermits. Jeg likte det navnet bedre.

Hvis du tror du aldri har hørt om dem, nekter jeg. Hvis du er nogenlunde oppegående (du trenger egentlig ikke være det en gang) og har fått med deg små, viktige sanger i verden, har du hørt om dem. No Milk Today er nemlig med i Tine-reklamen.

Og den er dødssøt.

tirsdag 4. november 2008

De mest rasjonelle menneskene i verden

Jeg sitter i kantina, den store sånn for jusfolk og andre nerder, og leser i Lehninger. Og jeg forstår ikke hva som for folk til å gjøre det. Ikke sitte i feil kantine og lese altså, men å dra opp røykpakken sin, ta ut et sigarett, tenne den og legge pakken tilbake i lomma, som at det at det står røyking dreper med store bokstaver har absolutt nada å si. Om ikke mindre. Rasjonelle vesener my ass. Her har du virkelig folka som klarer å tenke sammenhengende og hensiktsmessig, for å ikke snakke om at det er dette som representerer vesenene som påstår at de vet hva som er best. For seg selv. Og for alle andre.

(Om Ex.Phil-oppgaven min har forurenset tankene mine? Si det når jeg kan gå ut herfra uten en massiv røykforgiftning og en illeluktende substans festet til klærne mine).

All of us now
Breathe in like smoke
To know what it's like
Breathe in to choke


Mew - Behind the Drapes

søndag 2. november 2008

Bigmouth Strikes Again

Det er den aller, aller beste sangen for tiden.

Jeg tror det kan ha noe med at The Smiths er et fabelaktig band. Og at Morrissey er dritkul.

De er fra Engel-landet, nærmere bestemt Manchester. 1982 - 1987. Alternativt og indie-ish. Morrissey er genial, da. Meat is murder, vegatarianisme og dyrerettigheter. Dessuten har han diggest stemme.

The Smiths, Meat Is Murder, The Queen Is Dead og Strangeways, Here We Come.

Nå skal jeg høre på sangen min minst syv ganger til, drikke en kopp te og lese i boken min. Fordi det gjør livet verdt å leve, nesten.

And now I know how Joan of Arc felt
Now I know how Joan of Arc felt
As the flames rose to her roman nose
And her Walkman started to melt

fredag 31. oktober 2008

This is Halloween

This is Halloween, this is Halloween, Halloween, Halloween, everybody scream.

Jeg kan ikke tenke på Halloween uten å få den sangen på hjernen. Og den pleier å sitte fast der temmelig lenge. Videre kan jeg ikke få den sangen på hjernen uten å tenke på The Nightmare Before Christmas. En film som rett og slett er en av de søteste, og som får meg til å glede meg til jul.

Nå er det visstnok Halloween og ikke jul. Halloween er søtt. Selv om jeg egentlig syns A-land har ødelagt tradisjonen litt, er den fremdeles sweet. Sweet. Sweet. Jeg digger at barn i skumle (ja, de er skumle) kostymer løper rundt fra dør til dør og spør om knask eller knep. Eller trick og treat.

For leeenge siden lagde jeg et gresskar i keramikk. Det eksisterer nok enda, og det er rett og slett forferdelig kult. Det er en bolle. Med lokk. Og det likner skikkelig på et gresskar. Fordi det er det. Bare det er keramikkhardt og ikke gresskarmykt.

En gang skal jeg visstnok lage masse fine kreasjoner av ekte gresskar, akkurat sånn som Gube gjør.

In this town we call home
everyone hail to the pumpkin song

torsdag 30. oktober 2008

The Return of the Pigeon Detective

Noen skal på konsert igjen. Med et søtt band. Igjen.

Noen skal sammen med noen andre ha det evig moro på fjortiskonsert.

For noen syns nemlig engler er fantastisk.


Du kan godt være misunnelig hvis du vil.
Btw;
jeg begynner virkelig å bli drevet på denne typen innlegg. Nicht.

mandag 27. oktober 2008

Original Danish Duckfeet

Jeg har offensielt kjøpt de kuleste vinterskoene som noen gang har eksistert.

Du kan godt mobbe dem hvis du vil.

Jeg vet det er fordi dine ikke er like kule.

Wiema.



Dette er dessuten genialitet.

torsdag 23. oktober 2008

Rød leppestift

Jeg har vært på deLillos-konsert og funnet ut at jeg er den dårligste deLillos-fansen. I hele verden. I hele historien. For dersom noen ba meg om å skrive setlista for konserten, hadde jeg mer eller mindre vært blank (overdriver? Ja..). Jeg hadde i stedet skrevet at de fremdeles er flinke.

Med store bokstaver.

Ellers syns jeg det ødelegger deLillos-opplevelsen å trykke dem inn i et mørkt lite rom i Tromsø når de i min oppfatning hører til på en stor utescene på Østlandet. Og det skal være forsommer. Ikke kald høst.

Neste gang skal jeg kunne alle tekstene. Det skal være utekonsert, forsommer og østlendinger. At jeg er den dårligste fansen nå, vil da være i preteritum.

Tromsø er forresten den fineste byen i..Troms?

tirsdag 14. oktober 2008

Lehninger

Principles of Biochemistry.

English.

1158 pages.

Vil du også lese?

søndag 5. oktober 2008

I'm not there

Jeg har alltid tenkt på Bob Dylan som..annerledes. Han er en sånn person som jeg har hatt lyst til å forgude rett og slett på grunn av særheten. Den ustanselige særheten som setter en tykk linje mellom det man klarer å like og det man under null omstendigheter kan klare å få seg selv til å høre på, altså.

Jeg liker sånne linjer.

Bob Dylan-linjen klarte jeg visstnok ikke å trå over før jeg hadde sett I'm Not There. Noe som igjen var et resultat av at jeg gikk over Heath Ledger-streken for en god stund siden. Jeg har alltid visst at Bob Dylan ligger nær kjernen av det jeg ser på som viktig i musikken: hvor utrolig viktig tekstene er, hvor relativt ubetydelig vokalistens stemme er, samt protestkulturen (note: The Beatles). Uansett så har det vært alt for sært. I hodet hører jeg mammas stemme om at onkelen min satt på den kråka Bob Dylan sammen med vennene sine og trodde han var så kul. Jeg merker det lyser respekt.

En annen stemme som ringer i hodet mitt, er stemmen til en musikkperson jeg hørte på radioen. Han sa at musikken hans var til dels inspirert av Bob Dylan. Det vi si, han påpekte at det var etter Dylan hadde tatt i bruk litt mer elektriske gitarer og slikt.


Inspired by the music and many lives of Bob Dylan.

Siri syns filmen var utrolig bra. Og det basert på mer enn at Heath Ledger var med. Det ble sagt så utrolig mye genialt, og hele A4-arket ble fylt av ordfylte kruseduller i løpet av de omtrent to timene filmen varte. Måten å fremstille de forskjellige delene av Bob Dylans liv er forskjellig fra alt jeg tidligere har sett (selvfølgelig tar vi nå hensyn til at jeg er en like god filmkjenner som Britney er like kul som John Lennon), og likeledes originalt bra som f.

"A nobody could have written songs like that." Han gjorde noe de andre ikke gjorde. Han så samfunnet og puttet det sammen til originaliteten sjæl. Jeg tror ikke alle kan skrive sånne sanger. Five words: Ballad Of A Thin Man. Og selvfølgelig en hel skattekiste av annet.

Dessuten er jeg overdrevet imponert over at han er poet og forfatter også (se så teit jeg er). You don't have to write anything down to be a poet. Antall bra sitater i filmen er uendelig. Det er sweet. Det er tøft at han har lekt med andre kule mennesker som George Harrison, Ringo Starr, Eric Clapton, Paul Simon, The Rolling Stones, Johnny Cash, Van Morrison og Stevie Nicks. Jødiske saker er kult. Meninger er kult. Låtskrivere er kule. Og det er kult at han fremdeles trasker rundt og spiller konserter.

