torsdag 30. desember 2010

Hva jeg har gjort i totusenogti;

  • Klipt håret (som jeg har tenkt på å gjøre sånn..lenge)
  • Jobbet på sykehjem (som jeg har tenkt på å gjøre sånn..lenge)
  • Fått den beste deltidsjobben (som jeg har drømt om sånn..ok, lenge)
  • Levert min første oppsigelse
  • Øya!
  • Brukt tubmlr aktivt for å konservere gode minner
  • Gitt blod (for det er det har jeg også tenkt på å gjøre kjempelenge)
  • Lagd nye prosjekter som for eksempel dette. Og det har det mystisk nok gått ganske dårlig med også.
  • Lest blant annet Sangen om den røde rubin, Sofies verden, tenkt på å lese Lord of the Rings igjen og falt på nei, akkurat nå har jeg ikke tid igjen, Min Kamp 1 (og nå skal jeg lese to, tre, fire og fem før neste år, men det kommer ganske sikkert ikke til å skje)
  • Spilt The Sims 3. Og det er virkelig ikke så morsomt som The Sims 2 var da jeg gikk på..ungdomsskolen?
  • Caféfrokost. Opptil flere ganger. Og alenegåing på café. Og kino. Det er bra
  • Lagd kanelsnurrer som likner på roser (fordi jeg ikke klarer å lage kanelsnurrer som likner på kanelsnurrer)
  • Knust skolekoppen min med en engel på som sier/sa it's business as usual
  • Lagd råsjokolade og introdusert kakesøndag til verden. Ah, og spist hakkede kakaobønner på smoothisen min
  • KJØRT PÅ VINTERFØRE.
  • Fått opp den fineste sangen på veggen. Og Matthew, såklart. 
  • Begynt på listeskriving om mål for totusenogelleve. Og planleggingen av et passe stort årsprosjekt jeg håper de flotteste menneskene skal få se om omtrent et år. 

mandag 27. desember 2010

"Hei. Her er jeg."

Dette er sånn en av de fineste julegavene. Da.

fredag 24. desember 2010

god jul !

(og et utropstegn i parantes).

søndag 19. desember 2010

19

Det er en liten mulighet for at mine sånne dager som dette er litt annerledes enn..noen andres sånne dager som dette her.

Jeg legger meg før klokken slår 12 dagen før for å unngå starten på dagen.

Sist gang gav jeg mobilen min til søster og lot hun ha den omtrent hele dagen.

Denne gangen har jeg gitt den til roomisen min. Hun har den med på jobb.

Jeg tar meg fri fra verden.

..og liker egentlig ikke sånne dager i det hele tatt.

onsdag 15. desember 2010

Kjære Desember,
hvordan har du det?
Du gråter så mye.

mandag 13. desember 2010

13.

13. desember. Luciadagen. Jeg våkner og tenker at for akkurat et år siden leste jeg en tekst om en som hadde mistet bestefaren sin på akkurat den dagen. Jeg tenker at åh, jeg vet hvordan det føles. Og så tenker jeg at vi kanskje ikke føler på samme måte uansett, så jeg gidder ikke si noe om det. Bare leser og føler på min egen rare måte, trykker meg videre til neste blogginnlegg. 
Men det var vel egentlig sånn det var i fjor. 13. desember i år tenker jeg på hun som hadde mistet bestefaren sin, håper hun ikke har det alt for vondt (det er først nå at jeg tenker på andre som har blitt, du vet, borte på denne dagen). Så åpner jeg sjokoladekalenderen min, spiser sjokoladen, spiser litt av sjokoladen som var igjen fra kinoen i går. Jeg er kvalm helt til jeg setter meg ned ved frokostbordet og spiser vaniljeyoughurt med nøtter. Så er jeg kvalm igjen. 
Jeg lager planer for dagen. Jeg skal spise minst tre lussekatter, for det er det man gjør på Luciadagen. Aller helst vil jeg se Luciamennesker i tog også, men når jeg ikke går på barneskole eller i barnehage, og når jeg ikke står opp før halv ni (men det er fremdeles mørkt ute), innser jeg jo at jeg kanskje ikke kommer til å se noe tog. Også fordi jeg jobber hele kvelden, sånn etter jeg har vært student og lært meg masse om viktige ting, finner jeg ut at jeg ikke har tid til å bake mine egne lussekatter slik jeg helst vil, men må kjøpe dem i stedet. Det jeg ikke tenker på om morgenen er at det koster masse penger å kjøpe tre lussekatter på bakeri. Og jeg tenker heller ikke på hvor kvalm man blir av å spise alle tre. 
Så ja, jeg bestemmer meg for å kjøpe lussekatter. Og en klokke. Kanskje en tekanne også, hvis jeg finner kopper som passer. Det må være minst to. Tekannen skal helst være fransk. Det er det jeg bestemmer at jeg skal gjøre i dag. Pluss å dra på jobb, såklart. Den rareste Luciadagen noensinne. Jeg spør om det kommer Luciatog på jobben. De sier nei. Jeg spør om vi skal ha på nisseluer. De sier nei. Jeg finner frem en stor bunke franske filmer, jeg har nemlig lyst til å se alle samme. I natt, men det går kanskje ikke så bra fordi jeg skal opp klokken før seks og det er kanksje ikke en god idé å gå rundt døgnet når man skal gjøre viktige ting i hele morgen. Ehm, nei.
Tenker litt. Finner ikke tekanne. Finner et klokkekjede, istedet. Og maskara i rosa maskaraflaske som ikke er testet på dyr. Kjøper en julestjerne fordi jeg har så sykt hjemlengsel.
Det er en mann som ikke er hyggelig mot meg på jobben. Har mest lyst til å skrike, legge meg i sengen og se de franske filmene. Spiser opp lussekattene i stedet. Kvalm. 

