søndag 28. juni 2009

And off she goes


Om veldig snart har jeg beveget med ut av døren og tatt et skritt nærmere Engellandet. Jeg er egentlig ganske nervøs, bittelitt redd og gleder meg ganske mye. På flyet tror jeg jeg skal skrive ting jeg gleder og gruer meg til, sånn for å få litt oversikt. Hurra. Jeg håper det blir bra, da. Jaa.

Og så håper jeg familiemenneskene blir glad for ostehøvel. Og at de er snille. Og at egentlig alle menneskene er snille. Og at alle snakker så pent som de burde snakke.

Så håper jeg at de drikker mye te og at det regner omtrent halvparten av tiden.

Jeg drikker forresten Orange & Cinnamon-te fra yndlingskoppen min.

fredag 26. juni 2009

Cambridge calling


I overimorgen drar jeg til Moderlandet for å smake litt på drømmen og for å komme et skritt nærmere livet mitt.

Ett år på nerdestudie er ikke nok; jeg skal nemlig gå på skole i fire uker.

Jeg har ikke begynt å pakke enda.

Ønsk meg lykke til.

(Når jeg kommer tilbake, venter det sånn fem-seks nye bakeoppskrifter. DET kan man glede seg til).

Jeg er dessuten glad i Beatles og jordbær (og igrunn Across the Universe også).

mandag 22. juni 2009

You put a song in my heart


Det står det på koppen jeg fikk av Søster til jul. Nå som jeg er i Heimstaden, er det yndlingskoppen min - og den blir godt brukt.

Da jeg satt i stuen og drakk te for noen dager siden, kom Søster inn og satt seg i sofaen. Deretter sa hun noe som dette:

"Siri, du vet at det som står på koppen er helt sant? Fordi du har så bra musikksmak at når du viser meg en sang, går den rett inn i hjertet mitt.".

Jeg tror det er omtrent det søteste.

(Bildet er herfra)

mandag 15. juni 2009

De dumme frisørmenneskene

I min familie har vi aldri hatt det som vane å gå til frisøren. Altså, det er ikke sånn at vi aldri har klippet håret, men Mamma har alltid stilt gledelig opp med saks og kam. I tillegg har det fra tid til annen kommet frisørvenner inn døren som gjerne har klippet litt hår.

Første gang jeg måtte dra til en ordentlig frisør, var en gang da jeg var ganske liten. Mamma var ikke helt fornøyd med hvordan håret mitt så ut etter en omgang med saksa nemlig, og da måtte noen andre rette det opp. Jeg husker Mamma tegnet hvordan det egentlig skulle se ut på et ark. Jeg tegnet en sol ved siden av fordi det var fint vær ute. Mamma var redd for at frisørdamen skulle tro hun skulle klippe håret mitt som en sol. Jeg lo.

Neste gang jeg besøkte en frisørperson, var før konfirmasjonen min. Håret ble klipt. Håret fikk striper. Og jeg gikk ut fra frisørsalongen storfornøyd og var sikker på at ingenting kunne bli bedre enn akkurat dette øyeblikket. Jeg trippet rundt på toppen av min egen verden. Sang til meg selv. Sang til de andre.

Nå gikk jeg på videregående. Familiemennesker og jeg var på ferietur og endte opp på cruisebåt med frisørmenneske om bord. Jeg bestemte meg for å anskaffe barndommens pannelugg igjen. Frisørdamen sa jeg liknet på Sandra Bullock og syns min nye frisyre var helt fantastisk. Jeg var på nytt fornøyd og strålte min vei gjennom skipet til middagssalen der Familiemenneskene satt og ventet på meg. Herlig!

Men tre vellykkede frisørbesøk er visst det verden vil gi meg. Året senere dro jeg nemlig tilbake til den frisørsalongen som hadde revolusjonert mitt syn på håret mitt for fem år siden. Denne gangen var det en frisørmann som skulle få håret mitt til å se fint ut. Det kunne sikkert vært vellykket dersom han ikke hadde ropt ordene "Nei, du skal ikke ha pannelugg, det blir kjempestygt på deg" og "Jeg skjønner ikke hvorfor jenter sparer til så langt hår, det er jo ikke noe fint" samtidig som han elegant klippet mer og mer av håret mitt. Jeg gikk fra frisørmannen trist og lei.