Og ja, jeg kommer ikke over at Cate Blanchett spiller Jude Quinn.



How does it feel, my friend, to be such a freak?

onsdag 17. september 2008

Jeg er ikke pave

Siri har på en måte ikke kjøkkenvinduer. Det er litt..merkelig. Spesielt med tanke på at "de" mer eller mindre har revet ned halve veggen og hengt opp en presenning i stedet. Hvem "de" er, aner jeg ikke, men jeg er temmelig sikker på at det hadde vært praktisk med en liten beskjed i forkant. Jeg frykter nemlig at et liv uten vinduer kan bli kaldt. Sånn fordi det er Nordpolen. Og fordi Nordpolen er kaldt.

Det der var en deduktiv slutning. Tror jeg. Still; feel free to correct me if I'm wrong. Seminarmannen skulle nemlig forklare hva deduktiv metode var i stad. Cirka 60 % datt av lasset før han var halvveis, og til slutt var det maks 0,7 % igjen. Jeg tror ikke jeg er så veldig smart når det gjelder akkurat det der. Med mindre alt jeg sier er riktig, og alt er fryd og gammen.

Klokken er snart halv 9. Jeg har nettopp fått vite at alt for mange mennesker lider av feriesyke. Poor them. De har skumle symptomer som kvalme og slikt, og sykdommen inntrer særlig i helgene. Damn.
Nordpolen er dessuten kaldt. Ikke på tull en gang. Uten kjøkkenvinduer blir det enda bedre. Med andre ord; skal man lage frokost anbefales det på det sterkeste å pakke seg inn i ullgenser ganger tre, tykke ullsokker og tøfler med sauer på. Pluss Pink Floyd-T-skjorte selvfølgelig. Den er nemlig sweet.
Mindre kult er det at Richard Wright har flydd av gårde. Det resulterer i at vi blir sittende her, litt mer alene, fordi ett stykk genialt menneske igjen har blitt borte. Det er blææ.
- Og kjøkkenvinduene er fremdeles borte.
"Ellers" er forresten skikkelig teit. Ordet altså. Det er et lamt ord som uten tvil er skapt til å fylle et tomrom av luft med nytteløse tanker som egentlig aldri kommer noen vei. I det hele tatt. Men jeg har lyst til å bruke det ordet nå. Ellers..ellers finner jeg på skikkelig masse rart å si. Og jeg finner på masse rart å gjøre. Som for eksempel å sitte på universitetet i 10-11 timer, store deler av tiden på en innelukket lesesal med lilla og gule pulter, og (selvfølgelig) med en mage som ikke har lyst til å gjøre noe annet enn å skrike etter mat. Jeg hater det.
Filmen jeg ikke vil si hva heter blir sett ved jevne mellomrom. Jeg vil ikke si hva den heter i dag heller (and I never will).
Kneippbrød stammer fra diett-duden Sebastian Kneipp som levde fra 1821 til 1897. Han drev med som sort of helsekostbevegelse som la vekt på sunn diett, mosjon og kosthold. Jeg vedder alt for mye på at du ikke visste det fra før (gitt at du ikke var på forelesningen om Syk slæsh Frisk, der jeg forresten skrev store deler av dette innlegget).
Det er mange ting jeg lurer på:
  • I fjor var det snakk om konsekvensetikk og en annen type etikk. Jeg lurer på hva den andre typen heter.
  • Jeg lurer på hvor jeg får tak i en plakat av Dream Theater og Matthew Gray Gubler. Ikke på samme plakat, of course.
  • Jeg lurer på hvor Fretex er. (Du sier "hvorfor?", jeg sier "Fretex er dødstøft.").
  • Jeg lurer på hvorfor jeg aldri har sett forsiden av Fabrica før. Sånn fordi det er den mest kjente bokforsiden i vår kulturhistorie.
  • Og hvorfor jeg ikke har sett Dr. Trulps anatomiforelesning av Rembrandt.
  • Jeg lurer på hvorfor jeg ikke husker de smarte formuleringene jeg hadde i hodet mitt tirsdag kveld.
  • Og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få svar på noen av spørsmålene.

lørdag 6. september 2008

Giacomo

Jeg har sett filmen. Fem ganger. Jeg sier aldri hvilken film det er. Og du kommer aldri til å klare å gjette det. Punktum.

Da jeg åpnet døren min i dag morgen, hørte jeg to stykk roomies diskutere politikk på kjøkkenet. Jeg tenkte sært, sånn med tanke på at det var lørdag morgen og jeg var sikker på at jeg var den eneste som var oppe (les før kl 10). Jeg ble nysgjerrig. Kanskje det har skjedd noe viktig i verden? Og siden Siri er så forbaskade flink, åpnet hun nettavisen for å finne dette:
  • Her forsvinner to poeng: Norge-Island 2-2. Fotball er kult. Men at Norge er så dårlige at "bare stolpen reddet Norge fra full fiasko" er mer eller mindre en killer.
  • Svenskene snublet også: I svenskegrensa.
  • Ingen får meg til å tilstå: ..som peker videre på neste:
  • Viggo bør slutte å rote: Helt enig!
  • Snus kan gi kreft: NO KIDDING?
Jeg imponeres ikke over nyhetsoverskrifter i alle fall.
Og jeg er rett og slett skuffet over at Posten skifter logo.

mandag 1. september 2008

Love Will Come Through

Det har skjedd mye i Siri-landet i det siste. And there's more to come. Og fordi jeg syns det er gørr kjedelig å lese unnskyldninger om hvorfor man ikke blogger, driter jeg rett og slett i å unnskylde meg. Basta.

Uke 36 er Siri sin vaskeuke. I motsetning til andre medmenneker som bevisst velger å ignorere vaskelista på kjøkkenet, styker jeg mentalt over ukene med gul overstrykningtusj. Det fungerer skikkelig bra. Før dag nummer én er over, har jeg nemlig vasket alle fellesstedene. Er det seriøst noen som tør gjette når det ble vasket sist gang? Når du er en perfeksjonistisk neat freak, er den en tanke som lett kan gi mareritt.

Seriously.

Det var den maniske delen. Det finnes en studentdel også. Den innebærer å lage ordentlig middag hver eneste dag. Den innebærer å bruke endeløse pengesummer en stakkars student bare kan drømme om å noen gang få tak i. Den innebærer dritkule forelesninger med 700 andre mennesker. Og selfølgelig innebærer den å se Ten Things I Hate About You gjentatte ganger i stedet for å bli kjemiflink.

Og så kommer Døgnvill. Eller med Siris ord; Nord-Norges største musikkfestival der de er såpass flinke at de klarer å finne ett band Siri frivillig kunne dratt på konsert med. Derfor er det kanskje temmelig innlysende at det også var masse band/artister jeg aldri ville brydd meg med å se hvis de ikke var Døgnvill-ishe.
  • Kaizers - Det ene bra bandet, vet du. Og det var moro!
  • Travis - Jeg sier fremdeles nei takk til musikken. Noe kjedeligere skal det ikke mye til for å finne, selv om det er utrolig mye som er verre. Og ja, de har én bra sang, og jeg kan teksten på alt for mange andre også. Dessuten var gitaristen drita, noe som var passelig kult å se på. OK. Det var moro.
  • Sex Pistols - Jeg VET at mange har sett rompa til vokalisten.
  • 50 Cent - "I know Shakespeare is a dead, white guy, but he really knows his shit.". OK, greit, det var ikke akkurat hans sitat. Hans sitater skal det nok mye til for at jeg noen gang vil huske. Vi så forresten en av syngemennene hans på lørdag. -Og han var STOR.
  • Amy MacDonald - Hun hadde fin jakke, gitar, håndvarmere, dialekt og trommis.
  • Ida Maria - Aldri igjen. Og ja, hun mista buksa hun også.
  • Knudsen & Ludvigsen - Basert på mengden av irritasjon de fant fram til inni meg, vil jeg si; joa.

søndag 24. august 2008

Why so serious?

