søndag 30. august 2009

A finger on the pulse is not enough to show who's wrong from right

Hvorfor velger jeg det jeg gjør?

Det er noe jeg begynte å tenke på en dag jeg gikk hjem med musikk på øret og nøt T-lands nattmørke som hver dag kommer litt nærmere det forrige. Men 'valg' er jo så utrolig generelt. Jeg må stille noen nye spørsmål;

Hvorfor studerer jeg det jeg gjør?
Hvorfor spiser jeg som jeg gjør?
Hvorfor hører jeg på den musikken jeg hører på?
Hvorfor blogger jeg?
Hvorfor mener jeg det jeg gjør?

Og fler spørmål er det. Felles har de at alle starter med orde 'hvorfor'. Hvorfor det, tør man spørre? Da jeg en gang i tiden jobbet i butikk og levde etter normer som 'kunder har alltid rett' og alltid skulle være blid og hyggelig, til tross for at man kunne møte noen reale stormer i løpet av en arbeidsdag, lærte jeg at man aldri - aldri - skulle spørre kunden et hvorfor-spørmål. Kunden vil umiddelbart plassere seg i en forsvarsposisjon og mest sannsynlig forlate butikken etter å ha plassert den noen hakk lenger ned på listen over butikker hun vil besøke i fremtiden. Uten varene hun kom for, så klart.

Og det er jo helt sant. Dersom vi får spørsmål om hvorfor, må vi finne begrunnelser for en uttalelse, et valg, et ønske. Det er nesten som om noen ønsker å kutte deg opp på langs for å finne ut om du virkelig er den personen du gir uttrykk for å være - og man nøler ikke med å finne ut av det. Selv blir du satt litt tilbake før du forhåpentligvis klarer å karre deg tilbake igjen, sterk som få.

Kunsten er å ikke ha noe dødtid mellom spørsmål og svar.

Men så da, hva svarer man? Jeg har i lange tiden gått rundt og sagt at jeg kan respektere mennesker med andre meninger enn meg så lenge de har en god begrunnelse for det de mener. Nå er jeg ikke sikker på om det er tilfellet lenger, noe som i følge meg selv gjør at jeg ikke kan klare å respektere det jeg mener. Et lite paradoks, bare. Uansett; mennesker med begrunnede meninger som ikke er strofer de har lært seg for å umiddelbart virke smarte, er rett og slett helt fantastiske. Det er de som er med på å berike tilværelsen, samfunnet, livet. Ikke bare det som påvirker dem selv, men også det som angår andre mennesker.

Kunsten er å ikke ha noe dødtid mellom spørsmål og svar. Uten av begrunnelsen skal være memorert, såklart.

Jeg er ikke sikker på om dette gav noe som helst svar på spørsmålet mitt. Kanskje er det like greit. Svaret er såpass dynamisk at jeg ikke tror jeg kan gi et svar på det nå og forvente at det skal være svaret i den lange fremtid. Dessuten; jeg liker å tenke over det ved gjevne mellomrom. Det er tross alt det som er svaret når alt kommer til alt - at jeg er i stand til å begrunne valgene mine jeg gjør mens jeg går veien.

Jeg studerer det jeg gjør fordi jeg syns det er spennende, ikke nødvendigvis fordi jeg har et stort ønske om å entre yrkeslivet som det de fleste umiddelbart tenker jeg kommer til å bli. Maten min velger jeg ut fra det jeg tror kroppen min har godt av. Det er det ideelle, i alle fall. Musikken min hører jeg på fordi det gir meg en ekstremt god følelse og introduserer meg til en verden av vidunderlighet. Jeg blogger i et forsøk på å bli bedre på skriftlig kommunikasjon og for å lage min egen, lille boble av fine tanker. Og hva mener jeg? Det er kanskje best å finne ut av før jeg begrunner det.

2 kommentarer:

  1. kunsten er å kunne skifte mening ettersom livet beveger seg fremover :D

    SvarSlett

❦ Nature is a language, can't you read?