mandag 15. desember 2008

Å

Det var en av de somrene da jeg fremdeles danset.
Vi var på besøk i et stort, hvitt hus midt i en åker.
Et sånt hus som på en måte ligger i fjellsiden, altså, i en øde bygd i Midt-Norge.
Jeg satt i det grønne gresset og så på noen unger leke i et tre.
Plutselig setter han seg ved siden av meg.
Han sier hei.
Jeg sier hei.
Og så går jeg.

Sommeren var en dag over.
Dansingen begynte igjen.
Han var der.
Hver eneste uke.
I tre år.
Jeg turde aldri si hei.

Bladene falt av trærne.
Snøen smeltet.
En dag så jeg han igjen.
Hånd i hånd med henne, munn mot munn.
Han danset fremdeles.
Vakkert.

Siden den gang har jeg flyttet.
Jeg har forandret meg.
Jeg har levd.
Men han er der fremdeles.
Og det vil han sikkert alltid være.

6 kommentarer:

  1. Humm nå har jeg lest dette to ganger, og kommet frem til at jeg liker det. Meget.
    Tror det er noe med stemningen som jeg falt for.

    Er det egenprodusert? For i så fall må jeg bare gratulere - du er flink!

    Inga

    SvarSlett
  2. Fett. Blitt inspirert av Tromsø? =P

    SvarSlett
  3. Åh, jeg liker dere! Thank you, thank you, det er meget egenprodusert. Tror kladden ligger sammenkrøllet i papirkurven, faktisk. Snilling (:

    Det er faktisk ikke Tromsø-inspirert i det hele tatt, Hansemann. Skrevet og foreviget på verdensveven i sivilisasjonen.

    SvarSlett
  4. Gratulerer. Du har skapt noe jeg liker.
    Takk. Det var vakkert. :)

    SvarSlett
  5. Forresten bruker jeg ikke blogspot lenger. Oppdater linken til nachtwulff.blogg.no inntil videre. Hvis du gidder.
    Setter opp en egen side i løpet av måneden. Prøve meg som selvpubliserende, frilans nisjejournalist og blogger.

    Blessed be.

    SvarSlett
  6. Hurra, nå ble jeg glad.

    (Det er omgjort nå, altså(:)

    SvarSlett

❦ Nature is a language, can't you read?