MATTHEW GRAY GUBLER har lagt ut TRE NYE BILDER på HJEMMESIDEN sin.

Siri er i ekstase.

Men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Jeg har nemlig lovt å skrive litt om The Dark Night. Det er nok det dette innlegget skal handle om.

(Jeg har bare sett filmen to ganger hittil. Det er unnskyldningen for at det ikke blir best skriving.)

Greit. Jeg er ikke noen fan av Batman. Jeg har aldri vært det, og tror heller ikke jeg noen gang kommer til å bli det. For meg er det et klassisk snill versus slem-konsept der Batman er en skikkelse det ikke får an å plassere på noen av sidene. Det at han har masse penger og kjøre rundt og leke snill mann er teit. Det basert på at han plutselig dreper masse folk, er verre enn skurkene og snakker merkelig, selvfølgelig. Og angående filmen; selvfølgelig ble den ene snille plutselig slem, men ingen måtte få vite det. Og whoa var han plutselig ikke slem allikevel, men den største helten som noen gang har eksistert.

Christian Bale som Batman skal få noe positivt da. Jeg digger tennene hans. Maks.

Som noen kanskje har klart å gjette; Batman er ikke grunnen til at jeg har sett Batman-filmen to ganger på kino. Det man kanskje ikke klarer å gjette, er grunnen til at jeg har sett den.

Tulla. Heath Ledger, selvfølgelig. Han står på lista sammen med Johnny Depp og Matthew Gray Gubler. Jeg syns han kler det.

Jeg syns Heath Ledger er helt fantastisk. Som The Joker er han totalt fabelaktig, og jeg ler meg i hjel. I hele mitt liv har jeg hatet klovner. De har vært noe av det jeg har vært mest redd for, sammen med porselensdokker. Nå kan jeg ikke vente til jeg får en stor plakat på rommet mitt av Jokeren. Seriøst.

Dessuten hater jeg når folk smatter når de snakker. Under filmen kunne jeg nesten ikke vente på The Joker's neste setning. Type smatte-snakking. Ho-ho-ha-ha-hi-hi.

Det er så utrolig mye mer jeg kunne ha skrevet. Men nå skal jeg lete mer etter postere før jeg skal vurdere å dra på kino. Og se filmen. En gang til.

torsdag 21. august 2008

Vi er alle potensielle mordere

..Det sa foreleseren i Samfunn og Sykdom. Legg merke til at det var den første forelesningen i det kurset jeg var på. Og det at jeg er en potensiell morder er noe jeg kommer til å huske på nå. Dersom jeg ikke allerede visste det fra før av (husk: skummel).

Eh, for ja, Siri har flyttet på seg til T-land. Og hun liker det egentlig skikkelig godt, selv om tanken på at valget ikke er det som er mest rett, forfølger henne litt. Spesielt når hun sitter på bussen. Jeg tror at tanken løper om kapp med den. Bussen altså. Som sikkert kjører i 60 inn i en sving i 40-sonen. Den tanken må være rask, altså. Og bussjåføren temmelig gal.

Jeg går ikke på komlokk. Helt ærlig, så har jeg ingen anelse om hvorfor jeg ikke gjør det. Det grøsser litt sånn gjennom ryggen når jeg nærmer meg ett, så jeg har funnet ut at det er like godt å holde meg på avstand. Tenker du tvangstanker nå? Etter kjemiforelesningen i går, vil jeg kalle komlokktanken..ingenting. Min tvangstanke (en av dem?) er nemlig en stein i bunnen av et stort fjell i forhold til det kjemiforeleseren fortalte i går (han fortalte om fjellet).

Kjemiforeleseren hadde en lærer som ikke kunne bestemme seg om hun skulle ha i saltet før eller etter vannet hadde kokt opp. Dette var av økonomisk årsaker. Og jeg tror vi i løpet av timen fant ut at det var smartest å ha det i etter vannet har kokt opp, fordi kokepunktet økes når man blander i saltet (correct me if I'm wrong).

DET er verre enn meg. Bigtime.

Jeg bor forresten en stykke unna sivilisasjonen. Det tar 40 minutter å gå til universitetet. 10 minutter med buss. Til byen derimot tar bussen 20-30 minutter. Gåtiden vil jeg ikke engang tenke på. Og nærmeste butikk? Et kvarter å gå. Rett nedover. Og rett oppover på vei tilbake, selvfølgelig.



Jeg føler meg maks heldig når dette er den første (av flere) bratte bakker jeg må opp på strekningen butikk-hybel.

onsdag 13. august 2008

Fram.Tid

I stad fikk jeg en telefon. Den telefonen bestemte mer eller mindre hvordan de neste årene mine skal være. Og jeg må flytte.

I morgen.

Dette er en liste over ting jeg ikke fikk gjort før jeg drar:

  • Kjøpe en stor koffert.
  • Få tak i en stor plakat av Heath Ledger som The Joker og henge den opp på veggen (vent forresten litt blogging om filmen i den nærmeste framtid).
  • Se Ten Things I Hate About You minst tre ganger.
  • Se The Dark Knight igjen (igjen: blogg).
  • Kjøpe ny iPod.
  • Laste alle musikkplater og filmplater inn på min nye iPod (den jeg ikke har kjøpt).
  • Dra på kino med hele familien.
  • Lage scrapbook for alt som har skjedd i sommer.
  • Kjøpe masse T-skjorter jeg skal printe tegninger på.
  • Tegne tegningene jeg skal ha på T-skjortene.
  • Ta masse bilder med speilrefleksen fordi den har ligget i en skuff i to år.
  • Dra mange ganger til Oslo.
  • Dra til Oslo og kjøpe smoothie med den beste søsteren.
  • Være hjemme på bursdagen til den beste broren.
  • Bli overrasket når jeg møter In Flames-IT-duden på Narvesen i Ski (gitt at han fremdeles jobber der som Tove har sagt) og bli bestevenn med han fordi jeg har på meg min egen In Flames-T-skjorte.
  • Leke med Tove.
  • Høre på alle musikkplatene jeg kjøpte i Bergen-landet.
  • Oppdatere alle tagsene på bloggen min.
  • Få ny data med nok minne til at den kan overleve én dag uten å mase om at minimunsminnet er for lite.
  • Dra på kaffedate med Dag-Vidar.
  • Dra på kaffedate med Joakim.
  • Dra på tedate med Grunde.
  • Besøke alle vennene mine rundt omkring.
  • Sende en hemmelig pakke til Marius.
  • Få adresser til folk.
  • Få min egen adressen. Og et sted å bo.
  • Lese ferdig boken min på 881 sider.
  • Få svar fra Regnskapsavdelingen på søknad om økt grense for personalkjøp.
  • Få bankkortet mitt.
  • Sove i en seng som er smalere enn 120 sånn at jeg kan bli vant til å sove i en studentseng.
  • Finne et sted å bo.
  • Ha tid nok til å ta farvel med stedet og menneskene som har vært rundt meg i løpet av de siste 18 årene av livet mitt.

fredag 8. august 2008

Bergen-land.

Vel, jeg dro til Bergen for gjøre to livsviktige ting.

1 - Dra til Bergen
2 - Se Eric Clapton live.

Jeg tenkte blogg da. Og i mitt hode ble hele innlegget på engelsk. Jeg dropper det nå, sånn for deres eget beste.

