Jeg husker da de flyttet inn i huset på den andre siden av veien. Det skjedde ganske plutselig - jeg visste ikke engang at de som bodde der før skulle dra derfra. Jo, jeg var klar over at damen hadde flyttet dra mannen i huset, at de to barna bodde i huset sammen med faren, men jeg var ikke klar over at de kanskje neste dag ikke lenger skulle bo i det gule huset. Før jeg visste ordet av det, hadde huset blitt hvitt. Det hadde blitt fint, de nye menneskene hadde ryddet opp i hagen, lagt steiner frem mot døren, gravd ut plass til parkering der det før hadde vært minijungel.
Det skal sant sies at jeg ikke husker når de flyttet inn. Mest sannsynlig var det da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg husker nemlig at jeg var med på å følge den eldste sønnen til skolen, i alle fall i ett år. Eller kanskje to. Uansett må jeg ha gått på ungdomsskolen, for barneskolen var det ikke, og da jeg begynte på videregående, tok jeg buss til langtvekk. Vi gikk sammen til skolen alle naboene - fetteren, kusinen, søsteren, broren, sønnen og jeg i ett år (eller så var det to).
Den eldste sønnen ringte på døren i går. Jeg åpnet, hørte han skulle ha tak i Søster eller Bror (det var ikke så farlig hvem det var, nemlig), jeg ropte til Bror at naboen var her. "Vet du hva jeg heter?" hørte jeg forskrekket den eldste sønnen si. "Vet ikke du hvem jeg er?" spurte jeg tilbake. Han stod der en stund, så på meg, så i døren. "Aaah, du er den eldste søsteren?". Stemmer. Stemmerstemmer.
Jeg er fullstendig klar over at jeg husker ekstremt lite fra min egen barndom, men har av en eller annen grunn trodd at det bare er meg som har det sånn. Eller, jeg husker omtrent ingenting av det som skjedde, men jeg tror jeg husker ganske mange av menneskene som var rundt meg. I alle fall de jeg så hver dag i ett (eller to) år. Greit, jeg har igrunn veldig lite å si. Men det er lov, det også. Og det er lov til å ikke huske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
❦ Nature is a language, can't you read?