mandag 28. april 2008

Mandag; 19.37

Jeg er endelig ferdig med min lille to-do-list. Endelig! Alle tentamner er over, og jeg må si jeg enser et lite snev av lykke. I følge Sensor (med stor S, rett og slett fordi han ikke omtales med noe annet navn) stod jeg "med glans" på båtførereksamen. Litt kult er det at jeg har lov til å kjøre tut-tut-båt når den nye loven om at "alle må ha lappen for å båte" kommer.

Sånn spesielt når jeg ikke har særlig lov til å kjøre tut-tut-bil alene. Jeg har forresten tatt et veldig stort steg og tatt min første kjøretime. På onsdag er min neste. Jeg kjører en liten, grå, søt bil, og jeg trodde jeg skulle være veldig mye dårligere enn jeg faktisk var. Det var moro, altså.

Akkurat nå jeg har veldig lite å gjøre. Jeg ser på TV, og har funnet ut at jeg skal gifte meg med Riley Parker, eller Sweeney Young som han tydeligvis heter i virkeligheten (resultat av å se på Neighbours i tre minutter). Jeg har dessuten funnet ut at jeg egentlig ikke skriver så veldig mye om hverdag og slikt i min kjære blogg. Kanskje jeg skal la det være slik, og la dette innlegget være et unntak.

Jeg tror jeg stemmer for det. Neste gang skriver jeg kanksje om musikk igjen?

mandag 21. april 2008

Gule øyne

Det var på den tiden av året da solen nettopp hadde funnet ut at den godt kunne være våken litt lenger. Det var lyst, som om formiddagen ikke helt ville slippe taket på tilværelsen. Som om den ikke ville la mørket strømme utover som et svart, tykt lag som satte en brems på resten av dagens utforskende impulser og sanser.

Det var alltid spennende. Alltid. Solen holdt på så mange hemmeligheter at selv den kjedeligste og mest innesluttede ble yr i hele kroppen. De eventyrlystne fortsatte sin søken i nye områder, med nye venner. Alt lå klart, helt øde, og ventet på å bli oppdaget. Solen visste det. Alle visste det.

Selv om mørkets hanske med tiden dekket over drømmene en liten stund, nå senere enn før, var det tydelige fremdeles åpenbart. De største hemmelighetene var gjemt i mørket. Det er de det er vanskeligst å finne. Det er de man lengter etter. De er det endelige målet.

Nettopp på grunn av dette, var de også veldig vanskelige å finne. Den eneste muligheten til å lykkes, var dersom solens hemmeligheter ble overlatt til mørket og nattens dømme, slik at de ville være de eneste med kontroll. Det ville blitt et spill tapt av de som fant det opp. Og det ville ende som en sannhet basert på løgn.

Man trosset alltid virkeligheten. Dens realitet var ikke slik man ønsket. I et håp om forandring hjalp man til med å knuse sannhet til fordel for løgn. Fordi løgnen var noe man kunne se. Hemmeligheten var ikke lenger en hemmelighet. Sannheten beskyttet den ikke lenger. Det var tomt. Målet var nådd.

Det var på den tiden av året lyset regjerte over mørket. Dagen var lang, natten kortere enn noen gang. Tankene fløy av sted, undret over hva som gjemte seg bak solen fordi den måtte lyse så lenge. For å holde det den sjulte hemmelig, såklart.

Mørkets hanske ble stadig mindre. Den ble flyttet lenger og lenger bort, sakte falt den av. Den hadde sett solens hemmeligheter.


To gule øyne. Et evig lys. Og et stumt mørke.

tirsdag 15. april 2008

To-do-list:

Jeg inspireres av Margit:

  1. Lese til kjemieksamen.
  2. Lese til kjemitentamen.
  3. Lese til mattetentamen.
  4. Lese til norsktentamen (som jeg ikke vet når er?).
  5. Lese til båtførereksamen.

mandag 14. april 2008

ØM i drill

Søndag 13. april har lenge vært en dag jeg har gruet meg litt til. Med andre ord: denne dagen var det ØM i drill som stod på planen. Østlandsmesterskapet i drill, omtrent Norges største drillkonkurranse, som de så fint sa.

Vi var en av de troppene som var der for å delta, sånn for moro skyld. Programmet vi skulle framføre ble laget for to måneder siden, og hardtrening fram mot konkurranse var vel egentlig nokså undervurdert. To timer i uka, pluss to søndager.

Klokka 13.17 skulle vi på gulvet. I drill er man i bunn og grunn ganske firkanta på tid. Alt skal skje på sekundet, og dersom det ikke gjør det, er man doomed. Omtrent ti over ett fikk vi en beskjed fra en person i orange t-skjorte hvis hensikt var å fortelle at Drøbakunger skulle vært på gulvet. Fun. Really fun.

Til tross for de orange menneskers litt dårlig organisering, var jo hele greia morsom.

Håret mitt var steinhardt av hårspray, og sminken vakrere enn vakrest. Jeg vurderer å gå slik hver dag. Hveeer eneste dag.



Siri har forresten kjøpt seg ny drillstav, en miniatyrdrillstav og en drillbutton. Dessuten er det alltid morsomt å se på de flinke drillerne, spesielt den alt for flinke Linn Kvade Rannekleiv.


onsdag 9. april 2008

Obligatorisk oppgavesett

Hva det vil si å være voksen, er et spørsmål jeg hittil ikke har fått noe klart svar på. Jeg skulle oppføre meg som voksen da jeg skulle bestemme hvilken linje jeg skulle gå på de tre årene på vgs. Jeg følte egentlig ikke det var et valg med veldig voksne bakgrunnstanker, da valget var helt åpenbart. Allikevel ser valget ut til å være riktig.