Fire uker senere klippet jeg min egen pannelugg.

Dum som jeg er, endte jeg opp hos frisøren for en uke siden også. Nok en gang ville ikke damen klippe pannlugg på meg, denne gang fordi hun var redd for at den ikke ville holde seg på plass. I tillegg var damen noe jeg kanskje vil tørre å påstå delvis tafatt når det gjaldt å gjøre noe som helst med hår (eller kanskje mitt hår, spesielt). Jeg gikk denne gangen også fra frisørdamen skuffet over resultatet.

Samme kveld fant jeg en saks og klipte litt på håret mitt selv. Som i fjor, ble jeg mer fornøyd med dette resultatet enn det jeg betalte 400 kroner for.

Til slutt konkluderte jeg med det jeg har hatt på tungen over ganske lang tid; det lønner seg ikke å stole på frisørmennesker. Så lenge jeg har en saks, blir resultatet minst like bra. Og det er gratis.

Basta.

fredag 12. juni 2009

Siri baker eplekake

I dag er det bakedag i Siri-landet. Jeg fant nemlig noen epler med tager som indikerte at de ikke kom til å bli spist i den nærmeste fremtid (og dermed ikke i den fjernere fremtid heller). Resultatet ble eplekake, og det er det lov til å rope hurra for (jeg vil helst ikke at noen skal vite at banenene ble rosa da jeg prøvde meg på en banankake med alt for mye banan i onsdag kveld).

Oppskriften fant jeg på Opplysningskontoret for Meieriprodukter, da under navnet Bestemors eplekake. Som det grønne bildet viser, er dette det du trenger:

4 romtempererte egg
4 epler
200 gram romtemperert margarin
200 gram sukker
170 gram hvetemel
5 ss sukker
2 ss kanel
2 ss perlesukker
1 ts bakepulver


Aller først setter du egg og margarin på benken. Det er nemlig viktig at dette er romtemperert før det blandet sammen med det andre.

Deretter skreller du eplene og kutter dem i tynne båter (skallet har ofte en tendens til å bli seige tråder dersom de tas med, og det ser ikke alltid så bra ut heller. Tynnere skiver gir mer eplesmak på resten av kaken i tillegg til at den blir saftigere). Eplebåtene has i en plastpose sammen med sukker og kanel. Blås litt luft i posen og rist den til alle båtene har et fint lag av sukker og kanel.


Rør sukker og margarin hvitt og luftig. Tilsett så ett egg om gangen og rør godt mellom hvert. Sikt til slutt hvetemel og bakepulver i, og vend forsiktig med en slikkepott.

Kle en springform med bakepapir og ha halvparten av røren i. Dytt halvparten av eplebåtene ned i røren med spissen ned. Ha så resten av røren over og dytt de gjenværende eplene i på samme måte på toppen. Pass på så du ikke bruker for mange inne i kaken! Dryss over perlesukker i et tynt, fint lag.


Stek kaken på 180 grader i 50 minutter midt i ovnen.

Etter du har plystret, hoppet rundt i ring og sunget til høy musikk i en snau time, kan du endelig ta kaken ut av ovnen. Jeg regner med at den har fått en fin brun, farge, og det er akkurat slik den skal være. Dersom du har vaniljeis i fryseren, er dette en ypperlig tidspunkt til å ta den ut. Når kaken er blitt litt kaldere, men allikevel ikke helt avkjølt, samt isen har blitt myk nok til å kuttes i, er det klart til servering. Samle de du kommer over, både store og små, og nyt eplekaken med god samvittighet.

torsdag 11. juni 2009

Dette er mitt slott


I går så jeg på Castle på TVNorge. Jeg tror ikke jeg har ledd så mye av en krimserie på lenge. Det er herlig; tro meg. Dette er det jeg har klart å skrape av Verdensveven om programmet, i en litt (veldig) egen skrivemåte:

Richard Castle er en berømt forfatter og skjørtejeger. Når en morder virkeliggjør drapene i Castles bøker, klarer han å bli en del av teamet som etterforsker mordene. Dette til frustrasjon for etterforskeren Kate Beckett som får forfatteren på slep når han bestemmer seg for å ha en kvinnelig superetterforsker som hovedperson i sin neste bok.

