torsdag 26. mars 2009

Den Store Trynedagen

I dag er en sånn dag alle faller. Noen dager er nemlig bare sånn, og det er helt sikkert ingenting man kan gjøre med det. Det er ganske fascinerende igrunn, tror jeg.

Tidlig denne morgenen i Siri-landet gikk Siri mot bussen slik hun pleier å gjøre hver morgen. På ryggen hadde hun en stor bag, den samme som hun hadde hatt på ryggen de siste dagene, og den var like full denne dagen som enhver annen. På bena hadde hun røde Coverse. Det var nemlig dagen for de skoene, dog det var det dagen før også.

Det har seg sånn at det i et av nabohusene bor to ganske rare nedlendere (nasjonalitet er basert på det jeg tror jeg klarer å oppfatte som et nederlandsk språk, selv om jeg ikke kan være helt sikker før jeg spør dem - på nederlansk - om det er tilfellet). Når jeg ser ut av vinduet mitt om morgenen, kan jeg som oftest se dem spasere til bussen, den ene høy og bred, den andre av det mindre slaget. Man skulle tro begge hadde støtdempere av fjær i skoene når man ser på måten de går på, og det er ganske klart at de ikke har skjønt at en tynn høstjakke ikke er tingen på Nordpolen, til tross for at det står Polar på den.

Denne morgenen stod nerderlenderen av det mindre slaget på bussholdeplassen da jeg skulle krysse veien. Jeg så meg til venstre og så en mor drasse nedover bakken med den ene ungen under armen mens den andre løp febrisk i veikanten. Jeg så til høyre utover den kalde fjorden med de snødekte fjellene i bakgrunn. Og så så jeg til venstre igjen idet den løpende ungen ikke lenger løp, men gjennomførte et fabelaktig tegneseriefall: beinet nitti grader ut, armene i flyposisjon og kroppen lagt langflat i lufta før hele ungen landet med et dunk på bakken.

Et skrik.

Samtidig gikk jeg selv over veien. Rettelse; halvveis over veien. For der satt jeg plutselig med de røde skoene mine foran meg og lente meg på den overfylte bagen som om dette var stedet jeg skulle sitte resten av dagen. Foran meg i menneskehøyde hørte jeg et lidenskapelig 'off'. Nederlenderen hadde sagt sitt, og det var mer enn nok for en jente som satt mitt i den isete bakken og lo.

Det skal sant sies at både nerderlenderen, mamman, barna og Siri alle kom seg fint på bussen. Som noen mennesker gjør når de sitter på bussen, satt jeg med et konsentrert filosofisk blikk ut av det grå bussvinduet, i dag som alltid. Jeg syns det er veldig interessant at et stor andel av menneskene som satt på bussen denne morgenen klarte å få meg seg at en bertejente løp til bussen samtidig som de satt i sin egen, lille, avlukkede boble. Jeg syns det er interessant at så mange som det faktisk var, la merke til at denne jenta prøvde å løpe over en brøytekant. Og ikke minst at den samme jenta bomma fenomenalt på kanten og rullet nedover bakken i stedet, nå med snøtrekk utenfor tightsen og jenteskoene.

Dessuten syns jeg det er rart å tenke på hvor høyt mennesker kan le av andre.

Bussen falt ikke på veien til universitetet, og jeg tror ikke noen av menneskene på den gjorde det heller. Det var ingen som falt da de skulle gå fra bussen og ned på den glatte bakken, og det var ingen av passasjerene som datt da de gikk mot inngangspartiet til sykehuset eller universitetet. Lettkledde morgenjoggere har på en annen side ikke like mye flaks med seg når de skal ta en snarvei over (nok en) brøytekant, og ender med magen i snøen i stedet. Det er ganske komisk å se på, når jeg tenker meg om.

En avslutning på trynedagen eller blogginnlegget vil jeg helst ikke gå inn på. Jeg er nemlig overtroisk, og dersom jeg setter en strek for tryning nå, er jeg dømt til å tryne minst én gang på hver luftetur jeg tar resten av dagen.

2 kommentarer:

  1. Jeg er blitt fascinert av dine fantastiske, livlige og maleriske beskrivelser av verden rundt deg. At du ikke minst klarer å huske alle detaljene når du skal skrive det ned er meg et under. Jeg glemmer slikt alt for fort, dessverre. Men var det slik at alle på bussen så deg dette? og hvordan skjønte du det i så fall :P?

    SvarSlett
  2. Haha, thank you. Det kan hende det er en liten smule fantasi inne i bildet, men det er ikke alt for mye. Tror jeg.

    Og nei, nederlenderen var den eneste som så meg dette. Alle på bussen så en fjortisjente tryne i det hun skulle ta en snarvei over en brøytekant, dette fem minutter inn i bussturen min. Bussmennesker pekte og lo og slikt.

    Tra-la.

    SvarSlett

❦ Nature is a language, can't you read?