Clapton er superbest. Det har jeg ment lenge, og jeg mener det fremdeles. Nå er det forsterket til og med. Dette var konserten:

Portene åpnet kl 18. Vi var der et karter før. Og jeg ble skuffet over hvor kort køen var, selv gitt i betraktning av at konserten startet to timer senere. Allikevel hadde det maks positive sider, for jeg endte opp evig nærme scenen. Og ja, 20 000 Clapton-elskere og Siri i stor Clapton-T-skjorte er en fin miks. Pluss Han Selv såklart.

Og det var Clapton-musikk. MASSE. Det var knall. Og jeg er lykkelig fornøyd.

Dessuten var den kuleste kule gitarduden der. Han inspirerte meg til å finne frem luene mine igjen. Han er skjevhendt og Doyle Bramhall II er navnet. Kult eller hva?

Han var garantert den som så mest careless ut av absolutt alle menneskene jeg så der. Sett bort i fra da han snubla i monitoren og spilte så feil det går an midt i en av de fine Clapton-låtene.

Bildene er tatt av skaperen av Siri-landet selv, og har store C-er over hele seg.


De siste dagene har dessuten folk spurt meg om hvor mange musikkplater jeg har. Svaret skriver jeg her (selv om det er flaut få), kun for å se hvor aktive lesere de er:
Totalt: 180
Kjøpt selv: 124 (i år: 48)

søndag 3. august 2008

Stripete ekorn

Å ha fri fra skole vil si å jobbe med andre ting. I mitt tilfelle vil det si at jeg arbeider mer eller mindre fulltid på jobben. Når jeg ikke er der, stresser jeg rundt med andre ting. Og ja, jeg har nesten mindre fri nå enn jeg har hatt det siste skoleåret. Knall!

Jeg har for eksempel vært frivillig på Bluesfestivalen og blitt skikkelig flink til å tappe øl. Her er samtalen med en fyr som spilte i et band "backstage":
- Siri: Ey! Du spiller i sånn bandting!
- Bandfyr: ..Tusen takk..
Jeg derimot er litt usikker på når det jeg sa ble en kompliment (legg merke til at jeg ikke skrev "et"). Men jeg har fått T-skjorte og nøkkelting, så jeg er storfornøyd.

Jeg har lest 6,5 % av boken jeg begynte på i går kveld. Gjett hvilken? (880 sider, mhm).

Ferien er snart over for folk. Det er skikkelig, skikkelig merkelig. Men jeg overlever. Tror jeg.

Alt for tidlig tirsdag morgen skal jeg komme med til Bergen. Forhåpentligvis har jeg husket å pakke ferdig alt nyttig. Det inkluderer masse billetter.

Kulest av alt er at jeg har sett Alvin and the Chipmunks to ganger på en kveld.

torsdag 24. juli 2008

Løvenes øy

De siste dagene har jeg tilbrunget på en hytte mer eller mindre utenfor sivilisasjonen. For å ikke nevne at den har stått litt forlatt i to år før vi bestemte oss for å ta en tur. Det var akkurat slik det så ut også.

Punkt 1 - gress: Det skal sant sies at det er store områder med gress rundt hytta. Til min forbauselse var det faktisk ikke gjengrodd (men gresset ble klipt uansett, altså).

Punkt 2 - vann: Innlagt brønnvann er tingen (pluss utedo, såklart). Da det ikke kom noe vann ut av springen, fant man fort ut at pumpa var skrudd av og en liten tur ned i kjelleren måtte til for å redde dagen.

Punkt 3 - inventar: Døde edderkopper? Mange stykker. Støvesuger? Ja, takk.

Punkt 4 - mat: Innkjøp av forskyninger ble gjort på den lille Jokerbutikken på en annen øy. Gåtid til butikken var omtrent 20 minutter. Det er kos når man har masse mat, drikke og bagasje å bære. Alt av tallerkener, bestikk, glass, gryter etc. ble nøye rengjort før bruk.

Punkt 5 - soving: Jeg sov på rom med en som beveger seg hele tiden og en som smatter i søvne. Selv er jeg perfekt, bortsett fra at jeg sier ifra når nok er omtrent nok. Sier de, altså. Madrassen var steinhard.

Dessuten er jeg solbrent og liker ikke at folk tar krabber på beina mine.

mandag 21. juli 2008

Å være

Jeg har vært på båttur med søster-min og fått øynene blåst ut.
Heldigvis ikke bokstavelig talt.




Jeg har ryddet i musikkplatene mine og funnet ut at jeg ikke har plass til alle. Noe jeg visste fra før av. Det jeg ikke var klar over, er at jeg har musikkplater av flest folk som starter på D og M. Nemlig.



Jeg har lest om Jack the Ripper.

Jeg har vært på kino og sett en film som ikke er helt meg-film. Og jeg har sett en som var skikkelig teit. De kinofilmene var ikke den samme kinofilmen.

Jeg har løpt i merkelige konstruksjoner i skogen langt borte, sånn for moro skyld.

Jeg har sett sesong 1 og sesong 2 av Criminal Minds. Hittil bare én gang.
*




Jeg har kjøpt en bok.







Jeg har sett en skikkelig teit film enda en gang. Selv om det er to lyspunkter i den (The Cure og Elvis Costello), er det enda teitere at de lyspunktene faktisk er med. Rett og slett fordi det er under deres verdighet.

Jeg har ryddet på rommet mitt.

Jeg har sett alle youtube-filmer om Gube.

Jeg har ryddet rundt håndleddene mine.

Jeg har hatt med boken min overalt. Den er et bokvitne.

Og jeg hører på musikk type alltid.

tirsdag 15. juli 2008

Disney-prinsesseHKL

Jeg har en rosa bok med sølvgitter på som jeg har med meg omtrent over alt.
Jeg tror den snart blir full av masse rart.

fredag 4. juli 2008

Advarsel

Ikke gå innom Princess de neste ukene. Det gjelder alle butikkene i hele kjeden. Over hele landet. Tro meg, ikke gjør det.

Princess-ledelsen har fått den mest patetiske idéen i historien. I forbindelse med sommertilbudet, ta tre betal for to på alle håndklær, har de funnet ut at de skal få et økt salg ved hjelp av tekniske virkemidler. Dette virkemiddelet er en CD-plate.

Denne plata har overraskende nok en hel haug av sommersanger, både fine og hatbare. Den inneholder sanger man kan høre på flere ganger uten å bli lei, mens de fleste er sanger man er lei av første gang man hører dem.

Det som til og med er verre enn at det kommer Princessreklame mellom hver sang (Velkommen til Princess kunderadio,.. Jeg imponeres over at en CD i en CD-spiller plutselig blir til en radio), er at Postgirobygget er representert hele to ganger. Damn, jeg hater Postgirobygget.

Fordi hele CDen består av ett spor, nytter det ikke hoppe over PGB-sangene heller. Det betyr at jeg må kontrollere den vanlige PGB-frustrasjonen to ganger i timen (for CDen varer 60 minutter). Dette vil igjen si at jeg ikke lenger plages så mye over den ugjennomførte klisjémusikken med tekst en to-åring kunne ha skrevet. Over tid er jeg redd det kan føre til at jeg ikke lenger hater musikken.

Slå meg.

onsdag 2. juli 2008

A nightmare before sunset

Jeg hater insekter.

Det var rundt midnatt. Jeg hadde akkurat lagt fra meg A Thousand Splendid Suns i enden av senga og var på vei til å slå av lyset.

De sorte beina var ikke til å ta feil av.


Jeg tror jeg vil si at dette var verre enn den traumatiske opplevelsen på Hove-onsdagen. Det værste var at den løp umenneskelig fort. I tillegg til at den faktisk befant seg i sengen min, og at det var like før jeg ikke merket den.

Insekter er noe skikkelig herk. Etter noen mislykkede forsøk på å få den vekk med papir, fant jeg et glass.

