Vi er alle potensielle mordere

..Det sa foreleseren i Samfunn og Sykdom. Legg merke til at det var den første forelesningen i det kurset jeg var på. Og det at jeg er en potensiell morder er noe jeg kommer til å huske på nå. Dersom jeg ikke allerede visste det fra før av (husk: skummel).

Eh, for ja, Siri har flyttet på seg til T-land. Og hun liker det egentlig skikkelig godt, selv om tanken på at valget ikke er det som er mest rett, forfølger henne litt. Spesielt når hun sitter på bussen. Jeg tror at tanken løper om kapp med den. Bussen altså. Som sikkert kjører i 60 inn i en sving i 40-sonen. Den tanken må være rask, altså. Og bussjåføren temmelig gal.

Jeg går ikke på komlokk. Helt ærlig, så har jeg ingen anelse om hvorfor jeg ikke gjør det. Det grøsser litt sånn gjennom ryggen når jeg nærmer meg ett, så jeg har funnet ut at det er like godt å holde meg på avstand. Tenker du tvangstanker nå? Etter kjemiforelesningen i går, vil jeg kalle komlokktanken..ingenting. Min tvangstanke (en av dem?) er nemlig en stein i bunnen av et stort fjell i forhold til det kjemiforeleseren fortalte i går (han fortalte om fjellet).

Kjemiforeleseren hadde en lærer som ikke kunne bestemme seg om hun skulle ha i saltet før eller etter vannet hadde kokt opp. Dette var av økonomisk årsaker. Og jeg tror vi i løpet av timen fant ut at det var smartest å ha det i etter vannet har kokt opp, fordi kokepunktet økes når man blander i saltet (correct me if I'm wrong).

DET er verre enn meg. Bigtime.

Jeg bor forresten en stykke unna sivilisasjonen. Det tar 40 minutter å gå til universitetet. 10 minutter med buss. Til byen derimot tar bussen 20-30 minutter. Gåtiden vil jeg ikke engang tenke på. Og nærmeste butikk? Et kvarter å gå. Rett nedover. Og rett oppover på vei tilbake, selvfølgelig.

Jeg føler meg maks heldig når dette er den første (av flere) bratte bakker jeg må opp på strekningen butikk-hybel.