Å få selvangivelser i posten, har vært noe jeg har syntest har hatt et veldig voksent preg lenge. I dag fikk jeg en igjen. Nå har jeg fått så mange at jeg nesten kan lage en liten samling ut av dem. Allikevel føler jeg ikke at det gjør meg voksen.

I løpet av de seks neste dagene må jeg på nytt gjøre et valg jeg burde leke voksen for å gjøre. Og det vil nok ha mye mer å si på min kjære framtid. Men å vurdere en voksens persons aldersmessige situasjon, er ikke noe jeg har tid til å skrive om nå. Eller lyst, for den saks skyld.

Karoline og jeg har dessuten et fint prosjekt om satanisme. I stad leste jeg at deres definisjon av religion er noe som opptar en person, og som mer eller mindre kan beskrives som noe av det viktigste i livet til denne personen. Basert på det kan musikk fint kalles min religion. Og jeg tror jeg vil definere det slik.

Jeg har hørt Queens Too Much Love Will Kill You 31 ganger i løpet av 20 timer. I løpet av de samme timene var jeg på skolen, sov, var på piano og lekte på UMB. Jeg er dessuten skikkelig gira på en ny DT-konsert, og digger The Cure passe mye.

Sånn info.

lørdag 5. april 2008

Herr Kvikksølv og Co

Jeg har egentlig aldri vært skikkelig fan av Queen. Musikken har lett blitt assosiert med musikk av type sykt-spesiell-og-rar-med-fjerne-medlemmer. På den positive siden har jeg visst at herr Frontman heter Freddie Mercury så lenge jeg kan huske. Sånn i tillegg til året 1991.

I natt hadde jeg tydeligvis en ny vekkelse av type (type-ordet er kult) musikalsk religiøs. Før jeg så konserten som plutselig gikk på TV, hadde jeg mer eller mindre vært fornøyd med å like Bohemian Rhapsody, We Will Rock You og We Are The Champions. Det var rett og slett et skikkelig klisjéfylt Queen-bilde.

Montreal-konserten fra 1981 gjorde om bildet til de grader. Freddie Mercury er ikke lenger en fyr med halvlangt pistrete hår, og musikken er fylt med mer enn småspesiellrare assosiasjoner.

Queen-lytting fyller nå kroppen min med glede og en helt herlig følelse. Og selvfølgelig skuffelsen av å ikke ha levd tidligere.

torsdag 3. april 2008

Omvisning i et (emo)kulturelt samfunn

I fjor husker jeg vi lærte at vi lever i et postmodernistisk samfunn. Jeg husker ikke hva det vil si, annet enn at jeg regner med at det er det jeg kan se rundt meg; veier, trafikk og boligblokker. Det ble på en måte en sentralisert modernisme som manipulerer samfunnets brikker mot en materialisme kun mindretallet av befolkningen tjener på. I følge meg, tydeligvis.

Jeg syns vi kunne hatt om de sosiale forholdene innenfor hver "samfunnsepoke" i pensum i stedet for navnet på det samfunnet vi ser. I alle fall i tillegg til navnene. Med det tenker jeg ikke på private/halvprivate forhold og meninger som kommer til uttrykk innenfor en liten del av samfunnet, og som er vanskelige å finne andre steder. Nei, jeg tenker på situasjoner flesteparten av befolkningen har en mening om, enten de er for det eller mot det, uansett om de liker det eller ikke.

De siste femti årene syns jeg først og fremst hippie-tiden er verdt å nevne. Engasjerte mennesker, smårevolusjonere. De stod for noe. Jeg likte 80-tallet også, egentlig. Sovetunionen, atomkraft og (igjen) engasjement.

90-tallet tapte seg litt. Med andre ord er jeg veldig glad for at jeg levde hele 13 dager på 80-tallet, dersom det er noe som kan dras inn i en sammenheng av verdi. Selv om det i dag er en liten smule bedre enn the 90's, vil jeg ikke si at det postmodernistiske samfunnet drar igang for mye av ting å tro på eller saker å engasjere seg i. Politisk handler det om de såkalte "menneskeskapte" klimaproblemene og Bush. Det sosiale har visstnok fått en ny vri.

Som hippiene hadde sin stil og sine meninger, har det i det siden 00' kommet en annen gjeldene stil. Samfunnet har blitt emokulturelt. Eller noe. Selv om det det egentlig er en musikksjanger som oppstod på det hellige 80-tall, har det blitt dratt 13 skritt lengre og viser seg i stedet som en livsstil i disse dager. Det om musikksjaneren er noe de færreste vet.

Jeg syns emoer kan være pyttelitt søte, sånn i likhet med mange andre alternative stiler. Og jeg er ikke alltid like glad over hvordan den sosiale delen av samfunnet har lagt seg til en negativ holdning overfor det å være følsom. I dag blir man dømt før man blir tiltalt. Leser man, er man emo. Skriver man, er man emo. Kler man seg annerledes, er man emo. Og dersom man en dag ikke smiler, er man emo.

Meeeen; den negative holdningen for en stil som lett burde respekteres like høyt som enhver annen stil, kan føre til at man som enkeltmenneske forsvinner inn i den store massen og unngår å fortelle både seg selv og andre hvordan man egentlig har det. Jeg stemmer for toleranse.

Jeg stemmer for en alternativ livsstil. En livsstil som bryter med det etablerte, og som ikke har noe behov for å være som alt annet. Men den stilen er ikke emo.