Flaks for meg har jeg en søster som kan hjelpe meg med skumle ting.

mandag 30. juni 2008

Hoveglamping 08

Dette er den beryktede Hove-bloggen. Take it or leave it.

Mandag
Tøffe Ingrid, Mystiske Linn (les: "evig hotte") og Sære Siri tøffet sakte, men sikkert, mot destinasjon Arendal. Og mer gidder jeg ikke skrive fordi jeg er lat.

Tulla. Men helt dønn seriøst; ikke snakk om at jeg skal skrive et innlegg der en eventuell leser sitter igjen med å ha lest "og så", "da" "så skjedde" og "så gjorde vi". Derfor skal jeg gjøre mitt beste for å hindre det. Og resultatet? Ja, det blir vel akkurat det jeg frykter.

Camp Vann og Ved ble vel brukt. Flaks for tre slitne langsveisfarende, ble den satt opp i regnvær natten før, og de var rett og slett overlykkelige for det. Dessuten var det masse bergensere der. De var Bergen-aktige.

Konserter:
- Jay-Z: Rett og slett for å se hvor patetisk det er. Plan innfridd.
- Animal Collective: Sært som fy (ja, særere enn Siri-sært).

Tirsdag
Dette var den besteste dagen. Mer eller mindre uten tvil.

I et håp om å ikke sulte ihjel i løpet av uka, dro vi på handletur til Arendal. Bilturen må være noe av det merkeligste jeg har opplevd (nesten like sært som Animal Collective). Herr Sjåfør lå, type sitte vannrett, foran rattet. Kanskje han hadde lange bein. Eller kanskje han var trøtt.

Av konserter var det mye digg:

- The Pigeon Detectives: Jeg husker jeg ble skikkelig lei meg da jeg fant ut at England-bandet skulle spille i Norge og jeg ikke fikk sett dem. Heldigvis forandret ting seg. Ikke nok med at jeg fikk se dem, jeg stod nemlig aller aller aller forrerst på konserten. ELSK.

Dessuten må det nevnes at Helene mobbet med for at jeg ikke visste hvordan Gube luktet. Jeg er ikke helt sikker på hvordan vokalist Matt Bowman i PG lukter, men han har i alle fall mykt og fint hår.

The Pigeon Detectives-konserten er en av de beste konsertene jeg noen gang har vært på. Og tenk, jeg kan skrive mye og mer enn maks om den. Matt åpnet faktisk konserten med å dette av scenen. Òg de hadde den kuleste sekkemannen i historien.

Bildet er jeg superfornøyd med, og har derfor fjernet alt av god kvalitet fordi jeg er paranoid.

- We: Fordi de er bra og vokalisten har kult hår.
- Coheed & Cambria: Fordi Tine, fordi.
- The Kooks: Et hjerteband som fant ut at de ville skuffe litt, men som allikevel er dypt plantet sammen med resten av Engelland-bandene.
- Panic At The Disco: Headliner vi ikke er så utrolig begeistret over.
- Avenged Sevenfold: Fordi Tine, fordi.
- The Wombats: Bare fordi.
- Vampire Weekend: Fordi Tine, fordi.

Onsdag
Et av de største marerittene som finnes angående campingliv og telt innvolverer edderkopper og insekter. Gjetter du hvor dette ender? Jeg våknet med en stor (5 cm i diameter, om ikke større) edderkoppliknende sak over meg. Helt ærlig overlevde jeg det da jeg fant ut at den var utenfor innerteltet.

Men det slutter ikke her. Men det klarte du kanskje gjette det også? I min campingtilværelse, som på ingen måter inneholder glamping, fant jeg ut at jeg skulle gre håret. And so I did, lite anende om at det snart skulle sitte en edderkopp i ansiktet mitt.

Resten er historie.

Konserter:
- Animal Alpha: De er geniale og vi skjønner ikke noe av det de sier.
- Flogging Molly: Need I say more?
- Band Of Horses: På grunn av Karoline, og sånn fordi de er litt søte.
- Beck: Absolutt ingen grunn bortsett fra at det var en headliner.
- Behemot: De er fra Polen, altså.
- Dimmu Borgir: Det er rett og slett ingen mulig løsning å gå glipp av dem.
*
Torsdag







*
*
*

Dette var dagen Tine lånte kameraet mitt. Hun tok mange fine bilder, altså. Jeg syns fremdeles det er kjempestas å ta bilder i motlys og koser meg med det.

Konserter:
- Lukestar: De er de søteste søteste.
- Bullet For My Valentine
- Killswitch Engage
- The Raconteurs: Herr Hvit, ja.
*
Fredag
Det var både positive og negative sider med fredagdagen. Nå er jeg i alle fall lat fordi jeg ikke gidder å utdype det. Jeg nøyer meg med å si det er siste dagen, og at ressonering kan gjøres på eget ansvar.

Det regnet forresten denne dagen. Selv om ingenting slår onsdag morgen, var denne ganske fin òg. Jeg åpnet teltet for å denne gangen finne vann. En vanndam. En stor vanndam. I ytterteltet vårt. På toppen fløt de ikke-lenger-så-hvite skoene til Tine. Nam.
*
Konserter:
- Purified In Blood
- Chrome Hood: Helt forferdelig dårlig.
- The Used: Kjemper om dårligstplassen sammen med Chrome Hoof.
- Satyricon: Tihi.
- In Flames: FANTASTISK.
*
Til min tristhet fikk jeg ikke sett The National Bank. Det ordnet seg heller opp med at jeg fikk møte Thomas Dybdahl. Jeg tror jeg egentlig er veldig fornøyd med den løsningen.

Så var det den selvironien.

lørdag 28. juni 2008

Enhjørninger og avsagde hagler

Selv om jeg kom hjem fra Hove for ikke alt for lenge siden, skal Hove-bloggen få lov til å godgjøre seg litt til før den blir publisert og offentliggjort. For å ikke nevne skrevet.

Nå skal det nemlig handle om min søsters og mitt møte med Lise Myhre. Klokken 14.oo var det åpning av Nemi-utstillingen på Avistegnernes hus i Drøbak. Med andre ord; etter alt for få timer med søvn stod jeg opp for å finne fram Nemi-boka jeg ville ha signert. I tillegg til en tegning Tove har tegnet, såklart.

Nemi-Lise var mye hyggeligere enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Hun var rett og slett..super, omtrent. Hun signerte mer enn villig boken min og ville gjerne bli tatt bilde av sammen med navnesøsteren sin (som hun selv kalte min søster). Da jeg fant fram tegningen Tove hadde tegnet, sa hun at Tove-girl var flink, altså.

ÒG hun hadde selvironi når det gjaldt bilder av henne selv.









Akkurat det har nok jeg også ganske god bruk for.

fredag 20. juni 2008

Den DAGlige FÆRDEN er over

Igjen; jeg er ferdig med skolen med fravær, anmerkninger og tull. Derav tittelen på innlegget. Det er en liten hyllest til Dag og Else, samtidig som det sier noe om alt. Følelser og sånn.

Jeg har dessuten funnet ut at jeg er i stand til å gråte.

For å avslutte litt med klassen, var vi i Hølen i går, hos Tor Åge Bringsværd. Eller hos Else fordi mannen hennes hadde gjemt seg i uthuset. Folk snakket, lærere fikk gaver og Tine hadde bursdag. Jeg syns i alle fall det var litt trist. Og det ble jeg mobbet for. Men det syns jeg egentlig det var helt greit, kanskje til og med mot grensen til koselig.

Jeg har tårer i øynene nå.

Siri fikk dessuten gave av Margit. I Siris innlegg sier hun at jeg skulle få gaven tirsdag for over en uke siden. Det betyr at det var tirsdag i går. Gaven var kjempekjempekjempefin. Jeg skal passe godt på den, jeg lover!