Nå stopper jeg å skrive, for jeg er rett og slett helt forferdelig på å skrive om slikt. Flaks for meg av jeg ikke skal bli en slik skriv-bak-på-filmer-og-bøker-person, men for å helle noen argumenter i mitt forsvar, så ville jeg da ha sett mer enn en episode/første del av filmen/lest mer enn første kapittelet før jeg bega meg ut på det store skriveoppdraget (håper jeg).

Konklusjonen er i alle fall at den "lettbente, humoristiske krimserien" går på TVNorge onsdager kl 21.35. Jeg liker forresten at Pizzagjengen-mannen er hovedrollemannen (merk at jeg egentlig ikke vet at han også spiller i Frustrerte Fruer, men det har vel sin grunn).

Jeg skulle forresten ønske at Castles bøker er virkelige. Men det er de kanskje ikke?

tirsdag 9. juni 2009

Når en bok blir flere og slutten er nær

Jeg liker å lese bøker.

Jeg liker å lese bøker som ikke bare er én bok. Ettersom jeg ikke har funnet et ord som beskriver hva jeg mener, har jeg bestemt meg for å kalle det Bøker. Med stor B. Mye sannsynlig er bokserier et bedre ord, men jeg syns det høres helt tragisk ut. Trilogi høres på sin side helt genialt ut. Men heter Harry Potter-serien da heptalogi?

Det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. Jeg skulle skrive litt om hvor glad jeg er i Bøker. Og Filmer for den saks skyld. Det føles utrolig bra å vite at det er en bok til etter den jeg leser. Og en bok til og en bok til. Helt til det til slutt ikke er flere bøker igjen, og alt blir trist. Så egentlig vil jeg ikke fortelle om hvor glad jeg er i Bøker, men heller hvor trist det er når man har kommet til den siste. Det er trist med avslutninger. Det er trist at det ikke skal komme noe mer.

Når jeg tenker over det, har jeg ikke stort mer å si om Bøker enn det jeg allerede har sagt. Det er koselig, og samtidig veldig trist. Det mye sannsynlig en av grunnene til at jeg ikke har lest ferdig Harry Potter før for tre dager siden. Så lenge jeg ikke hadde lest den siste boken, var det fremdeles som om Harry var en levende person som levde sitt liv parallelt med mitt. Nå som jeg vet hvordan det ender, kan jeg ikke unngå å tenke at det rett og slett er over. Det er slutt. Og det er ikke noe koselig å tenke på i det hele tatt. Så må en måte angrer jeg litt på at jeg har lest alle bøkene. Og på en annen side angrer jeg ikke i det hele tatt.

Og sånn er det med det meste. Jeg liker ikke avslutninger.

Jeg syns alt bare skal fortsette.
Rett og slett.

(Og angående bloggen; jeg har endelig begynt med en liten makeover fordi jeg mer eller mindre irriterer meg grønn over hvor teit blogspot er. Burn you, forhåpentligvis blir ikke resultatet like forferdelig som bloggen min har sett ut de siste..månedene).

fredag 5. juni 2009

The Dreamer from 1967

Jeg syns vi skal plukke blåveis i april. Synge høyt i midnattssol.

Snakke om ting som ikke betyr noe.

Utfordre verden med meningene våre.

Vi skal være. Le med menneskene rundt oss. Bry oss om det som teller. Jeg syns vi skal være de som er annerledes. Og vi skal like det.

Jeg syns vi skal ligge i gresset og se kaniner hoppe rundt på himmelen. Høre musikken spilles fra trekkspill på gatene.

Vasse i saltvann til anklene.

La svaner vinke solen avsted på den røde himmelen.

Og fulgesangen ønske den velkommen igjen.