lørdag 11. desember 2010

Litt kropp

Hodet er en fin ting. Hjernen, liksom. Det skjer så mye der, hele tiden. Man trenger ikke tenke på at det skjer engang. Nervecellene er organisert i fint system, og så bor det litt andre celler enn nevroner der også (store eller små eller rette eller krøllete). Så får alle cellene det de trenger fra blodårene som lager spindelvev rundt alt og ingenting, og dersom man åpner opp, er de kanskje så små at man ikke kan se dem. Åh, og mellom nevronene er sånne små runde prikker som er der litt og så blir de borte igjen. Det er de som gjør at cellene kan snakke med hverandre. Nesten som Smarties (ikke NonStop) som en celle gir bort til den neste, og så blir alle spist opp. Se, de er snille med hverandre.

Blir litt svimmel. Null konsentrasjon.
Skjelver.

Jeg har vært hos tannlegen. Fant ut at de ville stikke en lang metallnål inn i munnen min. Ikke at jeg har problemer med sprøyter. Liker sprøyter. Neida. Men jeg liker dem nok til å gi blod. Så lenge de holder seg unna munnen min. Hei, seriøst liksom. Det gikk fint allikevel. Stakk inn i en del av hjernen som er i munnen, hvis du skjønner. I en del av trillingnerven (fordi det er en nerve som kommer fra hjernen og som deler seg i tre og de er litt i munnen). Kanskje tannlegen stakk litt inn i muskelfin også. Kan nemlig ikke lukke opp munnen helt uten at det gjør vondt.

Men hjertet da? Hjertet er også fint. Ville ikke klart seg uten lungene da, for de er blå, lyseblå. Hjertet er litt mørkeblått og litt rødt. Kjenn på blodet ditt, i blodårene. På håndleddet, kanskje. Eller på halsen. Hjertet blir stort-lite-stort-lite-stort-lite hver gang det dunker. Virkelig. Skjønner ikke at det ikke blir slitent. Sikker på at jeg ville blitt det. Man hvis jeg hadde blitt sliten, ville sikkert hjertet mitt også blitt det, nei? Nei. Fordi når jeg blir kjempesliten, bare jobber hjertet massemasse mer, sånn kanskje fire ganger så fort. OK, det blir nok slitent etter hvert det også, men da har jeg stoppet opp å løpe for lenge siden. Mhm, og så går blodet kjempefort rundt i hele kroppen, kanskje sånn fem liter (eller litt mindre hvis du for eksempel, la oss si, gir blod, men det kommer veldig raskt tilbake fordi kroppen er så sykt kul og kompleks og vet akkurat hva den skal gjøre, spesielt hjertet - det vet hva det skal gjøre selv om hodet og hjernen sier neineinei).

Takykardi.
Fortfortfort.

torsdag 9. desember 2010


Bilder fra herfra, da. 

søndag 5. desember 2010

Om å knuse snøkrystaller

Vi var aldri enige. Jeg kunne sitte og lese i en guide til Paris, se på alle de fine tingene, drømme meg bort i alt jeg ville gjøre. Se, oppleve, huske. Du kunne sitte på trestolen, se ut av vinduet og si at kollektivtrafikken sikkert var helt forferdelig der. Nei, ikke bare kollektivtrafikken. All trafikken. Det var sikkert håpløst å finne frem.

11. september:
Du er så fin.

Jeg bladde videre, så bilder av Eiffeltårnet, Champs-Elysées. Menneskene så glade ut, alle hadde fine klær. Det var sol. Men man går jo? sa jeg. Du ville fremdeles se ut av vinduet. Puste litt tyngre, være umåtelig opptatt av bladene som datt ned fra trærne.

21. oktober:
Slutt å være så fin, da.

Paris. Det var dit jeg ville. Det var i Paris alle de viktige tingene skjedde. Det var i Paris engasjementet var størst, det var i Paris man kunne si akkurat det man mente. Det var der man var emosjonelle, kunstneriske, fantasifulle. Der ting ble skapt. Lyset i Paris var alltid så fint. Og det var alltid bakgrunnsmusikk.

23. oktober:
Jeg tror du er den fineste i hele verden. Unnskyld.

Så ville du reise deg opp fra stolen, se på boken min med et raskt blikk før øynene dine ville rette seg mot stasjonsklokken på veggen. Du ville kanskje si at du måtte rekke noe før du gikk ut døren. Skoene hadde du allerede på deg. Jeg så på svart-hvittbilder av gateselgerne ved Louvre og hørte mynter klirre i hattene til gatemusikantene.

19. november:
Jeg gidder ikke at du skal være så fin!

Vi dro aldri. Kanskje var det fordi du ikke hadde like lyst på grønne makroner som meg. Kanskje var det fordi du ikke klarte å høre lyden av Paris slik som jeg gjorde hver eneste dag, hver eneste time. Eller så var det kanskje fordi vi egentlig ikke er fra samme sted, du og jeg, og da er det kanskje ikke så rart at du ikke klarer å se det samme lyset i øynene mine som det jeg ser i dine. 

onsdag 1. desember 2010

Liker deg fremdeles, Desember.
Bare litt synd at du ville være full av vått og glatt.
I dag.
Men om snart blir du kanskje som slik som du pleier?