På bildet er mine nyeste Vans. Skjellarmbåndet jeg fikk av Karoline for to år siden. Armbåndet jeg lagde selv i stad (med matchende kjede). Og til slutt gaven fra Margit rundt ankelen, made with love.

Jeg har nemlig blitt hemper selv, plutselig. I stad lagde jeg presang til kusinen min som har bursdag i morgen. Ikke til søsteren min altså, som har bursdag i dag. Hun har jeg visstnok lært hvordan man hemper, og hun har motivert meg til å fortsette med det.

Armbåndet til kusine ble med rosa glassperler. Så ble den pakket inn i en fyrstikkeske med sølvpapir rundt og en stor perlemorfarget krusedull på toppen. Jeg tror hun blir overrasket når hun åpner den og ser at det bare er en fyrstikkeske. Og den er ikke kul en gang.

Helt til hun åpner esken og ser armbåndet såklart. Da skal hun bli glad.

I dag har dessuten pappan min kjøpt jakke og regntøy til meg. OG ullsokker. Jeg syns alt var skikkelig stilig, men fordi jeg tror det blir nok bilder i bloggen min fra før av, får dere ikke lov til å se dem. Enda, that is.

Nesten til slutt vil jeg preike litt om min nyankaffede lugg som noen har vært så snille å kommentere. Dere er søte, altså. Og bare for å få klarhet i det; det er ikke første gang jeg klipper lugg, og det er like morsomt hver gang.

Denne gangen fant jeg visstnok ut at jeg ville klippe litt mer på den selv. Vips så fant jeg en saks, et speil og litt hår. Plutselig satt ikke håret fast i resten av håret, men dalte i stedet nedover. Tyngdekraft og slikt. Det var skikkelig morsomt.

Best av alt er at jeg ikke ble sur på meg selv etterpå.


Nå stikker jeg snart til Hove. Sånn hvis noen kommer til å savne meg og begynner å gråte og slikt, tenker jeg.

mandag 16. juni 2008

Grønn skøyer

Det er søsteren min det. Og hun er kul. Omtrent en av de tøffeste i verden, sånn i bunn og grunn.

I stad lekte vi sammen på jobben. Min. Lenge. Vi trasket hjem i regnet. Hjemme bomba hun rommet mitt med grønn guggetråd, sånn av type småunger sprayer på russebiler. Det smakte ikke godt, altså.












Jeg er forresten ferdig med videregående. Det er..skummelt.

torsdag 12. juni 2008

Mot industrisamfunnet

Det var det kapittelet jeg leste i stad da en skikklig vond sannhet begynte å snike seg fram inni meg. Det var ikke det at jeg må lese, og kunne, 14 emner til eksamen på mandag som hver av dem er på gjennomsnittlig 40 tettskrevne sider. Nei, det var det at jeg fikk en liten smakebit av hvor inderlig høyt jeg kommer til å savne alle sammen etter neste tirsdag. Det gjør vondt.

Og jeg har egentlig litt lyst til å gråte. Men det tror jeg ikke jeg kommer til å gjøre, uansett. I alle fall ikke enda. Det er bare trist. Hvem vet når vi kommer til å møtes igjen, nå som alle flakser rundt i alle mulige retninger for å gjøre det de tror er sin greie? Selvfølgelig, "vi må jo holde kontakten". Livet viser at det ikke alltid er så enkelt, selv om det føles så lett før man skilles. Til alle som plutselig vil komme over bloggen min; JEG KOMMER TIL Å SAVNE DERE. VIRKELIG!

Før tårene i øynene blir så store at de renne nedover kinnene mine, må jeg tenke på noe annet. Eller altså, skrive om noe annet. Jeg må helt ærlig si at jeg misunner folks fine liv der det skjer noe hver eneste dag. Og det er ikke bare det at det skjer noe, det er det at det skjer noe interessant. Noe spennende. Hver eneste bidige hverdag.

Sånn er det nok ikke her i gården. Tror jeg. På mandag hadde jeg visstnok Princessmesterskap i sprettballhopping. Den sprettballen vi trodde var aller dårligst, vant. Og jeg jukset ikke, selv om den var søt.

Dessuten befant jeg meg plutselig på trafikkstasjonen i Drøbak og hadde overraskende nok tatt teorien. Uten å stryke. Det er ikke værst bare det. Litt morsommere ble det i stad da jeg fant ut at jeg hadde fått A på UMB-matteeksamen, og B på UMB-kjemikurset. For å si det mildt; det var ikke særlig prioriterte greier.

Men eksamensting minner meg bare på eksamenslesing. Som igjen minner meg på den triste tiden jeg har i møte. Gah, jeg vil ikke engang beskrive det sånn jeg føler. Da vil nemlig tastaturet bli vått.

Nå skal jeg se på Criminal Minds. Jeg tror det blir bra.
(Eh, EDIT: Jeg hater fotballtull når jeg skal se på TV).

fredag 6. juni 2008

Gi meg en H

Impulsbeslutninger på klassetelttur resulterte til følgende;

Siri skal på Hove!

Og hun gleder seg.

søndag 1. juni 2008

The Gubler Fascination

Jeg har funnet ut av jeg i teorien ikke har tid til å blogge før på ondag. Fordi teorien er slik (legg merke til at jeg ikke utelukker at det kan være annerledes i praksis), ble det blogging i dag. Òg.

Matthew Gray Gubler er på vei til å bli den nye Johnny Depp i min verden. Jeg er overraskende nok seriøs. Matthew er nemlig en av de skuespillerene jeg har mest sansen for. Av dem alle. Sikkert veldig fordi han gjør så mye annet også.

Greit, hvem han er? Du vet det ikke? Vel, det er i alle fall lov å håpe, sånn fra min side. Dersom jeg hadde funnet han fordi noen andre likte han, hadde nok ikke fascinasjonen vært så stor som den er nå. Jeg tør gjette den ikke engang hadde eksistert.

Matthew Gray Gubler spiller Dr. Spencer Reid i Criminal Minds. Behavioral Analysis Unit. Jeg tror egentlig jeg digger resten av folka der også, men Reid og Gubler ligger høyest. Hvorfor?

Spencer har en IQ på 187. Han har fotografisk hukommelse og kan lese 20 000 ord i minuttet. Han vet alt (quote: I don't know everything. I mean, despite the fact that you think I do.). Han er et fint, lite geni.

Jeg digger håret hans. Jeg digger stilen hans. Jeg digger brillene hans.

Matthew har en villt bra humor. Og han strekker den langt ut. Langt. Kanskje jeg er snill og legger ved noen linker til slutt. Hvem vet.

Han har ikke gått med like sokker på ti år. Han tegner. Han har utdannelse. Han lager filmer. Og ikke minst er han opptatt av veldedighet.

Alt dette digger jeg.

Men det jeg uten tvil digger aller mest (jeg bruker ordet "digger" for å ikke misbruke et mye viktigere ord; "elsker"), er stemmen hans. Den er myk, halvhes, trygg. Perfekt. Sånn kombinert med at han faktisk ser helt forferdelig bra ut. Som en liten drøm, akkurat.

Og jeg tror jeg er nødt til å hate deg litt hvis du stjeler fascinasjonen min. Til og med hvis det bare er en liten bit av den. Jeg er skikkelig seriøs. Igjen.

The Unauthorized Documentary, episode 1
The Unauthorized Documentary, episode 2
The Unauthorized Documentary, episode 3
The Unauthorized Documentary, episode 4
The Unauthorized Documentary, episode 5
The AUTHORIZED Documentary Episode 1

lørdag 31. mai 2008

These are the days of our lives

Noen ganger føler jeg at jeg har blitt født for sent. Jeg føler at jeg rett og slett har gått glipp av den virkelige historien, det virkelige livet, og blitt plassert i en tid der ingenting er noe som helst. Det virker nesten som om sammenhengen er halvveis gjennomført. At alt spriker i forskjellige retninger og ikke klarer å bestemme seg for hva det egentlig skal gjøre.

