torsdag 8. april 2010

Om veiene og valgene og mulighetene

Det er veldig mange ting jeg ikke har lyst til å bli når jeg blir stor.

Jeg har for eksempel ikke lyst til å bli en due. Ikke en slik grå en i alle fall, av type de som har bosatt seg rett utenfor vinduet mitt på rommet i Heimstaden. De er nemlig av typen som lager klukkelyder hele natten og volumet eskalerer ut mot morgenkvisten. Selv om fjærene kan glinse i solskinnet på en fin dag, vil jeg ikke ha byttet det ut med en hel skare mennesker som irriterer seg over lydene. Dessuten er jeg overbevist om at duer er dumme. Ikke det at det er en direkte grunn til at jeg ikke vil være en due. Jeg kan nemlig godt være en sau.

Jeg har heller ikke lyst til å bli narkoman. Eller en sengeliggende, overvektig dame som bor i en campingvogn og plutselig en dag våkner opp med hjerneblødning. Eventuelt ikke våkner. Jeg har egentlig ikke lyst til å bli elektriker heller, eller rørlegger. Noe sier meg at jeg ikke har så lyst til å bli noe langs håndverkerveien, desverre. Jeg har ikke lyst til å bli fulltidskokk, men kan gjerne være servitør i en liten periode av livet. Å jobbe bak kassen i en butikk er heller ikke noe jeg har lyst til å gjøre, med mindre det er i min egen lille, fine butikk der alle varene er fra spesielle steder og har sin betydning. Jeg har ikke lyst til å jobbe på et treningssenter eller som biolog. Og jeg har ikke lyst til å bli skuespiller.

På den andre siden er det veldig mange ting jeg kunne tenke meg å bli også. Jeg kunne gjerne studert historie. Matte, fysikk eller kjemi. Jeg tror det hadde vært helt fantastisk å tegne, male og fotografere omtrent hele tiden. Jeg kunne studert psykologi, sosiologi og kriminologi. Kanskje kunne jeg latt være å studere og heller reist verden rundt for å lære forskjellige religiøse samfunn å kjenne. Jeg kunne eksperimentert med asiatiske matretter og lært meg fremmede språk. Jeg kunne blitt journalist eller forfatter, kanskje. Skrevet om fine ting, grave i spennende hemmeligheter og lage den perfekte historien. Kanskje skulle jeg finne meg en liten leilighet i en storby, ha to deltidsjobber og bruke tiden til å gå i bruktbutikker og finne de koseligste av de koseliste tingene, innrede mitt eget hjem og ha fine mennesker på middagsbesøk og spise makroner til dessert. Eller plutselig skaffe mann og barn og bo litt utenfor storbyen i stedet, gå tur med barnevogn og snakke om sunn mat og gleder og problemer og våkne netter med andre småbarnsforeldre mens vi prøver å få bort mammakiloene. Eller begynne å løpeløpeløpe og gjennomføre London-maratonet helt plutselig.

Jeg tror det er veldig mye jeg kunne likt å gjøre.
Og jeg lurer på om jeg skal tenke litt over at det jeg bruker dagene mine på nå, ikke står på listen.

Hva vil du bli når du blir stor?

5 kommentarer:

  1. Takk:)
    Ja jeg måtte jo bli med når det var så søt premie. Selv om jeg aldri har vunnet noe i mitt liv, annet enn en krone en gang på sånn maskin som dytter på pengene. Det er lov å håpe da ;p

    Ja hva vil man bli når man blir stor, jeg vil bli direktør i et stort firma, eller designer- som tegner de søteste pynte ting og klær, eller advokat, eller kanskje barnevernspedagog et yrke som betyr noe, eller kanskje man vil jobbe på nav, eller studere økonomi eller samfunn. Eller bare gi opp og jobbe der man får jobb. Hihi.
    Utrolig vanskelig valg.

    Lykke til ;)

    SvarSlett
  2. Jeg kunne tenkt meg å være en sånn liten hund, en liten hund som bruker hele livet sitt til å leke med barn. Til å trekke fram smil hos menneskene rundt meg. Stimulerer til å være i aktivitet. Kose med mennesker som er triste og gjøre de glad. Få de til å le ved å gjøre de merkeligste ting...

    hmmm... kanskje det er klovn jeg skulle vært, hvis man ser bort fra kosinga. Ser nemlig ikke for meg at de bedriver slikt.

    SvarSlett
  3. Annicken;
    Såklart er det lov å håpe. Det er i alle fall mye større sannsynlighet for å vinne enn dersom man ikke prøver. Fin filosofi (:
    Og ja, det er så mye man kan gjøre. Og det er litt fint at man har oppriktig lyst til å gjøre så mye av det. Problemet er kanskje å finne ut hva man vil gjøre først, hva som kan vente og hva som ikke er så farlig at ikke skjer allikevel. Hepp!

    Tove;
    Jeg tror du hadde vært en utmerket liten hund. Du er jo nesten litt hund allerede - du får i alle fall menneskene rundt deg til å smilesmilesmile. Men ikke bli klovn værsåsnill, for sånne er jeg redd for. Please?

    SvarSlett
  4. coulrophobia, eller klovneforbi har jeg aldri skjønt noe av. Men for all del, de er uforutsigbare og man ser de ofte i skrekkfilm, så har kanskje noe forståelse alikevell;)
    men slapp av Siri, hvis jeg blir en av delene en gang, blir det nok en liten hund. Er nemlig glad i litt kos :)

    SvarSlett
  5. Klovner er skumle og ekle. Det falske smilet borrer seg inn i ryggmargen min - jeg vet tross alt at de egentlig ikke vil smile i det hele tatt og heller har masse skumle planer om hva de skal gjøre med mitt parterte lik. For du vet, etter at de har snublet i de store klovesnoene noen ganger og blitt ledd av alt for mye, er de temmelig bitre i sjelen sin. Og ja, latteren deres! Den har besøkt meg i alt for mange mareritt. Den stopper jo aldri heller. Blir bare litt svakere, men er alltidalltid der.

    Jeg liker ikke klovner.

    SvarSlett

❦ Nature is a language, can't you read?