søndag 21. november 2010

21.11.2010

I dag er det et helt år siden. Det er rart å tenke på. Tiden har gått så fort. På en måte. På en annen måte er det akkurat et helt år siden. Jeg har rukket å tenke på det akkurat så mange ganger som man ville gjort i løpet av et år. Ikke mer. Ikke mindre.
Jeg husker hva jeg gjorde for ett år siden. Det var lørdag. Regn. Litt snø i veikanten. Grått på himmelen, mørkt på rommet. Tidlig. Tolv minutter over ti ringte mormor. Det var langt ut på dagen i forhold til når hun ellers pleier å ringe i helgene. Hun hadde våknet i femtiden, akkurat slik som hun pleier å gjøre. Vi snakket om at hun hadde besvimt, tror jeg. Falt på en lampe. Vi snakket i over tretti minutter. Akkurat slik som samtalene våre pleier å være.
Huset var stille. Det var bare jeg som var våken. Det var slik det pleide å være, det også. Jeg gikk ned trappen, spiste frokost foran teven, lagde meg dagens andre kopp te. Satt meg ned ved stuebordet med den hvite jumbokoppen min ved siden av meg. Nissete, tror jeg det var. De forskjellige brune, røde, hvite, gullfargede, glitrende tingene lå foran meg. Planen var at det skulle bli til julekort, litt etter litt, ett om gangen. Så kom Linda ned for å lage julekort sammen med meg. Og så kom hun som bor oppe i veien. 
Det var flott. Det var litt-for-tidlig julemusikk, Sting, te, latter, glitter, paljetter. Pepperkaker, telys og halvferdige kort med juleklistremerker på.
Man sier at dersom man hører ting man ikke vil tro, er første reaksjon fornektelse. At man ikke lar det gå inn, at man lar det fare forbi som om det aldri skulle være sagt. Selv hadde jeg egentlig aldri tenkt over det. Forsvarsmekanismen er klar. Men mer enn det? 
Flere ganger har jeg prøvd å forestille meg hvordan jeg ville oppleve det dersom noen rundt med hadde blitt borte. Dødd. Enda flere ganger har jeg tenkt at det er en situasjon jeg ikke kommer til å komme borti, noensinne. Det er liksom slikt som skjer med andre. Og så har jeg tenkt på hvor naiv jeg er for  å i det hele tatt tenke den tanken. Såklart vil folk jeg er glad i bli borte, de også. Men så tilbake. Hvordan ville jeg reagere da?
Jeg tenkte jeg ville gråte. Jeg tenkte jeg ville bli irrasjonell. Jeg tenkte det ville gå utover hverdagen min på en slik måte at jeg ikke ville fungere. Det værste er at jeg tenkte jeg ville bruke det som en unnskyldning for å oppføre meg som en sentimental skapning som hørte på vanndråper falle mot treverket, låste seg inne i et hjørneskap og ville at alle menneskene rundt henne skulle gå langt, langt vekk.
Klokken var rundt tolv da pappa ringte. Han lurte på hva jeg drev meg. ‘Jeg lager julekort!’, sa jeg, glad som bare det, stjerneklistremerker på fingrene. Og så sier han at farmor er død. Bare sånn.
Jeg husker at jeg skrek nei. Jeg husker at jeg reiste meg opp, gikk ut av stuen, inn i den iskalde gangen vår. Ullsokker på beina. Jeg gikk til døren til yttergangen, lente meg mot dørkarmen. Begynte å gråte. Åpnet ytterdøren, gikk ut på trappen. Ned trappen, over grusen, ut på veien. Våte ullsokker på beina. Han lurte på hvor jeg var, det blåste sånn i telefonen. Så da gikk jeg inn. Helt inn i stuen etterfulgt av våte fotavtrykk. Linda lurte på hva som hadde skjedd.
Jeg sa jeg skulle drikke te.
Det var akkurat det jeg gjorde. 
Og så måtte jeg huske at jeg bare trengte å lage førtini julekort. Ikke femti.

12 kommentarer:

  1. Flink du er :) Du skriver så fint, det gjør triste ting ikke fult så trist..
    Selvom jeg husker førjulstiden ifjor, og hvor trist det var..Så gjør du det "koselig" :)

    SvarSlett
  2. Hoh ja, litt action var det jo. Jeg tror det er sunt å gjøre selv triste ting litt koselig. I alle fall så godt det lar seg gjøre, mhm.

    SvarSlett
  3. Ja, det tror jeg også. Da er det lettere å bearbeide det, enn å skulle ble helt innesluttet og ikke ville gjøre noe ut av det..

    SvarSlett
  4. So true. Nå er jeg ikke den mest sentimentale verden har hilst på, but still. Boller med brunost redder dagen!

    SvarSlett
  5. Det vet jeg ;) Derfor jeg syns det er så fint å lese det du skriver om det når du først gjør det :) Du får kose deg med boller og brunost ;) Jeg skal ha løvstek og pommes frittes ;)

    SvarSlett
  6. Tihi, fnis.
    Middag - god idé. Tror jeg må lage noe med quinoa. Hmm.

    SvarSlett
  7. Jeg synes du skal lage femti julekort likevel, jeg:)

    SvarSlett
  8. Hoh, kanskje det. Da må jeg i alle fall snart begynne Ü.

    SvarSlett
  9. Helt utrolig vakkert skrevet! Trist, men fint. Du skriver så bra :)

    SvarSlett

❦ Nature is a language, can't you read?