Før hadde de The Beatles og Vietnamkrig. Queen, Freddie Mercury, John Lennon, Pink Floyd, Led Zeppelin. Sovjetunion, engasjament. Hippier, Woodstock, meninger, revolusjonerende oppfinnelser. Verdenskrig, Berlinermur, Korea. MGP, Che Guevara, 68-generasjonen. Månetur, FN, EF og NATO. Musikk, olje, Ragnarock, Skylab. Jappetid, Per Gessle, 8888-opprøret, Nocturne og Bobbysocks.

Nå har vi Dorthe Skappel, EU, USA og terrorister. Sichelle, Postgirobygget, teknologisjokk og materialisme.

Likhetene er sikkert flere. Forskjellene også. Og det er sikkert nokså feil å sammenlikne en periode på flere tiår med en periode på ett. Allikevel syns jeg det er utrolig fascinerende hvor utrolig virkelighetsfjerne en hel haug mennesker er i dag. Man skal helst ikke tenke, og man kan sjelden risikere å mene noe annet enn andre måtte gjøre. Det er farlig.

Når skulle du ønske du levde?

The Beatles - Revolution

torsdag 29. mai 2008

I'm ready to jump

Jeg sitter i vinduet med
smeltede Ballerinakjeks foran meg.
Plutselig kommer sangen I Melt.
Sånn fordi det er varmt ute.
Kanskje det er alt.




Jeg er endelig ferdig med matteeksamen. Les "eksamen i 3MX". Det er det det egentlig står. Jeg liker det. Veldig. Planene for de neste dagene er klare: jeg skal slappe av. Og selvfølgelig gjøre masse som jeg har utsatt fordi jeg i teorien skulle gjøre matte, selv om det i praksis ble litt til at jeg gjorde nada. Nettopp. Så skal jeg løpe rundt i huset iført rosa miniskjørt mens jeg hører på gamle Britney Spears-sanger, mer eller mindre dansende av begeistring.

Eller ikke.


I går fikk jeg de lenge etterlengtede T-skjortene mine. Eller. Det var egentlig først denne uken jeg kunne ha regnet med at de kom. Sånn med tanke på at de har reist langt. You're awesome, and this package is proof. Jeg veit. Her er et bilde av en av dem. Designet heter Self Destruction. Jeg vet du syns den er kul.

Den aller kuleste vil jeg spare litt på før dere får se den. For den er nemlig den tøffeste T-skjorta jeg noen gang har sett. Seriøst.

Jeg syns forresten det er litt trist at Ugly Betty er ferdig. For ja, jeg syns det er søtt. Andre Ugly Betty-tittere vet nok lett at tittelen på dette blogginnlegget er just det de sang i sangen på slutten i går kveld. Og jeg var så dønn sikker på at jeg skulle huske melodien på den sangen leenge. I alle fall til i dag. Men nei.

tirsdag 27. mai 2008

Nei.

Jeg er lei bloggen. Meningsløst lei bloggen min. Altså, jeg mener ikke situasjonen der jeg har en blogg. Det er heller det at den innholdsmessig ikke har blitt den bloggen jeg mente den skulle bli. Jeg hadde nemlig en idé bak anskaffelsen av ny blogg, og den har på ingen måte blitt fulgt opp. Etter noen sekunders tenking har jeg funnet ut hva det skyldes; jeg tenker for mye når jeg skriver. Ikke av type brainstorming/Stream Of Consciousness-ting (da du egentlig ikke tenker i det hele tatt, så det er helt på tryne feil å bruke det for å illustrere dette). Det er mer det at jeg ikke lar tankene mine falle ned på papiret (tastaturet), og resultatet er et flertall av blogginnlegg som ser helt annerledes ut enn det jeg skulle ønske de gjorde.

Løsningen lyder som følger: Siri skal skrive det hun tenker, uten å tenke på alt annet som hun tidligere har tenkt på som snevrer inn en grense for hvor og hvordan hun kan utforme alt og ingenting.


Nysgjerrighetsbegrenser:
1) Hva syns du?
2) Hvilken bok leste du sist?

The Hives - Because I Wanna

søndag 25. mai 2008

Eksamensglede

Jeg har nynorskeksamen i morgen. Og jeg har matteeksamen på torsdag. Gjett hva; aldri i livet har jeg vært så lite motivert og så lite konsentrert. Det eneste jeg har lyst til å gjøre, er å bade. Fordi jeg har flaks, har mamma en total renovering av badet, og jeg har på ingen måte lyst til å hoppe i dusjen i stedet. Utrolig, men sant (plagsomme Knut Jørgen Røed Ødegaard-assosiasjoner fordi jeg så på TV i stad).

Fordi jeg ikke har gjort noe som helst nyttig de timene jeg har vært oppe, tenkte jeg jeg kunne prøve å gjøre noe litt mer nyttig ved å blogge litt. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal blogge om, og jeg er (merkelig nok) heller ikke veldig lysten om å skrive et langt innlegg om absolutt ingenting. Jeg syns det er teit, rett og slett.

I går var jeg på jobb for aller første gang siden 25. april. Også utrolig, men også sant (damn you). Jeg skal bli skikkelig flink Princess-medarbeider når eksamen er ferdig, har jeg funnet ut. Det er vel nesten på tide (argumentasjon fra min side: det er ufattelig mye man må sette seg inn i, type mer enn man aner og enda litt til). Og jeg har gått opp i lønn!

Nå kjenner jeg at jeg vil ut. Noe som ikke gjør noe annet enn å bære meg tilbake til badesituasjonen, da jeg uten tvil ser helt forferdelig ut. Kult.

onsdag 21. mai 2008

Livet er avlyst

I går leste jeg en oppsummering av norskpensum. Sånn for å få en liten oversikt før eksamen (legg merke til at jeg ikke gjorde matte, noe jeg hadde eksamen i på UMB i dag). På de 36 sidene jeg leste, var det spesielt én person som gjorde inntrykk.

Navnet hans er Tor Ulven. Innflytelsesrik på 1980- og 1990-tallet, helt til han tok selvmord i 1995. Modernistisk, formsikker med minimale gjenstander som sentralt motiv, sånn generelt. Diktet jeg leste, heter Livet er avlyst:

La oss sove videre
til neste
eon.

Snart blir solen
en supernova,
samme faen.

mandag 19. mai 2008

To-do-list:

  1. Matteprøve om statistikk.
  2. UMB-kjemieksamen.
  3. UMB-matteeksamen.
  4. Bokmåleksamen (type fagskriving, hjelp!).
  5. Nynorsktentamen.
  6. Skriftlig eksamen (matte, kjemi eller biologi. Ingen glede der).
  7. Muntlig eksamen.
  8. Lese ferdig Mannen som elsket Yngve fordi Inga skal låne den.

søndag 18. mai 2008

Russeslutt.

Russetiden er over. Og vel, det er visst ikke bare jeg som blogger om det for tiden. Det er litt trist, egentlig. Jeg merker jeg begynner å tenke på hva jeg skal ha på de neste dagene, og en liten glede over at jeg ikke har trengt å tenke på det de siste ukene. Ikke at jeg generelt gjør det, men nå føler jeg nesten at jeg må. Et merkelig press.

Jeg tror nesten det er bra at ukene er over. Når man hører på Power i bilen på vei hjem og uttrykker en sterk entusiasme over hvor bra musikken som spilles er, skjønner man lett at hodet er blitt dynket med ekstremt dårlig musikk over en lengre periode. For Power spiller ikke bra musikk, og det hører til sjeldenhetene at det er noe som høres på frivillig.

Selv om russemusikken i flere tilfeller kan sees på som blasfemisk, har russetiden egentlig vært nokså knall. Jeg har fått kontakt med noen av mine gamle venner igjen, og det er noe jeg kommer til å være evig glad for. Nemlig.

Bilder:
Russetid I
Russetid II
Russetid III

Nå venter bare eksamen. Alvor og slikt. Jeg tror ikke jeg gleder meg så veldig, men det blir deilig å være ferdig. Puh.

onsdag 7. mai 2008

I'm The Pigeon Detective.

Som noen kanskje vet, var jeg en liten tur i England i slutten av januar. På HMV kjøpte jeg en liten bunke med musikkplater, og endte egentlig opp ganske storfornøyd. Det morsomme er at jeg for noen dager siden fant en av de CDene, visstnok på min fars kontor, og det er nettopp det dette innlegget skal handle om.

Albumet heter Wait For Me og kan selvfølgelig ikke være av andre enn det britiske indiebandet The Pigeon Detectives. Timingen for å finne plata kunn ikke være mer perfekt. Jeg var nemlig i humør til å høre på et nytt band, et band som ikke ville skuffe meg med en gang lyden ville bre seg ut i rommet og inn i kroppen min. Det var vellykket.

Første nummer er Romantic Type, og er etter min mening en veldig fin måte å åpne med. To sekunders The Clash-assosiasjoner vel og merke, men ellers særegent som fy. Det at det fortsetter med I Found Out gjør det ikke verre. Rett og slett er det bra tvers igjennom (Resten av låtene: Don't Know How To Say Goodbye, Caught In Your Trap, I Can't Control Myself, I'm Not Sorry, You Know I Love You, Stop Or Go, You Better Not Look My Way, Take Her Back, Wait For Me og I'm Always Right). Jeg skjønner lett at de har blitt fint kjente i (det elskbare) Engellandet.

Og jeg blir skikkelig vårhappy av dem, faktisk.

Innerst inne er jeg litt misunnelig på de som får se dem på Hove. Forhåpentligvis blir skuffelsen litt mindre når jeg får skaffet litt saker fra nettbutikken deres. Og spesielt når neste album slippes i slutten av mai.

fredag 2. mai 2008

Oslorussing

I dag har vi vært i Oslo. Det vil si Tove, Grunde, Maria og Siri. Russefolket skulle merkelig nok løpe rundt å ta litt knuter. Her er omtrent det vi gjorde:

Aller, aller først plasserte vi Blekka på Narvesen. No stress.
Deretter bar turen videre til MacDonalds (et sted vi bevisst sjelden er inne på). Da vi hadde kommet oss ut igjen, hadde vi merkelig nok en Happy Meal i armene. Jakten på en uteligger var visstnok vanskeligere enn planlagt. Sikkert på grunn av det øsende regnet, tenkte vi. Men vi fant en til slutt!
Deretter tror jeg muligens Grunde begynte på klemmeknuta. Jeg ble plutselig litt gira, og ble med jeg òg. Da 100 (HUNDRE, jeg kan ikke tro det) personer var klemt, landet jeg plutselig på bakken foran Slottet. Ups. På buksa mi står det forresten nå: "Siri tha Klemmedronning har i dag, 2. mai, klemt 100 mennesker og skal aldri klemme noen igjen." Det var det jeg tenkte, rett og slett.
Sånn midt inne i klemmetimen, stelte vi oss foran Stortinget og ga fine russekort til alle som gikk inn.
OG vi møtte to Musikkruss som hadde veldig lyst til å synge julesanger med oss mens vi løp rundt et tre i Karl Johan.
Deretter spiste Maria og Grunde ekkel softis, men fordi det var så ekkelt vil jeg ikke snakke mer om det.
Så bar det videre til Ica der vi kjøpte hver vår 0,33 liter som ble drukket uten noen form for assistanse.
På vei ned Karl Johan, tuslet Maria og jeg innom H&M og snudde plutselig alle klærne våre bakfram. Fun.
Tilbake på MacDonalds (jeg har i dag vært innom der like mange ganger som jeg har de siste to årene tilsammen) spiste vi, overraskende nok, hver vår burger i to biter. Æsj.
Nå veit jeg i alle fall at russekort blir fort borte.


Og, kremt, jeg har kjøpt en musikkplate til. Miles Davids Kind of Blue. Joho.


mandag 28. april 2008

Mandag; 19.37

Jeg er endelig ferdig med min lille to-do-list. Endelig! Alle tentamner er over, og jeg må si jeg enser et lite snev av lykke. I følge Sensor (med stor S, rett og slett fordi han ikke omtales med noe annet navn) stod jeg "med glans" på båtførereksamen. Litt kult er det at jeg har lov til å kjøre tut-tut-båt når den nye loven om at "alle må ha lappen for å båte" kommer.

Sånn spesielt når jeg ikke har særlig lov til å kjøre tut-tut-bil alene. Jeg har forresten tatt et veldig stort steg og tatt min første kjøretime. På onsdag er min neste. Jeg kjører en liten, grå, søt bil, og jeg trodde jeg skulle være veldig mye dårligere enn jeg faktisk var. Det var moro, altså.

Akkurat nå jeg har veldig lite å gjøre. Jeg ser på TV, og har funnet ut at jeg skal gifte meg med Riley Parker, eller Sweeney Young som han tydeligvis heter i virkeligheten (resultat av å se på Neighbours i tre minutter). Jeg har dessuten funnet ut at jeg egentlig ikke skriver så veldig mye om hverdag og slikt i min kjære blogg. Kanskje jeg skal la det være slik, og la dette innlegget være et unntak.

Jeg tror jeg stemmer for det. Neste gang skriver jeg kanksje om musikk igjen?

mandag 21. april 2008

Gule øyne

Det var på den tiden av året da solen nettopp hadde funnet ut at den godt kunne være våken litt lenger. Det var lyst, som om formiddagen ikke helt ville slippe taket på tilværelsen. Som om den ikke ville la mørket strømme utover som et svart, tykt lag som satte en brems på resten av dagens utforskende impulser og sanser.

Det var alltid spennende. Alltid. Solen holdt på så mange hemmeligheter at selv den kjedeligste og mest innesluttede ble yr i hele kroppen. De eventyrlystne fortsatte sin søken i nye områder, med nye venner. Alt lå klart, helt øde, og ventet på å bli oppdaget. Solen visste det. Alle visste det.

Selv om mørkets hanske med tiden dekket over drømmene en liten stund, nå senere enn før, var det tydelige fremdeles åpenbart. De største hemmelighetene var gjemt i mørket. Det er de det er vanskeligst å finne. Det er de man lengter etter. De er det endelige målet.

Nettopp på grunn av dette, var de også veldig vanskelige å finne. Den eneste muligheten til å lykkes, var dersom solens hemmeligheter ble overlatt til mørket og nattens dømme, slik at de ville være de eneste med kontroll. Det ville blitt et spill tapt av de som fant det opp. Og det ville ende som en sannhet basert på løgn.

Man trosset alltid virkeligheten. Dens realitet var ikke slik man ønsket. I et håp om forandring hjalp man til med å knuse sannhet til fordel for løgn. Fordi løgnen var noe man kunne se. Hemmeligheten var ikke lenger en hemmelighet. Sannheten beskyttet den ikke lenger. Det var tomt. Målet var nådd.

Det var på den tiden av året lyset regjerte over mørket. Dagen var lang, natten kortere enn noen gang. Tankene fløy av sted, undret over hva som gjemte seg bak solen fordi den måtte lyse så lenge. For å holde det den sjulte hemmelig, såklart.

Mørkets hanske ble stadig mindre. Den ble flyttet lenger og lenger bort, sakte falt den av. Den hadde sett solens hemmeligheter.


To gule øyne. Et evig lys. Og et stumt mørke.